Happy skiing

Me and Ivan (9) had this very nice trip two days ago. He impressed me.

Skiing in the forest! Shining low sun, cold fresh air. So cold that his fingers froze during our meal break, but no complaints: he just told me, and said: "We'd better hurry, so I can get my warmth back".

Ivan is not an experienced skier. But he managed. Still, hard-trampled uphills were difficult. He would slip back, slip back, fall, slide down to the bottom of the hill....and try again: 2 metres in the right direction, slip, 1,5 metres back...rise up! Try again....Go, go, go, oh, NO! .....On his feet again, come on...

And that was what really lifted me that day: He did not give in. He listened to my advice to carry his skies the longest and steepest uphills, but also he let himself try, try and try again the easier ones. With a smile. With a joke. No complaints at all. Trying to follow my instructions: use your skies as a knife - sharp edges toward the ground. Trample! Trample! Hang on your sticks!

I sent his soccer coaches some warm thoughts. What great things you have done for this boy!  Taught him fighting spirit. Or should I blame his dad? Yes, I think so, too...what a great thing to teach one's children.

-

We had lots of time to investigate interesting things we passed on our way.

This is probably a parked-away band-bus. Nice!
We also watched som big boys - well, adults - flying their model airplanes.  And how beautiful the sceneries!

Next time, I think I ought to bring him to a hill and teach him some techniques so he can really win his battles, too, and not only tolerate them.
:)

God jul!

Det er bedre å tenne et lys, enn å forbanne mørket.

Innholdet i sekken

I morges sukket jeg litt over noen jeg kjenner som ikke kan lese, de er fattige og uten utdannelse og jobb. De er heldigvis vennlige og gjestfrie mennesker som jeg trives hos og slapper av sammen med. Men allikevel...sukk. De trenger mye hjelp. Og dobbelt sukk, for de har så mange andre problemer også - det er så mye å sørge over, så mye å bekymre seg over.

Så dro jeg til byn, på byfjellstur. Jeg var ute hele dagen i mange grader minus, i kaldt, klart vær. På vei hjem ruslet jeg bort til en benk, der sto det:

Og jeg måtte tenke på mine kjempende venner.

Ja, de bærer tungt. Uten for mye bagasje.

Men jammen bærer de lett også, for det er andre som bærer mange av deres byrder. Velferdsstaten vår bærer....skattebetalerne bærer....menighetsvennene bærer...

Så kom jeg på min egen sekk. Jeg hadde en bibel og noen brødskalker, samt litt fruktvann, og bar lett.

Uten bibel, og uten vannet ville jeg nok båret tyngre, ja. For når Ånden (vannet) kommer over versene der, når sjelen får spise bibelordene, og når jeg lytter til Guds råd - da er det lett å leve med sine byrder! Jesus sa jo at mitt åk (bæreredskap) er lett - om enn våre byrder er svære, tenker jeg.

Åket hans (f.ek budet elsk hverandre, og den kraften jeg får til å faktisk elske) letter vekten av byrdene.

"Betre byrde du bér ikkje i bakken, enn mannavit mykje", sier Håvamål.

Og det er mange saker som kan løses med vett og forstand.

Ja, kunnskap skal gjøre deg glad! sier bibelen. Ordsp. 2, 10.

Men bibelen sier også at med stor visdom følger mange kvaler.

        Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte. Fork. 1,18.

Og jammen er det mye overfladiske mennesker ikke bekymrer seg over! 

De bare lever, til det eventuelt smeller.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av....

Så det er vel litt delt, om det er bra med bagasje eller ikke. 

Sykdom i sekken kan være tungt.

Mangel på venner er også tungt. Mange (gode) venner i sekken gjør livet bra.

Mangel på oppgaver er tungt - alle trenger mening i livet.

Det som virkelig tynger, tror jeg, er syndene i ens nærhet. Syndene i sekken. Hvis en du elsker, kjefter, lyger, drikker, svikter, syter eller bedrar - eller handler uklokt - da blir livet tungt. Eller hvis du selv gjør det.

Sånt er mye tyngre enn analfabetisme.

-

Ett av mine desiderte favorittvers i bibelen er: Som din dag er, skal din styrke være.

5. mos. 33, 25.

Det minner vi oss om, både jeg og Herren, hvis jeg kjenner meg svak. Og dét minner Gud meg om, ved sin Ånd, når dagen er over, og jeg forbløffet ser at jammen gikk det.

Det gjelder å ha noen vers klare i sekken sin, til enhver situasjon.

-

Så dette bør man altså ha i sekken, dette er gode byrder:

Oppgaver. Jobb. Utdannelse. Vett.

Noen å leve sammen med, som ikke synder for mye.

Bibelvers. 

Den Hellige Ånd.

Tilgivelse. Er verd et bloggstykke alene. Jeg bare nevner det.

Hvem skal bære de tunge byrdene?

I bibelen står det faktisk både at enhver skal bære sin egen byrde, og at vi skal bære hverandres byrder. Gal 6, 1-10 og  2. Tess 3, 8-9, Gal, 2,10. Interessant.

Det er altså ikke rett å la andre ta din jobb, hvis du er sterk nok selv. Latskap er synd.

Men behovsprøvd hjelpsomhet er bra.

Jesus, han som har all makt, sa:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Matt. 11, 28.

Han påpekte også flere ganger at ingen ting er umulig for Gud, f.eks her i Matt. 19.26:

"Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» "

-

Jeg fikk tatt noen fine bilder på turen, her Bergen sentrum:

Publiser innlegg

Noen is-fenomener fra Skomakerdiket:

Et annet frosset vann:

Rundemanen:

Verdens største (?) pepperkakeby i Bergen sentrum:

Å vente

Jeg venter.

HVORDAN venter man, når man venter?

I stillhet og tillit, og i glad forventning om at noe godt skal skje. Og gjør noe vettig imens.

Men hvor?
Hjemme? Ute blant folk? På fremmede steder?

Og hvem sammen med?
Aller helst med noen jeg kan arbeide sammen med, i fred og vekst. Du verden, for en drøm.
Da blir ventetiden ikke så lang.

---

Jeg er på mange vis ikke arbeidsfør. Synet, hodet, konsentrasjonen, skuldrene, ryggen, knærne... jeg kan ikke framstille meg for enhver arbeidsgiver, nei ... og sjelen, jeg er så sliten i sjelen. Men får jeg gjøre dine ting, Gud, da er jeg straks glad og sterk. Sterk nok.

Please, Gud, gi meg et arbeid! Det tar på å vente arbeidsløs i det uvisse - jeg blir irritabel!

I dag har jeg skrevet litt. Vært på nett. Ikke mye, men - skrevet 2 diskusjonsinnlegg, og dette - nok til at hodet er begynt å verke. Bak øynene.. Bak brynene.

Jeg kan synge litt også. Musisere! Så fint at jeg har Ekko, og så fint at jeg har Miniglimt.

Og så kan jeg administrere - en til to timer om gangen, i alle fall. Jeg skjønner jo hva som skal til, ofte.....Bare jeg slipper lese bruksanvisninger.

Og holde et innlegg, en andakt, lage et program. Det kan jeg da klare.
Syns nok at kunsten kaller innimellom. Men jeg er ikke noen tekniker.

Ja, og så husarbeid. Når jeg må. Kjekt, faktisk, av og til. Av og til.


Gud, hvordan skal jeg vente?

Det var lettere da Stein Arild var skikkelig syk og virkelig trengte en hjemmesykepleier.
Det var lettere da jeg selv også var skikkelig syk!

Disse helvveise greiene her, Gud....

Please.

Samspill

I dag traff jeg en gammel musikant. Han satt der med tom instrumentkasse.

Han kunne nok fortsatt spille, men der var aldersgrense i orkesteret, og nå var hans tid ute. Enkelte ting rår en ikke over.

Men ikke bare hadde han mistet sine medspillere, han hadde også mistet sine tilhørere: Orkesterets publikum. Hva skulle han da med instrument? Nå hadde han levert det inn for salg. Tid for et annet liv.

Flytte fra landet, kanskje....

"Én kan slå tusener, to kan slå titusener" - heter det i bibelen. Hva da med et helt orkester, en hel hær!

Det er ensomt å være bare én, og ineffektivt.
"Det er ikke godt for mannen å være alene", sier bibelen. Så Gud gav ham en hjelper, kvinnen. Til sammen ble de altså ti ganger så sterke - om de altså jobber sammen, for samme sak.

"Hvis den ene faller, kan den andre reise ham opp", står det også, om velsignelsen ved å være to.

Israel i GT, selve det gudgitte bildet på et godt samfunn, var bygget opp på fellesskap i flere trinn: Først familien, så 10-mannsgruppe, dernest 50-mannsgruppe og 1000-mannsgruppe - eller hvordan det nå var. Man var organisert til å tilhøre flere grupper i ulike størrelser.
Slik som her: Byggefelt, bygd, kommune, fylke, stat....cellegruppe, menighet, hovedorganisasjon......man trenger å høre til. Både å ha noen å arbeide med, og noen å arbeide for.

Jesus samlet 12 disipler rundt seg, for å trene dem, lære dem opp. Og to og to ble de sendt ut.
Men selv var han kanskje et unntak. Alene, alene sammen med Gud - hadde han vokst opp og blitt vis. Men han hadde gått i synagogene, ja , han måtte gå i templet med alle de skriftlærde, da han var barn, for å "være i sin fars hus", sa han selv. Og gode, gudfryktige foreldre hadde han også hatt.
Men han synes å ha startet sin vandring ut til verden alene. Skjønt svært raskt søkte han medarbeidere, slike han kunne lære opp. Selv han trengte hjelp til å frelse verden.

Kanskje den gamle musikeren skulle samle om seg noen barn og lære dem å spille?

For det er ensomt uten et orkester. Uten en impressario, uten et støttende styre. Uten en hjemmesal. Uten et publikum.
Hvordan kan en da få være til glede?

Ja, han får finne seg noen unger. Eller noen uteliggere. Og gi de måtte være lærenemme -

- nå snart, før musikken forsvinner fra fingrene hans.

- - -

Jeg sa han kunne få spille med meg.
Men jeg så at han ikke tente på forslaget.
- Ja, eller en sånn annen som meg, sa jeg hjelpsomt.

Og ante at et frø traff jord.

Gudsfrykt

Bibelvers og bibelfortellinger som belyser begrepene "Gudsfrykt" og "frykt".

Bør man være redd Gud? Kanskje bare ha respekt for ham? Og hva med frykt for andre ting?

Forståelsen av slike ting blir bedre når man leser mange bibelsteder som berører samme emnet. Dette er bare et lite utvalg:

GT:

Ord. 15, 33:
Age for Herren fører til visdom, føre ære går audmykt.

Salme 36, 2:
Synden hvisker sine ord til den gudløse, dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.

Jes. 8, 12-16:
Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.
Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.

Ordsp. 14, 26:
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn.
Frykt for Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.

Ordsp. 14,2:
Den som ferdes rett, har frykt for Herren, den som går krokveier, ringeakter ham.

NT:

Matt 10, 28-31
Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme I helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.

Matt 28,8:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede og løp for å fortelle det til disiplene (- at Jesus var stått opp fra de døde).

Luk. 1, 50:
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg…..for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. (Marias lovsang da hun gikk gravid med Jesus)

Luk 1, 67-75:
Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
Herren…har oppreist et frelsens horn for oss…..så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.

Luk 7, 15-16:
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.

Luk 12,4-7:
Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet I hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!....Men til og med hvert hår dere har på hodet er telt. Så frykt ikke!

Joh 9, 30-33:
Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»

Heb, 12, 28:
Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.

2. Pet 3,11-14:
Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.

Ap.gj. 2, 40-43:
Også med mange andre ord vitnet han (Peter) for dem, og han formante dem: “La dere frelse fra denne vrange slekt”. De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt 3000 lagt til menigheten.Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene.

Ap. gj. 5, 9-11:
Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skrittene utenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.» 10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen. Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. (Om alvoret ved å lyge som kristen).

Ap.gj. 10, 34:
Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.

Titus 1,1:
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt og håp om evig liv. (LySe: Gir ikke ditt evangelium gudsfrykt? – så avvis det. Erkjenn det ikke!?!)

Titus 1,8:
En tilsynsmann…Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv.
Nynorsk: skal være gjestmild og glad i det gode, viseleg og rettvis, ha age for Gud og vera herre over seg sjølv.

Titus 2, 11-13:
For Guds nåde er openberra til frelse for alle menneske. Og hans nåde oppsedar oss til å seia nei til gudløyse og og verdslege lyster og leva i sjølvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verda som no er, medan vi ventar på at vona vår skal få si sæle oppfylling, og at vår store Gud og frelsar Kristus Jesus skal koma til synes i herlegdom.

1.Joh. 4, 17-21:
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Annen oversettelse: Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for vi er slik som han er, midt i denne verden osv


Trygghet / frykt:

Mange steder I bibelen står det om når engler, eller Gud, viste seg for folk – at de da blei redde, men fikk beskjed om å ikke frykte.
F.eks Johannes’ far Sakarja i templet (Luk 1,11): Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham “Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn…”
Men like etter ble altså Sakarja stum, fordi han tvilte, fordi han ikke trodde engelens ord – han burde heller vært redd for å tvile, visst! Det er alvor å kjenne Gud, å være i Guds nærhet, å være en betrodd Guds tjener - en kan ikke oppføre seg alminnelig menneskelig jordisk kritisk da!

Og i Matt 17, 5-7: …..en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»

Jesus sa:

Matt 14, 27:
Det er meg, frykt ikke – da disiplene så ham gående på vannet.

Luk 8, 49-50:
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»

Egg, bedrag og sannhet

Frokostegget mitt i går var helt og hvitt og vellykket, plassert delikat i brunt tre-eggeglass. Min mann koker et perfekt egg til meg nesten hver morgen.

Men ikke denne gangen.
Da jeg kakket det, var gulen hardkokt. Jeg liker den bløt. Og lenger nede i egget var det vann og gørr.

Da jeg kikket i kokevannet, lå det store hvite bobler og fløt.

Aha. Bedrag.
Frokosten var fin bare utvendig.

-

Siste tiden har jeg funnet et par Facebook-innlegg av denne sorten:

Årets oktober er spesiell fordi den inneholder 5 fredager, 5 lørdager og 5 søndager, og det skjer gjennomsnittlig bare hvert 823. år.

Men jeg har ikke trodd på det, matematisk tilstedeværende som jeg er. Dette må gjennomsnittelig skje hvert 7 år. For i oktober er det jo 5 ganger av 3 påfølgende dager hvert eneste år. Men det skjer ikke akkurat hvert 7. år, pga skuddårene innimellom. Bare gjennomsnittelig. Har jeg tenkt.

Men ikke undersøkt, eller fått slått fast.

Tirsdag dukket samme påstand opp igjen på fb:

“Why tempt fate? Sorry everyone, I'm not super superstitious, but this year October has 5 Fridays, 5 Saturdays and 5 Sundays. This happens once every 823 years. This is money bags. So Copy this to your status and money will arrive within 4 days. Based on Chinese Feng Shui. The one......who... does not copy, will be without money!”

Og ord har makt!
Kumnne det likevel være slik at enkelte dager er forfordelt helt fra starten av? Næ……nei. Men man blir bittelittegranne usikker. Bittebittelitt. Skal jeg gå imot Det Utsendte Ord? Sette meg selv til dommer og si at noen har løyet? Og at mange har gått på limpinnen? Huff så ekkelt.

Jeg bestemte meg for å gå til felts mot den bittelille tvilen, og ba mannen min finne et par moteksempler, han er så god på pc, han finner nok noen gamle kalendre.

Og etter et par minutter var det klart:
I 2004, 1999 og 1993 var det også slik: fredag, lørdag, søndag 5 ganger. Og nå til helgen, i 2021 og i 2027 vil det skje igjen.

Se dét var vel nok moteksempler. Jeg hadde rett! Det er ikke 800 år mellom hver gang.

Statusen om årets spesielle oktober er altså løgn og bedrag.
Men mange har spredd det falske ryktet videre, i håp om å bli rik rik. Og hvem våger å protestere på gammel kinesisk visdom!

Jeg tør.

Okk ja.
Jeg er jo sannhetselskende.

Men det er ikke alltid like lett å avsløre løgn, som dette. Eller slå fast sannhet.

-

Jeg tror på Jesus. Bibelens Jesus. Det er sant, det med Jesus.

Jeg sprer det ryktet at han virkelig har levd, at han sto opp fra graven, lever i dag, har makt til å tilgi synder og er sterkere enn døden, og kan vekke andre folk opp fra de døde også. Og jeg sier at vi kan ha kontakt med ham her og nå.

Det er jo fordi jeg har slik kontakt selv, og har opplevd hans ånd og gjerninger mange, mange ganger og har erfart at han er god, og fordi jeg etterhvert har fått slik tillit til til bibelens forfattere, at jeg våger å spre ryktet videre.

Den som lurer på om dette er sant, oppfordres til å teste påstanden. “Smak og kjenn at Herren er god”, oppfordrer bibelen.

Han står seg for en etterprøving, han Jesus! Men da må en ta på alvor det han sier, vende seg personlig til ham, og virkelig SMAKE!

Frokostegget mitt ble avslørt da jeg smakte på det. Det var ikke slik som den pene utsiden viste.

Hadde jeg sett tillagingen av egget, hadde jeg også visst at det ikke kom til å smake helt godt.

Det er, for å bli i bildet, også noen som så “tillagingen av Jesus”. De så hans fødsel, hans liv, hans død og hans oppstandelse og skjønte, trodde, og skrev ned.

Det er to måter å kjenne eggets sannhet:
Å se tillagingen selv, eller å smake det selv.

Hvem våger å bedømme noe, slå fast noe, på avstand???
Tosker våger!

Det som for noen ser tåpelig ut (Jesus?!) fra utsiden, kan – kan - være annerledes når en smaker på det selv.

Jesus er annerledes

Smak selv. Det gjelder jo livet. Dét her og nå, og det evige.

Kunstkurs i Huset

Jeg var sulten etter dagens bytur, og ville prøve restauranten i Huset på Florvåg. Men der var det bare ungdommer og aktiviteter og malinglukt, til tross for kafé-skiltet utenfor.
Det ble heldigvis ingen bomtur likevel, for jeg fikk lov å gå rundt å se - høstferieuken arrangeres det mange kurs her. Bli med rundt i huset!

Denne veggen med søppel skal bli grå og stilig:

En engelsk kunstner er hyret inn for å gi Askøyungdommen kulturelle opplevelser i høstferien.  I tillegg jobber der tre faste på deltid, og jeg snakket også med en frivillig hjelper. Men altså: Veggen skal sprøytes med grått og gull. Nei SØLV og gull. Ikke alltid like lett å se forskjellen mellom gråhet og sølvskimmer, nei. Den er djup, altså.

En av jentene på kurset vil ikke gå med maledress, man ser pølsete ut i dem. Ikke ett eneste sekund skal man vel noen gang se pølsete ut! -enda jeg ikke så noen gutter der.…?? De var i lydmekkerommet, så jeg:)

Om noen dager er publikum velkommen, det skal bli utstilling av det som skjer i i Ungdommens Kulturhus på Florvåg denne uken.

Jeg for min del syns det er fin utstilling å bare rusle rundt midt i all aktiviteten. Da blir det utstilling av ungdommelig leving, og det er minst like stor stas: Noen rigget til diverse tekniske anlegg. Noen filmet. En klunket på piano. Men de som drev med scenesminke fikk jeg ikke sett i aksjon.

Ett sted ble musikkinstrimenter malt selvlysende:

Men jentas gitar var altfor fin til slikt, hun sang og spilte i stedet så skjønt for oss som sto rundt, med kjøpelakken intakt. Tusen takk! Var det selvkomponert? Hun er omtrent nærmeste nabo til det første huset vi bygget på Ask, men hun ble nok født etter at vi flyttet derfra. Likevel: Kjekt å bo på en øy der man stadig treffer folk med felles referanser. Rikt, er det!

I samme Hus-rom traff jeg en kollega. Altså hokjønn med fotoapparat. Hyggelig! Jeg manglet for en gangs skyld kamera selv, forresten, disse bildene er tatt med mobilen. Men jeg er stolt eier av en selvinnkjøpt overføringskabel mellom mobil og pc, så det ble bloggbilde likevel. Stein Arild blir alltid begeistret over meg når jeg gjør noe teknisk selv.

Snakket litt med en leder også. Han fortalte om ”jordskip” , det må jeg finne ut mer om, og om forskjellen på kulturarbeider- og miljøarbeider-roller. Hva er man egentlig, hva må man være, i et Hus fylt av en mangslungen gruppe ungdom, der ikke alle er like lykkelige? - men han og alle andre der er tilsatt som kulturarbeidere. Kommunen vil helst at det bare er dét behovet som skal finnes blant ungdommen her. Ikke noe trøste- og bære-behov.

Men jeg gripes av sårhet.  Kunst og underholdning gjøres til livets hovedinnhold også her (ja, sjølsagt, det er jo et kulturhus). Et annet hovedinnholdet de unge har, er kommunikasjon på nett. Og jeg er sjøl i begge de bransjene.

For det er kjekt å ta bilder. Kjekt å synge, kjekt å skrive!

Og velsigne Huset for alt det kjekke de lar ungdommen oppleve.

Men oppfyllelsen av basisbehovene våre: Mat, klær, varme – får ingen oppmerksomhet i vanlig ungdomskultur – annet enn designen av det. Produksjonen, arbeidet med det, er liksom ikke tilstede for norsk ungdom. Tror det gjør dem ekstremt fremmede for mening. Meningen er jo å overleve!

Og i videste forstand: å leve evig - sammen med Gud.

Ungdommenes sjelelige trøste- og veiledningsbehov er som sagt heller ikke offisielt prioritert i Huset. Men venner finner de vel, jeg fant i alle fall mye bra stemning rundt omkring. Og lederne går sikkert utenfor arbeidinstruksen sin når det behøves....det er bra!

For ikke snakke om ungdommenes åndelige behov - kan aldri tenke meg at de får særlig rom her? Men det spurte jeg ikke om.

-

Jeg er heldig. Det viktigste i mitt liv er Gud – Jesus - å være sammen med, å følge Jesus, han som virkelig redder folk – inkludert å bry meg om min neste. Bry meg om meg selv. Og om skaperverket rundt meg, og om matproduksjonen og samfunnet jeg er en del av. Og til og med om kunsten og leken – krydderet i tilværelsen. Alt dette vil Gud at vi skal ha omsorg for.

Og dette gir virkelig livet mening. Å bry seg! Glede seg, gråte, forstå, delta. Og å få himmelsk samvær og hjelp med alt bryderiet :)

Høsten forteller

Salme 19 starter slik:

Himmelen forkynner Guds herlighet,
        hvelvingen forteller om hans henders verk.

- og det gjør sannelig høstløvet også. Jeg tok bilde av dagens fangst før jeg la den i press:

Ja, jeg gledet meg sånn til å åpne løvposen at jeg ropte på mannen min for å få ham til å filme hendelsen:

Løvet skal barnekoret jeg er med i, få bruke på neste miljøkveld. Men jeg har også lekt litt med det:

Bibelen sier: Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4,4

Et annet aspekt ved dette glødende skaperverket, er at det roper så høyt at alle burde forstå det, at Gud er til, og er fargerik, fantastisk, kreativ - du verden, hva han har fått til. 

Og hvis du ikke forstår - nei, ikke vil forstå dette - er bibelen faktisk ikke nådig:

 Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. 21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. Rom. 1, 19-23.

Enda noe:

Løvet har intense farger - like før døden, blir fargene intense. For meg drønner verdens ende, opprykkelsen, de siste tider, dommedag og slikt lavt med i bakgrunnen i et slikt bildespråk: Vi kristne kommer til å bli intense i fargene like før alt slikt skal skje! Fulle av fyr og flamme....tror jeg; det snakket faktisk dagens taler i Misjonskirken om også.  

Hvis vi da ikke råtner på rot - det så jeg også i dag: Brune, døde krøllete blader som fortsatt hang på sine grener, og som ikke har dalt vakkert ned på bakken i all sin prakt, før de ydmykt skal bli til jord igjen.

Det er stygt med brune, døde, tørre krøllete blader på trærne!

Gi jeg selv vil slippe taket og sveve fargerik og vakker og dansende gjennom luften, ned mot jorda, når den tid kommer....hvis jeg da ikke blir rykket rett opp i himmelen, når Jesus kommer for å hente sine. Fargerik vil jeg nå gjerne være uansett!

Dette siste har og husker jeg foreløpig ikke så mye bibelsk belegg for. Kanskje får jeg tid til å lete etter det senere, se om det stemmer - det bør man gjøre med alle kristelige påstander og fantasier, forresten. Sjekk dem mot bibelen!

Hvorfor kom Jesus?

Bibelvers som svarer på spørsmålet om hvorfor Jesus kom til jorden:

Jesus sa:

- Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. Joh 12, 47

- Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.

Jeg er kommet for å sette skille: sønn står mot far, datter mot mor..... Matt 10, 34-35

- Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for. Luk. 4, 43

- Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det. Luk 19.10

- Til dom er jeg kommet inn i denne verden, så de som ikke ser, skal få se, og de som ser, skal bli blinde. Joh 9.39

- Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. Joh. 10,10.

- Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg.

Og dette er Faderens vilje som sendte meg: At av alt det han har gitt meg, skal jeg ikke miste noe, men jeg skal oppreise det på den siste dag.

Og dette er Hans vilje som har sendt meg: At hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv.

Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Joh. 6, 39-41.

- Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Joh. 11, 25. (Han måtte derfor gjøre seg kjent, ”synlig”)

Johannes gjenfortalte:

- ”....det er bedre.....at et menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne” Dette sa han ikke av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt rundt omkring. Joh. 11, 50-52. (Jfr: ”Dere tilber det dere ikke kjenner”???)

Jesajas sa:

- Derfor overgir jeg de mange til ham, de mektige skal han få til bytte, fordi han gav sitt liv i døden og ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere. Es. 53, 12

Paulus sa:

- Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.  9 Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! 10 For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! 11 Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen. Rom 5, 8-11.

Peter sa:

- På sin egen kropp  bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har dere fått legedom. 1. Pet. 2, 24.

- Det var for dykk (israelittane) at Gud først let tenaren sin (altså Jesus) stå fram, og han sende han for å velsigna dykk når kvar og ein vender om frå vondskapen sin. Ap. 3, 26

Marta sa:

- Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden. Joh 11, 27.

Peter sa: 
Du er Messias, den levende Guds sønn, Matt 16,16.

Johannes sa:

Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?..... Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i sitt indre. Men den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, for han har ikke trodd på Guds eget vitnesbyrd om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. 1.Joh. 5,5 og 1. Joh. 5, 10 - 12:

Paulus sa:

For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14.

Fjern paraplyen!

Det regnet temmelig kraftig flere dager denne uken. Men i går var jeg ute og vannet blomstene.

For de har stått under tak. Dekket av noe som hindret vannstrømmene.

Vann er ofte bilde på Guds Hellige Ånd i kristent bildespråk.

Og regnet kan altså strømme, elvene kan flomme - men jeg er like tørr og livløs og uten god frukt.

Altså: Det går an å lese bibelen, å gå i kirken, be eller være tilstede på andre virkelig åndsfylte samlinger uten å vokse som kristen. Uten å bli fylt av Guds ånd. Uten å merke at Gud er tilstede.

Hva er taket, dekket, paraplyen - laget av?

Hovmod - den taleren, den forfatteren, er for barnslig og dum for meg. Men si ikke sånt; lytt, lytt, lytt! Plutselig har du fått noe!
Umodenhet - man leser og lytter til noe man ikke er moden for. Det blir gresk for meg.

Avsporinger: Irritasjon over, opptatthet av ett eller annet som skjer på møtet/i formidlingssituasjonen, f.eks bråkete barn, dårlig rettskriving, lettkledde kropper, dårlige lydforhold.
Andre irrelevante tanker og følelser og bekymringer - å tenke på naboen i stedet for på Gud.

Fordommer, avvisning av gode ting - "jeg har ikke sans for tungetale", eller liker ikke musikkstilen her.
Tradisjoner - man hører ikke etter innholdet i ting, bare deltar mekanisk, eller på følelsesplanet. OBS underholdningslignende møter.

Manglende ekte interesse. Vikarierende motiver for å være tilstede/lese.

Tenk på lignelsen om åkeren - hvis jorden (hjertet mitt) er hardstampet, eller uten djubde, eller fullt av ugras, eller utsatt for fugleangrep - vokser det ikke noe av de gode frøene likevel.

Selv synes jeg at jeg får noe fra Gud på nesten alle slags møter, hvis bare jeg selv er i rett modus. Er presten tam, så kan et vers i en salme bli så rik for meg. Eller de tamme ordene kan bli en spore til å finne ut hva som egentlig burde vært sagt i sakens anledning.
Men er jeg fordømmende innstilt, eller anspent, eller, eller..... hører jeg ingenting, uansett hvor bra møtet er. Hjelp, Gud! Ellers går jeg jo der forgjeves.

Ja, Gud er i stand til å fjerne paraplyer og takutstikk - enten vi har tatt dem med selv, eller andre har skylden for dem.

En får bare ydmyke seg og spørre Gud hva en selv kan gjøre i sakens anledning - om en nå skulle være tørr og fattig og få lite himmelsk i seg til tross for at det regner. Resten får Gud gjøre.

Bønn 1: Ransak meg du, Gud, og si meg om jeg går med paraply, og hjelp meg å slå den ned.

Samtidig skal vi jo være på vakt mot vranglære, og stenge av for slikt. For feil teologi, feil lære, fører oss også bort fra Gud.

Bønn 2: Gode, kloke vise Gud, la meg ikke drikke urent vann! Gi meg et trygt sted å gå og bli fylt av dine ting. Dine ord, din ånd, dine gaver.

Grundig innsikt i Ordet gir beskyttelse mot vranglære. Og ekte ønske om Sannhet, ikke jag etter åndelige opplevelser. Integritet, integritet!
Husk at sannhet er bedre, mer grunnleggende, enn fred, enn solidaritet, enn positivitet. Det er sannheten som skal sette oss fri, ikke fravær av støy.

Å begrave døde

La de døde begrave sine døde, sa Jesus en gang - "og kom du med meg."

Hm. Skal man ikke gi sine nærmeste en skikkelig begravelse, og en fin grav?
- For å ha et sted å gråte, sørge, minnes.
- For å ære den avdødes minne - andre skal få se at de var elsket og avholdt, deres minne lever. De er ikke helt død, liksom.

"De døde", de ikke-kristne, trenger det, mente tydeligvis Jesus. Trenger å begrave sine døde skikkelig.
For de har jo ikke håp om å møtes igjen, de har ikke en oppstandelse å se fram til, et evig liv? De burde i alle fall ikke ha slikt håp, det er i tilfelle falskt. De må ta ut alt nærvær til, og minne om den døde, i dette livet? Så de bør absolutt begrave sine døde skikkelig.

Bildet over er fra Nordstrand kirkegård i Oslo for en måned siden. Halvparten av gravene var helt likt pyntet, med en haug rosa blomster. Pyntingen var tydeligvis satt bort til et rasjonelt firma.
Vanære eller ensomhet på utstilling, tenkte jeg. Noe sårt, i alle fall:

- Ingen sørger over dem. Ikke lenger, i alle fall
- Kanskje de hadde liten familie? Det er også vomdt.
- Eller de som sørger / er interessert i den dødes ære, bor langt unna, eller er syke

I bibelen er det jo en av Guds straffer mot folk som har gjort grove synder, at "slekten deres skal utryddes". Og de selv "skal ikke minnes". Det ER ikke godt når slikt skjer!
I et land fullt av sjølrealiserende mennesker som velger bort barn og familie, eller løsriver seg fra dem følelsesmessig eller geografisk, kan jo slikt veldig lett skje helt naturlig - men slik er jo de fleste straffer innrettet: De er konsekvenser av noens (dårlige) valg.

Jeg kjente meg i alle fall takknemlig for at svigermors og svigerfars grav var velholdt og personlig stelt. Min manns søsken gjør jobben, ikke vi. Vi bor for langt ifra.  Men vi fikk komme og bearbeide noen tanker ved en god grav.

Jeg synes de fleste begravelser har vært gode. Det er fordi jeg har hatt slik håp for de som har vært i kistene, om at de har hatt sin sak i orden med Gud på dødstidspunktet. Klare for himmelen, i det minste for paradis - om der skulle være forskjell. Og så har jeg ofte fått vite så mye mer om dem under begravelsene, bildet mitt av dem har blitt så mye mer komplett. Det har vært godt. Jeg liker ikke bilder med hull! Og så har det gledet meg å se at de har vært elsket, eller kanskje av og til  mest bare HØRT TIL - men også dét er verdifullt.

Men en mann som døde for noen år siden, det var grusomt. Så grei, så oppofrende, så positiv, så ung - men så avvisende overfor Gud. Kanskje ingen hadde håp for ham. Det var altså slik en uhyggelig stemning i kirken, at det er ubeskrivelig.

Gravene til mine kjære har jeg aldri brydd meg særlig om. Kjenner på djup, djup takknemlighet og respekt for oldemor, farmor, bestemor - men aldri har jeg gått til gravene deres og sørget. Har dem vel i hjertet, og ikke i graven, og er dessuten temmelig sikker på å møte dem igjen senere - på et godt sted. Og bestefar og farfar, mye mørkere som de var, fortjener også stor takk og respekt for at de fysisk har bygget opp, slitt, dyrket og drevet "mine steder", og gitt liv og lærdom, inntekt og tilhørighet til meg, mine foreldre, onkler og tanter og søskenbarn. De har gitt meg  både slekt og geografisk tilhørighet!

Så kanskje jeg til og med vil begynne å bry meg om gravene deres, når foreldregenerasjonen en dag dør ut? Er jeg ukristelig da???? Og jeg føler jo ikke behov for disse gravene.....jeg har håp for dem alle!

"Kristne tanker"

Jeg bruker uttrykket "kristne tanker" i beskrivelsen av bloggens innhold. Jeg ønsker å forklare hva jeg mener med denne formuleringen:

Kristne tanker er tanker tenkt av et hode som analyserer og ser på verden med bibelvers langt framme både i bevisstheten og underbevisstheten, og som tror på og anerkjenner disse bibelske ordene som i hovedsak sannhet, og som er gjenfødt og har fått den hellige ånd,.

Og i tillegg ønsker hodets innehaver å  etterleve disse bibelske sannhetene, og har i hovedsak forstått det kristne budskap rett, og ikke fordreiet bibelversene, eller utelatt deler av dem, og er preget av kjærlighet - hvis det er slik, da må tankene hans kunne kalles kristne tanker.

Jeg er altså ikke tilhenger av å skille politikk og tro. Ja, jeg kan ikke skille de to. For jeg ser menneskene med mine kristne øyne, og analyserer samfunnet med min kristne tanke.

"I hovedsak sannhet":
Vi vet at det finnes enkelte unøyaktigheter i bibelen. For det første sier bibelen selv at "løgngriffelen har vært ute" Jer. 8,8.

For det andre finnes det et par motstridende opplysninger i bibelen, der minst ett av utsagna må være feil (en del slike steder er det nok bare tilsynelatende at der er motsetninger). Les f.eks Ap.gj 9,7 og Ap.gj 22,9 som begge beskriver tilskuernes opplevelse da Paulus mistet synet - men hørte de, eller hørte de ikke røsten? !?
Disse to versa kan ikke begge være sanne, i alle fall ikke slik de er oversatt i min bibel. Men hovedbudskapet er likt begge steder.

Og for det tredje, så er flere av bibelens bøker ikke skrevet som "Ord fra Gud" - men som vitnemål fra mennesker som virkelig har gjort sitt ytterste for å få ting rett - men vi vet da sjøl, vi som også er vitner, at en gjenfortelling, eller en meningsytring gjerne kan bli litt slurvete, eller ufullstendig, eller man har misforstått noe - i én bibelfortelling sies det f.eks at begge røverne på Golgata spottet Jesus, i en annen fortelling står det at den ene av dem forsvarte Jesus, mens den andre spottet.
Det er den som kjenner flest detaljer og nyanser, som vet mest om saken - dersom det altså dreier seg om en pålitelig person. Og den tillit har vi til utvalget av de bibelske tekster, at de er skrevet av svært seriøse og pålitelige personer, med stor Gudsfrykt - som ikke ville funnet på å lyge bevisst.

Jesus anklaget sine egne disipler for at de ikke trodde på vitnemålet fra sine meddisipler, da han hadde stått opp fra døden og vist seg for noen av dem. Han forventet at vitnemålene ble trodd - såpass burde de ha kjent Maria og de andre som hadde vært ved graven og møtt ham!

-

Nå skal jeg lete etter et par bibelhenvisninger, så jeg kan ha ev viss dekning for mine påstander.....oi, må visst ordne med noen sengeomplasseringer i huset først - hjelp meg gjerne med relevante vers, hvis noen leser dette!

Forsyne seg fra blomster

Denne bien er fotografert i Geirs urtehage i september i år. Tenk å ha til jobb å drikke fra en nydelig blomst. Og siden lagre næringen, og gi den videre - til seg selv, senere, eller til andre som trenger mat.

Denne bloggen skal være en slik lagerplass der jeg kan plassere ting jeg har sett og spist og grunnet på. Har jeg i alle fall tenkt. Så får vi se om den blir nettopp det, eller utvikler seg til noe annet. 

Delt glede er tredobbel glede - hvis andre også finner glede i mine gleder, og dessuten gir gode tilbakemeldinger - og delt innsikt er kanskje tatt imot, og dermed doblet - og så kan innsikten min - og vår - dessuten justeres av folk som leser og gir korrigerende eller utfyllende beskjed.

Ny blogg

Dette er min nye blogg. Ville egentlig bare kalle den LySe, gjett hvorfor, men navnet var opptatt, så det ble LyseLiv i stedet.

Jeg har også en annen blogg, på min avanserte hjemmeside leikny.einerheim.net, men siden er så komplisert at jeg må ha hjelp av min mann for å drifte den skikkelig. Men det blir så sjelden, så nå lager jeg en enklere og mer tilgjengelig blogg og klarer alt sjøl.