En søndag med mine ex-kor

Jeg driver og flytter langsomt fra Vestlandet til Nord-Norge. I går, 1. søndag i advent,  besøkte jeg alle mine tre gamle kor på Askøy. Jeg sluttet i sommer i dem alle, men nå er jeg tilbake i sør noen uker. I går opptrådte alle korene i hver sin kirke, og jeg var vanlig tilhører.

Det var slett ikke meningen!
Jeg hadde riktignok en vag tanke om å gå i Erdal kirke om formiddagen, men jeg sto sent opp, slo derfor saken fra meg og begynte sortere sokker i stedet. Vi skal jo straks flytte ut av huset her, så det er mye slikt å gjøre. Men jeg fikk overhodet ikke arbeidsfred. Uro og fulle bremser i sjelen. Er det du, Gud?

Så jeg slapp arbeidet, og tigget mannen om å kjøre meg ned i kirka. 10 minutter over 11 var jeg på plass, og for en hyggelig overraskelse! Der var Miniglimt! Mitt gamle barnekor for 4-7-åringer.

Barna var blitt flere enn sist, og en ny dame sto og dirigerte (hun steppet inn for den faste dirigenten), og to nye musikere var der også. Da jeg var med, spilte jeg piano for dem - men det gikk jo greitt med de nye også. Det så virkelig ut til å gå bra med dem. Det eneste jeg kjente bekymret meg litt, var om de får høre noe om Gud nå? Om Jesus?
Det var jeg som pleide snakke med dem om slikt.

Men presten snakket i alle fall om Jesus. En stille takknemlighet fylte meg. Det er ikke alle prester som snakker om Jesus.

Vi hadde ikke bestemt om vi skulle gå i Misjonskirken eller i Herdla kirke om kvelden. Jeg mente Herdla, for jeg ønsket høre mine gamle kor-venner i Sangforeninge Ekko synge adventstida inn der.

Men mannen min ville innom Misjonskirken på veien for å gjøre noen avtaler først, for neste helg. Da blir det julekonsert der. Så han tok fiolinen med seg og dro tidlig,  kanskje orket vi ikke dra helt til Herdla likevel.

I starten ble vi også værende i Misjonskirken, mens min gamle lovsangsgruppe sang:

De klarte seg også fint uten meg, riktig fint, - men når jeg ser på bildet, synes jeg da plassen mellom Rune og mannen min ser litt tom ut? Men alt i orden. Jeg har forlatt dem, jeg er mest gjest nå, er ikke i storslagen lovsangsform heller - og sånn er dét.

Jeg hadde likevel kamera med og gikk fram for å ta et nærbilde av taleren til møtereferat på hjemmesiden. Men dette tolket mannen som et tegn fra meg om at nå måtte vi dra - og jeg nikket -  så dermed ble neste stopp Herdla, også her noen minutter for sent.
Så vi snek oss opp på galleriet og satte oss for å ikke forstyrre. Man får fine oversiktsbilder derfra!

Snart kom mitt kjære Ekko på podiet:

Ekko er egentlig et jazz/pop-kor, men med eget julerepertoar i tillegg. Men så svarte de var! Og hvor det hadde gjort seg med hvite klær her i denne mørklagte kirka! Det var kommet to nye sopraner siden sist, og det var ordentlig fin lyd i dem. Jeg kjente meg fullt ut erstattet, og merket at nei - jeg hører ikke lenger til. Jeg har flyttet fra mitt høyt skattede kor, og det er greitt. Det skal være slik. Da de stemte i med "Oh, Maria, our hope in joy and sorrow" - selve glansnummeret - kjente jeg at jeg var glad jeg slapp å være protestant lenger - altså en som går bort fra koret når akkurat den sangen skal synges.
Jeg har pleid å gjøre det før, for teksten er over grensen for hva jeg kunnet orke og tillate meg å være med på. Det er Jesus som er Håpet i sorg og glede.

Men jeg begynte å be til Gud etterhvert. Skal her ikke komme noe fra deg, Gud? Jeg er jo i kirka. Det er jo jul. Gjør en tekstlinje levende for meg, og for folkene der nede? Da en ungjente sang solo, veldig behagelig stemme, forresten - kom strofen "Er det deg de venter på, du lille barn? Er det selve himlen jeg vugger i min barm?" - og de ordene ble fine for meg. Jeg håpet de ville feste seg hos folk. De pekte på Jesus. Skjønt navnet Hans ble ikke nevnt.

Eller var det lite åndelig føde å få - mest for for øret og sjelen.
Prekenteksten fra Erdal samme formiddag slo meg - da Jesus jaget ut alle i templet som drev med kjøp og salg og irrelevante ting. "Mitt hus skal være et bønnens hus!", tordnet han, og jaget de andre ut.

Neste helg skal jeg på en kristen førjulskonsert, i Askøy Misjonskirke kl 18.
De kommer sikkert til å synge et par - noen ganske få - av de samme sangene som i Herdla.

Men ånden blir sikkert en helt annen. Det tror jeg virkelig!

Forresten var det et rent instrumentalt nummer fra noen i skolekorpset som ble til særlig glede for oss på Herdla, "Kanon", for vi har drevet og diskutert og sett stykket på youtube i flere varianter de siste dagene. Så kjekt! Takk Gud! Jeg har det med å skylde alle slike tilfeldigheter på Gud, og i alle fall kan vi jo takke ham for dem :)

Her forlater folk kirken.

Both sides now - jeg har sett Israel

”Å, Jerusalem!!” sukket søttenåringen i Betlehem, full av lengsel.

”Har du ikke vært der?!?!?” spurte jeg forferdet. Det var jo bare en halvtimes kjøretur dit! Jeg og min venninne var nettopp kommet fra Jerusalem med drosje, og hadde akkurat truffet gutten i resepsjonen på Betlehemshotellet.

Men nei, den arabiske ungdommen hadde bare vært i Betlehem hele sitt liv – innesperret, i fengsel – i sin egen arabiske, palestinske by, omgitt av forbudt israelsk land på alle kanter. Når han ble 18 – eller var det 20? 21? – da kunne han søke om reisetillatelse til Jerusalem. Så han måtte, han MÅTTE klare å tøyle sin lengsel etter å se Jerusalem, se Israel, se alle de andre stedene han skjønte måtte være utenfor der et sted. Han måtte være tålmodig, og holde ut - sånn at jødene kunne våge stole på ham, våge gi ham hans reisepass – for hvis han hadde rent rulleblad, kom han jo til å få sitt frihetskort, bare han ble gammel nok.

Akkurat nå var det jenter og skole som var viktigst for ham. Men sorgen over innestengtheten, mistenkeliggjøringen, over ufriheten, ja over hele situasjonen, var tydelig. Men det var også tydelig at han forsto behovet jødene hadde for å ha slike strenge regler. Han visste at hans egne landsmenn – ja, barn også - var en reell trussel for jødene.

Denne gutten var kristen. Ikke evangelisk kristen som jeg, men ortodoks og tradisjonell araber-kristen. Jeg traff også noen andre kristne arabere, men det var i Nasaret som er en del av Israel, selv om det nesten bare bor arabere der. De kunne reise fritt i Israel, men også hos dem fant jeg en markant sorg. Den vellet fram i øynene deres da jeg spurte om de kunne hebraisk?

”Jo, vi lærer hebraisk på skolen – men DE må ikke lære seg arabisk”, svarte de.

Og det var da jeg så sorgen. Sorgen over å være mindre verdsatt i sitt eget land.

Jeg fikk ganske nær kontakt med noen muslimer også. Drosjesjåføren som vi etter hvert fikk slik tillit til i fjor – han kjørte oss rundt i både Jerusalem, i Betlehem og til Jeriko, og lot oss få treffe sin mor og noen andre venner – han var en fin mann. Men han insisterte på å få handle for oss i de arabiske butikkene, slik at vi ikke skulle bli lurt på pris.

Dette var i fjor, i juni 2011. Da var jeg i Israel i tre uker. En uke bare rundt omkring, og to uker på språkkurs i Haifa.
Jeg har vært i landet til sammen 4 ganger. Her i en gate i Jerusalem i fjor:

En annen araber som jeg traff i Eilat i 2006, var også en morsom fyr. Han kjørte motorsykkel og var tydeligvis en slags sosial rebell, eller nei, livsnyter. Han var så fornøyd med at han bodde i Israel, og ikke i de palestinske områdene eller andre arabiske land. For der i Israel fikk han sin frihet og der hadde han sin glede. Slik ville det ikke vært andre steder, under arabisk styresett.

Men andre muslimske arabere jeg har truffet, har vært fulle av hat (mot jøder, mest) og  grådighet – mørket har bare slått imot meg. Altfor mange av dem presset og maste og lurte meg for penger så jeg fikk arabere langt opp i vrangstrupen. Men rett som det var, traff jeg noen flotte arabiske selgere også – det var f.eks slik en glede å kjøpe arabiske tegneseriehefter av noen unggutter utenfor Gravhagen i Jerusalem. Jeg ble ikke lurt på pris – og de syntes det var morsomt å selge noe ekte arabisk til en vestlig turist.

Arabiske kvinner har jeg omtrent ikke hatt kontakt med. De er vel hjemme, bare, unntatt når de er ute og handler mat? Men jeg så noen svært påkledde mødre bade i havet med sine barn, selv om det absolutt var flest araber-fedre å se på stranda.

Og jødene?

De med svære svarte hatter og krøller og andre påtrengende jødiske påkledninger har det omtrent vært umulig å få kontakt med. De ser ikke på damer, i alle fall ikke kvinnelige kristne turister, og ser de, er blikket nesten alltid tvert og avvisende.

Men de var ikke så veldig mange, unntatt akkurat ved klagemuren, og i enkelte nabolag i Jerusalem.

Bare én slik har jeg virkelig snakket med, en kveld i Jerusalem i 2004 når han gikk rundt og hengte opp plakater. Han var en fin mann; jeg følte at han var modig og uventet ærlig og generøs. Han var så åpen og vennlig selv om jeg var kristen – ja, muligens nettopp derfor.

Dessuten traff jeg noen aldeles spesielle nybyggere i Gaza i 2003. De hadde slått seg ned på forbudt område, var ekstrem-jødisk kledd (hun med sjal på hodet, blant annet) og virket fattige – og så lyste det av dem. Ikke noe hardt eller stivt som hos de ortodokse flest – men glede, ro og en kollossal ydmykhet. Jeg var forbløffet – dét var litt av noen rebeller!!!

Ellers har alle jødene jeg har truffet, vært kjekke folk. Saklige og to-the-point, svært rasjonelle. Ikke mange høflighetsfraser der i gården! Kanskje de bærer preg av sin militærtjeneste alle sammen. Klare, tydelige kommandoer, ikke noe dill – dødsens alvor – man gjør det man må og ferdig med dét. Jeg ble selv oppdratt slik, så jeg slapper av med deres væremåter.

Da jeg var i Israel for 8-9 år siden, ble jeg til stadighet slått over den sorgen jeg fant blant særlig de unge militære. Sorg over å måtte være fiender med sine naboer, sorg over å måtte utøve makt, sorg over å bli mistrodd og være hatet. Byrden ved å være jøde og israeler var åpenbart tung for dem. Jeg møtte mange bedrøvede øyne kledd i uniform. Og også blant resten av folket så jeg til stadighet denne store tristheten.

Under fjorårets tur var sorgen mye mindre påtakelig. Der var riktignok færre militære i gatene, men folk flest virket både mer slitne og fandenivoldske enn tidligere overfor sine fiender. De giddet ikke dille med useriøse palestinere lenger, som lovet fred men kastet stein og skjøt raketter til tross for enhver fredsavtale som måtte være inngått.
En kjempesvær ungdomsgjeng jeg møtte på tempelplassen gjorde meg både imponert og betenkt. De hadde vært på lederleir for ungdom, og hadde avslutningskveld ved sitt fremste jødisk-historiske symbol, Klagemuren i Jerusalem.

De var så energiske! Det lyste besluttsomhet og djervhet av dem, en masse flotte sterke jenter (det var jentene jeg fikk kontakt med).  De sang og danset og lekte og stirret død og fiender uredd i øynene. De visste at de MÅTTE trene seg opp til å bli tøffe – tåle å stå alene - og tøffe var de. Tempelplassen kokte. Jeg gikk bort til dem, spurte hva som skjedde, og de inviterte meg hjertelig inn i gjengen – hvordan så de at jeg var til å stole på, mon tro?

Men sorgen var altså borte, bare samhold og besluttsomhet igjen – det jeg kunne se. Kanskje lå sorgen likevel dypt i hjertet, godt innpakket. For jeg så ingen spor til hat hos dem heller. Bare styrke og liv.

Dette blir noe å bryne seg på for fiender! tenkte jeg.

Dødspyntet

En ung, lyshåret ungjente kom mot meg en dag i forrige måned. Jeg syntes hun så helt normal og pen ut. Men så kjente jeg Åndens sorg.
Da kikket jeg på henne en gang til. Håret flagret friskt, hun hadde en kort, mørk jakke på seg. Men jeg fikk ikke helt med meg ansiktsuttrykket, til det var avstanden for stor, skjønt jeg oppfattet det som helt alminnelig. Vi var rett utenfor Bytasjonen i Bergen, og siden jeg enda ikke hadde skjønt hvorfor Gud sørget - Hans Hellige Ånd bor jo inne i meg, og av og til merker jeg hva Han føler - snudde jeg meg etter henne da hun gikk forbi.

Og da skjønte jeg det. Jakken hennes var prydet av mange glinsende perler bak på ryggen, eller kanskje det var nagler. Nei, lignet mer på perler. Noe flott i alle fall, og svært. Men motivet, motivet! Motivet var et dødningehode.

Hun hadde pyntet seg med døden, og Han i himmelen sørget.
Den fine jenta som var pyntet så kunstnerisk flott, var ikke til glede for Gud.
Og dét ønsket han å fortelle meg. Han viste meg at han sørget over jenta, eller over det hun hadde gjort.
Man sørger jo bare når men er glad i noen, når man bryr seg. Så Gud var åpenbart glad i henne også. Og i alle som så jakka hennes, tenker jeg. Den sprer jo et budskap til verden. "Død!" sier den. "Flott død!".

Ville Gud jeg skulle dele hans sorg?
Jeg ble i alle fall veldig betenkt.

Og da jeg så en butikk legge ut bilde av et vakkert blått smykke på facebook i dag - et dødningehode - reagerte jeg spontant. Jeg må si ifra! Dette er ikke bra! Noen må våge å protestere på det - selv om mørket og døden er vakkert forkledd, selv om det "bare" er Halloween-moro, selv om det "bare" er tull.

Så kom jeg på jenta fra Bystasjonen, og bestemte meg for å skrive på bloggen også. På www.bibelen.no fant jeg disse versene under søkeordet "mørket":

Ef. 5, 10-11:
Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller.

Og jeg skjønte at jeg har gjort det rette. Noen må irettesette. Noen som har prøvd og skjønt hva som er til glede og ikke, for Gud Herren. Det var ikke så vanskelig å skjønne det. Han viste meg det jo selv.
Man kan selvsagt tenke seg til det på egenhånd også - at det er en vond ting å pynte seg med døden - men nå er det i alle fall ikke tvil. Gud sørger når vi pynter oss slik. Jesus kaller seg selv både for "Livet" og "Lyset", og ønsker fremme levende, lyse ting. Følg meg! sa han.

Så hva med holloween?
"Ta ikke del i mørkets gjerninger!"

- men finn gjerne på noe fint i stedet.
Jeg for min del synes de hyggelige, norske nyttårsbukkene er akkurat passe dose av morsom årlig utklednings- og tiggergang, bare ikke bukkene er kledd ut som mørkets budbringere - men kanskje er det nødvendig for barna å ha noe morsommere å stå imot det kommersielle halloween-presset med? Så lag gjerne en lysfest for dem, eller hallovenn-fest, om det ellers skulle passe - eller bare avvis hele presset. Vi er da ikke slaver verken under kommersen eller nabobarna!

- Dét er en viktig lekse å lære.

Å skamme seg over Jesus - og å være til skam for Gud

Den regner jeg som en virkelig kristen som verken skammer seg ved evangeliet eller selv er en skam for det.

M. Henry

Relevante bibelvers:

Mark. 8, 38:

For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler. (Jesus)

Rom. 1, 16:

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Paulus)

1. Kor. 1, 18-19:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet:

        Jeg vil ødelegge de vises visdom,

        og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. (Paulus)

2. Tess. 3, 10-12:

For da vi var hos dere, ga vi dere dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød. (Paulus)

1. Tim. 5, 5-7:
Den som da virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og lever i bønn og påkallelse natt og dag.  Men den som bare vil nyte livet, hun er levende død.  Også dette skal du innskjerpe, så ingen får noe å utsette på dem. (Paulus)

Rom 10, 1-3:
Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.  For det vitnesbyrd må jeg gi dem at de brenner for Guds sak, men uten forstand.  De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, (Paulus)

1. Kor 6, 2-7:

...hvorfor duger dere ikke da til å dømme i småsaker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Kan dere ikke da dømme i jordiske saker?  Og når dere har slike saker, hvorfor setter dere til dommere folk som ikke har tillit i menigheten?  Dette er en skam for dere! Finnes det ikke en eneste forstandig blant dere som kan ordne opp i saker mellom brødre?  Nei, bror fører sak mot bror, og det for dommere som ikke er troende.  At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. (Paulus)

1. Kor. 15, 34:

Våkn opp av rusen for alvor, og synd ikke! Noen av dere kjenner ikke Gud. Det er en skam for dere at jeg må si det. (Paulus)

1. Kor 4, 35:

Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten 
1. Kor 11,4:
En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode 
(Paulus skrev begge disse tingene - kanskje det var slik i Paulus' tid? Frekke ting å gjøre? Men vi har erfart så mange ganger at Gud har brukt  og velsignet kvinner som har snakket i menighetene. Gud har vist oss noe annet enn Paulus' ord)

Ef. 5, 10:

Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller!  Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. (Paulus)

2. Kor-11, 20-21:

For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.  Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! (Pauls)

Judas 1, 5-13:
Herren reddet folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.  Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.  Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.
     Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter.  Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: «Måtte Herren straffe deg!» Disse derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.
    Ve dem! De har slått inn på samme vei som Kain; de har kastet seg ut i samme villfarelse som Bileam, han som var ute etter egen vinning, og de har gjort opprør som Korah og er gått til grunne. De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene hos dere; der deltar de uten å frykte. De er hyrder som bare sørger for seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn. De er trær uten frukt om høsten, dobbelt døde, ja, revet opp med rot. De er bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet, forvillede stjerner, som det evige nattemørke venter på. (Judas)

Hjelpe rom-tiggerne?

Hin dagen møtte jeg en nydelig tigger. Skulle jeg gi?
Jeg prøver alltid finne svar på vanskelige ting i bibelen først, og her er  diverse bibelord jeg var utrustet med i sakens anledning:

- Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen (Gal. 6,10)
- Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake (Jesus i Luk. 6,30)
- Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere (Jesus i Luk 6, 38
- Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem (Jesus i Luk. 6, 31)
- Du skal elske din neste som deg selv (Jesus, i Matt 22, 39)
- Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. 11 Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. 12 Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød (Paulus i 2. Tess. 3, 10-12)
- Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver (Paulus i 2. kor. 9,7)
- Gå på de veier som hjertet vil, følg det som lokker ditt øye! Men vit at for alt du gjør, vil Gud kreve deg til regnskap (Fork. 11,9)
- Gud gjør ikke forskjell på folk, han er god mot både vonde og gode. Ha Gud til forbilde (nettstedet www.bibelen.no forsvant akkurat ut av drift, så jeg vet ikke hvor de står -)

Pluss to åpenbare regler som jeg ikke finner direkte i bibelen:

- Når du hjelper andre , så hjelp dem på en mest mulig effektiv måte.
- Ingen kan gjøre alt, ingen kan hjelpe alle, men alle kan gjøre noe.

---

Jeg gikk altså forbi en ung, skjønn rom-tigger hin dagen. Hun rørte hjertet mitt.
Og jeg sa til Gud: Jeg vil ikke at de skal komme hit. De arbeider ikke, det er ikke rett. De lærer seg ikke norsk, de kommer hit bare for å snylte, ikke for å bidra eller delta. Hvis jeg gir, kommer de bare igjen til neste år. Jeg vil heller hjelpe dem å skaffe seg mat og arbeid selv, det gjør jeg best ved tiltak i hjemlandet. Gud, hjelp meg å huske å gi til hjelpearbeid der nede. Halvard Hasseløy driver og kjøper opp land og starter landbruk, der kan de få jobb, og evangeliet i tillegg...

Jeg var lei og fortvilet. For hun forsvant ikke fra hjertet mitt. Og her er tiggere overalt. Hele tiden nye stakkarar som vil ha penger av meg og prøver snike seg bedende inn i hjeret mitt. Så jeg sa: Gud, jeg KAN gi! Men jeg syns ikke det er rett, altså!!

Men jeg hadde ikke tid å gå tilbake.
Så roet sjelen seg, og jeg gikk til optikeren som avtalt.

Da jeg kom ut, husket jeg på henne igjen. Jeg klarte rett og slett ikke svinge ned en annen gate. Og kom på at bibelen råder oss til å følge hjertet sitt. Så jeg fant en femtilapp og gikk bort til henne med. Hun snakket faktisk litt engelsk, så jeg satte meg ned og sa min hjertens mening til henne, men vennlig, vennlig: At jeg syntes hun burde jobbe, men ikke her i landet, for hun kan ikke språket, men i sitt eget land der hun kjenner kulturen. Det er ikke rett at et ungt fint menneske skal sitte som tigger resten av livet. Man skal jobbe og tjene penger, eller jobbe og dyrke mat.  Jeg vil ikke at du skal komme tilbake, sa jeg. Hun takket meg (for pengene?) med et strålende smil, og jeg reiste meg og gikk videre.

Og følte at Gud hadde vært god mot meg.

Det er godt å få gi noe man ønsker å gi - en formaningstale, mitt hjertes innhold - og ikke bare gi penger, som de alle vil ha. Og kanskje hadde jeg fått sådd noe viktig i et fint hjerte.

----

I går ga jeg 20 kroner til en annen tigger. Det er ikke så mye, men man skal jo ikke gjøre forskjell på folk heller, siden hun jenta fikk. Men han fikk ingen tale - han så mye sleipere ut, og var for gammel til å tenke nytt, og jeg betalte ikke nok for tiden hans, syntes jeg. Ikke var jeg inspirert heller. Men det var ikke noe hyggelig, huff nei. Han søkte øynene mine for å takke, men jeg orket ikke se på ham, for jeg ga ikke av hjertet.

Hovedregelen min er å gi til gode tiltak i hjemlandet, dessuten.

Jeg burde sikkert fulgt den. Glemte å legge saken fram for Gud; han har jo av og til spesialmeninger utover vanlig tankegang, for spesielle tilfeller. Slik som med hun unge, fine hin dagen.
Så noen helt endelig konklusjon mangler.

En annen regel jeg i praksis har hatt, er vel å gi til én tigger pr bytur.

Men det er bra å dele med fattige, og har man funnet en god måte å gjøre det på, så hold fast på den og vær raus og barmhjertig - så skal du selv møte barmhjertighet den dagen du trenger det selv. Dét er et bibelsk prinsipp:

Sæle er dei miskunnsame (barmhjertige), for dei skal finne miskunn (Matt. 5, 7)

Og nå må jeg skynde meg å finne den Hasseløy-adressen....oi, det var visst i Ukraina han drev, ser jeg, og gårdene han fortalte om på møtet jeg var med ham, står ikke omtalt - men det er kanskje fordi de bærer seg selv? I alle fall, dette er et vettig, effektivt arbeid i Øst-Europa:

http://www.openheart.no/

Jeg selv har allerede en del faste giverformål for fattige som jeg støtter, bl.a en familie i Romania. men støtten er ikke rettet direkte mot Rom-folket. Likevel har jeg kjent på både usikkerhet og sinne og dårlig samvittighet i møte med alle tiggerne i Norge, og frustrasjon over deres norskspråkløshet. Så det hadde vært fint å få adressen dit, hvis noen kjenner til noen gode hjelpere i hjemtraktene deres.

Å følge etter noen

Vil du følge Jesus?

Det var spørsmålet vi fikk som barn på kristne møter og leirer. 

”Å følge” i meningen både å gjøre det Jesus vil, og å gjøre det Jesus gjorde, hvis man kan.

Å svare ja på spørsmålet ”Vil du følge Jesus?” er riktig - særlig når du vet hva du svarer på. Når du vet at det med Jesus er sant.

Det er jo galskap å begynne følge etter – lyde, ha til Herre - en du bare har hørt vage rykter om! En du ikke kjenner eller vet hva står for! Kanskje du bare vet at han er mektig og sterk!?!

Jeg mener at rykter og/eller hans styrke er et helt forkastelig grunnlag å følge etter Jesus på. Å gi seg til ham på.

Men det er et helt ok grunnlag å begynne å undersøke MER om Jesus.
Vel - fordi det er akkurat Jesus det er snakk om, er det vel ikke galskap, men - 

Jesus kan man kjenne både i sin ånd/erfaringsmessig, og/eller rent intellektuelt. Jeg vil ikke frata noen rett til å velge å følge Jesus selv om man bare skulle kjenne den ene av disse dimensjonene. Men man trenger altså møte Jesus personlig for at troen skal bli levende.

Noen får et så sterkt førstegangsmøte med Jesus at all tvil må vike - de erkjenner at her har de med Den Virkelige, den Høyeste Gud å gjøre. Kanskje får de straks opplevd seg som syndere som trenger Jesu nåde og tilgivelse også, og får angre og omvendt seg og blir satt ren og fri. Da har de opplevd det mest grunnleggende en kristen kan oppleve.

Men jeg tror det er svært lett å bli bedratt av falske åndelige opplevelser og Jesus-erstatninger dersom man i fortsettelsen også bare bygger på opplevelser, og ikke tar bibelen på alvor.

Likedan er det lett å komme på avveie for en teoretiker der Ånden ikke har tilgang og ikke får forklare eller korrigert ham.

For det evige liv (egentlig å være en kristen) er å KJENNE Gud, og hans sønn Jesus, slår bibelen fast.

Når jeg hører om hele stammer som omvender seg til Jesus bare fordi høvdingen gjør det, synes jeg det er sprøtt og vitner om en veldig barnslighet i befolkningen.

De tenker åpenbart ikke mye selv – de følger sin leder. Trygt og godt. Og så vinner de Jesus, den gode Himmelske Herren, i samme slengen. Da blir det virkelig trygt og godt. For en flaks! For en lykke!

Jeg mener ikke å være satirisk.

For i svært ukyndige og uregulerte samfunn – så trengs det muligens folk som går foran. Folk med innsikt og klokskap. Ledere med stor L. Gi at disse er gode folk som velger riktig! – for folkets skyld. Men det er vel som i Mose' tid. For verken da eller nå vil vel alle følge lederen - noen vil gjøre opprør mot ham, uansett hva høvdingen står for. 

I et samfunn der de fleste har innsikt selv, passer det med demokrati. Alle får være med å bestemme landets lederskap,  men alle bestemmer også sin egen tro – hvem de vil følge – om noen – fordi de er ansvarliggjorte mennesker.

Selvsagt er den innsiktsfulle allmennheten påvirket av lederskikkelsker og gode forbilder den også. Selvsagt. Det er naturlig.Og det er bra med kloke bautaer som går i bresjen og viser vei. De bør svært ofte følges. Det som er unaturlig, ja direkte uansvarlig – er om folk følger ledere og forbilder blindt. Vi ble alle skapt med øyne og ører og tankekraft. Ikke alle bautasteiner er kloke steiner.

Jesus var opptatt av dette.

Han sa blant annet: PASS PÅ at ikke noen fører dere vill (Matt. 24,4). PASS DERE for saddukeernes og fariseernes lære! (Matt. 16, 6-12) LA IKKE noen kalle dere far, eller Mester eller lærer (Matt 23, 8-11).

Med andre ord:

Til folk flest: Tenk sjøl! Undersøk sjøl! (Tenkning uten å undersøke eller vite er ren spekulasjon og svermeri – med svært liten sannhetsgehalt – NEI, NEI, NEI til slikt!) Du har ansvar sjøl!

Og til ledere: La folket tenke og undersøke sjøl. Ikke stå fram som noen Super-Allmektig-Autoritær-Sjef!  Jesus sa: ”Den største av dere skal være tjeneren deres” (Matt. 23, 11).

Sjøl om bibelen også formaner til lydighet mot ledere – så skal man altså lye sannheten, eller Gud, enda mer – hvis der skulle være motstrid.
Selv prøver jeg nøye å lyde lederne i kristne sammenhenger jeg er med, også i ting jeg selv ville gjort annerledes - for det er bra med orden, og noen må jo avgjøre - men jeg kvir meg ikke så veldig for å tro noe annet, og/eller ta opp med lederne hvis jeg aner at de går imot noe jeg virkelig tror Gud vil eller står for, i en eller annen sak. Men jeg bør jo absolutt lytte nøye etter hva de svarer.

Både de som fører vill, altså vranglærere (bl.a mange skriftlærde og fariseere, men også falske profeter o.a), og de som lokker noen til fall, får gjennomgå av Jesu vrede, og de får gjennomgå mer enn de som bare blir ført vill, som lar seg føre vill, eller som faller. Men disse straffes også.

Jfr de som ligger med profetinnen Jesabel, som lar seg lære av henne,  i Apgj 2, 20-24, de skal kastes ut i nød, og hun selv på sykeseng. Og de som "holder seg til Bileams lære" (om liberal livsførsel, tror jeg) får også gjennomgå i samme kapitlet - Jesus vil kjempe mot dem. Hvis de altså ikke vender om. Da blir de tilgitt i stedet.

Men kvernstein rundt halsen og senket i havets dyp fortjener den som fører en av de små til fall. (Mark 9,42)

Jeg har gått 2 år i en kristen menighet der de forkynte følgende:

”Hvis du er uenig med det som lederne sier fra talerstolen, så har sannsynligvis lederne rett. De har blitt ledere fordi de er kloke folk. Derfor skal du høre på dem.

Men hvis det skulle være slik at lederne tar feil – kan du likevel slappe av og høre på dem, fordi det  er lederne som står ansvarlige for Gud og må ta en evt straff. Du skal gjøre din jobb og være lydig mot lederne.”

Jeg hørte dette sagt flere ganger (Kristent Fellesskap ca 2002-2003) – jeg vet ikke hva som sies der nå.

Men djupt ubibelsk er det i alle fall. Nei ikke helt ubibelsk, men u-Jesus.

Apostelen Paulus ser nemlig på seg selv som en slik over-leder mer enn han muligens burde. Han kalte seg faktisk far, tvers imot Jesu ord (1. Kor 4, 15) – det gjør paven (”papa”) også -, og Paulus ba folk følge seg – riktignok slik han følger Jesus. Kristent Fellesskap holdt (holder) seg med en slik Paulus-lignende apostel og går altså etter mitt skjønn vill mht hvilken autoritet han og hans underledere skal ha. Jeg tror kanskje årsaken er at de har vektlagt tryggheten for sine medlemmer for høyt, på bekostning av sannhet, frihet og allmenn ansvarlighet. 

Jeg husker selv hvor inderlig rystet jeg ble første gangen jeg så noen kristne vurdere Paulus' utsagn kritisk – jeg holdt ham jo for å være Gud selv - i praksis. Men altså – jeg tror vi trenger menneskeliggjøre Paulus bittelitt i alle fall.

I NT leser vi advarsler om å ikke ”holde seg til”  verken Paulus eller Apollos eller Peter – Hold dere til Kristus! formante Paulus selv i  1. Kor 1, 12-13 (- og bli enige, stå sammen i syn og tanke). Kanskje han ble klokere og mer ydmyk med tiden?

---

Jeg møter svært ofte kristne som har stor tillit til en eller annen kristen leder. De har sett at vedkommende har noe å fare med i enkelte sammenhenger  (f.eks hvis noen har holdt en høy fane mot abort) – og så regner de med at derfor har vedkommende alltid rett i alt. Trygt og godt. Men det er barnslig for et voksent menneske å tenke slik.
BARN må og skal få være slik i forhold til sine foreldre - til de er blitt myndige - men voksne har bare lov og rett (-og plikt) til å være barn i forhold til Gud, det er bare Gud man automatisk skal gi rett i alt. Kan hende må og bør nyomvendte umodne kristne likevel få være litt barn en stund i forhold til sine ledere, men bare en stund! Gud ønsker selvsagt at vi alle skal vokse til modne kristne, selv om det er skjønt med småbarn -

Bibelverset "De skal ikke lenger lære hverandre og si "kjenn Herren", for de skal alle kjenne ham" klinger i bakhodet her. En-veis-læring skal det i alle fall ikke være, ser vi. Men lære hverandre! Inntil det ikke trengs lenger. Men selvsagt, selvsagt vet noen mer enn andre, og selvsagt er noen mer modne enn andre - enn så lenge.

Selv er jeg et saksfokusert menneske, og pines fælt når jeg opplever kristne som følger etter andre mennesker som umyndige småbarn.

F.eks slik mange gjorde i vår da de blindt skrev under på protest mot grunnlovsendringen, bare fordi Ludvig Nessa oppfordret til det. Nessa var nemlig modig og hadde rett i abortkampen.

Men svært mange av underskriverne ante ikke hva verken ny eller gammel lovtekst sa. Og det framgikk ikke av underskriftslistene heller. Folk bare skrev under fordi de fulgte Ludvig Nessa og avisa Norge i Dag, som støttet aksjonen.

Men om jeg pintes av de lettlurte og uansvarlige underskriverne  - så var jeg rasende på Ludvig Nessa. For HAN visste – og han forledet folket til å tro på sine egne grovt forenklede påstander og konklusjoner (”Jesus ut av Grunnloven” – ”verre enn 1940”) uten å komme med en saklig redegjørelse for hvorfor.

Slik oppførsel kan og skal ikke tåles.

Slikt er manipulasjon og misbruk av makt og goodwill.

Enten man har rett eller galt i selve konklusjonen. 

Man skal ikke prøve å få folk til å tro på seg.

Men man skal framlegge sannheten saklig og ærlig uten manipulerende virkemidler i håp om at folk skal tro på den.

I forlengelsen av dette er jeg heller ikke særlig glad for evangeliserende møter eller konserter som er fulle av effekter/manipulerende metoder som påvirker folks følelser. F.eks stilige lys- og lyd-effekter. Eller smarte slagord eller innsmigrende stemmebruk.

Paulus’ ord i 1. Kor 1, 17 har med slikt å gjøre: “For Kristus har … sendt meg … for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft.”

 Det spørs om annen kunst har så mye å gjøre i et evangeliserende møte heller.

For nemlig: “Kjøper du varen eller innpakningen?” Tror du på Jesus fordi Jesusmøtet hadde kul møteleder, heftig lysshow og stilige damer??? Eller akkurat den køntrimusikken du liker? Da har ikke såkornet om Jesus truffet dyp og god jord!

Det er Ordet som skulle høres.

Og Ånden skulle ha rom til å understreke det.

Fyll ikke rommet rundt Ordene med menneskeskapt stemning!

Sånt holder ikke i lengden. Og for mange er det dessuten svært forstyrrende – om de ikke skulle like akkurat den stemningen. Nå til dags søker man gjerne en verdslig galant-talk-show-high-tech-konsertstemning - med lovsanger som gliroverienannen. Proft.

La Ånden sørge for atmosfæren.

Atmosfæren blir selvsagt naturlig preget av forsamlingens egen frukt og ”duft” – men den duften bør altså ikke være sminket eller parfyrmert eller glattbarbert, i overført betydning. Slapp heller av. Både selv, og i virkemiddelbruk.

Det er i interne tilstellinger, ment for Gud, utført av kristne, at de flotte, proffe effektene kan være på sin plass. Det sømmer seg jo å feire Gud med brask og bram iblant!

Jørn Strand (fargerik evangelist) sier noen viktig om enkelhet og "usiviliserthet" her:  Evangelisten Jørn Strand om årets arbeid, og 20-30 omvendelser. 

-------

Jesus sa flere ganger til folk ”Følg meg”.

Og noen av dem reiste seg straks og fulgte ham. Men jeg tror de hadde hørt om ham allerede – Johannes døperen hadde jo fortalt hele Israel om ham. Og kanskje hadde de erfart Jesus selv også, på avstand. De visste at det var vel verd å følge Jesus og bli bedre kjent med ham.

Jesus fortalte i en lignelse om en slik bli-kjent-prosess: Mannen som først oppdaget skatten i åkeren, han solgte alt og kjøpte åkeren. Men det var altså fordi han først så skatten – at det var en verdifull skatt. Og så kvittet han seg med alt og begynte å grave, å arbeide.

Det er faktisk et arbeid å bli kjent med Jesus.

Let, så skal du finne! Kom og smak at Herren er god! Står begge deler i bibelen.

Helt ubedt kan han også vise seg - ta imot da også.

I små glimt viser han seg, for at vi skal skjønne at han er verd å eie.

Når vi så reiser oss og følger og undersøker, så vil mer og mer av denne skatten Jesus bli vår – og etter en tid er vi klare for å gi oss til ham, og virkelig følge ham, la ham bli både Herren og Frelseren og Læremesteren og Vennen vår - fordi vi har skjønt at dét er han verd. Og at dét vil han være for meg.

For sikkerhets skyld - fuglemord og eplenetting

Sjelen min stivnet i dag. Det skjedde da jeg oppdaget to døde fugler i hagen, og jeg skjønte at jeg selv var ansvarlig for dødsfallene. Og så skjønte jeg dessuten at drapene var helt unødvendige. Vel, sannsynligvis unødvendige, da.

 

Fuglene hang i nettet som dekker det ene epletreet vårt. Her er den ene fuglen (den henger nede til høyre på bildet over også):

Det er jeg som har lagt nettet over epletreet. Jeg gjorde det i fjor for å beskytte mot hjort.
Hjorten hadde nemlig spist opp frukten i flere år på rad; i forfjor kom den allerede under blomstringen.
Men i fjor bestemte jeg meg altså for å gjøre noe med saken:
Beskytt treet mot udyrene! Ikke bare grem meg! Gå til aksjon!

Så i fjor fikk jeg faktisk en del epler. I år ser det enda bedre ut - masse fine epler henger røde og lovende på grenene:

Men se! Det henger frukt både innenfor og utenfor nettet. Jeg fjernet nemlig i min latskap ikke nettet i fjor, men lot det henge på over vinteren. I år har det vokst nye grener gjennom nettet - og det vokser epler på både de nye og de gamle greinene.

Men verken eplene innenfor eller de utenfor er oppspist av hjorten!

Da er jo nettet unødvendig, og to fine småfugler har lidd en grusom død. Sikkert ungene deres også, et sted i nærheten.
Ikke rart sjelen inntok forsteiningsmodus så jeg ikke klarte gjøre mer hagearbeid, nei.


Men jeg kunne jo ikke vite at hjorten skulle holde seg borte i år!
Ja, den kan jo ennå komme, men -

Bare i etterpåklokskapens lys og erfaring forstår en at de to fuglene døde unødvendig.
Det er ikke alt en kan vite på forhånd -
- og likevel - - minst to unødvendig døde. Men i fjor døde ingen fugler!!! Hvordan kunne jeg tippe at i år???

Jeg klarte som sagt ikke gjøre mer i hagen. Med sammensnørt bryst ga jeg meg til å tenke over hendelsen - hva minnet den om? Jo, om de strenge reglene man hadde for kristne "i gamle dager": Forbud mot dans, forbudt med kortspill, forbudt med jente-gutte-besøk hos hverandre
- for sikkerthets skyld. For det var så ofte synd og urenhet innblandet i slike sammenhenger.

Alle forbudsreglene var som et stengende nett over epletreet - 

Etterhvert skjønte man jo at man tok knekken på veldig mye liv og glede og sunn livsutfoldelse med slike firkantede regler. Mange glade småfugler døde rett og slett på grunn av dem. Døde inni seg, mener jeg. Åndelig eller sjelelig.

Men nettet - reglene - var egentlig godt ment. Til beskyttelse!

Og de beskyttet sikkert også. De drepte nok ikke bare.

Nå er nettet, reglene, borte fra mange sammenhenger. Og hjorten, fienden, har fritt leide inn til treet, inn til frukten, inn til de kristne - og kanskje kommer hjorten, og kanskje kommer den ikke, hvem vet?


Hvem vet:
Den som har åndelige ører å høre med, og altså kontakt med Herren Gud, kan nok ofte høre en advarsel mot fiender han ikke selv kan se enda - og kan derfor leve nettløst til vanlig, men kan springe og gjemme seg akkurat når det trengs. Hvis han altså både er lydig og lydhør -

Her er den andre døde fuglen, drept av det dumme, unødvendige nettet:

 Og her er noen flere flotte epler, snart modne:

Like fine med og uten nettbeskyttelse! Eller, de er faktisk finest, de som vokser fritt.

Men HVIS hjorten skulle komme, er det de innenfor, de med strenge regler - som har størst sjanse til å overleve -

- inntil jeg kommer og høster dem alle inn:)

Alle eplene som ikke er spist av hjorten, av fienden, de skal jeg høste. Slik Jesus en gang skal hente alle sine, de som altså ikke er slukt av Fienden, eller lokket av Verden - enten han finner dem innenfor eller utenfor et nett av strenge regler.

En annen tanke:
Dersom fienden (hjorten) holdes unna på en annen måte - at den ikke har kommet til stedet enda, eller at noen har skutt den, eller at hele hagen er inngjerdet, eller at en hjortejeger står vakt - så trenger man ikke noe nett over epletrærne.

En bør saktens tenke over på hvilket nivå beskyttelse mot fiender og ondskap skal settes inn.

Tenk på rusmisbruk for eksempel.
Noen har aldri prøvd verken stoff eller alkohol, og er beskyttet av sine gode vaner, eller strenge eller kloke oppdragelse, eller av sitt miljøs ikke-aksept av rusbruk.
Noen har lært måtehold og har selvkontroll og har dessuten andre interessante ting å foreta seg.
Noen kristne finner sin styrke og beskyttelse hos Gud mer direkte.
Mens andre trenger være i fengsel eller på institusjon for å klare motstå fristelsen. De trenger et trangt hjortenett over treet sitt.
Begrenset tilgang; øl- og vinmonopoler, stoff-forbud, stengetider, høye priser osv er en administrativ måte å prøve hjelpe til i beskyttelsen.

For beskyttelse trenger vi alle, av og til.

----------

Bibelvers om å "akte på Herrens verk" - f.eks å legge merke til ting i naturen - det er nemlig en rett og god ting å bruke tid på:

Riv meg ikke bort med de gudløse,
        sammen med dem som gjør urett.
        De taler vennlig med sin neste,
        men deres hjerte er fullt av ondskap.
    Gi dem igjen for det de har gjort,
        for deres onde framferd!
        Gjengjeld dem deres udåd,
        la dem få igjen for sin gjerning!
     De akter jo ikke på Herrens verk,
        på det han gjør med sine hender.
(Salme 28, 3-5 (Davids bønn - der han ber Gud ta seg av straffen av dem som gjør urett - og også ramser opp en del urett oppførsel))

Stramme bukser og eksemplets makt

I dag la ”jeg” ut en meget stramt kledd rumpe på fb-sida mi. Det var ikke meningen.

Jeg hadde sett den i flere dager. Først var det Stein Erik som hadde likt  stykket om en 17-åring som hadde gjort noe oppsiktsvekkende, illustrert med en dongerikledd bakende. Jeg lot meg advare av den sexy illustrasjonen og klikket ikke etter hva det kunne være. Men ettersom flere og flere av mine solide venner la ut det samme stykket og til og med likte det, ble jeg nysgjerrig etter hvert. Hva kunne dette være for et interessant stykke? Det kunne umulig være så grovt siden så mange flotte mennesker anbefalte det.

Så jeg klikket – og fikk opp noe tullball jeg øyeblikkelig prøvde manøvrere meg bort fra. Men da fikk jeg opp en reklame - pluss at stykket ble publisert av meg også.  Jeg "likte" det, påstod fb.

Nå så det altså ut som om jeg også anbefalte stykket.

Jeg gremmet meg. 

Jeg synes nemlig ikke det er greitt å legge ut sexy bilder.  Eksemplets makt og ansvar hviler da såpass tungt på meg. Jeg ønsker ikke å "renvaske" sexy bilder eller bidra til at folk tenner på uvedkommende, sånt sier bibelen nei til, bl.a  i de 10 bud.

De menneskene som har laget posten, eller scammen eller  trojaneren eller hva det nå kalles, har nok også vurdert jentestumpen som pirrende. De har jo brukt bildet som fristende agn for sine vonde hensikter.

Hva dataskurkene nå har fått kontroll over av mine datasaker, vet jeg ikke. Kanskje ingen ting?

I tilfelle koker hele saken ned  til en oppvisning av eksemplets makt,  eller misbruk av denne makten, samt en bekreftelse på at strammme bukser er pirrende for svært mange og dermed uanstendig å gå kledd i.

Verden har talt.

Og jeg blir stadig mer skeptisk til facebook.

Å leve en torsdag

Jeg våknet tidlig, klokka fem, været var nydelig. En melodi surret i hodet: "...en dyrevise som du nå får høre ....og alt de har å gjøre".  Da våknet jeg skikkelig til, og kjente at jeg gledet meg til dagen. Så jeg sto opp, grep kameraet og tok en runde rundt i huset og prøvde fange stemningene. Fra soveromsterrassen tok jeg dette bildet:

Kjøkkenet ser hyggelig ut fra denne vinkelen:

- men neppe fra denne:

Men jeg satte i gang med både oppvask og klesvask. Og dukvask for et helt år; disse hvite og grønne brukte vi da i mai i fjor:

Speilet ble også vasket; morsomt å fotografere seg selv i den dråpete flaten.

Tørkestativet ble flyttet ut på den andre terrassen for å få litt arbeidsrom rundt meg.

Denne løperen farget veldig av (det første vannet var mye verre):

Nå var mannen min også stått opp, det var han som tok bildet over. Men disse bildene tok jeg:

Men ikke disse:

Det vakre hjemmestrikkede bilpleddet fikk jeg av en venninne kvelden før, jeg måtte bare ha ut røykelukten av det. Det er mye som kan være flott, bare man retter på den ene detaljen som drar det ned!

Tørke-detaljer:

Frokost spiste vi sammen. Epler og hjemmelaget plommesyltetøy gjør frokostblandingen med naturell-yoghurt til et lite festmåltid. Rosekvastene er fra den altfor store busken jeg klippet ned i går:

Jeg skrev et dikt om busken for noen dager siden, den sto plantet et sted den ikke passet:

Dette

er ikkje ein stad for roser

På denne staden

veks det jordbær

Det vert faktisk 

mykje ryddigare

penere

rolegare

når ein klipper rosa 

bort

Men tilbake til torsdagen:

 I stuen badet gitarene så vakkert i morgenlyset,

og på terrassen laget lyset et kors på solstolen.

Så skal mannen på jobb:

og jeg bestemte meg for å sitte på til butikksenteret. På vei ut så jeg at inngangspartiet vårt tar seg godt ut med all veden:

Og så -

dro jeg altså på senteret. Der traff jeg en venn som jeg virkelig kjeftet på. Han hadde lovet i flere dager å komme og hjelpe meg i hagen. Også i morges ventet jeg ham. Vi hadde avtalt kvelden før, og det var han som hadde bedt om arbeid. Men han kom ikke.

Så da jeg traff ham ved butikken, mens han egentlig skulle vært hjemme hos oss og jobbet,  rant det over.

"Du må KOMME når du sier du skal komme. Du oppfører deg som et barn!" lekset jeg av meg. Jeg overhørte hans klage over en vanskelig sak: "So what! Du må komme når du sier det!"

Undres når han vil snakke med meg igjen - -

Den ene dagen var det forresten resten av familien hans som ikke kom helt som planlagt, og altfor sent til hagearbeid; det er lett å urettferdig overføre hendelser og uttalelser mellom folk som står hverandre nær. Man gir den ene skyld for noe den andre har gjort. Eller man legger alt for mye i det. 

Men to av dagene var han i alle fall helt skyldig for.

På apoteket traff jeg en annen venn, og fikk haik med ham halve veien hjem. Jeg hoppet av for å besøke en venninne som har vært hardt skadd i ymse lemmer de siste par årene, hun var heldigvis hjemme. Det var så herlig å se henne krøllet fritt opp i sofaen. Jeg fikk i min begeistring lov å ta bilde av det, og hun syntes som meg at resultatet godt kan formidles til resten av verden:

Er det ikke flott?!?
Etter en lang og fin og intens pratestund ble jeg plutselig nokså dårlig, hodet mitt hadde brukt opp sin konsentrasjons-kapasitet for dagen. Så jeg brøt opp og ruslet hjemover og bare så og nøt alt det fine jeg gikk forbi. Jeg kommer meg ofte nokså raskt når jeg bare kommer meg ut og slipper tenke eller lytte eller lese eller snakke.

Her er forresten noe som ikke var så hyggelig. Den unge mannen er svært beruset:

Og vakkert kan man vel heller ikke kalle bildet av denne elven, men interessant med alle sine parallelle linjer:

Men her er et fint hus med flott beplantning! Sånt er en gave til oss som går forbi:

Lenger oppe tar villmarken mer over:

Og her går jeg i sommerkjole med mine to blomster i en pose og nykjøpt solkrem i ryggsekken:

Nesten hjemme - vakkert i all sin gru:

Helt hjemme; av med skoene, ut med innkjøpene - blomstene ble plantet i den hvite bøtta:

Kanskje kjøper jeg et par blomster til i helga, men det er neppe vits i, så mye som jeg tenker å være borte framover. Mannen har sagt han kommer til å glemme å vanne dem - han vil sikkert ikke se dem heller.

Så sov jeg litt i sola, og hvilte enda mer. Jeg hadde visst gjort mitt for i dag. Spilte piano. Men jeg laget en middag jeg aldri har gjort før - kalkunkjøtt med diverse.
Jeg kjøper nemlig nesten aldri kylling (- eller kalkunkjøtt), fordi verken kyllingene eller deres mødre har det godt mens de lever (sterke smerter pga forvokste kropper) - og dermed kan jeg ikke lage kyllingmat og dess like heller. Men en venninne med særlig innsikt i dyrevelferd har fortalt at kalkun ikke er alet fram på samme brutale måte, så det kan forsvares å spise kalkunkjøtt. Og nå hadde de det i butikken.
Så jeg skar kjøttet opp i terninger - det stekte raskt, og ble riktig godt og mørt. Jeg brukte en indisk krydderblanding (Tandoori Masala) på det.

Og så sov jeg litt til og la sammen all klesvasken før siste semifinalen i fotball-EM. Men jeg fikk ikke mye med meg av selve spillet, for jeg satt med disse bildene og dette blogginnlegget og hadde bare et kvart øye på skjermen.

Vi får gjøre litt mer ut av selve finalen! Jeg må bare finne ut når den går -

Og hva har så dagen min med Gud og tro å gjøre?
Jo, min himmelske Far gleder seg når jeg gleder meg, og når jeg sender ham en takknemlig tanke over alt det fine jeg opplever. Han liker at jeg verdsetter blomstene hans, og lyset og skyggene, og møtene med menneskene han lar meg treffe. Og så tror jeg han lærer meg litt visdom også, når jeg er oppmerksomt til stede og legge merke til alle lignelsene i hverdagslivet.

Undres hva Herren min Gud tenker om kjeftingen min, og om han jeg kjeftet på?
Det var jo nokså fortjent - eller er mannen dypt i sin navle overhodet ikke i stand til å skjønne hvordan andre får det, hver gang han selv svikter? Trenger han ikke å se litt reakjoner hos oss det går ut over, så han kan få en idé til neste gang?

Jeg har ikke bedt mye for den fulle ungdommen - hva enn han var full av - men jeg legger merke til at jeg har sett usedvanlig mange berusede mennesker de par siste dagene - midt på lyse dagen - og jeg aner at Han i himmelen ønsker jeg skal se det. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Men Han liker nok at jeg legger merke til sammentreffene han iscenesetter for meg.