Å følge etter noen

Vil du følge Jesus?

Det var spørsmålet vi fikk som barn på kristne møter og leirer. 

”Å følge” i meningen både å gjøre det Jesus vil, og å gjøre det Jesus gjorde, hvis man kan.

Å svare ja på spørsmålet ”Vil du følge Jesus?” er riktig - særlig når du vet hva du svarer på. Når du vet at det med Jesus er sant.

Det er jo galskap å begynne følge etter – lyde, ha til Herre - en du bare har hørt vage rykter om! En du ikke kjenner eller vet hva står for! Kanskje du bare vet at han er mektig og sterk!?!

Jeg mener at rykter og/eller hans styrke er et helt forkastelig grunnlag å følge etter Jesus på. Å gi seg til ham på.

Men det er et helt ok grunnlag å begynne å undersøke MER om Jesus.
Vel - fordi det er akkurat Jesus det er snakk om, er det vel ikke galskap, men - 

Jesus kan man kjenne både i sin ånd/erfaringsmessig, og/eller rent intellektuelt. Jeg vil ikke frata noen rett til å velge å følge Jesus selv om man bare skulle kjenne den ene av disse dimensjonene. Men man trenger altså møte Jesus personlig for at troen skal bli levende.

Noen får et så sterkt førstegangsmøte med Jesus at all tvil må vike - de erkjenner at her har de med Den Virkelige, den Høyeste Gud å gjøre. Kanskje får de straks opplevd seg som syndere som trenger Jesu nåde og tilgivelse også, og får angre og omvendt seg og blir satt ren og fri. Da har de opplevd det mest grunnleggende en kristen kan oppleve.

Men jeg tror det er svært lett å bli bedratt av falske åndelige opplevelser og Jesus-erstatninger dersom man i fortsettelsen også bare bygger på opplevelser, og ikke tar bibelen på alvor.

Likedan er det lett å komme på avveie for en teoretiker der Ånden ikke har tilgang og ikke får forklare eller korrigert ham.

For det evige liv (egentlig å være en kristen) er å KJENNE Gud, og hans sønn Jesus, slår bibelen fast.

Når jeg hører om hele stammer som omvender seg til Jesus bare fordi høvdingen gjør det, synes jeg det er sprøtt og vitner om en veldig barnslighet i befolkningen.

De tenker åpenbart ikke mye selv – de følger sin leder. Trygt og godt. Og så vinner de Jesus, den gode Himmelske Herren, i samme slengen. Da blir det virkelig trygt og godt. For en flaks! For en lykke!

Jeg mener ikke å være satirisk.

For i svært ukyndige og uregulerte samfunn – så trengs det muligens folk som går foran. Folk med innsikt og klokskap. Ledere med stor L. Gi at disse er gode folk som velger riktig! – for folkets skyld. Men det er vel som i Mose' tid. For verken da eller nå vil vel alle følge lederen - noen vil gjøre opprør mot ham, uansett hva høvdingen står for. 

I et samfunn der de fleste har innsikt selv, passer det med demokrati. Alle får være med å bestemme landets lederskap,  men alle bestemmer også sin egen tro – hvem de vil følge – om noen – fordi de er ansvarliggjorte mennesker.

Selvsagt er den innsiktsfulle allmennheten påvirket av lederskikkelsker og gode forbilder den også. Selvsagt. Det er naturlig.Og det er bra med kloke bautaer som går i bresjen og viser vei. De bør svært ofte følges. Det som er unaturlig, ja direkte uansvarlig – er om folk følger ledere og forbilder blindt. Vi ble alle skapt med øyne og ører og tankekraft. Ikke alle bautasteiner er kloke steiner.

Jesus var opptatt av dette.

Han sa blant annet: PASS PÅ at ikke noen fører dere vill (Matt. 24,4). PASS DERE for saddukeernes og fariseernes lære! (Matt. 16, 6-12) LA IKKE noen kalle dere far, eller Mester eller lærer (Matt 23, 8-11).

Med andre ord:

Til folk flest: Tenk sjøl! Undersøk sjøl! (Tenkning uten å undersøke eller vite er ren spekulasjon og svermeri – med svært liten sannhetsgehalt – NEI, NEI, NEI til slikt!) Du har ansvar sjøl!

Og til ledere: La folket tenke og undersøke sjøl. Ikke stå fram som noen Super-Allmektig-Autoritær-Sjef!  Jesus sa: ”Den største av dere skal være tjeneren deres” (Matt. 23, 11).

Sjøl om bibelen også formaner til lydighet mot ledere – så skal man altså lye sannheten, eller Gud, enda mer – hvis der skulle være motstrid.
Selv prøver jeg nøye å lyde lederne i kristne sammenhenger jeg er med, også i ting jeg selv ville gjort annerledes - for det er bra med orden, og noen må jo avgjøre - men jeg kvir meg ikke så veldig for å tro noe annet, og/eller ta opp med lederne hvis jeg aner at de går imot noe jeg virkelig tror Gud vil eller står for, i en eller annen sak. Men jeg bør jo absolutt lytte nøye etter hva de svarer.

Både de som fører vill, altså vranglærere (bl.a mange skriftlærde og fariseere, men også falske profeter o.a), og de som lokker noen til fall, får gjennomgå av Jesu vrede, og de får gjennomgå mer enn de som bare blir ført vill, som lar seg føre vill, eller som faller. Men disse straffes også.

Jfr de som ligger med profetinnen Jesabel, som lar seg lære av henne,  i Apgj 2, 20-24, de skal kastes ut i nød, og hun selv på sykeseng. Og de som "holder seg til Bileams lære" (om liberal livsførsel, tror jeg) får også gjennomgå i samme kapitlet - Jesus vil kjempe mot dem. Hvis de altså ikke vender om. Da blir de tilgitt i stedet.

Men kvernstein rundt halsen og senket i havets dyp fortjener den som fører en av de små til fall. (Mark 9,42)

Jeg har gått 2 år i en kristen menighet der de forkynte følgende:

”Hvis du er uenig med det som lederne sier fra talerstolen, så har sannsynligvis lederne rett. De har blitt ledere fordi de er kloke folk. Derfor skal du høre på dem.

Men hvis det skulle være slik at lederne tar feil – kan du likevel slappe av og høre på dem, fordi det  er lederne som står ansvarlige for Gud og må ta en evt straff. Du skal gjøre din jobb og være lydig mot lederne.”

Jeg hørte dette sagt flere ganger (Kristent Fellesskap ca 2002-2003) – jeg vet ikke hva som sies der nå.

Men djupt ubibelsk er det i alle fall. Nei ikke helt ubibelsk, men u-Jesus.

Apostelen Paulus ser nemlig på seg selv som en slik over-leder mer enn han muligens burde. Han kalte seg faktisk far, tvers imot Jesu ord (1. Kor 4, 15) – det gjør paven (”papa”) også -, og Paulus ba folk følge seg – riktignok slik han følger Jesus. Kristent Fellesskap holdt (holder) seg med en slik Paulus-lignende apostel og går altså etter mitt skjønn vill mht hvilken autoritet han og hans underledere skal ha. Jeg tror kanskje årsaken er at de har vektlagt tryggheten for sine medlemmer for høyt, på bekostning av sannhet, frihet og allmenn ansvarlighet. 

Jeg husker selv hvor inderlig rystet jeg ble første gangen jeg så noen kristne vurdere Paulus' utsagn kritisk – jeg holdt ham jo for å være Gud selv - i praksis. Men altså – jeg tror vi trenger menneskeliggjøre Paulus bittelitt i alle fall.

I NT leser vi advarsler om å ikke ”holde seg til”  verken Paulus eller Apollos eller Peter – Hold dere til Kristus! formante Paulus selv i  1. Kor 1, 12-13 (- og bli enige, stå sammen i syn og tanke). Kanskje han ble klokere og mer ydmyk med tiden?

---

Jeg møter svært ofte kristne som har stor tillit til en eller annen kristen leder. De har sett at vedkommende har noe å fare med i enkelte sammenhenger  (f.eks hvis noen har holdt en høy fane mot abort) – og så regner de med at derfor har vedkommende alltid rett i alt. Trygt og godt. Men det er barnslig for et voksent menneske å tenke slik.
BARN må og skal få være slik i forhold til sine foreldre - til de er blitt myndige - men voksne har bare lov og rett (-og plikt) til å være barn i forhold til Gud, det er bare Gud man automatisk skal gi rett i alt. Kan hende må og bør nyomvendte umodne kristne likevel få være litt barn en stund i forhold til sine ledere, men bare en stund! Gud ønsker selvsagt at vi alle skal vokse til modne kristne, selv om det er skjønt med småbarn -

Bibelverset "De skal ikke lenger lære hverandre og si "kjenn Herren", for de skal alle kjenne ham" klinger i bakhodet her. En-veis-læring skal det i alle fall ikke være, ser vi. Men lære hverandre! Inntil det ikke trengs lenger. Men selvsagt, selvsagt vet noen mer enn andre, og selvsagt er noen mer modne enn andre - enn så lenge.

Selv er jeg et saksfokusert menneske, og pines fælt når jeg opplever kristne som følger etter andre mennesker som umyndige småbarn.

F.eks slik mange gjorde i vår da de blindt skrev under på protest mot grunnlovsendringen, bare fordi Ludvig Nessa oppfordret til det. Nessa var nemlig modig og hadde rett i abortkampen.

Men svært mange av underskriverne ante ikke hva verken ny eller gammel lovtekst sa. Og det framgikk ikke av underskriftslistene heller. Folk bare skrev under fordi de fulgte Ludvig Nessa og avisa Norge i Dag, som støttet aksjonen.

Men om jeg pintes av de lettlurte og uansvarlige underskriverne  - så var jeg rasende på Ludvig Nessa. For HAN visste – og han forledet folket til å tro på sine egne grovt forenklede påstander og konklusjoner (”Jesus ut av Grunnloven” – ”verre enn 1940”) uten å komme med en saklig redegjørelse for hvorfor.

Slik oppførsel kan og skal ikke tåles.

Slikt er manipulasjon og misbruk av makt og goodwill.

Enten man har rett eller galt i selve konklusjonen. 

Man skal ikke prøve å få folk til å tro på seg.

Men man skal framlegge sannheten saklig og ærlig uten manipulerende virkemidler i håp om at folk skal tro på den.

I forlengelsen av dette er jeg heller ikke særlig glad for evangeliserende møter eller konserter som er fulle av effekter/manipulerende metoder som påvirker folks følelser. F.eks stilige lys- og lyd-effekter. Eller smarte slagord eller innsmigrende stemmebruk.

Paulus’ ord i 1. Kor 1, 17 har med slikt å gjøre: “For Kristus har … sendt meg … for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft.”

 Det spørs om annen kunst har så mye å gjøre i et evangeliserende møte heller.

For nemlig: “Kjøper du varen eller innpakningen?” Tror du på Jesus fordi Jesusmøtet hadde kul møteleder, heftig lysshow og stilige damer??? Eller akkurat den køntrimusikken du liker? Da har ikke såkornet om Jesus truffet dyp og god jord!

Det er Ordet som skulle høres.

Og Ånden skulle ha rom til å understreke det.

Fyll ikke rommet rundt Ordene med menneskeskapt stemning!

Sånt holder ikke i lengden. Og for mange er det dessuten svært forstyrrende – om de ikke skulle like akkurat den stemningen. Nå til dags søker man gjerne en verdslig galant-talk-show-high-tech-konsertstemning - med lovsanger som gliroverienannen. Proft.

La Ånden sørge for atmosfæren.

Atmosfæren blir selvsagt naturlig preget av forsamlingens egen frukt og ”duft” – men den duften bør altså ikke være sminket eller parfyrmert eller glattbarbert, i overført betydning. Slapp heller av. Både selv, og i virkemiddelbruk.

Det er i interne tilstellinger, ment for Gud, utført av kristne, at de flotte, proffe effektene kan være på sin plass. Det sømmer seg jo å feire Gud med brask og bram iblant!

Jørn Strand (fargerik evangelist) sier noen viktig om enkelhet og "usiviliserthet" her:  Evangelisten Jørn Strand om årets arbeid, og 20-30 omvendelser. 

-------

Jesus sa flere ganger til folk ”Følg meg”.

Og noen av dem reiste seg straks og fulgte ham. Men jeg tror de hadde hørt om ham allerede – Johannes døperen hadde jo fortalt hele Israel om ham. Og kanskje hadde de erfart Jesus selv også, på avstand. De visste at det var vel verd å følge Jesus og bli bedre kjent med ham.

Jesus fortalte i en lignelse om en slik bli-kjent-prosess: Mannen som først oppdaget skatten i åkeren, han solgte alt og kjøpte åkeren. Men det var altså fordi han først så skatten – at det var en verdifull skatt. Og så kvittet han seg med alt og begynte å grave, å arbeide.

Det er faktisk et arbeid å bli kjent med Jesus.

Let, så skal du finne! Kom og smak at Herren er god! Står begge deler i bibelen.

Helt ubedt kan han også vise seg - ta imot da også.

I små glimt viser han seg, for at vi skal skjønne at han er verd å eie.

Når vi så reiser oss og følger og undersøker, så vil mer og mer av denne skatten Jesus bli vår – og etter en tid er vi klare for å gi oss til ham, og virkelig følge ham, la ham bli både Herren og Frelseren og Læremesteren og Vennen vår - fordi vi har skjønt at dét er han verd. Og at dét vil han være for meg.