Hår – barbere, kle det inne eller vise det fram i all sin gru?

Det er 8. mars, kvinnedagen. En av de viktigste kvinnesakene er skjønnhet.

Og noen kvinner er naturlig delikate. Men de aller fleste setter inn temmelig mye energi på å prøve nærme seg det overnaturlige skjønnhetsidealet vi er omgitt av. Hårfjerning er en stor del av denne jobben. Jeg har undersøkt litt i egne erfaringer i sakens anledning. Prøver finne ut hva som er sant og nødvendig.
Det er nemlig et tøft fengsel kravet til delikatesse setter oss kvinner i.

Så her er dagens rapport:

Jeg brukte god tid på badet i morges. Det trengtes barbering.

Stakkars oss damer – vi er nødt til å barbere oss overalt, unntatt på hodet, for å bli ansett normale. For å få respekt. For å holde oppe selvtilliten.
Og sånt tar tid!

Så det er ikke så ofte jeg gidder. Men jeg ble minnet om det i går da jeg satt i det kommunale boblebadet sammen med en helt hårløs mann. Da ble mine naturlige legger og armhuler plutselig synlig for meg. Og sikkert for ham også. Han var helt stiv i ansiktet. Så jeg kom på mine egne skrekk-opplevelser som tenåring, de første gangene jeg så damer med skikkelig kroppshårvekst. Det var skrekkelig! Jeg husker veldig klart hvem det var som gav meg dem alle sammen.

Først var det hun som bare var 15 år, men likevel utrolig buskete under armene. Så var det den beskjedne rødhårete tjueåringen med oransje hel-ull over joggeskoene. Dernest en rødhåret 30-årig lærer med uante mengder bikinilinjeforstyrrelser langt nedover lårene.  Til sist var det hun 35-åringen i dusjen med mange lange mørke striper  rundt de to melkeveien. Jeg ble like sjokkert over alt sammen. Og fant det alvorlig frastøtende.

For som ung tenåring vet man ikke hvordan slikt utvikler seg. Man har lite kroppshår selv, og ikke har skolevenninnene eller glansbildene i bladene det heller. Og hvis ikke mamma er plaget – så er man blank – i alle fall var jeg det.

Men dermed kan jeg levende forestille meg hvordan en ung singel mann også må føle det i møte med meg – han som er så vant til så mye vakkert fra både media og kanskje også pornoindustrien.

Nå kan jeg aldri tenke meg at mitt eget ubarberte fra i går skulle være i nærheten av de hårmengdene som rystet meg slik som ung. Jeg syns i grunnen jeg var helt akseptabel. Men hva vet jeg – kanskje hårmarerittet fra den gang bare har vokst inni hodet mitt – kanskje de damene jeg den gang så, ikke er verre enn slik jeg var i går? Å jo, det var de nok. Basta.

Men i alle fall – jeg syntes jeg jeg trengte en omgang med høvelen i dag.

Jeg fjerner forresten aldri håret på armene, selv om de er temmelig lodne, og alltid har vært det. Kanskje jeg selv har gitt alle andre armhårssjokk gjennom hele livet?

Det er utrolig hva man godtar, bare en er vant til det - jeg synes armene mine er helt greie.

Et par andre minneverdige hårhistorier:

Den 50-årige damen med skjegg som en mann i hele ansiktet – men det var alltid pent barbert. Så jeg syntes ikke det var avskyelig, bare rystende og utrolig. At det gikk an! Senere har jeg sett mye mer av slikt, nå når jeg visste om muligheten.

Min fars nybarberte kinn som ville ha klem – han likte å gi oss ungene en nybarbert kos når han var opplagt og glad . Det var lykkestunder for meg. Der ble sikkert mitt bilde dannet av hvordan menn skulle være i ansiktet, for å være fine: Glattbarberte. Jeg har aldri vært tiltrukket av menn med skjegg. Ikke det aller minste. Men jeg har hatt flere avslappende fine vennskap med slike karer. Så de har jo vært gode å ha likevel. Men den standarden min far satt - sitter sannelig i!

Mine hårete onkler var både fascinerende og skremmende.
Lyst krøllete hår over hele kroppen –  massevis - jeg grøsset faktisk litt som barn.

Men de var skikkelige mannfolk. Sånn skulle mannfolk være.

I alle fall kunne de godt være slik. De måtte i alle fall ha såpass som min pappa hadde! Minst!

Men vi jenter – var jo jenter.

Så jeg prøvde hårfjerningskrem på leggene som ganske ung, jeg hadde jo litt hår der, i slekt med mine onkler som jeg er. Men jeg likte ikke tanken på alle de ukjente, virkekraftige, fremmede stoffene jeg dermed helt sikkert fikk i meg, og sluttet ganske snart. Jeg lot bare hårene vokse. Det var da normalt med litt hår på bena.

Inntil jeg kom til USA som 24-åring. Da fikk jeg høre det – jeg tror både fra amerikanske gutter, og fra norske jenter som studerte der: Sånt går ikke an. IKKE i det hele tatt. Alle synes det ser forferdelig ut. Du blir ikke akseptert, du MÅ fjerne det – det måtte vi! sa jentene. Det var ekte søsterkjærlighet. De ville spare meg for utstøtelsen. Og jeg skjønte at det var alvor –

Nå har vi fått samme nulltoleransen i Norge, tror jeg. Og det er bare leitt.
Skjønt jeg kjenner ikke ungdomsmiljøene nå for tiden. Jeg vet egentlig ikke hva som tolereres.

Jeg prøvde voksing av leggene for to år siden, på et fint hotell. Men fikk en masse stygge røde nupper etter kort tid, av hårene som vokste ut igjen. Jeg gjør det aldri mer.

Når det gjelder bikinilinjen har jeg funnet meg badetøy som rekker et stykke ned på lårene, det trives jeg godt med. Eller jeg bruker shorts.

Nupping av hår har jeg drevet lite med. Jeg synes nuppede øyebryn lett ser unaturlig og typete ut, men jeg har nappet litt fra halsen. Jeg orker ikke se ut som hun jeg kjenner som lar alt vokse i naturlighetens navn; det er ikke vakkert. 

Så jeg har altså funnet min egen måte å leve med loddenheten på. Barbere leggene og annet når det blir for galt, vise fram armene bestandig, kle bort bikinilinjen…. Man får finne sine egne grenser, og håpe at det ikke blir alt for ekkelt for de rundt en. Skjønt "egne" - grensene mine er jo mye et resultat av kultur og tilbakemeldinger jeg får, så helt mine er de jo ikke.

Men jeg håper jeg slipper helskjegg om noen år.

Bibelen sier at ”man kler inne de delene av kroppen som man blyges ved” (den slår det fast som et faktum, ikke som et bud). Men jeg er nå glad for å slippe gå med heldekkende burka, og tillater meg å fjerne, eller holde i sjakk, det jeg skammer meg over.

Men jeg minnes godt svigerfar, som flere ganger fortalte meg om den damen han hadde kjent, som hadde helskjegg og lot være å barbere det, siden Gud hadde skapt henne med det. Og så lo han godt – men jeg tror han var full av respekt og beundring for henne også: Tenk at hun hadde en slik respekt for Gud! Enda så mye det måtte ha kostet sosialt!

Mon tro om det er noen andre i hele verden som har gjort slikt inntrykk på svigerfar? Han har møtt mange store forfattere og kulturpersonligheter!

Men det var denne damen han stadig fortalte meg om - det kan jo ha vært fordi han så for en hårete type hans svigerdatter også var, og visste mer om utviklingen av slikt, enn jeg gjorde?

Men jeg håper at mitt nivå på hårstell (jeg farger ikke håret) og hårfjerning kan være et bidrag til å lette kvinners byrder og press på området. Jeg synes folk får tåle både grått hår og litt kroppshår uten å vemmes – og dét må de øves opp til ved å eksponeres for lodne grå mennesker.
Here I am…

He.

Jeg har forresten en vettig og nyttig holdning om hår, synes jeg:

Jeg skal tåle, vedkjenne meg og ikke skjemmes over det faktum at jeg har diverse uønsket hår rundt om på kroppen.

Det er også ok at folk vet om det. Men det er bra å se litt skikkelig ut; verken jeg eller andre skal synes at jeg ser altfor frastøtende ut.

Det er et visst problem at mannen min er svært tolerant, han liker meg nærmest uansett hvordan jeg steller meg eller ei. Så jeg får minimalt med korrektiver eller hjelp av ham til å se skikkelig ut. 

Men man kan jo håpe at ganske mange egentlig er som ham - det er en avslappende idé, som jeg likevel ikke tror helt på.
Jeg tror faktisk det er nødvendig å holde verste hårveksten i sjakk for respektens skyld. For å bli hørt på og respektert.

I morgen skal jeg på kvinnesaksmøte. Han (!) som skal holde kveldens tale, har skrevet om kvinners behåring, og hvor dårlig gjort det er av menn å henge seg opp i slikt.

Må det da en mann til for å sloss for vår frihet som behårede vesener?

------

Mennene, ja.
De er jo begynt å fjerne håret, de også. Men der er jo sånne voldsomme mengder å ta av, at jeg tror, jeg tror prosjektet ikke blir et allemannsfenomen. I alle fall ikke et allemann-MÅ-fenomen.

Stakkars guttene ellers!

Det er kanskje vakkert på et vis, med disse svære, muskuløse baby-kroppene - men det er jo helt bort i veggene unaturlig. I alle fall for oss nordmenn. Det må jo kreve et voldsomt selvopptattsnivå.

Æsj!
For sjølopptattheten og alle norske navler.
Også blant kvinnene. Der er jo nesten ikke rom for damer å være opptatt av saklige ting utenfor seg selv, for de har så mye utseende å passe på. Uff, nei, for en ubalansert salve.  Men kanskje den største grunnen til å la håret gro, nettopp er for at vi ikke skal ende opp som tomme, dumme, deilige og selvopptatte - og dernest sure og totalt mislykkede. Jeg mener, man må jo ha noe å falle tilbake på, noe å være interessert i, å bidra med, når skjønnheten svikter en.  For ytre skjønnhet er for ungdommelig, og umulig i lengden, og ikke noe å bli gammel på, den falmer til tross for all verdens sminke og botox - og kan verken spises eller gies bort til andre.

Jo, det kan den jo - det holder oppe standarden i et hjem, eller i et besøk, å se litt fin og ordentlig ut.

Nei, det er best, eller enda viktiere,  å gjøre noe skikkelig i livet mens man enda har krefter, ens handlinger er mer varige enn ens ytre skjønnhet. Og et vennlig vesen er mer verd enn ytre pynt, og kan vare til man dør.

Bibelen sier:

Ordspr. 31, 30-31:
Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
        en kvinne som frykter Herren, skal prises.
  La henne nyte frukten av sitt arbeid;
        der menneskene møtes,
        får hun ros for sine gjerninger.

1. Pet. 3, 3-4:
La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere.  Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

Fordommer - nyttige, skadelige, riktige, urettferdige - og justerbare

Noe er totalt feil: Det siler ned.
Men det er vinter, og det er i Nord-Norge.

Så hva med alle kuldegradene jeg bestandig har sett på TV-en der oppe i nord? Og som jeg har hatt slik respekt og medfølelse med Det Barske Nordnorske Folk for?

Været i dag er slett ikke et unntak, det har såvisst regnet både før i vinter, og i fjor vinter også, her i Salten.

Så igjen har det skjedd: Mine fordommer - altså mine forhåndsmeninger - er blitt kraftig justert av virkeligheten: Her er både regn og varmegrader i Nord-Norge om vinteren. Her er skikkelig kaldt bare av og til. Jeg har nok generalisert for mye. Har ikke riktig tatt inn at det er forskjell på Finnmarksvidda og Nordlandskysten. Eller at det er forskjell på dagene også her i nord.

Det hjelper sannelig på nyansene å være tilstede selv!
Skjønt jeg må nok bo her i mange år til, og studere værhistorien, for å kunne si noe aldeles sikkert.

Da jeg første gang kom til USA i 1988, ble jeg  svært forbauset over at fordommene mine om landet ikke raknet. De ble nok utdypet og komplettert, men ikke særlig endret. Og ved senere besøk har synet mitt på USA blitt enda mer beriket - men altså: Jeg synes mine Amerika-fordommer holder seg skremmende bra i møte med virkeligheten.

Men jeg tror likevel det er lett å dømme både folk og fenomener urettferdig på forhånd.
Og man kan jo ikke regne med at man klarer å gjennomskue den egentlige og fulle virkeligheten selv om man skulle havne midt oppe i den en liten stund, heller. Og selv om en faktisk er interessert i å la seg justere. Fordommene vil jo farge det en ser - og så får en jo dessuten aldri sett alt.

Sannhet er en vanskelig ting å komme til bunns i!

Hvor kommer så ens fordommer fra?
Fra andre som har sett og fortalt. Fra rykter. Fra uformulerte holdninger som svever i rommene. Fra media. Fra misforståelser. Fra forenklinger.

Er det nyttig med fordommer?
Altså å ha en mening om noe eller noen en ikke selv har møtt?

Ja, det kan skape interesse og referanseramme. Har man hørt at den halvmodne lysebrune osten er god, prøver man den gjerne selv neste gang. Slik blir livet beriket. Og hvis vi "vet" at Corolla er et bra bilmerke, er det trygt og godt å køpe den - og morsomt eller frustrerende å komme over en mandagsutgave av den.

Har man hørt at Jesus er god og at han lever, fra kilder en har tiltro til, blir man gjerne nysgjerrig på Jesus selv også. "Kom og smak at Herren er god!" lokker Bibelen.  Og "Kom", sier både bruden (overgitte kristne) og Ånden. Kom og finn ut av det selv.

"Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham (Jesus), og vi vet at han virkelig er verdens frelser", sa folket i Samaria til kvinnen ved brønnen, i Joh. 4, 42. En slik egen-opplevelse-basert tro er selvsagt mye mer holdbar enn rykte-troen, fordoms-troen.

Men fastgrodde fordommer og meninger kan holde deg borte fra gode ting også. Løsninger du burde ha prøvd. Mennesker du ville hatt glede av å kjenne. Men som folkene rundt deg sier nei til, kanskje mot bedre vitende. Og da tør du ikke prøve selv heller, utryggheten vinner, eller kanskje du ikke vil prioritere å finne ut av det, man har jo ikke tid til å prøve alt, og særlig ikke slikt man "vet" man vil mislike.

Store deler av media prøver f.eks skape fordommer - gi oss meninger - mot både kristendom og Israel. Det er tragisk. Men enda verre er det når vi kristne selv oppfører oss slik at vi skaper negative fordommer om Gud.

Det er forresten mange som holder seg borte fra Gud pga sanne fordommer om ham. De har skjønt at Gud ikke vil godta deres livsstil og gjerninger, men vil ikke vende seg om fra det syndige livet sitt. Da er løsningen å vende seg bort fra Gud i stedet.
Noen av disse som vil "leve livet" ville gjerne valgt Gud likevel, hvis de også hadde fått høre på troverdig måte om Guds store kjærlighet til dem, og om det nye meningsfulle livet Gud gir til de som vender seg bort fra det gamle. Så "Gud-er-kjærlighet"-fordommen bør vi absolutt prøve å videre-formidle, ja. Den er jo sann.

Men hvis vi lar være å holde opp sanne "Guds-fordommer" av det mer ubehagelige slaget (altså at Gud ikke tåler synd), kan vi risikere å drasse med oss en masse, masse ugress og ikke-omvendte kristne inn i kristne miljøer. Det er ikke bra! Ikke i lengden! De forvirrer, forsurer, smitter og lokker miljøet til synd.
"Noe urent får ikke lov å komme inn i byen" står det jo i Åpenbaringen et sted.
Men hvis ugresset først er kommet inn i åkeren, er det en annen sak: La det bare vokse, ellers rives de gode plantene også opp, sa Jesus. Til slutt skal jo ugresset bort, men det er til slutt -

Så det er sikkert svært viktig å holde oppe en sunn og balansert forkynnelse som en beskyttende mur rundt åkeren, rundt menigheten, så ugress ikke trives der, ikke vil slå seg ned der, så åkeren ikke blir full av ugress, full av folk som driver med en masse urene ting.


Fordommer kan også beskytte oss mot uheldige hendelser.

Det er viktig å skape fordommer mot narkotika. Prøver folk det selv, er det nokså mange som virkelig glir utpå. Så det er bra å skape for-dommer om uheldige ting. La barna vite at slikt gjør man ikke. Narkotika er farlig.

Sex utenom ekteskapet også. Bibelen ønsker skape den "fordommen" i oss, at slikt ikke er bra. Gud sier jo ikke at det er synd for å hemme oss, men for å beskytte oss. Beskytte sjelene våre, beskytte barna våre, beskytte familiene våre.
Paulus er rett nok ikke særlig streng med de ugifte som likevel ikke klarer holde seg, men sier "Så la dem gifte seg da!" Underforstått sier han dermed også: Vær ikke sammen seksuelt med andre enn den du er klar for, og har lov til å ha, et virkelig nært og langvarig forhold til.

Men hvilken helsesøster og hvilken lærer forkynner slikt?
I stedet forkynner de kondomet, så ikke kroppene våre skal skades av fysiske sykdommer.
Sjelens skader benekter de, eller tør de eller vil de ikke si for mye om. De har kanskje ikke lov?

Bare det er villet sex, selvbestemt sex, er det ok, visst. Ære være de offentlig ansatte som likevel våger si noe annet.

Foreldre er gjerne mer frampå, hvis de virkelig er glad i sine barn: Pass deg! Vent! Ta imot min fordom på dette feltet!

Og det finnes nok mange andre nyttige fordommer også. Meninger det er godt å være utrustet med i møte med en komplisert verden.

De skadelige fordommene og angstene lar jeg være å si noe mer om. Vi har fått advarsler om dem i åresvis - vi VET at vi "skal" være åpne og fordomsfrie i møte med det meste og de fleste. Det er faktisk svært bibelsk å ta godt imot innflyttere og fremmede, det er ikke bare politisk korrekt!

Men jeg sier altså: Man skal ikke gi alle fordommer på båten.
Men man skal ikke godta dem blindt heller. Men undersøke dem!
Med vett og forstand. Og høre på andre vettige menneskers erfaringer og meninger inntil du evt selv får anledning til å justere dine forhåpentligvis nyttige tillærte fordommer. "Hør på din fars formaning, min sønn, og glem ikke det du har lært av din mor!" står det i bibelen, ordsp. 1, 8.

Men de rådene, de budene, de fordommene, som bibelen gir (rett tolket - skjønt mange ting der er slett ikke til å misforstå) - er enda mer gull verd.
Hør på dem, og bli klok og god! Bibelens sier selv at ordspråkene "gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke." (Ordsp 1, 4).  Så det går faktisk an å være både ung, uerfaren og klok:).

I salme 119, 105 står det: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.
Det er nemlig ikke nødvendig å til stadighet snuble, falle, knekke beina og sette seg selv ut av spill for å finne visdommen. Det er i grunnen nok å holde seg nær Ordet og tro på dét.
Og Ordet - er altså Jesus selv, og bibelen, skriftene, som han gjør seg så til ett med.