Homofili og kristne

Jeg hadde unnet alle å høre min venn Egils vitnemål i går.
Om hvordan han ble en (ekte) kristen, inkludert hvordan hans syn på homofile forandret seg.

Jeg tok ikke notater, men han fortalte omtrent dette:
Han ble kristen som 28-åring etter en skikkelig fyllafest. Ble lei det livet.
Han trodde på Gud før festen også, kalte seg til og med kristen, men han hadde ikke gitt livet sitt til Gud.
Men egentlig ønsket han ikke være en halvveis kristen. Skikkelige saker, hvis det først skulle være noe - ville han. For han var redd for å gi seg delvis til Gud, og så siden miste troen igjen, vende seg bort igjen.

Han sa derfor til Gud før et bestemt møte at hvis han fikk høre noe han virkelig trengte den dagen, så ville han ta imot Jesus. 
Talen handlet om tvil, og om å våge å kaste seg ut i det.
Da tok han imot.

Og sluttet straks automatisk å banne. Før bannet han mye når det var noe på jobben han ikke fikk til. Arbeidskameraten skjønte noe var skjedd da Egil mandagen etter tabbet seg ut, men var like lugn.

Og så begynte han bli glad i homofile!
Før fordro ham dem ikke, og tok det som et tegn på at den delen av kristendommen i alle fall var på plass (homofili er jo synd, iflg bibelen).
Da vår venn fortalte dette, humret forsamlingen. Vi vet jo at dette er en vanlig misforståelse ute i verden - at vi kristne ikke fordrar homofile. 
Men da vi lo, sa Egil:
"Oi, dette kom visst galt ut! Dette er ikke noen ut-av-skapet-tale, altså!"
Da humret forsamlingen enda mer. I all vennlighet. Overhodet ingen råfliring. Vi skjønte at dette var en mann som virkelig hadde skjønt hva kristentroen handler om. Han var så full av kjærlighet der han sto, både til Gud og medmennesker og sannhet. Og til homofile. 

Det er jo slik at Gud hater synd, men elsker syndere. Og denne mannen visste at vi alle er syndere, både heterofile og homofile. Det er mangslags synd og urenhet.

Og Gud kan frelse oss fra dem alle.
Enkelte ting faller straks av- banning er vel den mest vanlige tingen som forsvinner straks, når man blir en ekte gjenfødt kristen. Andre ting kan det være vanskeligere å få bukt med.
Gud pleier å kalle oss til samarbeid om å bli kvitt synd og urenhet i ens liv. Dvs vi må selv jobbe litt med saken, sammen med Gud. Kanskje særlig i erkjennelsesfasen? Og i arbeidet med viljen vår til å leve rent? Fristelser frister - vi er kalt til å forsake dem - inntil de ikke lenger frister. Men rett som det er bare faller lysten til synd av oss helt automatisk. Slikt skjer når vi kommer helt nær Gud, når vi har mye personlig kontakt med ham - gjennom bønn, lesing - særlig bibellesing - lydighet, lytting, tanke, tilbedelse, stillhet -

Det var en synd av Egil at han før ikke fordro homofile. At han ikke elsket.
Heldigvis falt den synden av temmelig automatisk.
Forresten kan vi aldri elske nok - der er "alltid" noen vi strever litt med å elske helt ubetinget, elske til tross for deres dårlige holdninger eller urenheter eller irriterende karaktertrekk eller onde handlinger. Eller vi orker ikke deres strålende skjønnhet. Vi klarer ikke elske. Så vi har bestandig litt - eller mye - igjen før vi er blitt lik Gud. Og ham skal vi jo ha til forbilde. Dvs til mal for vårt eget liv.


Relevante bibelvers:

Rom. 13, 8-10:

Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.  9 For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.

Ef. 2, 1-5:
Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder.  2 Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige.  3 Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.
     4 Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,  5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. 

1. Kor. 6, 9-11:
Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, 10 verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. 11 Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Salme 119, 130:

Summen av dine ord er sannhet, evig er all din rettferdige dom.