Å begrave døde

La de døde begrave sine døde, sa Jesus en gang - "og kom du med meg."

Hm. Skal man ikke gi sine nærmeste en skikkelig begravelse, og en fin grav?
- For å ha et sted å gråte, sørge, minnes.
- For å ære den avdødes minne - andre skal få se at de var elsket og avholdt, deres minne lever. De er ikke helt død, liksom.

"De døde", de ikke-kristne, trenger det, mente tydeligvis Jesus. Trenger å begrave sine døde skikkelig.
For de har jo ikke håp om å møtes igjen, de har ikke en oppstandelse å se fram til, et evig liv? De burde i alle fall ikke ha slikt håp, det er i tilfelle falskt. De må ta ut alt nærvær til, og minne om den døde, i dette livet? Så de bør absolutt begrave sine døde skikkelig.

Bildet over er fra Nordstrand kirkegård i Oslo for en måned siden. Halvparten av gravene var helt likt pyntet, med en haug rosa blomster. Pyntingen var tydeligvis satt bort til et rasjonelt firma.
Vanære eller ensomhet på utstilling, tenkte jeg. Noe sårt, i alle fall:

- Ingen sørger over dem. Ikke lenger, i alle fall
- Kanskje de hadde liten familie? Det er også vomdt.
- Eller de som sørger / er interessert i den dødes ære, bor langt unna, eller er syke

I bibelen er det jo en av Guds straffer mot folk som har gjort grove synder, at "slekten deres skal utryddes". Og de selv "skal ikke minnes". Det ER ikke godt når slikt skjer!
I et land fullt av sjølrealiserende mennesker som velger bort barn og familie, eller løsriver seg fra dem følelsesmessig eller geografisk, kan jo slikt veldig lett skje helt naturlig - men slik er jo de fleste straffer innrettet: De er konsekvenser av noens (dårlige) valg.

Jeg kjente meg i alle fall takknemlig for at svigermors og svigerfars grav var velholdt og personlig stelt. Min manns søsken gjør jobben, ikke vi. Vi bor for langt ifra.  Men vi fikk komme og bearbeide noen tanker ved en god grav.

Jeg synes de fleste begravelser har vært gode. Det er fordi jeg har hatt slik håp for de som har vært i kistene, om at de har hatt sin sak i orden med Gud på dødstidspunktet. Klare for himmelen, i det minste for paradis - om der skulle være forskjell. Og så har jeg ofte fått vite så mye mer om dem under begravelsene, bildet mitt av dem har blitt så mye mer komplett. Det har vært godt. Jeg liker ikke bilder med hull! Og så har det gledet meg å se at de har vært elsket, eller kanskje av og til  mest bare HØRT TIL - men også dét er verdifullt.

Men en mann som døde for noen år siden, det var grusomt. Så grei, så oppofrende, så positiv, så ung - men så avvisende overfor Gud. Kanskje ingen hadde håp for ham. Det var altså slik en uhyggelig stemning i kirken, at det er ubeskrivelig.

Gravene til mine kjære har jeg aldri brydd meg særlig om. Kjenner på djup, djup takknemlighet og respekt for oldemor, farmor, bestemor - men aldri har jeg gått til gravene deres og sørget. Har dem vel i hjertet, og ikke i graven, og er dessuten temmelig sikker på å møte dem igjen senere - på et godt sted. Og bestefar og farfar, mye mørkere som de var, fortjener også stor takk og respekt for at de fysisk har bygget opp, slitt, dyrket og drevet "mine steder", og gitt liv og lærdom, inntekt og tilhørighet til meg, mine foreldre, onkler og tanter og søskenbarn. De har gitt meg  både slekt og geografisk tilhørighet!

Så kanskje jeg til og med vil begynne å bry meg om gravene deres, når foreldregenerasjonen en dag dør ut? Er jeg ukristelig da???? Og jeg føler jo ikke behov for disse gravene.....jeg har håp for dem alle!