Og i dag opererte jeg bort en bombe på halsen.
Her er en visuell rapport:
Bomben - egentlig en forstoppet kjertel - til venstre, oppå den hvite dingsen. Før satt den som en kul på halsen, litt under høyre øre.
Jeg viste bildet til min mann, i litt større format, og han vemmet seg, snudde seg bort. Orket ikke å ta i meg etterpå.
Andre som måtte brekke seg, er det vel ikke så farlig med:)
Bombe?
Ja, den har eksplodert to ganger, med store mengder hvitt gørr sprutende ukontrollert ut, bare etter et svært lett press. Første gang på hurtigruten for 3 år siden, samt nå i sommer. Kanskje jeg holdt hånden under haken eller noe slikt, og det var nok til at kjertelen sprakk, for den var så full.
Men de siste månedene har den stinket og lekket mer jevnt, for det har vært åpen betennelse i den. Skjønt helt i det siste har den tørket litt inn igjen, klar til å lukke seg for to nye år, før neste storeksplosjon. Rolig nok til å kunne opereres bort.
Og nå er den borte vekk. En kirurg, en som har forstand på slikt, fikk meg i sine hender i dag -
Æsj.
Men jeg er altså begeistret. For jeg synes hele historien ligner på noen andre betente saker jeg vet om. Under overflaten hoper gørret seg opp - konflikter og problemer man fortrenger, ikke får bukt med, glatter over, kanskje later som ikke eksisterer - helt til det smeller. Eksploderer. Så alle kan se innholdet, høre edderen og gallen, grafse i skiten.
Jeg blei rasende nylig, i en bestemt sak. Fordi en sidegrein av saken blei nevnt i et kaffiselskap. Enda en ny sidegrein i saken. Og jeg som visste om hele den store gamle saken som har pågått så lenge. Jeg tror den virkelig har potensiale til å ødelegge fryktelig mye, ja den har allerede ødelagt. Samtidig som jeg var så sliten på grunn av noe annet trøbbel. Mine verter fikk seg en oppvisning i sinne de nok ikke hadde forventet da de inviterte meg hjem til seg, nei!
Men det er i slike øyeblikk man skjønner at nå, nå må dette ta slutt. Den tilstoppede, betente kjertelen må bort en gang for alle. Ja, alle latente bomber må detoneres, opereres bort, åpnes...
Heldigvis var vertskapet enige med meg i innhold og konklusjon, bare muligens ikke i intensitet.
Vi ga oss faktisk til å be sammen over sakene. Nevnte problemene og problemmakerne med navns nevnelse for Guds ansikt. Det var ikke for å sladre. Det var for å søke løsninger. Og det gjorde godt.
Vi kristne er ofte så flinke til å unnskylde, tåle, tilgi - og la oss selv, eller andre, ukloke eller svake eller vonde mennesker få drive på - mens egentlig trengs det at vi tar tak i, finner ut av og rydder opp i saker og ting.
Men man skal ikke la enhver få være med i ryddeprosessen.
Skjønt ryddes må det. Opereres. Alene er det ofte umulig å finne løsninger. Sammen med et par til, kan vi få det til. Alle involverte må involveres, i alle fall - de som må skjæres i -
Hvis det innunder yta glir moldmørke årer - da kan tiden være kommet til å ta en tur til kirurgen - og kirurgen Jesus, han har sine opererende hender her på jord. En heter tante Berit, en annen broder Bjarne. Fred skapes først når molden og mørket er erkjent og fjernet.
Nå er den syke halskjertelen borte. Og stedet må få ro. Dekkes til. Bandasjeres. Det er ømt nå, kjenner jeg. Såret må få gro.
Sånt tar tid.
Jeg får gi meg selv litt tid, da. Ikke reise til syden kommende uke (kollossalt billige billetter for tiden! 1200 kr for reise og hotell, 1 uke, til Lanzarote)
Stein Arild får hjelpe meg med hårvasken så lenge. Hold stedet tørt! sa legen
Ok, vi får høre på legen - og håpe at Stein Arild snart glemmer hvor ekkel han syntes jeg var - jeg er det jo ikke lenger! Men i går, da han ubekymret klemte kona si med bombe på halsen, da var jeg virkelig vemmelig, enda han ikke visste det - - - jo, visste - men bare overflatisk. Han så bare den hevede overflaten utenfra. Jeg var nøye med å vaske bort det indre gørret som sev ut.
Åpenbaringens bitre øyeblikk - øyeblikket da man - eller andre - blir klar over hvor ille ting virkelig er - er det vel folk for all del søker å unngå.
Så åpenbaring og operasjon bør vel foregå samtidig, på skånsomt mulig måte, gjort med skarpe gode presise instrumenter, så ikke åpenbaringen og lidelsen blir så langvarig, eller unødvendig omfattende.
Og alle trenger ikke vite om operasjonen.
Men den som har byllen, som eier den, eller som står nær og har måttet tåle stanken fra den - gleder seg når byllen er borte og såret grodd.
For det ble med ett så frisk luft i huset!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar