Var ikke det et sært bibelvers? Det står endatil i Det Nye Testamentet. Urimelig, ikke sant!?!
Er jeg forbannet hvis jeg ikke vil, eller ikke klarer elske Gud? Eller ikke bryr meg om problemstillingen?
Jeg tror jeg plutselig skjønte verset. For jeg har selv elsket menneskene. Gitt alle skatter jeg fant en mulighet til å gi, i håp om at noe skulle falle i god jord hos mottakerne. Bli forstått, få gjøre sin virkning, få lære dem opp. Gaver, ja skatter jeg fant i himmelen og på vandringen dit - de har jeg gitt videre. Noen av dem.
Men slett ikke alt ble tatt imot med glede av alle.
Jeg skrev et dikt om det i morges:
Jeg plukket blomster og friske urter,
jeg plukket hvite, jeg plukket blå
og ønsket inderlig dere alle
av disse skattene skulle få.
De er nok giftige! tenkte mange,
mens andre fnyste - men noen få
de så at inni de små buketter
der lå det perler og skinte så
Folk ville bare ha gule smørblomster
røde roser og grønne strå
De ville ikke ha mine hvitveis
og ingen røtter, og ingen blå.
De lar meg plukke slikt helt alene
og spiser kaker - nå må jeg gå
Jeg kjente på at det var utrolig trist at det er slik - at så mange - eller viktige - mennesker - ikke liker mange av mine planter. At de er så uønsket at jeg faktisk må forlate disse menneskene - jeg må gå.
Men litt senere ble jeg sint. Ja, rasende på de som dømte mine blomster - de er slett ingen blomsterkjennere - og på de som la så stor vekt på det de mener måtte være ugress, at de nekter meg å levere blomster i det hele tatt. Men da er det meg de avviser, og hjertet mitt, ikke bare gavene mine og Gud, som ga dem. For blomstene har vært gitt i kjærlighet, i kjærlighet både til mottakere, men også til sannheten i budskapet. Også om noe skulle ha vært "bare" medisinske urter, eller muligens et par ugresstrå, eller avlevert å "feil" tidspunkt. Mange av vekstene har vært plukket i svært ulendt terreng. Men mottakerne har trampet på dem. De har spyttet både på budskapet og på mitt hjerte og revet det i stykker. Stille, har de gjort det - og bak min rygg - for det er jo høflige mennesker.
Har de ikke skjønt kjærligheten? Har de ikke erkjent sannhetene? Og forstått at vanlig gress gir jeg dem ikke, fordi slikt er det overalt? Respekterte gressamlere er det også overalt. Og gress er bra, det - men jeg ga dem heller mine egne erfarte urter - rare og sunne - men også blomster, for å gjennom dem prøve å illustrere bibelvers, fortelle viktige ting om livet, og om Gud, om Guds hellighet og kjærlighet og hans lover i livet.
Men de elsker gress og roser. Bare alminnelig gress og roser og latter og fjas.
Så jeg ble sint over all avvisningen. Rasende. Og lurte på om jeg syndet fælt nå.
Da plutselig kom jeg på verset over: "Forbannet være dem som ikke elsker Gud."
Forbannet være den som ikke elsker meg også - for jeg har elsket dem - tenkte jeg øyeblikkelig. Mitt sinne var ikke urimelig! Jeg hadde det bare slik Gud har det. Det kan jeg lese mange steder i bibelen. For Gud har det jo slik som jeg, når folk ikke vil ta imot hans gode gaver og hans Ord. Han prøver lenge å vanne og gjødsle og stelle sin vingård, men til slutt blir faktisk Gud oppbrakt over menneskene som ikke tar imot, ikke elsker tilbake og ikke gir frukt.
Det er slik det er!!!!!
De som i lang, lang tid har blitt elsket av Gud på en tydelig måte - slik at de virkelig burde vite at Gud elsker dem - og som likevel ikke elsker igjen, men stenger hjertet for hans ord - det er dem Gud er rasende på. Det er de som er forbannet.
Jfr for eksempel Jes kap 65, 1-5:
Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
2 Hele dagen rakte jeg hendene ut
til et trassig folk
som gikk fram etter sine egne tanker
på veier som ikke var gode.
3 Alltid gjør folket meg rasende
like opp i ansiktet.
De ofrer slaktoffer i hagene
og brenner røykoffer på teglstein.
4 De holder til i gravene
og overnatter på skjulte steder.
De spiser svinekjøtt
og koker suppe på urent offerkjøtt.
5 De sier: «Hold deg unna,
kom ikke nær meg, jeg er hellig for deg"
og så slår Gud fast at Han skal gjengjelde og hevne denne langvarige avvisende holdningen.
Jfr for eksempel Jes kap 65, 1-5:
Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
2 Hele dagen rakte jeg hendene ut
til et trassig folk
som gikk fram etter sine egne tanker
på veier som ikke var gode.
3 Alltid gjør folket meg rasende
like opp i ansiktet.
De ofrer slaktoffer i hagene
og brenner røykoffer på teglstein.
4 De holder til i gravene
og overnatter på skjulte steder.
De spiser svinekjøtt
og koker suppe på urent offerkjøtt.
5 De sier: «Hold deg unna,
kom ikke nær meg, jeg er hellig for deg"
og så slår Gud fast at Han skal gjengjelde og hevne denne langvarige avvisende holdningen.
Mens de andre, de som elsker Gud? "Vi elsker, fordi Gud elsket oss først", sier Bibelen. 1. Joh. 4,19.
Og Gud elsker på mange måter.
Han hjelper, trøster, lærer oss opp, gjør oss trygge, sterke, viser oss vakker natur....kommer med mange roser til oss. Herlige røde kjærlighetsroser. Men han oppdrar oss også. Da kan vi i første omgang bli lei oss som en blåveis. Oppdragelsen framstår som blåveiser. Bare de som tar imot blåveisene, ser - i ettertid - at blåveiser er noe av det minste og skjønneste som finnes. Gud elsker også gjennom blåveiser. Han sender blåveispiker til menneskene med dem - ikke bare kjente profeter....for Herren tukter den han elsker, slik en far refser den sønn han har kjær. Ordsp. 3,12.
Men hvis vi likevel ikke elsker Gud, men snur ryggen til og ikke vil høre, eller hører men ikke vil handle - da har vi bevist vår ukjærlighet mot ham. Og forbannet være oss da.
Det er ikke å elske Gud, å bare ville ha hjelp og behagelighet fra ham!
Når det gjelder å straffe mennesker som avviser eller skader en selv eller Gud, står det tilsynelatende litt motstridende ting i bibelen. "Ikke døm!" "Gud skal straffe", "Tilgi" og "Jesus svarte dem ikke et ord" - slikt står der. Men der fortelles også om profeten som sendte en bjørn etter barna som mobbet ham, så de ble drept. Og i Åpenbaringsboken i NT står det om de to vitnene i Jerusalem som sender ut ild som straff mot dem som vil skade/stoppe dem. Og Peter sendte jo to mennesker i døden hvis eneste synd var å ville pynte litt ekstra på sitt eget omdømme. Men alle disse straffene var ting de gjorde i kraft av Gud - altså ikke på egen hånd, og ikke på helt vanlig menneskelig vis.
Men som vanlige mennesker blir vi bedt om å tilgi SLIK som Gud tilgir - han tilgir vanligvis de som kommer til ham i anger og omvendelse - han tilgir ikke de som holder fast på sine synder. Menigheten bir også bedt om å straffe syndere blant dem selv - f.eks ved utestengelse. Det trengs ikke ekstra himmelsk inngripen for å få til slikt.
Så heller ikke på dette området er nok teologien så enkel som mange kristne kanskje tror.
Det er ikke å elske Gud, å bare ville ha hjelp og behagelighet fra ham!
Når det gjelder å straffe mennesker som avviser eller skader en selv eller Gud, står det tilsynelatende litt motstridende ting i bibelen. "Ikke døm!" "Gud skal straffe", "Tilgi" og "Jesus svarte dem ikke et ord" - slikt står der. Men der fortelles også om profeten som sendte en bjørn etter barna som mobbet ham, så de ble drept. Og i Åpenbaringsboken i NT står det om de to vitnene i Jerusalem som sender ut ild som straff mot dem som vil skade/stoppe dem. Og Peter sendte jo to mennesker i døden hvis eneste synd var å ville pynte litt ekstra på sitt eget omdømme. Men alle disse straffene var ting de gjorde i kraft av Gud - altså ikke på egen hånd, og ikke på helt vanlig menneskelig vis.
Men som vanlige mennesker blir vi bedt om å tilgi SLIK som Gud tilgir - han tilgir vanligvis de som kommer til ham i anger og omvendelse - han tilgir ikke de som holder fast på sine synder. Menigheten bir også bedt om å straffe syndere blant dem selv - f.eks ved utestengelse. Det trengs ikke ekstra himmelsk inngripen for å få til slikt.
Så heller ikke på dette området er nok teologien så enkel som mange kristne kanskje tror.
---
Det finnes mange mennesker som ikke har fått en god eller sann forkynnelse om Gud. Det er jo forkynnelsen som skaper troen. Så de kjenner ikke Jesus. De har ikke fått Ånden på innsiden.
Kan de elske Gud likevel?
Ja - jeg tror at når disse menneskene elsker Sannhet - så elsker de faktisk Gud. "Jeg er Sannheten", sa jo Jesus. Og når de ser skaperverket og priser den skaper de ikke kjenner men bare aner må være der - da elsker de også Gud. Og det de gjør mot en av Guds minste, har de dessuten også gjort - eller latt være å gjøre - mot Gud.
Så jo - forbannet er sannsynligvis alle som ikke elsker Gud - på det nivået av åndelig opplysning de - vi - enn måtte være.
