Hva er et kristent land?
Jeg vil definere det slik: Et land der lovverket er preget av en kristen rettsforståelse. Der loven anser det samme som godt og det samme som galt, som vanlig kristen lære gjør.
Og et land der kristen praksis er godt synlig i media og hverdagsliv på mange livsområder.
Og sist, men ikke minst: Et land der kristne kan delta i alminnelig samfunnsliv uten å bli uvel, utstøtt, skadet eller forfulgt. Sånn til daglig.
Her forutsetter jeg at kristne er folk med et noenlunde bibeltro verdensforståelse og konservativt moralsyn (dvs som tror at Gud har skapt verden, og fortsatt er aktiv her, som også tror på Satans eksistens, som tror at Jesus døde for deres synder og har stått opp fra de døde - og som avviser diverse nye samlivsformer, f.eks).
Både lovverk og hverdagsliv preges stadig mindre av tradisjonell kristen lære og moral. Jeg går ikke nærmere inn på dette; det er opplagt.
Men det siste punktet - om vår deltakelse i samfunnet, vil jeg si:
I Norge i 2021 blir vi kristne ofte uvel ute i det vanlige samfunnet. Vi blir lei oss av å se og høre både synd og syndens konsekvenser - f.eks se steinharde eller lidende ansikter, høre utskjelling av innvandrere, se lettkledde, forførende reklamemodeller og pornografi - overalt. Blir lei oss av banning, vold og spotting overalt, i litteratur og media, i helt vanlige program.
Og mange vil ikke tilby sin arbeidskraft steder der slikt blir produsert, av samvittighetsårsaker. Mange slike steder etterhvert! Og dermed er verden blitt mye mindre for oss.
Vi blir også utstøtte. Sosialt fra familie og venner, og på arbeidsplassen. Jeg har selv (deler av) familie som ikke vil ha med meg å gjøre fordi de vet at jeg ikke anerkjenner homofile ekteskap eller Pride-demonstrasjonenes innhold. Jeg maser ikke om saka, og jeg har bestandig vært vennlig mot og glad i alle skeive av alle kategorier. MEN mange her i landet er slik, at hvis de vet hva en mener om en del saker - det er nok å ha uttrykt sin mening 1 gang, eller sitt kristne ståsted/menighetstilhørighet - så blir man utstøtt av det gode, alminnelige selskap.
Etterhvert ser vi at utstøtelsen blir mer og mer institusjonalisert. Folk får ikke jobber og oppdrag. Menigheter får ikke økonomisk støtte til alminnelig barnearbeid som kor, ungdomsklubbb o.l.. Mer og mer slikt.
Mht forfølgelse: Vi aner og vet at lovverket og lovanvendelse/forståelse nå endres i retning av at det blir forbudt bare å ha eller gi uttrykk for, eller å oppdra barn i, holdninger og meninger som ikke er mainstream, uansett hvor skikkelig og vennlig meningen framføres og holdningen etterleves. Ligger der en kristen brosjyre på venterommet, da er businessen diskriminerende. Og foreldre med "feil tro", dvs kristen tro, blir lett mistenkeliggjort av skole og barnevern, har vi sett flere eksempler på.
Både voksne og barn mobbes for sin tro, får vi stadig høre om. Vi venter bare på saker der vi blir direkte straffeforfulgt.
Og dette synes jeg er grusomt. For man ønsker jo å ferdes i og tilhøre sitt eget samfunn, sitt eget folk, uten at det skal gjøre så vondt.
Før kunne vi det, dengang Norge var et kristent land.
