For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14

fredag 29. november 2013

Jeg har vandret med Jesus - en dag på Fauske

Glem ikke alle Herrens velgjerninger, står det i bibelen. Ikke alle! Jeg synes det er fint å skrive ned litt fra hverdagen av og til - for å huske, for å takke, for å glede meg en gang til - og for å dele gleden med andre, men også vise  folk hva et hverdagsliv med Gud kan være. Gud er jo ikke bare for søndager eller nødsituasjoner.

Dette er i går:

Formiddagen på biblioteket: Fire kvinnelige forfattere leste fra egne verk for åtte tilhørere. To snakket dansk, de skjønte jeg nesten ingenting av. Men ett av danskens dikt hadde en veldig rytme og musikalitet, og jeg forsto et par setninger, siden det var på engelsk: "The snow is black, she's a show".

Jaja. Jeg forsto i alle fall bittelitt. 

Og så sa hun noe på dansk som jeg forsto helt:
Å følge sitt hode, er hjerteløst.
Å følge sitt hjerte er hodeløst.
.
Den grønlandske 60-åringen forsto jeg rett og slett ikke, jeg orket ikke anstrenge meg for å forstå dansken, men hun hadde en billedbok med bilder av nakne seg selv i allslags merkelige shamanaktige sammanhenger som gjorde inntrykk. Godt voksen kropp som ikke spilte på sex, men på . . . ? Underlighet? Pussig, var det.

Ei av forfatterne var fra Møre, jeg syntes hennes bok var kjedelige greier. Om en dampende islending med kjæreste. 
Hun siste, østlendingen, bare ledet seansen, som slett ikke varte så lenge. Mindre enn en time.


Jeg tipper de fire var støttet med offentlige kulturkroner.De holdt seg overhodet ikke til tema på plakaten, som var "Kvinner på kanten. Om slektens og stedets betydning for spesielle kvinner". Eller noe liknende.

Jeg påpekte det på slutten av samlingen - da sa de at de ikke orket høre hverandre si det samme opp og opp igjen - de var jo sammen på turne. De hadde behov for å si noe nytt. Men jeg og sidemannen følte oss nok litt snytt. Særlig fordi den siste norske damen ikke bidro med noe. Henne ville vi sannsynligvis forstått.

Det kan bli vel mye forsøstring over språkgrensene som ikke er verd så mye. 

Og jeg tenkte at det må da være mulig å stille opp med noe like verdifullt selv?
Sånn sett ble jeg jo inspirert.

----------

På biblioteket sto også et par bord med et pepperkakehus og snø på bakkene:

Her skulle nok bli en hel by med tiden, regnet bibliotekaren med, men det var dette som var kommet inn til nå. En by begynner vel med en enslig bondegård, som siden blir nedbygd, foreslo han.

Jo, alt begynner i det små. En skal ikke forakte den ringe start - er et godt bibelsk prinsipp. Men jeg følte meg mest berørt av de fine åkrene som ville forsvinne.

På vei hjem gikk jeg innom distriktstannlegen siden jeg hadde hull i en fortann - og fikk time til dagen etter, og det var en Guds velsignelse, for to dager etter skulle jeg jo dra tilbake til Oslo.

Traff også naboen vegg-i-vegg, som fortalte at nå hadde hun ordnet med brøytinga til vinteren. Vi betaler det samme som sist vinter. Flott, flott, greitt, greitt! Også dét en himmelsk velsignelse.

Siden laget jeg meg middag, vossakorv - det liker jeg - før jeg tok med meg en gave fra en venninne,  et malt japansk kunstverk på tynt rispapir - og gikk til rammemakeren med det. Vi så på rammer sammen, og bestemte oss også sammen for det dyre glasset som nærmest ikke synes. Tilsammen veldig dyrt - ikke bare-bare å få slike gaver, nei - men det var en fin opplevelse å bli kjent med kunst-gesjeften nedi gata på den måten - som en ekte kunde. Han fortalte om sønnen (eller var det barnebarnet?) som spiller i band (Inculado), han solgte cd-ene deres, og jeg har søkt  dem opp på nett og lyttet da jeg kom hjem - men dekningen var for dårlig til å få noe skikkelig inntrykk. Det høres ut til å være nokså massive og voldsomme greier. Men Avisa Nordland ga dem terningkast 6.

På veien til rammemakeren traff jeg forresten en innvandrernabo fra Eritrea. Hun er en strålende dame, vi omfavnet hveradre glad da vi treff hverandre, men jeg gikk egentlig og snakket med en annen i telefonen, så det ble med den ene klemmen. Tror neppe jeg får besøkt henne mer denne gangen - men for et fint møte! Takk Gud, for at jeg fikk treffe henne.

Så stakk jeg bortom Amfi, butikksenteret, for å se om de solgte forede vinterbukser. Jeg fordrar ikke gå med strømebukser, de klør, så derfor. Men nei. I stedet fant jeg den perfekte kjolevesten. Et så perfekt plagg ser jeg sjelden - så jeg brukte 800 helt uplanlagte kroner der og da. Oioioi.


Men Herren vet da at jeg strever med å finne klær som både han og jeg liker å ha på meg. Han ønsker å dekke meg til nedover mot knærne, siden jeg liker å gå med stramme bukser. Han vil jo ikke sende ut en fristerinne til å vitne for karfolka - jeg er jo et vitne, enten jeg vil eller ikke, siden jeg er såpass tydelig om hvem jeg tror på.
Så jeg tror kanskje Han syntes det kjøpet der var greitt likevel. Om det var Han - han Herren - som direkte ledet meg til kjolen, vet jeg likevel ikke. Men jeg våger i alle fall å glede meg over den.

Jeg traff Isac, kokkeelev, på senteret, han skulle som meg opp til Betania for å være med på bønnevandring. Det er noe pinsemenigheten har begynt med hver torsdag. De ber for fengsel, politi, sykehjem og andre arbeidsplasser og institusjoner de går forbi. Både for folkene som blir hjulpet, og for de som jobber der. Denne dagen var det tre tenåringer med og ba, samt pastoren, svigerfaren og jeg. Da vi kom ned til Amfi igjen, stakk jeg innom et ærend. På vei ut tok en mann tak i meg og ville snakke. Han var helt fremmed for meg, og omtrent på min alder. Jeg stoppet opp en liten stund, fortalte at jeg var en kristen på bønnevandring, og lot ham så gå med nedover gatene og prate i jakt på de andre. Men vi fant dem ikke. Etter en stund ringte jeg pastor og fikk vite at de nesten var tilbake til Betania igjen. Ok, ok. Da passet det jo å gå på foredraget i kinosalen i stedet. Foredrag om bipolar lidelse, holdt av en dame fra bygda (unnskyld - byen!) som selv lider av det. Den fremmede ble med meg dit også.

Det var interessant! 250 sambygdinger i fullstappet sal fikk høre en ærlig historie om stor smerte og overdådig energi og god og dårlig behandling og om å våge og ikke våge å være annerledes. Hun var både reflektert og morsom, og sannsynligvis temmelig egenrådig. Jeg kjenner noen andre med bipolaritetsproblemer, og syntes det var lærerikt og rørende.
Her er plakaten for arrangementet - de var ikke kristne, men brukte kristne begreper, vi er jo et kulturkristent land:

Det er jo interessant i seg selv at folkeopplysning, sykdom. selvmord og alvor er blitt underholdning. Det var jo en slags underholdning, og med kakesalg i pausen. Det var musikalske innslag også. Slik så det ut i kinosalen:


Etterpå gikk jeg hjem, da hadde følget mitt måttet gå til en annen avtale. Men siden sendte han meg en melding og ba om å få treffe meg igjen. Jeg hadde gjort slikt inntrykk. Det var neppe med påkledningen min. 

Jeg svarte at hvis han oppsøkte Betania og ble en kristen og begynte gå der, så ville han nok treffe meg neste gang jeg kom nordover. 
Jeg håper jo han benytter anledningen. Nå har han truffet en kristen dame som han likte være sammen med. Kanskje det går an å tenke tanken på å bli kristen for ham også? Jeg tror han skjønte at det som gjorde inntrykk, hadde med troen min å gjøre. Jeg tror det. Jeg håper det.

Og så skrev jeg at jeg var gift.

Og det var den dagen!





torsdag 21. november 2013

Geiteoppdragelse

Hvis vi lærer barna våre at det er galt å bry seg om andre mennesker - galt å kikke på, kontakte, hjelpe, snakke om eller hilse på andre mennesker - da lærer vi dem opp til å bli geiter i Jesu øyne.

Geiter er slike som ikke bryr seg med å hjelpe andre mennesker.

Jeg møter så ofte mennesker som ikke bryr seg om fremmede folk rundt seg. Barna deres tar selvsagt etter sine foreldre, og møter meg også uten innhold i blikket - nærmest uansett hvor naturlig en viss kontakt hadde vært. Selv om vi står i samme kø på butikken, eller sitter overfor hverandre på toget, eller deltar på samme møtet eller vi treffer hverandre i skogen, er holdningen den samme: Ikke bry deg. Vær upåvirket. Den andre eksisterer ikke.

Jeg tror foreldre nå bevisst oppdrar barna sine til distanse i angst for overgripere. Man hører så mange historier om fæle folk. Best å beskytte barna. Men beskytter man barna mot kontakt med folk generelt, frarøver man dem også et lykkelig og rikt liv. Både som mottakere og som givere av menneskelighet og godhet.

Men av og til brytes mønsteret; Et par alvorlige øyne som kikker opp på deg ved et tilfeldig kassaapparat. Eller en som kommer løpende bort til deg når du går over idrettsbanen. Spør hvor du bor. Eller et smilende fjes fra en barnevogn. En som tar imot vennligheten i ditt eget ansikt.

Hvor godt det er!

Geiter - slike som i praksis ikke bryr seg om andre - det er slike som ikke får være sammen med Jesus i evigheten. De Jesus sier dette til:

«Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»(Matt 25, 41-45)

Nå kan det jo hende at barn som lærer å holde distanse til fremmede, likevel læres opp til å hjelpe folk de kjenner. At det kun er fremmedfrykt de lærer. Fremmedkulde.
Jeg er ikke helt sikker. Om nærvarme og fjernkulde virkelig lar seg kombinere. Om man kan være kjærlig og god mot noen, men kald og hard mot andre samtidig. Enten ER man varm, eller så ER man kald? Sånn hovedsaklig? Man blir i alle fall kuttet av en stor del av sin menneskelighet, jo større del av menneskeheten som blir avstengt mark for en.

Hin dagen fortalte NRK-nyhetene om en 11 år gammel jente som ble fysisk angrepet på bussen av en voksen dame. Men ingen av de andre passasjerene løftet en finger for å hjelpe.
En gjeng forferdelige nordmenn!
Både hun som angrep (gitt at det virkelig var uprovosert, som påstått), og alle de andre som bare så bort.
Om det var av angst, egoisme eller ren oppdragelse vet jeg ikke - men det virker som et klart brudd på Jesu forventning til oss om å hjelpe vår neste.
Vå neste er jo slike som ligger nedslåtte i veikantene, langs den veien vi går. Selv om vi ikke kjenner dem. Jfr Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan.

Å bli kristen, er å vende seg bort fra sitt egoistiske liv, å bli tilgitt for det - og å begynne bry seg både om Gud og om andre mennesker. Ved Guds hjelp kan vi både ville bry oss, og klare bry oss på en god måte.

Det betyr ikke nødvendigvis å forandre personlighet og bli mer sosial enn naturlig er for en. Men det betyr å flytte fokuset mer over på andre, så vi begynner å se etter hvordan de har det, og dessuten ta hensyn til andres ve og vel i alt vi gjør. Vi snakker sant, holder avtaler, plukker opp søppelet etter oss, vi vasker hendene før vi lager mat til gjestene, vi stiller opp på dugnader, forsvarer de som blir angrepet, vi kjører både egne og andres barn på idrettsstevner, vi dømmer rettferdig, vi hilser vennlig på de vi møter - og vi gir direkte hjelp til dem som trenger det.

Vi VÅGER å gjøre disse gode tingene. Og vi orker. I alle fall til en viss grad, for Herren hjelper: Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, står det. Og det står også: Vær klar i tide og utide, til å hjelpe altså. Da kan vi også regne med hjelp til å oppfylle kommandoen. For slik er Gud. Han gir det han krever. Men han krever altså god medmenneskelig oppførsel av sine barn.

Og når det er vi selv som trenger hjelp - så får vi dét også. For den som viser barmhjertighet, skal finne barmhjertighet. Enten hos sine medmennesker, eller av Gud direkte. Det er en himmelsk lov.

Somme tider er det hvile vi trenger. Hvile fra menneskene rundt oss. Noen ganger distanse også. Av og til er det jo farlig å være for åpen og hjelpsom mot folk. En får bruke vett, og dessuten lytte til om Herren har noe å si i konkrete situasjoner. Kanskje det er en annen som skal ta seg av akkurat dette mennesket du nå ser trenger hjelp.

Men hovedregelen Herren gir oss, er å være vennlig mot alle mennesker, og elske sin neste praktisk og konkret.