Jeg venter.
HVORDAN venter man, når man venter?
I stillhet og tillit, og i glad forventning om at noe godt skal skje. Og gjør noe vettig imens.
Men hvor?
Hjemme? Ute blant folk? På fremmede steder?
Og hvem sammen med?
Aller helst med noen jeg kan arbeide sammen med, i fred og vekst. Du verden, for en drøm.
Da blir ventetiden ikke så lang.
---
Jeg er på mange vis ikke arbeidsfør. Synet, hodet, konsentrasjonen, skuldrene, ryggen, knærne... jeg kan ikke framstille meg for enhver arbeidsgiver, nei ... og sjelen, jeg er så sliten i sjelen. Men får jeg gjøre dine ting, Gud, da er jeg straks glad og sterk. Sterk nok.
Please, Gud, gi meg et arbeid! Det tar på å vente arbeidsløs i det uvisse - jeg blir irritabel!
I dag har jeg skrevet litt. Vært på nett. Ikke mye, men - skrevet 2 diskusjonsinnlegg, og dette - nok til at hodet er begynt å verke. Bak øynene.. Bak brynene.
Jeg kan synge litt også. Musisere! Så fint at jeg har Ekko, og så fint at jeg har Miniglimt.
Og så kan jeg administrere - en til to timer om gangen, i alle fall. Jeg skjønner jo hva som skal til, ofte.....Bare jeg slipper lese bruksanvisninger.
Og holde et innlegg, en andakt, lage et program. Det kan jeg da klare.
Syns nok at kunsten kaller innimellom. Men jeg er ikke noen tekniker.
Ja, og så husarbeid. Når jeg må. Kjekt, faktisk, av og til. Av og til.
Gud, hvordan skal jeg vente?
Det var lettere da Stein Arild var skikkelig syk og virkelig trengte en hjemmesykepleier.
Det var lettere da jeg selv også var skikkelig syk!
Disse helvveise greiene her, Gud....
Please.
torsdag 25. november 2010
fredag 19. november 2010
Samspill
I dag traff jeg en gammel musikant. Han satt der med tom instrumentkasse.
Han kunne nok fortsatt spille, men der var aldersgrense i orkesteret, og nå var hans tid ute. Enkelte ting rår en ikke over.
Men ikke bare hadde han mistet sine medspillere, han hadde også mistet sine tilhørere: Orkesterets publikum. Hva skulle han da med instrument? Nå hadde han levert det inn for salg. Tid for et annet liv.
Flytte fra landet, kanskje....
"Én kan slå tusener, to kan slå titusener" - heter det i bibelen. Hva da med et helt orkester, en hel hær!
Det er ensomt å være bare én, og ineffektivt.
"Det er ikke godt for mannen å være alene", sier bibelen. Så Gud gav ham en hjelper, kvinnen. Til sammen ble de altså ti ganger så sterke - om de altså jobber sammen, for samme sak.
"Hvis den ene faller, kan den andre reise ham opp", står det også, om velsignelsen ved å være to.
Israel i GT, selve det gudgitte bildet på et godt samfunn, var bygget opp på fellesskap i flere trinn: Først familien, så 10-mannsgruppe, dernest 50-mannsgruppe og 1000-mannsgruppe - eller hvordan det nå var. Man var organisert til å tilhøre flere grupper i ulike størrelser.
Slik som her: Byggefelt, bygd, kommune, fylke, stat....cellegruppe, menighet, hovedorganisasjon......man trenger å høre til. Både å ha noen å arbeide med, og noen å arbeide for.
Jesus samlet 12 disipler rundt seg, for å trene dem, lære dem opp. Og to og to ble de sendt ut.
Men selv var han kanskje et unntak. Alene, alene sammen med Gud - hadde han vokst opp og blitt vis. Men han hadde gått i synagogene, ja , han måtte gå i templet med alle de skriftlærde, da han var barn, for å "være i sin fars hus", sa han selv. Og gode, gudfryktige foreldre hadde han også hatt.
Men han synes å ha startet sin vandring ut til verden alene. Skjønt svært raskt søkte han medarbeidere, slike han kunne lære opp. Selv han trengte hjelp til å frelse verden.
Kanskje den gamle musikeren skulle samle om seg noen barn og lære dem å spille?
For det er ensomt uten et orkester. Uten en impressario, uten et støttende styre. Uten en hjemmesal. Uten et publikum.
Hvordan kan en da få være til glede?
Ja, han får finne seg noen unger. Eller noen uteliggere. Og gi de måtte være lærenemme -
- nå snart, før musikken forsvinner fra fingrene hans.
- - -
Jeg sa han kunne få spille med meg.
Men jeg så at han ikke tente på forslaget.
- Ja, eller en sånn annen som meg, sa jeg hjelpsomt.
Og ante at et frø traff jord.
Han kunne nok fortsatt spille, men der var aldersgrense i orkesteret, og nå var hans tid ute. Enkelte ting rår en ikke over.
Men ikke bare hadde han mistet sine medspillere, han hadde også mistet sine tilhørere: Orkesterets publikum. Hva skulle han da med instrument? Nå hadde han levert det inn for salg. Tid for et annet liv.
Flytte fra landet, kanskje....
"Én kan slå tusener, to kan slå titusener" - heter det i bibelen. Hva da med et helt orkester, en hel hær!
Det er ensomt å være bare én, og ineffektivt.
"Det er ikke godt for mannen å være alene", sier bibelen. Så Gud gav ham en hjelper, kvinnen. Til sammen ble de altså ti ganger så sterke - om de altså jobber sammen, for samme sak.
"Hvis den ene faller, kan den andre reise ham opp", står det også, om velsignelsen ved å være to.
Israel i GT, selve det gudgitte bildet på et godt samfunn, var bygget opp på fellesskap i flere trinn: Først familien, så 10-mannsgruppe, dernest 50-mannsgruppe og 1000-mannsgruppe - eller hvordan det nå var. Man var organisert til å tilhøre flere grupper i ulike størrelser.
Slik som her: Byggefelt, bygd, kommune, fylke, stat....cellegruppe, menighet, hovedorganisasjon......man trenger å høre til. Både å ha noen å arbeide med, og noen å arbeide for.
Jesus samlet 12 disipler rundt seg, for å trene dem, lære dem opp. Og to og to ble de sendt ut.
Men selv var han kanskje et unntak. Alene, alene sammen med Gud - hadde han vokst opp og blitt vis. Men han hadde gått i synagogene, ja , han måtte gå i templet med alle de skriftlærde, da han var barn, for å "være i sin fars hus", sa han selv. Og gode, gudfryktige foreldre hadde han også hatt.
Men han synes å ha startet sin vandring ut til verden alene. Skjønt svært raskt søkte han medarbeidere, slike han kunne lære opp. Selv han trengte hjelp til å frelse verden.
Kanskje den gamle musikeren skulle samle om seg noen barn og lære dem å spille?
For det er ensomt uten et orkester. Uten en impressario, uten et støttende styre. Uten en hjemmesal. Uten et publikum.
Hvordan kan en da få være til glede?
Ja, han får finne seg noen unger. Eller noen uteliggere. Og gi de måtte være lærenemme -
- nå snart, før musikken forsvinner fra fingrene hans.
- - -
Jeg sa han kunne få spille med meg.
Men jeg så at han ikke tente på forslaget.
- Ja, eller en sånn annen som meg, sa jeg hjelpsomt.
Og ante at et frø traff jord.
onsdag 17. november 2010
Gudsfrykt
Bibelvers og bibelfortellinger som belyser begrepene "Gudsfrykt" og "frykt".
Bør man være redd Gud? Kanskje bare ha respekt for ham? Og hva med frykt for andre ting?
Forståelsen av slike ting blir bedre når man leser mange bibelsteder som berører samme emnet. Dette er bare et lite utvalg:
GT:
Ord. 15, 33:
Age for Herren fører til visdom, føre ære går audmykt.
Salme 36, 2:
Synden hvisker sine ord til den gudløse, dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.
Jes. 8, 12-16:
Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.
Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.
Ordsp. 14, 26:
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn.
Frykt for Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.
Ordsp. 14,2:
Den som ferdes rett, har frykt for Herren, den som går krokveier, ringeakter ham.
NT:
Matt 10, 28-31
Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme I helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.
Matt 28,8:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede og løp for å fortelle det til disiplene (- at Jesus var stått opp fra de døde).
Luk. 1, 50:
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg…..for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. (Marias lovsang da hun gikk gravid med Jesus)
Luk 1, 67-75:
Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
Herren…har oppreist et frelsens horn for oss…..så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Luk 7, 15-16:
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.
Luk 12,4-7:
Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet I hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!....Men til og med hvert hår dere har på hodet er telt. Så frykt ikke!
Joh 9, 30-33:
Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»
Heb, 12, 28:
Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.
2. Pet 3,11-14:
Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.
Ap.gj. 2, 40-43:
Også med mange andre ord vitnet han (Peter) for dem, og han formante dem: “La dere frelse fra denne vrange slekt”. De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt 3000 lagt til menigheten.Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene.
Ap. gj. 5, 9-11:
Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skrittene utenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.» 10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen. Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. (Om alvoret ved å lyge som kristen).
Ap.gj. 10, 34:
Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.
Titus 1,1:
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt og håp om evig liv. (LySe: Gir ikke ditt evangelium gudsfrykt? – så avvis det. Erkjenn det ikke!?!)
Titus 1,8:
En tilsynsmann…Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv.
Nynorsk: skal være gjestmild og glad i det gode, viseleg og rettvis, ha age for Gud og vera herre over seg sjølv.
Titus 2, 11-13:
For Guds nåde er openberra til frelse for alle menneske. Og hans nåde oppsedar oss til å seia nei til gudløyse og og verdslege lyster og leva i sjølvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verda som no er, medan vi ventar på at vona vår skal få si sæle oppfylling, og at vår store Gud og frelsar Kristus Jesus skal koma til synes i herlegdom.
1.Joh. 4, 17-21:
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
Annen oversettelse: Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for vi er slik som han er, midt i denne verden osv
Trygghet / frykt:
Mange steder I bibelen står det om når engler, eller Gud, viste seg for folk – at de da blei redde, men fikk beskjed om å ikke frykte.
F.eks Johannes’ far Sakarja i templet (Luk 1,11): Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham “Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn…”
Men like etter ble altså Sakarja stum, fordi han tvilte, fordi han ikke trodde engelens ord – han burde heller vært redd for å tvile, visst! Det er alvor å kjenne Gud, å være i Guds nærhet, å være en betrodd Guds tjener - en kan ikke oppføre seg alminnelig menneskelig jordisk kritisk da!
Og i Matt 17, 5-7: …..en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»
Jesus sa:
Matt 14, 27:
Det er meg, frykt ikke – da disiplene så ham gående på vannet.
Luk 8, 49-50:
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»
Bør man være redd Gud? Kanskje bare ha respekt for ham? Og hva med frykt for andre ting?
Forståelsen av slike ting blir bedre når man leser mange bibelsteder som berører samme emnet. Dette er bare et lite utvalg:
GT:
Ord. 15, 33:
Age for Herren fører til visdom, føre ære går audmykt.
Salme 36, 2:
Synden hvisker sine ord til den gudløse, dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.
Jes. 8, 12-16:
Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.
Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.
Ordsp. 14, 26:
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn.
Frykt for Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.
Ordsp. 14,2:
Den som ferdes rett, har frykt for Herren, den som går krokveier, ringeakter ham.
NT:
Matt 10, 28-31
Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme I helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.
Matt 28,8:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede og løp for å fortelle det til disiplene (- at Jesus var stått opp fra de døde).
Luk. 1, 50:
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg…..for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. (Marias lovsang da hun gikk gravid med Jesus)
Luk 1, 67-75:
Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
Herren…har oppreist et frelsens horn for oss…..så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Luk 7, 15-16:
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.
Luk 12,4-7:
Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet I hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!....Men til og med hvert hår dere har på hodet er telt. Så frykt ikke!
Joh 9, 30-33:
Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»
Heb, 12, 28:
Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.
2. Pet 3,11-14:
Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.
Ap.gj. 2, 40-43:
Også med mange andre ord vitnet han (Peter) for dem, og han formante dem: “La dere frelse fra denne vrange slekt”. De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt 3000 lagt til menigheten.Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene.
Ap. gj. 5, 9-11:
Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skrittene utenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.» 10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen. Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. (Om alvoret ved å lyge som kristen).
Ap.gj. 10, 34:
Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.
Titus 1,1:
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt og håp om evig liv. (LySe: Gir ikke ditt evangelium gudsfrykt? – så avvis det. Erkjenn det ikke!?!)
Titus 1,8:
En tilsynsmann…Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv.
Nynorsk: skal være gjestmild og glad i det gode, viseleg og rettvis, ha age for Gud og vera herre over seg sjølv.
Titus 2, 11-13:
For Guds nåde er openberra til frelse for alle menneske. Og hans nåde oppsedar oss til å seia nei til gudløyse og og verdslege lyster og leva i sjølvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verda som no er, medan vi ventar på at vona vår skal få si sæle oppfylling, og at vår store Gud og frelsar Kristus Jesus skal koma til synes i herlegdom.
1.Joh. 4, 17-21:
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
Annen oversettelse: Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for vi er slik som han er, midt i denne verden osv
Trygghet / frykt:
Mange steder I bibelen står det om når engler, eller Gud, viste seg for folk – at de da blei redde, men fikk beskjed om å ikke frykte.
F.eks Johannes’ far Sakarja i templet (Luk 1,11): Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham “Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn…”
Men like etter ble altså Sakarja stum, fordi han tvilte, fordi han ikke trodde engelens ord – han burde heller vært redd for å tvile, visst! Det er alvor å kjenne Gud, å være i Guds nærhet, å være en betrodd Guds tjener - en kan ikke oppføre seg alminnelig menneskelig jordisk kritisk da!
Og i Matt 17, 5-7: …..en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»
Jesus sa:
Matt 14, 27:
Det er meg, frykt ikke – da disiplene så ham gående på vannet.
Luk 8, 49-50:
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»
Abonner på:
Innlegg (Atom)