Å vite for mye.

Når jeg tenker på alle barna som er så fulle av innsikt – innsikt om relasjoner, om følelser, om mat og vitenskap og sex og fattigdomsproblematikk og miljøtrusler og om alt mulig  - da lurer jeg på om det virkelig er helt sunt, dette?

Ett bestemt  bibelvers dukker opp:

”Enda har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå” (Joh. 16,12)

Det var Jesus, kloke Jesus, som sa dette til sine nærmeste venner etter at de hadde vært sammen i tre år. De var alle voksne, og de hadde alle allerede hørt og sett mange forbløffende ting.

Men i alle fall – Jesus sier altså at det finnes innsikt det kreves modenhet, alder, erfaring, et senere tidspunkt, en annen anledning – noe slikt - for å bære på en god måte.

Jeg vet ikke hvilke innsikter dette skulle være. Eller om det var mange ting? Jo, mange ting: "Mye" å si dere, sa han. Og om hvorvidt Ånden åpenbarte dette til de 12 disiplene senere, eller om Ånden har åpenbart det til menneskeslekten generelt – enda senere? Skulle gjerne visst noe om dette. Vet f.eks jeg noe som disiplene ikke visste?
Ja, i alle fall om tenikk og vitenskap. Men også om åndelige sannheter??! Eller sjelelige?
Jeg vet i alle fall mer enn Paulus om anorexia, fedme og selvskading - han slo jo uforferdet og kategorisk fast (i Ef. 5, 29) at "aldri har noen noen gang hatet sin egen kropp, nei, man gir den næring og pleier den....."  Men uff, dette ble en avsporing. Tilbake til saken:

Å ikke klare bære:

Det er åpenbart tungt for små barn å vite om alle problemene foreldrene måtte ha. Vi skjønner det nærmest intuitivt.

Men hvilken annen innsikt burde de skånes for? Og hvorfor? Og hvor lenge? Når er det tid for innsikt?

En hel diskusjon, det.

Bibelen ber oss om å "vandre i lyset", altså være sanne og ærlige med hverandre, for da har vi fellesskap både med ham og med hverandre. 1. Joh. 1,7.
Det er vel umulig å ha et nært og tillitsfullt, og i alle fall et likeverdig forhold til noen man skjuler vesentlige ting for. Men hva hvis noen ikke tåler sannheten, hvis de ikke kan bære den enda? Skal de alltid få være barn og leve i lykkelig uvitnhet? Og hvem skal vurdere hva andre ikke tåler å vite? I praksis den som vet ting - her trengs det sannelig Åndens hjelp til å balansere rett mellom hensynsfullhet og beskyttelse, kunnskap og sannhet, og ærlighet.
Å lyve tror jeg i alle fall alltid er galt, om det enn skulle være "i det godes tjeneste". Bare i krig slikt går an. Overfor fienden.

Kanskje noen av alle dem som er slitne - vet ting de ikke klarer bære? Og derfor er de trette? Segnet om under innsikten?

Eller kanskje de som vet for mye, selv begynner å stenge igjen, eller stenge ute, både det ene og det andre - også ting de burde høre og ta imot. Resultatet må bli dumhet, og ubrukelighet til enkelte oppgaver, men kanskje fredelighet og lykke - brukbare til gledesspreding og slike ting, men ikke til styringsoppgaver.

Eller kanskje de tvert imot blir kalde, stengte, harde mennesker? Som vet, men som stiller seg på overflatisk avstand til alt de vet og alt som skjer, også om det er dem selv det skjer med - for å ikke bli for berørte, eller for slitne, overfulle av følelser og innsikt. Innsikt og ansvarsfølelse: Stay away, jeg vil være fri. Bak mine beskyttelsesbriller.
Jeg tror kanskje jeg har truffet en del folk, særlig unge voksne, som er blitt slik - altså distanserte mennesker. Gjerne uhyre innsiktsfulle, men svært selvsentrerte og selvrealiserende. "Der finnes 100000000000 behov; jeg tar meg av mine."
Slike folk bør jo heller ikke få styre noe fellesskap -

Da jeg gikk i Kristent Fellesskap i Bergen for en del år siden, satte jeg stor pris på mange av talene som ble gitt der. De var til å vokse på. Der var mer å få der, enn på bedehuset og i lokalmenigheten!
Også ungdommene der var begeistret. De var gjerne barnepassere på annethvert møte, og lærte videre til barna det samme de selv hadde lært uken før. Jeg har hørt mange 8-10-åringer legge ut om dype åndelige sannheter ; det var helt forbløffende.

Nå kjenner jeg ikke lenger disse folkene. Jeg har sluttet både i menigheten, og i cellegruppen der jeg lærte barna å kjenne. De var usedvanlig kjekke den gangen i alle fall. Men må si jeg har lurt på hvordan det har gått med dem? Er de enda greiere i dag, stapp fulle av Åndens frukter? De er vel 18-20 nå. De lærte sannelig noe helt annet enn jeg, da jeg gikk på søndagsskolen! Jeg lærte bare bibelhistoriene, og å være snill og grei. Ikke teologi, ikke åndskampteknikker, ikke nådegaver. Ikke noe om Ånden i det hele tatt.

Et bibelvers i den sammenheng: Kunnskap blåser opp, det er kjærlighet som bygger opp. 1. kor. 8,1.
Å ja, jeg tror nok at mange unge kan bli litt oppblåste i alt de vet, særlig hvis de oppdager at vi gamle ikke vet ett eller annet - og etter hvert antar de rett og slett at vi ikke forstår oss på særlig mye i det hele tatt - verken  åndelig eller teknisk, har jeg av og til en følelse av. Jamfør den oppblåste sangen "Vi er en NY generasjon, en generasjon som skal innta landet".
Og det har de gjerne litt rett i også.
Men du verden så frastøtende hvis noen vet og tror og kan en masse, men ikke elsker samtidig. Dette gjelder både unge og gamle. Vend meg om hvis eller når jeg er slik, Gud, du må.
Men aller helst, gi meg begge deler og alt sammen, både kraft og innsikt og kunnskap og kjærlighet:)
For verden trenger det, og det er rikt for meg, om enn vanskelig, ja.

En nærliggende tanke:

Jeg tror man begrenser seg når man tror at alt som kan sies om Gud, eller om tilværelsen, står i bibelen. Det er mange som har et slikt bibelsyn, at der finnes ikke mer å vite om Gud enn det som står i bibelen.
Men det er i alle fall noe annet å kjenne Gud, kjenne hans kjærlighet f.eks, enn å vite om de samme tingene. Slik kjennskap kommer gjennom levd hverdagsliv sammen med Gud.

Dessuten tror jeg kanskje at der finnes nye, eller dypere, innsikter, ut over de bibelske, men dersom de kolliderer med noe i NT (eller GT, tolket i lys av NT), da er det falske saker.

Paulus sa jo at Gud hadde gitt ham oppdraget "å fullføre tjenesten med Guds ord". Kol. 1, 25.

Dét bibelverset er litt vanskelig f.eks i møte med de svært kjente andaktsbøkene "Når Gud taler". Der mottar to engelske damer hver dag en liten utlegning fra Ånden. Må si de virker svært troverdige, de andaktene. De pleier ta utgangspunkt i et bibelvers, og så spinnes det videre, ofte langt videre, ut fra vedkommende vers. Det er de minst teoretiske Gudsbøkene jeg vet om. De er Ånd og Liv.

Men uten en grundig start ved korset, og uten et hjerte badet i kjærlighet - burde man visst ikke søke mer kunnskap om Gud.

Hva som skal til for å bære annen kunnskap godt, vet jeg ikke helt. Men sunn sjøltillit, samt innsikt i egen skrøpelighet tror jeg alltid er et gode for den som klok vil være. Sammen med dype røtter og trygghet i land og kultur og familie - og i Gud, og i Ordet.

Voksne småunger. Barne-TV.

Mange små barn snakker utrolig voksent og fornuftig. Mye mer kunnskapsrikt og ryddig enn vi gjorde da vi var små. Hvor har de det fra?
Fra foreldrene, barnehagen og skjermen. Skjermen. Så defor: I dag ser jeg på barne-TV. Og er nesten litt….stum….

Det er lenge siden sist jeg har sett noe særlig av hva ungene fores med. Min egen sønn er jo blitt flere-og-tjue år; det var i hans barndom jeg sist fulgte med på barne-tv. Så i dag har jeg undersøkt, og alle småbarnsforeldre vet nok dette, men altså:
NRK kombinerer underholdning, oppdragelse, samfunnsinnsikt og engelskundervisning i ”Playhouse” fra Disney. Flere timer pedagogisk barne-tv en alminnelig torsdags formiddag.

Først en dose levende snakkende verktøy. Her er allslags alminnelige problemstillinger, løsningsorienterte voksne, kjekke barn og diverse artige småulykker krydret med vanlige engelske fraser innimellom.

Synes det er utrolig bra, jeg!
Hva synes ungene? På diverse alderstrinn?

Og så er det tid for ”Fun Facts”. Opplysning innpakket i fargerik søt tegnefilm og gjennomtenkte, korte, presise setninger. Lett å forstå.
Tro om kunnskapen sitter?

Og så er det tøffe-togene som lærer seg jobben sin. Skal hente postsekker fra en heis. De får det ikke helt til, men trene, trene, glad og tappert, i 10 sekunder, minst, så går det bra til slutt. Holdningsinnlæring. Og sjefen, mesterpedagogen, er bare blid og flink.

En påtrengende tanke:
Hvordan kan en stakkars levende alminnelig lærer måle seg mot all denne profesjonaliteten? Presist, rikt språk, actionfylte bilder, tydelighet, godt humør, gode ideer, ikke et dødt – altså kjedelig – sekund, nærbilde av alt som skal skjønnes.
Ungene må jo bli opplært til å bare ville ha ypperste kvalitet på alt de får servert – kan’ke komme her og komme her med noe annet!

Trengs lærere, når man har Playhouse?

Hvilken kunnskap er dekket av slike og lignende tv-programmer? Jeg vet ikke selv, men kanskje det er mye?
Hvordan skal ungene lære gangetabellen når mengdetrening og utenatlæring er totalt ut og umulig – ja, nærmest fungerer som barnemishandling? Det ser man jo i øynene deres -

Trengs gangetabellen?
Trengs utholdenhet?

En annen  ting:
Jeg har tenkt at det ikke er rart at gode foreldre har nok med 1-2 barn, når det forventes slik voldsom oppfølging og oppmerksomhet og opplevelse og undervisning fra deres side, av dem selv og samfunnet. De må jo bli helt utslitt. Ikke rart de sender ungene i barnehage i stedet. Men så godt som tv nå har blitt, kan de godt tillate seg å sette barna foran det i alle fall et par timer for dagen. Vær hjemme med god samvittighet, onkel TV hjelper deg.

Han er drivende god!

Jeg har endelig sett dårlig, kaldt, ja, nesten ondt barne-tv også. Men slikt bruker jeg øyeblikkelig skru av. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det har nok sin virkning. Men dét er en annen sang - en klagesang.

Dette er mer ment som en hallelujahymne:)

Lærdom fra Hurtigruten

I helgen dro jeg med Hurtigruten fra Bergen til Bodø. Det tok 4 dager, så hurtig og hurtig...
De tre første dagene var jeg på m/s "Midnattsol", så byttet jeg over til den mye eldre "Vesterålen", fordi Midnattsol hadde hatt så mye motor- og elektrisitetstrøbbel at den var kommet helt ut av rute og skulle droppe mange anløp for å prøve ta seg inn igjen. Droppe Bodø, blant annet, dit jeg skulle.

I går hørte jeg på radioen at mine medpassasjerer hadde hatt mer trøbbel - altså de som fortsatte på problemskipet. Turen deres er nemlig enda ikke ferdig. De drar jo stadig på ekskursjoner fra havner de kommer til, og på turen til Nordkapp hadde 4 av bussene blåst av veien, den ene hadde også veltet.

Action come true!
Hvis du klikker på overskriften over, får du lese nettavisens beskrivelse av hendelsen. Det hadde vært så glatt at bussene hadde mistet festet - 4 av 8 busser hadde ikke klart holde seg på veien i vinden.

Da jeg var ombord, hadde motoren på et tidspunkt stoppet, og båten drevet 2 ganger i ring på havet, fortalte en av de andre ombord. Mannen hennes jobbet på hurtigruta, og selv hadde hun jobbet der tidligere - kanskje derfor hun hadde lagt merke til det - jeg merket i alle fall ingenting. Jeg bare la merke til at elektrisiteten forsvant nå og da, og hørte meldinger over høyttaleranlegget om utsatt avgang og slikt. Jeg skjønte ikke hvor farlig det var da det skjedde, hadde ikke vett og erfaring til å bekymre meg.
Den som ikke skjønner ting, er gjerne tryggere enn andre - den vettløse stoler på kapteinen, og vet ikke hva han strever med og svetter over, eller ikke kan.

Mange av turistene på Nordkapp hadde sett på vei-avblåsingen som en eksotisk opplevelse, står det i nettavisen. Men tenk hvis bussene hadde blåst avgårde et sted med stup!!!! Skjønte de ikke hvor nær de var den Store Katastrofen?

Det gikk heldigvis bra denne gangen også - men: På grunn av alt trøbbelet måtte Midnattsol igjen droppe mange havner med mange fine opplevelser, for å prøve komme inn i ruta, inn i planen - på ny. Akkurat nå seiler de vel forbi Bodø igjen, på tur nedover.

Slik er det vel med oss under vandringen på jorden også. Gud hadde tenkt slik og slik med livene våre. Eller med menighetene våre. Så kommer vi opp i all slags trøbbel,  og det blir ulykker og nestenulykker, og vi får uplanlagte stopp og hvilepauser og sykehusinnleggelser eller hva det skal være - som jo kan ha visse gode verdier i seg - men de planlagte anløpene og utfluktene får vi ikke med oss. Og folkene på stedene vi skulle ha vært, får ikke glede av vårt nærvær og våre tjenester.

Alt tjener den til gode som elsker Gud, står det i bibelen - også ulykkene, gi de ikke blir for dramatiske - men det ville nok vært enda bedre hvis vi hadde fått følge planen Gud egentlig hadde tenkt for oss.

En liten detalj:
Problembåten Midnattsol er visst kjent for å ofte ha trøbbel, Det er en nokså ny, svær, veldig elektronifisert båt med allslags moderne innretninger.  Mye fancy design!
Den båten jeg byttet over til, er eldre og mer ukomplisert, mindre, trangere - men altså mye mer stabil til å holde ruta si.

Hvis ryktene jeg har hørt om Hurtigruteskipene, altså er sanne.

Det virker ellers ofte som om vi nordmenn lever et godt stykke over vår tekniske kompetanse. I alle fall vår vedlikeholdskompetanse. Problemene på Midnattsol er et eksempel på dette. Reparatører hentes ikke lenger på byssa, men fra Tyskland. Forresten vet jeg ikke hvor vår tekniker kom fra, men vi ventet i 10 timer på ham, liggende ved kai i Rørvik. Det var der jeg hoppet av, og tok neste Hurtigrute.

Enda en liten tanke:
Av og til er det nødvendig å bytte båt for å komme fram dit en skal.
Overført: Skifte jobb. Flytte. Bytte menighet. Skifte skole.

----

Om mannskapet på båtene ikke bestandig har den kontrollen vi gjerne vil og tror at de har, så finnes der en Overkaptein som faktisk har kontroll - så vi kan være trygge likevel og uansett - no matter hva vi ser og forstår, og no matter hvilken jordisk båt og kaptein vi måtte være overlatt til.

Men dét er det bare vi som tror, som vet:)

----

PS, jeg tar nok Midnattsol igjen - hvis jeg får fred for det - jeg er da ikke redd, jeg, vel! - og så fikk jeg et te- og kaffikrus med gratis-påfyll-ut-året som trøst like før jeg gikk av båten, men kruset gjelder bare på Midnattsol....