Fordi Gud så at det ikke var godt for mannen å være alene.
Adam hadde nemlig fått en jobb, et oppdrag: Å passe en hage,
dyrke jorda. Få ting til å spire og gro, gjøre det fint. Siden delt arbeid er halvt arbeid, og delt glede er dobbel glede, så ville det være fint å ha en medarbeider!!!
Eva ble hans medarbeider. Hans hjelper.
De var selvsagt medarbeidere mht barneoppdragelse og
familiebygging også. Det var deres andre gudgitte jobb: Å formere seg og bli
mange. Å fylle jorda. De skulle dessuten råde over jorda.
Og slike krevende oppgaver løses best i fellesskap. Det var godt han fikk en kone.
Adam var også skapt med språk, og med kreativitet. Han fikk
lov å bestemme navn på de ulike dyreartene. Men han hadde ingen å diskutere det
med. Ingen å kose seg med over de flotte lydsammensetningene han fant på. Ingen
å motta innspill fra. Ingen å vokse med gjennom språklig utvikling. Jo, med Gud
selvsagt. Men ikke med noen som var hans like, ikke med noen på sitt eget nivå.
Det er så godt å ha en likeverdig og tilstedeværende samtalepartner! En å oppleve gleder og sorger og seire med.
Og slike krevende oppgaver løses best i fellesskap. Det var godt han fikk en kone.
For Gud inntok tilskuerrollen: Han ville SE hva mannen ville
kalle dyra, står det i bibelen.
Og ikke var Han der i hagen hele tida, heller. Han kom der
på tur, rett som det var – og så til sin fremste skapning. Godt derfor at Eva
kom og ble værende der!
Dernest var Adam skapt med forplantningsoppdrag, forplantningsevne
og lyst. Det sier seg selv at han trengte noen å forplante seg sammen med –
slik er engang mennesket skapt. Når man er to om forplantningen - det er da det
blir spennende: Hvilken nese får barnet? Hvilket lynne? Fra meg eller deg, min
eller din slekt?
Tenk så kjedelig om Adam bare kunne få tro kopier av seg
selv!
Den etthet de 2 har, fører til 1 nytt menneske (-ett om
gangen, vanligvis). Kjempespennende.
Man trenger en forplantningspartner.
Dessuten er den nærheten et annet menneske gir, gull verd. Ingen
gir deg slik en nærhet som en ektefelle – når det funker. Alle trenger vi noen
å være nær.
Dernest er det Gudsforholdet.
Jeg vet ikke helt hvordan dette artet seg i starten, mens de
enda var i Paradis, men nå er det i alle fall slik at det følger en ekstra
velsignelse med når to eller tre er samlet i Guds navn. Da er Gud midt IBLANT
oss, ikke bare inni oss. Det samspillet Gud lar oss få oppleve når vi er flere,
kan være fantastisk. Den ene får himmelske råd eller himmelske åpenbaringer han
kan få gi til den andre. Eller den andre får himmelske øyne så hun ser hva som
skjer med partneren, og får hva han trenger. For eksempek himmelsk utholdenhet å trøste med. Det står jo også
et 1 slår tusen, mens 2 slår ti tusen. Man er altså mye sterkere i kamper når
man er to, enn når man er alene. Mye mer enn dobbelt så sterk. Riktignok kan
disse to godt være ”bare venner”. Men har du en ektefelle, er denne
toer-personen gjerne mye mer tilgjengelig og informert og med felles interesser
– når ting er som det burde være.
Å få legge fram saker for Gud sammen med en ektefelle, er en
stor velsignelse.
Bibelen skryter selv av hvor sterk en tre-tvunnet tråd er.
Dvs hvor sterk en mann+en kvinne+Gud er, når alle tre drar i samme retning. Man
kan nok være en person +en person til+Gud også, og være sterk sammen. Men så
ett, så tvunnet, som man kan bli med sin ektefelle, blir man jo ikke med en
venn.
I alle fall, det er godt å ha en medvandrer og stridspartner og bønnepartner. Enten ektefelle eller
venn.
Ja, det er godt å være to.
Godt å ha en som kan hjelpe seg i livets strid, når en
faller og er svak. Og en som trøster.
Godt å selv ha noen å hjelpe og bry seg om. Noen å elske.
Det er godt å være to.
Når disse to virkelig er ett på de fleste felt. Og ikke bare
kroppslig.
Når de to drar i samme retning.
Når de har samme mål, og samme standarder i livet.
På den annen side: Tenk så fælt hvis den ene elsker å dra på
tur, og den andre hater det. Eller den ene ønsker mange barn og hus på landet, mens den andre trives i storbyen og bare vil ha ett barn - om ti år, kanskje. Ikke mye ett -
Eller tenk så fælt hvis den ene følger ett sett regler, og
den andre et helt annet sett – hva skal de da gjøre, når de gjør noe sammen?
Bruke mine regler eller dine regler? Bruke Bibelen eller egne lyster, for
eksempel? Eller egne filosofiske regler? Hvem skal bestemme? Her blir det
vanskelig!!
Men det er ikke alltid bra å være ett. Eva fulgte Satan mht
eplespisingen. Adam lot seg overtale av henne, og fulgte dermed også Satan. Begge ble kastet ut av
Guds nærhet. Ut av hagen.
Det er ikke lett å ta avstand fra den man lever sammen med.
Det er nok dessverre lett å bli ett i sine fall, slik Adam og Eva syndet sammen i GT, og
slik Ananias og Saffira begge løy i NT (Ap.gj 5,1-11). Begge parene måtte
betale høyt for sin syndige enhet.
Jeg ønsker ikke å være ett med en som lett faller for
fristelser! For da faller sannsynligvis jeg også.
Og ellers har jeg sett at det å ha ulike helter virkelig er
det som skiller mennesker – kanskje mer enn noe annet.
Det er for eksempel uaktuelt for meg å være kjæreste med en
som ikke tror på, eller ikke kjenner, Jesus.
Det er også vanskelig for meg å respektere et menneske som f.eks
setter Donald Trump høyt. Vedkommende må jo like vulgaritetene hans! De kollossalt fiendtlige og ensporete generaliseringene! Eller være
fullstendig blind for dem. Eller bagatellisere dem. En slik person blir vanskelig
for meg å beundre. På samme vis som jeg ikke beundrer Trump.
Jeg setter dessuten Bibelen høyt. Hvis min eventuelle
ektefelle ikke gjør det, kommer vi til å få store problemer. Jeg kommer ikke
til å stole på hans vurderinger, for de er jo ikke bibelsk fundert. Da kan jeg
ikke overlate meg, eller hengi meg, til ham heller. Han kan jo ikke passe på
meg! Trygghet er nok en hovedting vi mennesker søker hos hverandre.
Bare en troende og en lydig sådan, vil kunne ta vare på meg
slik jeg ønsker og trenger det. Det står jo i bibelen at mannen er kvinnens
hode – men da må han altså selv ha et hode, en tenkemåte, som jeg kan stole på.
Har han heller ikke et hjerte jeg stoler på – så blir det et lite fristende
parti. Han må ha både verdier og vurderinger og logikk som jeg stort sett er
enig i. Ellers kommer jeg til å bli full av mistillit og selv begynne agere
hode – eller vi trenger diskutere svært mye - og det tror jeg blir et ulykkelig
liv.
Eva og Adam var hverandres like. Gud skapte dem ”like”, står
det. Bare like mennesker kan være lykkelige sammen – like mht de viktigste
tingene – så kan ulikhetene få utfolde seg fritt og fargerikt på mindre
grunnleggende områder.
Spørsmålet blir: Hva er de viktige tingene. Hvor trenger man
være lik.
I hjertet, i språket - jeg tror man trenger ha samme tro,
samme språk, muligens samme bakgrunn - for å være lykkelig.
For man trenger forstå hva den andre snakker om.
Aktuelle bibelvers:
2. Mos 2, 15-22:
Så tok Herren Gud mannen og satte
ham i Eden til å dyrke og passe hagen. Og Herren Gud gav mannen dette påbud:
«Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og
ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.»
Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for
mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» 19 Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle
fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville
kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. Så
satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i
marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.
Da lot Herren
Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben
og fylte igjen med kjøtt. Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen,
bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.
1. Mos. 2, 24:
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
1. Tess. 4, 3-5:
For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor; 4 enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud.
1. Mos. 2, 24:
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
1.Mos 1,28:
Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll
jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og
fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»1. Tess. 4, 3-5:
For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor; 4 enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud.
Matt. 18, 19-20:
Alt det to av dere her på jorden
blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller
tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
1. Pet.
3,7:
Og nå,
dere ektemenn: Vis forståelse i samlivet med hustruen, som er den svakere part;
og vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette,
så ikke bønnene deres blir hindret.
Fork. 4,
9-12:
Det er
bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan
den ene hjelpe den andre opp.
Men stakkars
den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp.
Når to
ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den enslige bli varm?
Om noen
vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham.
En tretvinnet tråd kan ikke så
lett slites av.
Så finnes der andre bibelvers
som advarer mot ulykkelige forhold.
En kranglete person er visst det
verste man kan komme borti.
Og i nødstid synes ikke Paulus
det er lurt å gifte seg:
Ordsp.
21,9:
Det er bedre
å bo i en krok på taket enn å være i hus med en trettekjær kvinne.
Ordsp. 21,19:
Det er
bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.
1.Kor 7,
26:
På grunn av den nødstid vi lever
i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. Er du
bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg
ingen kone. Om du likevel gifter deg,
gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de
gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg
gjerne spare dere for.
Det
slåes også fast at ikke alle er egnet til ekteskap – og noen har selv ofret
ekteskapelig liv for himmelrikets skyld:
Matt.
19,12:
For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til
ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også
noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den
som kan, la ham ta det til seg (Jesus).
Postludium:
Dette stykket ble skrevet som en kommentar til taleren hos "Kvinner i Nettverk"s konferanse i Oslo våren 2016.
Hun talte varmt for singellivet, og mente at Gud ikke innstiftet ekteskapet for å bøte på ensomhet (den som har Gud, er ikke ensom), men fordi det er greitt med et arbeidsfellesskap. Menneskets kall er først og fremst å arbeide med skaperverket.
Og så kalles man enten til å være singel eller å gifte seg.
Sa hun visstnok, jfr et referat jeg leste. Selv hørte jeg henne i en annen tale til ledere samme dag, om å tåle klagende og løgnaktige undersåtter, men måtte gå før denne siste talen ble holdt.
Jeg syntes det hun sa er viktig, men noe fordreid og for enkelt.
Selvsagt kan man være ensom selv om man har Gud.
Vi mennesker har dessuten et generelt kall til å finne oss en ektemake. Men det er jo likevel en frivillig sak, og noen av oss kan sikkert få et spesielt kall til å leve ugift, dvs singel. Ikke som samboer, altså. Vi er jo kalt til å være så ett som det går an, hvis man først tar seksualiteten i bruk.
Men kallet til ekteskap er på grunn av mange andre ting enn for bare å arbeide sammen.
Det er likevel verd å merke seg at samarbeidsdimensjonen i bibelen er sterk. Eva ble kalt til å være Adams hjelper og like. Ikke først og fremst hans elsker - det er noe som følger naturlig med, men det kommer ikke først (""Egg ikke kjærligheten før kjærligheten selv vil det").
Så finn mye å samarbeide om! Mange barn, hus, hage, gård.... menighetsarbeid, idrettslagsarbeid, kor; få et felles liv, der en hjelper hverandre.
Da er ekteskapet slik det var ment å være.
Åjo, det er nok fint å være litt alene også. Jeg er alene.
Men i sted fikk jeg øye på gamle passordet mitt til Skype.
Ja!!! tenkte jeg opplivet. Jeg vil ringe Stein Arild!! Vi pleide ofte skype sammen når vi var borte fra hverandre. Det er godt å ha noen å skype med.
Gleden varte i bare et sekund eller to.
Så kom sorgen.
Postludium:
Dette stykket ble skrevet som en kommentar til taleren hos "Kvinner i Nettverk"s konferanse i Oslo våren 2016.
Hun talte varmt for singellivet, og mente at Gud ikke innstiftet ekteskapet for å bøte på ensomhet (den som har Gud, er ikke ensom), men fordi det er greitt med et arbeidsfellesskap. Menneskets kall er først og fremst å arbeide med skaperverket.
Og så kalles man enten til å være singel eller å gifte seg.
Sa hun visstnok, jfr et referat jeg leste. Selv hørte jeg henne i en annen tale til ledere samme dag, om å tåle klagende og løgnaktige undersåtter, men måtte gå før denne siste talen ble holdt.
Jeg syntes det hun sa er viktig, men noe fordreid og for enkelt.
Selvsagt kan man være ensom selv om man har Gud.
Vi mennesker har dessuten et generelt kall til å finne oss en ektemake. Men det er jo likevel en frivillig sak, og noen av oss kan sikkert få et spesielt kall til å leve ugift, dvs singel. Ikke som samboer, altså. Vi er jo kalt til å være så ett som det går an, hvis man først tar seksualiteten i bruk.
Men kallet til ekteskap er på grunn av mange andre ting enn for bare å arbeide sammen.
Det er likevel verd å merke seg at samarbeidsdimensjonen i bibelen er sterk. Eva ble kalt til å være Adams hjelper og like. Ikke først og fremst hans elsker - det er noe som følger naturlig med, men det kommer ikke først (""Egg ikke kjærligheten før kjærligheten selv vil det").
Så finn mye å samarbeide om! Mange barn, hus, hage, gård.... menighetsarbeid, idrettslagsarbeid, kor; få et felles liv, der en hjelper hverandre.
Da er ekteskapet slik det var ment å være.
Åjo, det er nok fint å være litt alene også. Jeg er alene.
Men i sted fikk jeg øye på gamle passordet mitt til Skype.
Ja!!! tenkte jeg opplivet. Jeg vil ringe Stein Arild!! Vi pleide ofte skype sammen når vi var borte fra hverandre. Det er godt å ha noen å skype med.
Gleden varte i bare et sekund eller to.
Så kom sorgen.
