For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14

onsdag 10. mai 2017

Tingenes tale: Grønn sofa.

Tingene mine er full av minner. Om mennesker, følelser, steder, innsikter og hendelser. Sofaen her, for eksempel, var det min mann Stein Arild som ville ha, fordi den het "Oslo". Han kom jo derfra. Dessuten var sofaen god å sitte i. Og det er den enda, selv om den er grønn.
Når Stein Arild og jeg var uenige om noe, pleide jeg la ham få det som han ville uten mye diskusjon. Hvis altså ikke mine argumenter var nok til å gi ham en annen mening. Men sofa-meningen hans lot seg ikke rikke, så da ble det dette fæle grønne møbelet vi kjøpte. Den holdningen jeg her hadde - og har -  tror jeg skapte mye fred i heimen vår. For man skal la hodet, altså mannen, bestemme ved uenighet. Det er bibelsk. Skjønt jeg tror at jeg burde ha sagt tydeligere fra om hva jeg mente i en del saker - for så ville han sikkert tatt mer hensyn til meg og mine følelser; han ville ha ofret seg. Det er også bibelsk. Men da måtte han jo få skjønne at der var dype og tungtveiende grunner for offeret jeg egentlig ønsket av ham. Det lot jeg ham ikke alltid skjønne. Selv om jeg faktisk hadde slike tunge grunner.

Det er nemlig ikke alltid lett å vite hva folks meninger veier. Om det er en overfladisk, uvesentlig og lettforanderlig mening som uttrykkes. Eller om meningen sitter dypere festet og veier mer.
Da burde den få telle mer i valgets øyeblikk.
Det ville skapt enda mere fred.
Man skal ikke alltid tie og tåle.

En gang så jeg i et slags syn at begge de to grønne sofaene våre skiftet farge til rødt, kjærlighetens farge. Da lurte jeg på om jeg kanskje kom til å bli glad i møblene våre likevel, med tiden. Det skjedde ikke så lenge vi bodde på vestlandet. Men jeg tror nok sofaene nesten er blitt røde nå. I alle fall har jeg dem enda, selv om Stein Arild er borte.

Det blå teppet som min gamle venninne Møyfrid har strikket, gjør sofaen så fin. Til og med i krøllete tilstand. Møyfrid er en flott kjerring. En godhjertet mild tøffing. Blåfargen er også mild. Men vakker.

Puta jeg sydde  av de atskillig mer fargesterke gardinene som vi kjøpte til stua for 28 år siden da vi bodde i Lien, er også fin i sofaen.  På Florvåg hang de samme gardinene på kjøkkenet. Om puta VIRKELIG passer til det grønne og blå her på østlandet, vet jeg ikke. Men jeg liker å ha den her. Den er en del av min historie. Før hadde vi to slike puter. Selvsydd og greier. Og nå ligger den ene altså i sofaen. Mon tro om sønnen min husker dette stoffet, som han har levd med hele livet?

Diktboka på puta har Frøydis skrevet. Kona til Kjetil. Hun skriver godt. Aldeles rørende. Om relasjoner, ønsker, kamper. Observasjoner. Men hun har ingen Gud, tror jeg.

Likevel kjenner jeg meg igjen i mange av dikta. Dette for eksempel:

     å sykle med vanter i juni

     og andre ekstreme former 
     for egenkjærlighet

Da må jeg le. Tenker at hun er ung. Men at hun har begynt vandringen mot frihet. Enkelte typer frigjorthet tvinger seg på med alderen - men noen av oss finner handlingsmot før det blir tvang og skjær nødvendighet av det.

Hvis Jesus får frigjøre oss, blir vi virkelig frie, står det i bibelen. Fri til å være glad. Uansett omstendighet. Og trygg, selv om krigen raser. Fri til å gjøre det som trengs, selv om det er vanskelig. Fri til å elske, uansett hva den andre har gjort mot oss. Fri til å være praktisk og sunn, uansett stilbrudd. Noen kristne frigjør seg til å bruke en masse sminke, flotte klær, dyre frisyrer. Til å bli stilige. Tidsriktige. Ja, deilige også - deilig liberale - til tross for sin tro. Det er de stolte av. Troen er ikke til hinder for å være attraktiv! mener de. Og til fest er det vel bra å pynte seg litt. Men jeg er altså vottebruker. Uansett når og hvor det er kaldt.
Og jeg tenker at hvis de tungt stylede også bruker hansker i juni - da kan jeg kanskje tro på deres frihet.

Men tilbake til tingene på bildet:
Lista over gjøremål kommende uke la jeg bevisst i sofaen før jeg tok bildet. For å fylle ut litt, for å antyde at livet ikke bare består av minner. Så godt å få leve her og nå også! Få virke, arbeide, handle, skape - ikke bare mimre. Ellers er man jo egentlig døende. Mett av nye dage. Hvis man bare mimrer.
Jeg skrev lista da jeg satt i sofaen i går kveld.

Og ellers bruker jeg sofaen til å spise i, til å ha venner i, til å prate i, til å hvile i når treseteren er opptatt - og til å lese i bibelen i - her er så godt lys bakfra.

Ikke rart den er blitt rød!

lørdag 21. januar 2017

Drøy giver-teologi m.m. i Visjon Norge


Hin uken var jeg på mitt første møte i Visjon Norge ”i real life”, med en farget taler (fra USA, tror jeg). Der hørte jeg flere ting som jeg mener er feil, og skikkelig trist hvis noen skulle tro på. Så jeg vil forklare og protestere.
Dette skjedde forrige lørdag kveld i Drammen:

Forkynneren hadde åpenbart profetiske gaver. F.eks skrev han (hemmelig) ned på et papir at han skulle be for en datter med sånn og slik tilstand. Og der kom like etter en mor som hadde en slik datter. Så viste han oss papirlappen.
Om datteren ble frisk av bønnen, vet jeg ikke. Men i alle fall var pastoren sannforutseende mht problemet til jenta.
Også flere andre tema å be for skrev han ned på lapper, før de forbønnssøkende kom frem. Og så viste det seg at lappene hadde rett.

Om det var en kristen eller satanisk spådomsånd profeten hadde, vet jeg rett og slett ikke. Han spådde i alle fall rett.
Det går an å ha temmelig treffsikre spådomsånder i seg, uten at de trenger være fra Gud, leser vi i bibelen.

Men.
Han kom med to drøye oppfordringer mht teologi. Han sa flere ganger at ”Du skal ikke gi fordi noen andre trenger noe. Du skal gi fordi du SELV trenger å gi! Din familie trenger det!”. Man skulle nemlig få tilbakebetalt det man ga, det man sådde. Bibelsk! sa han. Gi, gi! Så, så! Og få.

Men jeg mener at hvis du gir på denne måten, med slike motiver, er du egoist.
Egoisme og kristendom har ikke noe med hverandre å gjøre.
Det er jo sant at vi får om vi gir (vi får ikke alltid penger, men gjerne noe annet fint) – men aldri i livet om jeg vil gi FOR å få.
Jeg ønsker å gi av kjærlighet, eller av medlidenhet. Gi med glede.  Og helst med vett også - at jeg skjønner at dette er nyttig for mottakeren. Gud fri meg fra å gi for å få noe tilbake.

Taleren sa også flere ganger at vi ikke skulle prøve forstå Gud. Han kommanderte oss minst to ganger til å si til sidemannen at ”Don’t try to understand God”. Han sa det i samme åndedrag som han profeterte at det skulle vise seg gull og diamanter i Visjon Norges bygning, der vi satt.

Men jeg husket bibelens ord om at ”Det evige liv er å kjenne Ham (Gud)….” og at DHÅ i oss undersøker dybdene i Gud. Omtrent noe slikt. Så nei, jeg var ulydig og sa ikke noe slikt til folka rundt meg. For selvsagt er det fint å prøve forstå Gud! Søke å kjenne Gud bedre! Så i stedet for å kommandere de rundt meg til å ikke kjenne Gud, nevnte jeg til et par stykker de bibelversa jeg skrev her.

Vi får hjelpe hverandre å undersøke sannhetsgehalten i det som sies fra de ymse prekestoler. Det er ikke bare den nye ekteskapsteologien som er drøy.

fredag 25. november 2016

Homofili og kristne

Jeg hadde unnet alle å høre min venn Egils vitnemål i går.
Om hvordan han ble en (ekte) kristen, inkludert hvordan hans syn på homofile forandret seg.

Jeg tok ikke notater, men han fortalte omtrent dette:
Han ble kristen som 28-åring etter en skikkelig fyllafest. Ble lei det livet.
Han trodde på Gud før festen også, kalte seg til og med kristen, men han hadde ikke gitt livet sitt til Gud.
Men egentlig ønsket han ikke være en halvveis kristen. Skikkelige saker, hvis det først skulle være noe - ville han. For han var redd for å gi seg delvis til Gud, og så siden miste troen igjen, vende seg bort igjen.

Han sa derfor til Gud før et bestemt møte at hvis han fikk høre noe han virkelig trengte den dagen, så ville han ta imot Jesus. 
Talen handlet om tvil, og om å våge å kaste seg ut i det.
Da tok han imot.

Og sluttet straks automatisk å banne. Før bannet han mye når det var noe på jobben han ikke fikk til. Arbeidskameraten skjønte noe var skjedd da Egil mandagen etter tabbet seg ut, men var like lugn.

Og så begynte han bli glad i homofile!
Før fordro ham dem ikke, og tok det som et tegn på at den delen av kristendommen i alle fall var på plass (homofili er jo synd, iflg bibelen).
Da vår venn fortalte dette, humret forsamlingen. Vi vet jo at dette er en vanlig misforståelse ute i verden - at vi kristne ikke fordrar homofile. 
Men da vi lo, sa Egil:
"Oi, dette kom visst galt ut! Dette er ikke noen ut-av-skapet-tale, altså!"
Da humret forsamlingen enda mer. I all vennlighet. Overhodet ingen råfliring. Vi skjønte at dette var en mann som virkelig hadde skjønt hva kristentroen handler om. Han var så full av kjærlighet der han sto, både til Gud og medmennesker og sannhet. Og til homofile. 

Det er jo slik at Gud hater synd, men elsker syndere. Og denne mannen visste at vi alle er syndere, både heterofile og homofile. Det er mangslags synd og urenhet.

Og Gud kan frelse oss fra dem alle.
Enkelte ting faller straks av- banning er vel den mest vanlige tingen som forsvinner straks, når man blir en ekte gjenfødt kristen. Andre ting kan det være vanskeligere å få bukt med.
Gud pleier å kalle oss til samarbeid om å bli kvitt synd og urenhet i ens liv. Dvs vi må selv jobbe litt med saken, sammen med Gud. Kanskje særlig i erkjennelsesfasen? Og i arbeidet med viljen vår til å leve rent? Fristelser frister - vi er kalt til å forsake dem - inntil de ikke lenger frister. Men rett som det er bare faller lysten til synd av oss helt automatisk. Slikt skjer når vi kommer helt nær Gud, når vi har mye personlig kontakt med ham - gjennom bønn, lesing - særlig bibellesing - lydighet, lytting, tanke, tilbedelse, stillhet -

Det var en synd av Egil at han før ikke fordro homofile. At han ikke elsket.
Heldigvis falt den synden av temmelig automatisk.
Forresten kan vi aldri elske nok - der er "alltid" noen vi strever litt med å elske helt ubetinget, elske til tross for deres dårlige holdninger eller urenheter eller irriterende karaktertrekk eller onde handlinger. Eller vi orker ikke deres strålende skjønnhet. Vi klarer ikke elske. Så vi har bestandig litt - eller mye - igjen før vi er blitt lik Gud. Og ham skal vi jo ha til forbilde. Dvs til mal for vårt eget liv.


Relevante bibelvers:


Rom. 13, 8-10:
Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.  9 For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.

Ef. 2, 1-5:

Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder.  2 Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige.  3 Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.
   
  4 Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,  5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. 


1. Kor. 6, 9-11:

Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, 10 verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. 11 Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Salme 119, 130:
Summen av dine ord er sannhet, evig er all din rettferdige dom.



fredag 4. november 2016

En rolig alminnelig dag

November 2016:
Innlegget under ble skrevet for to år siden, da jeg enda trodde det skulle bli nordlending av meg. Men det har ikke vært publisert før - når jeg i dag bestemte meg for å legge ut dette minnet nordfra, fra det som en liten periode var mitt hjem, kom det plutselig øverst i bunken.

November 2014:
"Jeg er med dere alle dager...." (Matt. 28,20)
Det er lørdag, ingenting spesielt har hendt. Jeg tenkte jeg ville skrive om denne dagen likevel, og se om Gud har vært her i dag også, i hverdagslivet. Og ja - det har han jo. Dette er i dag:

Sov bra, våknet klokka ni, sto opp og svelget en kraftig jerntablett med litt solbærsaft, har vært så slapp siste halvåret, hatt lite jern i blodet; ta jern med C-vitamin attåt, sa de på apoteket. Kun jern har jeg tatt lenge. Det er vel c-vitaminer i solbær? Måtte vente en drøy time før jeg spiste noe mer, ellers ville det bli magetrøbbel. En skal høre både på andres gode råd og sin egen erfaring, det er bibelsk.

Så jeg satte meg ved pianoet for å spille lovsanger så lenge, men det var ikke velsignet. Helt stengt, faktisk. Da kom jeg på at jeg nesten ikke har spilt gitar siste året, og at jeg burde holde det vedlike. Hadde visse problemer med gitaren under konserten i sommer - så jeg satte meg meg ned med den. Da kom sangene, da kom tonene og ånden. Gud velsignet at jeg øvde på gitaren! Etter en stund skiftet jeg likevel over til pianoet - men det ble en litt blandet opplevelse.

For ånden var fortsatt der. Men det er noe galt med pianoet. Det er nytt og dyrt og elektrisk, men rett som det er, smeller lyden i en tangent iltert til, mye kvassere og kraftigere enn mitt anslag skulle tilsi. Dessuten er der en markert bakgrunnslyd når instrumentet står påslått. Så jeg har ikke spilt mye piano heller, siden jeg fikk det. Det hjelper ikke (på bakgrunnsduringa) å bruke en annen stikkontakt i huset heller, ekspeditøren rådet meg til å prøve det da jeg var innom og klaget min nød i forrige uke.

Men jeg klarte glede meg likevel, fant blant annet en sang som heter "Lead me" og lærte meg den. Oversatte den til norsk også. Led meg, Gud. Da kjente jeg plutselig på driv til å klage på pianoet. Jeg som ikke har orket ta i verken sak eller piano på dagesvis. Jeg satte meg derfor til kjøkkenbordet og prøvde ringe musikkforretningen (Ringkjøb), men de hadde lørdagsstengt. Da skrev jeg e-post i stedet. Jobben forekom meg ikke tung. Så deilig!

Etterpå spiste jeg to bananer. Stein Arild slanket seg over 12-13 kg for et par år siden med å bare spise bananer før klokka 12 om formiddagen. Fritt inntak av mat etterpå. Nå trenger jeg å slanke meg, så jeg prøver det der har jeg bestemt, har akkurat begynt. I går og i forgårs ble jeg temmelig sulten (til tross for matinntak) og slapp langt utover dagen, men i dag passet jeg på å spise 2-3 skiver med masse leverpostei nokså snart etter klokka 12. Så det har gått bedre i dag. Gode greier med leverpostei, tror jeg.

Så fant jeg fram verktøyet og fikk montert persienne foran terrassedøra og hengt opp et bilde over kjøleskapet samt sikret kjøkkenbokhyllen med en skrue mot velting og rugging. Stadig litt mer som kommer på plass. Min mor ringte, jeg fortalte henne om alle problemstillingene mht bodbygginga, som jeg ennå ikke har kommet igang med. Bakken under boden er nemlig full av rør og ledninger, der kan nok ikke graves. Boden må settes oppå bakken, uten forankring, uten grunnmur eller påler. TIA har gitt meg pris på en tung og solid bod, både bygging og montering - kr 66.000. En lett bod uten vindu fra Coop bare bittelitt mindre koster 14.000 pluss frakt og montering - men hvem har tid til jobben? Når? Ikke svart, så flyktningen over veien uten arbeidstillatelse er uaktuell. Forferdelig dumt, hadde sikkert vært fint for ham å jobbe. Dessuten kommer boden til å blåse overende uten skikkelig forankring. Er jeg redd. Bodplassen er et skikkelig vindhol. Og så vil den rimelige ferdigproduserte boden ikke være så lett å lage et lite soverom i.

Jeg kunne nemlig trengt et gjesterom. Mitt soverom er stappfullt av klær og kontor og ting. Har jo lurt på om jeg burde kjøpe meg en større leilighet. Hadde en gjest her for to uker siden, én natt med en dame i stua gikk bra, men mer enn det...?? Gud, led meg!

Like før klokka to tok jeg trillebagen med meg på jakt etter panelovn til soverommet, den må passe under skrivebordet. På veien til butikken stakk jeg innom museet der bondekvinnelaget hadde utsalg av håndarbeid og møsbrømlefse. Jeg har jo lurt på hvilke gode krefter som finnes her i kommunen. Noe som holder jordbruk og bygdeliv oppe? Noe livskraftig? Jeg vet ikke helt - de var visst bare godt voksne damer, og med nokså tradisjonelt arbeid. Jeg kjøpte likevel noe artig og forhåpentligvis nyttig strikk å gi bort til jul, og en lefse med ost og rømme. Den lefsen er den beste møsbrømlefsa jeg har smakt, mye bedre enn Jernbanekafeen sin. Og de kommer til å kalle meg inn til neste medlemsmøte i desember. Vet ikke helt om jeg passer inn, men - vi får se!

De hadde ikke noen passe ovn i Elektromarkedet i sentrum, og selv om jeg pekte på en riktig størrelse i en brosjyre, ristet ekspeditrisen på hodet - hun fant den ikke på dataen, kunne ikke bestille den. Så jeg gikk videre til Handelsparken 2-3 km unna. På veien dit ble jeg nokså dårlig. Slapphet og susete bråkete hjerteslag i hodet. Dagens krefter syntes være oppbrukt. Da ble jeg minnet på en bønn, eller var det en sang - som jeg ba ut. Jeg kom meg litt, gikk videre, fikk bestilt en passe stor ovn av en ekspeditør som var sikker på han kom til å finne den, og kjøpte meg litt å drikke. Kafeen var dessverre stengt. Men jeg kviknet til, kikket på noen plakater og gikk hjem uten problem.

Og ellers? Så er det så stille å gå langs veiene i skumringen i tretida, og i det mye mørkere mørket i femtida. Fullmåne og fredelig. Men i totida var det lyst, da traff jeg en kjenning i nabolaget som ga meg adressen sin, jeg vil gjerne stikke nedom henne en tur ved høve, slik blir man bedre kjent. "De e bærre å kom!"


onsdag 2. november 2016

Halloween


Å BLI et monster for en liten stund,  å pynte seg med døden, skape mørke og uhygge, å omfavne det gyselige – er ikke bra.

For noen ligger det sikkert  et slags mestringsforsøk i det - man forteller seg selv og andre at slike ekle ting – det er bare lek og gøy. Ikke noe virkelig. Men er det sant?

I USA for 28 år siden da jeg bodde der, var Halloween bare gøy for meg også. Morsomme dødningeben som stakk opp av hagejorda, koselige gresskar med lys og maisfjon ved ytterdøra – og festlige hvitmalte nabobarn med spisse hatter på hodet.

Men i Norge nå, med så mange dødssymboler og skrekkfilmer i omløp, og skikkelig stygge masker til halloween, noe helt annet enn USA-virkeligheten den gang - og fordi jeg nå vet at Satan virkelig finnes, at vonde ånder finnes – og at døden er en virkelighet - så er  feiringen bare tragisk. Og dertil bedragerisk - det er ikke sant at monstre bare er ufarlige fantasifostre.

Omfavnelse av mørket er forferdelig, og det er alle dødningehodene rundt oss ogaå – på T-skjorter, reflekser, sjal – you name it.

Det er døden folk tror de tuller bort.

Døden er jo virkelig.

Men der er altså én som har overvunnet døden – Jesus - derfor er ikke jeg personlig redd for monstre eller dødsmakter, for jeg er kristen og har Jesu ånd i meg, og han er sterkere enn allverdens døde eller levende monstre. Blir jeg redd, roper jeg på Jesus.

Men jeg gråter for barna våre, som ikke får lære om Han som er sterkere enn alt det der fæle – og som gir fred. Hvor er deres tilflukt når de møter monstre i virkeligheten? Eller enda verre – når de tar eksempel av underholdningsindustriens skrekkfilmer og andre skrekkelige leker, og selv blir et gyselig individ???


Aktuelle bibelvers:

Joh. 11,25 (Den troende trenger ikke frykte døden):
Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Judas brev 1, 6-10  (Judas forklarer om ulike usynlige åndsmakter) :
Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han (Herren Gud) bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.  7 Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.
   
 8 Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter.  9 Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: «Måtte Herren straffe deg!» 10 Disse (menneskene) derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.

Luk. 11, 14-19  (Jesus trodde på, kjente, men hadde makt over onde ånder):
14 En gang drev han ut en ond ånd av en som var stum; og da den var fart ut, talte den stumme. Folk undret seg, 15 men noen av dem sa: «Det er med hjelp fra Beelsebul, høvdingen over de onde ånder, han driver de onde ånder ut.» 16 Andre ville sette ham på prøve og bad ham om et tegn fra himmelen. 17 Men han visste hva de tenkte, og sa til dem:
        Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus etter hus styrter sammen.
18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde ånder. 19 Men er det med Beelsebuls hjelp jeg gjør det, hvem får da deres egne tilhengere hjelpen fra når de driver ut ånder? Derfor skal dere bli dømt av deres egne. 20 Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere


Apgj. 19,11 (Farlig for ikke-troende å befatte seg med vonde ånder):
11 Gud lot helt uvanlige under skje ved Paulus’ hender. 12 Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde brukt, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde ånder fór ut av dem. 13 Noen jøder som reiste rundt som åndemanere, forsøkte også å nevne Herren Jesu navn over dem som var besatt av onde ånder, og sa: «Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» 14 Sju sønner av den jødiske øversteprest Skevas drev på med dette. 15 Men den onde ånd svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» 16 Mannen som var besatt av den onde ånden, fór løs på dem, overmannet dem alle og mishandlet dem, så de rømte nakne og forslåtte ut av huset. 17 Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jødene og grekerne, så det kom frykt over alle, og Herren Jesu navn ble prist. 18 Mange av dem som var blitt troende, kom for å bekjenne og fortelle hva de hadde gjort. 19 Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. 

Jer. 42, 18 (Gud vil ikke at folket skal dra til Egypt, og sier at de i tilfelle vil komme ut for svartekunster m.m som vil ødelegge dem):
Ja, så seier Herren, allhærs Gud, Israels Gud: Liksom min vreide og harme vart utrent over Jerusalem-buane, såleis skal min harme verte utrend over dykk om de kjem til Egypt. De skal kome ut for svartekunstar og skræmsle, forbanning og spott, og de skal aldri få sjå denne staden att....De set då livet på spel...de kjem til å døy for sverd, av svolt og i pest....

onsdag 31. august 2016

Bli som et barn - om de stores problemer med å tro


"Jeg bringes til ro
ved enkelt å tro
at Han døde på korset for meg"
(Eldre bedehussang fra vestlandet)

Jeg skrev en gang en sang om å finne gleden, finne Jesus.
Her er sangen, innspilt i Brooklyn NY 2016: Det finnes en glede

Den er vel fin! Det er jeg som både spiller og synger.

Men sangen er også sår, fordi den sier noe om at Gleden, den med stor G, ikke er like lett å finne for alle.

Bibelen sier det, og all erfaring sier det.
De rike, de smarte, de populære og store og kloke i denne verden – finner ikke Gud lett.

Mark. 10.15 – Jesus sa:
Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Matt 19, 23-26:
Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en rik å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

2. Kong. 5,1-14 (Om en stor mann som syntes det var for pinlig enkelt å få hjelp av Gud):
Na’aman, arameerkongens hærfører, hadde mye å si hos sin herre og var høyt aktet; for ved hans hjelp hadde Herren gitt arameerne seier. Han var en stor kriger, men han hadde en hudsykdom som gjorde ham uren.
   
  2 På et herjetokt hadde arameerne en gang tatt med seg en liten pike fra Israel som fange. Nå tjente hun hos Na’amans kone.  3 En dag sa piken til sin matmor: «Bare husbonden min kunne komme til profeten som bor i Samaria, skulle han nok befri ham for hudsykdommen.»  4 Na’aman gikk til sin herre og fortalte ham hva piken fra Israel hadde sagt.  5 Da sa arameerkongen: «Bare dra dit! Jeg skal sende med deg et brev til kongen i Israel.» Så drog han av sted og tok med seg ti talenter sølv, seks tusen sekel gull og ti festdrakter.
   
  6 Na’aman leverte brevet til kongen i Israel, og der stod det: «Når du mottar dette brevet, vil du se at jeg har sendt min tjener Na’aman til deg for at du skal befri ham for den sykdommen han lider av.»  7 Da Israels konge hadde lest brevet, flerret han sine klær og sa: «Er jeg Gud, så jeg rår for liv og død, siden han sender bud til meg og vil at jeg skal befri en mann for hans hudsykdom? Nå kan dere tydelig se at han vil yppe strid mot meg.»  8 Men da gudsmannen Elisja fikk høre at kongen hadde flerret sine klær, sendte han bud til ham og sa: «Hvorfor har du flerret klærne dine? La mannen komme til meg, så skal han få sanne at det er en profet i Israel.»
   
  9 Så kom da Na’aman med hester og vogner og stanset ved døren til Elisjas hus.10 Elisja sendte et bud ut til ham og sa: «Gå og vask deg sju ganger i Jordan! Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren.» 11 Da ble Na’aman sint og drog bort. Han sa: «Jeg trodde da at han ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Gud og føre hånden fram og tilbake over det syke sted, så jeg ble befridd for sykdommen. 12 Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, like gode som alle vassdrag i Israel? Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?» Så snudde han om og drog bort i fullt sinne.
   
 13 Men Na’amans tjenere kom til ham og sa: «Kjære husbond, hadde profeten pålagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer nå når han bare sier til deg at du skal vaske deg og bli ren!» 14 Så drog Na’aman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren.

1.Kor 1, 17-31 - Paulus sa:
Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, for at ikke Kristi kors skal miste sin kraft. 18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19 For det står skrevet:
        Jeg vil ødelegge de vises visdom,
        og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.
    20 Hva da med den som er vis eller skriftlærd eller er en forsker i denne verden? Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand? 21 For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud gjennom Guds visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskap vi forkynner. 22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds uforstand er forstandigere enn menneskers visdom, og Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke.
    26 Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. 27 Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. 28 Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. 30 Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som roser seg, skal rose seg av Herren, slik det står skrevet.

1.Kor 3, 18-21  -  Paulus sa:
Ingen må bedra seg selv! Hvis noen regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli uforstandig, for at han kan bli virkelig vis. 19 For denne verdens visdom er uforstand i Guds øyne. For det står skrevet:
        Han fanger de vise i deres egen list,
        og:
    20 Herren kjenner de vises tanker
        og vet at de er intet verd.
    21 Derfor må ingen rose seg av å være tilhenger av noe menneske.


Likevel priser bibelen andre steder i høye ordelag det å søke visdom, og det å utføre sitt arbeid med innsikt og dyktighet.

Det er stolthet Gud vil til livs. Hovmod.
Er man høy på seg selv, blir man ikke lett frelst.
Vil man være populær og venn med verden, blir man Guds fiende.

Jak. 4, 4-7  - Jakob sier:
Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.  5 Eller tror dere det er tomme ord når Skriften sier: Med hellig iver krever Gud den ånd han har latt bo i oss.  6 Men større er den nåde han gir; derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.  7 Bøy dere da for Gud!

2. Kor 5, 15-21  - Paulus sa:
...han (Jesus Kristus) døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem..... 17 Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. 18 Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv... 19 Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger....20 Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! 21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.