For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14

fredag 30. september 2011

Kontakt med døde

- et leserinnlegg i "avisa nordland".
 Skrevet etter at vi sang "Jeg vil stå opp for deg" i menigheten - og jeg skjønte at dét burde jeg gjøre:

For noen uker siden hadde avisen her et stort oppslag om en dame som kan snakke med de døde. Hun hadde visst samlet stappfullt hus i Bodø.

Jeg er kristen, og en av de viktigste tingene jeg har forstått, er at jeg må ta bibelen på alvor. Bibelen bekrefter at det går an å ha kontakt med døde mennesker – den forteller bl.a om kong Saul som fikk en dame til å mane fram hans gamle rådgiver, profeten Samuel. Og den døde Samuel kom, og et par sanne og skremmende ting sa han også, men det var galt av Saul å gjøre dette. Les 1. Samuel kap 28.

For det er ikke alt som går an, som er rett og godt!
Jeg vet ikke hvorfor slik gjenferds- og åndemaning er galt – annet enn at det intuitivt er noe redselsfullt ved det, og det naturlige og intuitive skal man ikke kimse av - men Gud gir altså i tillegg i bibelen tydelig beskjed om at slikt skal vi ikke gjøre.

Det er nok best for oss å ta Gud på ordet her. Ha ikke kontakt med døde mennesker. Og oppsøk ikke, og del ikke erfaringen til andre som gjør det heller. Heleren er like god som stjeleren. Les  f.eks 3. Mos 19,31 og 20, 16. Man blir ”uren” av slikt, står det.

Men har du allerede gjort det i din nysgjerrighet eller i din fortvilelse eller hva – så kan du be Gud om tilgivelse og hjelp. Jesu blod både renser oss for våre synder, og kan lege våre sjelers skader. Dét sier bibelen også – les Jesajas kap 53.

Og husk at Jesus er sterkere enn døden – han har stått opp fra den og blitt helt og levende menneske igjen. Han både kan og skulle vi ha kontakt med – i ånden. Dét både sier bibelen, og jeg har selv erfart hvor fint det er. Han var jo på jorden i bare seks uker etter at han ble levende igjen, og så dro han til himmelen, så kontakten må foreløpig være åndelig. Det er slik kontakt vi har fått ånden vår til. Til kontakt med levendeJ. Og til kontakt med Gud, som jo er den Virkelig Levende Livgiveren.






lørdag 24. september 2011

Graslengde, KrF og respekt

"KrF-velgere har det lengste gresset", leste jeg et sted. De steller altså minst med hagene sine.

Virkelig? Det var leitt. De er jo mine. Sprer vi mindre skjønnhet enn andre? Hvorfor?

- Fordi KrF har flest gamle, skrøpelige, velgere som ikke orker mer i livet?
- Fordi velgerne deres og kristne generelt legger mer vekt på det indre - vennlighet, bønn, lovsang og slikt - enn på det ytre?
- Fordi kristne er blitt så vant til å lene seg på nåden at de ikke gidder anstrenge seg med noe som helst??? Huff, for et fælt forslag.
- Fordi de ikke ser at en stelt plen er vakkert? Er de blinde for skjønnhet? Dét tror jeg i alle fall ikke...
- Fordi de ikke bryr seg med ytre statussymboler og sitt gode rykte? Det er bare pga slikt at andre holder plenene sine...?
- Fordi KrF-ere ikke bryr seg med å glede naboene, i alle fall ikke på den måten? De tror kanskje at det sosiale betyr alt?
- Fordi KrF-ere har dårligere tid enn andre, kanskje pga alt frivillig arbeid utenfor heimen?
- Fordi søndagsarbeid er forbudt for dem, og det er den dagen de kunne hatt tid til plenklipp, etter kirken selvsagt?

Eller er det bare en ondsinnet løgn, dette at KrF-graset er så langt? Hørte en komiker på TV i går si at egentlig var de ikke så mye ute etter FrPere som dummet seg ut - det hadde vært mye mer stas med en KrF-er som horekunde -

Vel, sannsynligvis er det med graslengden sant.
Hvorfor - vet jeg ikke. Jeg heller mest til alderdomsforklaringen.

Men graslengden kan ellers stemme godt med mitt inntrykk av at kristne ikke lenger legger særlig vekt på forvalteransvar mht natur og skaperverk. Du finner dem stort sett heller ikke i miljø- og naturvernorganisasjoner, i alle fall er det min erfaring. Det er "kjærlighet" som er ordet for dem. Og "Respekt for liv" betyr først og fremst nei til abort, og å være snill med sine barn og kjæledyr. Men jeg må si jeg blir rørt når jeg treffer en kristen hage- eller naturelsker som ærer skaperen med et vakkert rosebed eller en fint stelt gård. Men da er vedkommende vanligvis godt oppe i årene, dessverre.

Herr Dencker  på over 80 i Florvågbakken er en slik person. Hvor mange ganger har jeg ikke gledet meg over hagen hans når jeg har gått forbi! Og kjent på takknemlighet for strevet hans?

Jeg spurte en kar i Åfjord nylig, om hvem jeg skulle gå til når jeg ville forhøre meg om bedehus og kristenliv i bygda hans. Jeg hadde nemlig sett et tilsynelatende forlatt bedehus og blitt nysgjerrig. Han svarte med et navn på en person som han omtalte som "en veldig stødig og solid dame". Da jeg kom til gården hun bodde, var der flere leiligheter og dører der. Da valgte jeg ut den ryddigste inngangen med de fineste blomstene utenfor, der graset var vakrest klippet - like kort helt ute i kantene også. Siden han der mannen hadde slik en respekt for henne, var det her hun måtte bo.

Og dét var det. Her bodde den kjekke, eldre, reflekterte og imøtekommende kristne damen. Jeg fikk hjemmelaget saft og en god prat på terrassen med henne.
Hun tilhørte forresten et annet bedehus - en slik person lar nemlig ikke gudshuset sitt stå tomt og nakent. Hun fyller det med liv og skikkelighet - akkurat slik hun gjør med hagen sin:)

Hvis hun da ikke er helt alene om alt - da kan det meste bli for tungt for selv den beste av oss.


Er det forresten derfor landets hager ikke blir holdt som før? Vi er blitt så enslige?? Men ikke kristne mer enn andre, vel -