Årets utsagn - om normle damer

Årets utsagn

kom fra en mannlig ny bekjent, vi var på samme sted et par dager, og en kveld hadde vi følgende samtale:

Han: Du har ikke vurdert å farge håret, da?

Jeg: Nei, jeg ønsker å være et eksempel på naturlighet.

Han: Ja, hvis ikke du vil farge håret, da kan du like gjerne slutte å vaske deg!

Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg etter dette, men han skjønte nok at jeg ble forarget!

For han mente åpenbart at jeg forpestet verden visuelt med min grå lugg.

Det var like ubehagelig for ham å se meg slik, som det ville være å kjenne lukten av et lenge uvasket menneske. Det var faktisk det han sa! Rimelig tolket.

Damer skal nemlig være lekre.

Vel - det er ikke uten grunn jeg har flyttet til Nordland!

Folk her tåler nok fremdeles bedre naturlige mennesker, enn hva Oslos urbane befolkning gjør. I alle fall slapper jeg bedre av i nord enn sørpå. Mannen med det kresne blikket er ikke alene i storbyen med sin krevende smak.

Men jeg synes han var imponerende ærlig. Noe slikt hadde jeg faktisk ikke ventet meg fra en dannet byherre. Ære være ham! Det var ikke sagt med merkbar vemmelse heller  - han ville muligens bare hjelpe meg -

Jeg liker et direkte utsagn. Det kan jeg protestere på, argumentere mot eller være aldeles enig med. På en like direkte måte. Fair play. Jeg er direkte sjøl. Og uvenner ble vi ikke.

Men mer enn noe annet synes jeg det han sa, er uhyre interessant – og djupt tragisk.  Han mente jo trolig sitt horrible utsagn. Han syntes ikke det var noe attraktivt å se ut som jeg gjør. Ja mer: det var rett og slett frastøtende for ham. Det er mulig han ble mer vant til meg etter hvert og ikke la like godt merke til håret lenger, jeg vet ikke. Tipper det. Han fikk sikkert noe å tenke på, dessuten, da jeg protesterte.

For jeg tror altså utsagnet hans er uttrykk for en nokså ny, mer generell holdning, et generelt og temmelig grusomt kvinnesyn, som etterhvert deles av alle, både hokjønn og hankjønn i dette landet, dersom de er under 60 i alle fall: Damer SKAL være lekre. Uansett alder. De skal skinne og se ut som damene på tv, damene i bladene – og altså: damene i storbyen. Ellers er de ikke noe verd. Man ønsker ikke å bli sett sammen med dem, engang – hvis de er ufikse.

Det tolereres ikke å være ufiks eller grå i håret, eller ufiks i klærene. Eller å ha gule tenner. Eller å ha bleke farger i ansiktet – altså være usminket. Skjønt solbrun trenger man ikke lenger være – bare man er svart rundt øynene. Dramatisk, interessann. Man skal ha brukt penger og tid på seg selv. Seg selv, seg selv!

Helt inn i døden skal kvinnene holde standard. På sykehjemmene skal håret legges og neglene males – hvis ikke er det uverdig for beboerne. Jeg har sett utsagn fra kvinner som ønsker å utførre assistert selvmord - få aktiv dødshjelp - hvis de ikke lenger kan framstå attraktive. Foreløpig er vel slike utsagn helst å finne hos svært feterte eller eksentriske personer – men likevel; det kommer, dette synet. Det er på vei. Man må alltid - alltid - være vakker. Man må både leve og dø med verdighet.

Det er uverdig å ikke være vakker.

Vakker utenpå.

Stakkars, stakkars damer som har et slikt press på seg.

Tror det er viktig å stå imot det – la oss bli mange. Våge å være den vi er, og våge å eldes. Det er nemlig ingen ende på personlige, fysiske forbedringer vi kan ta oss til – og som helt vil slite oss ut om vi går inn på den veien.

Men vi kan pynte oss til fest. Det er nok, det. Og gøy også.

Det er ikke rett å feste hver eneste dag.

Til hverdags må det være nok med en viss ordentlighet. Men aldri må det være nødvendig å se 20 år yngre ut enn man faktisk er.

Dagens unge jenter er jo ofte utslitte av det konstante stilpresset allerede som 18-åringer! – har jeg hørt. Hele tida må de være så fryktelig fine. Og så blir de uføretrygdet eller rusmisbrukere på grunn av presset. Og mister all skjønnhet.

Jeg har selv hatt det usedvanlig lett med min egen gråning og alle mine andre ufiksheter, for den gode mannen min tålte det usedvanlig godt. Han sa han var nærmest redd alle de stilige, sminkede, høyhælte damene – hadde det bare vært slike i verden, hadde han aldri fått noen kjæreste. Det var mye mer avslappende med slike som meg.

Nå som han er borte, kan det muligens bli verre hvis jeg ville hatt en ny mann. For standarden i samfunnet har endret seg voldsomt bare siste tiåret, tror jeg. Jeg mistenker at de fleste menn under 55 ikke vil være fornøyd med ei naturlig jente, særlig ikke en av moden årgang. Samfunnet har nemlig plantet inn en forventning hos dem hvordan en dame skal se ut: Fin. Ung. Overnaturlig vakker. Og slett ikke grå i håret. Slikt er for 70-80-åringer. Jeg tror ikke mennene vet det helt selv? Slik som denne nye kameraten min? Han visste trolig ikke for et krevende kvinnesyn han hadde før jeg protesterte på det.

Menn tror kanskje det er naturlig at vi kvinner er vakre og tiltalende? Alltid?  Det er jo bare å vaske seg litt, sminke seg litt, farge håret, kjøpe moteriktige klær, dyre sko, barbere hele kroppen, ta tannbehandling, slanke seg litt, stramme opp… fylle i…fjerne… dekke… seg litt.

Og vi damene følger opp.
Vi må følge opp - være vakre - for å beholde selvrespekten.
Og for å få respekt fra alle andre. Bare tenk på boka som nylig ble gitt ut om Erna Solbergs utseende. Bare om utseendet. Og det var også hovedtanken min da hun vant valget - at hadde hun sett slik ut på håret nå, som for 20 år siden, hadde hun aldri, aldri blitt statsminister.

At hun er fyldig, er faktisk ikke like viktig. Kroppen kan kles inn i vakre gevanter.
Nei, det er frisyren
som teller
mest

skulle man tro, men min erfaring er at et trygt og kvikt og våkent blikk kan veie opp for ganske mye hos store deler av befolkningen. Bare man har en viss minimumsstandard ytre sett. Mens for andre er det øynenes eventuelle snillhet og vennlighet som teller mest.  Det gjelder bare ha humør og selvtillit og ånd og kjærlighet nok til å få et sådant blikk - blikket kan jo bare komme innenfra.

Det jeg aner og prøver påpeke, er at denne helt nødvendige minimumsstandard trolig har blitt slitsomt mye høyere siste åra, og koster dessuten flesk.

Relevante bibelvers:

Salomos ordspråk 31, 31-32:

Ynde svikter, og skjønnhet forgår;

men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.

Pris henne for frukten av hennes arbeid,

hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

(Med andre ord – hvis man har gode (gudfryktige) holdninger og gjør noe bra, kan det veie opp for manglende skjønnhet.)

1. Pet. 3, 3-4:

La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

(Dette var riktignok sagt til gifte kvinner, men antar at det var ment til alle voksne damer – det var jo normalt å være gift)