Hjelpe rom-tiggerne?

Hin dagen møtte jeg en nydelig tigger. Skulle jeg gi?
Jeg prøver alltid finne svar på vanskelige ting i bibelen først, og her er  diverse bibelord jeg var utrustet med i sakens anledning:

- Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen (Gal. 6,10)
- Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake (Jesus i Luk. 6,30)
- Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere (Jesus i Luk 6, 38
- Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem (Jesus i Luk. 6, 31)
- Du skal elske din neste som deg selv (Jesus, i Matt 22, 39)
- Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. 11 Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. 12 Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød (Paulus i 2. Tess. 3, 10-12)
- Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver (Paulus i 2. kor. 9,7)
- Gå på de veier som hjertet vil, følg det som lokker ditt øye! Men vit at for alt du gjør, vil Gud kreve deg til regnskap (Fork. 11,9)
- Gud gjør ikke forskjell på folk, han er god mot både vonde og gode. Ha Gud til forbilde (nettstedet www.bibelen.no forsvant akkurat ut av drift, så jeg vet ikke hvor de står -)

Pluss to åpenbare regler som jeg ikke finner direkte i bibelen:

- Når du hjelper andre , så hjelp dem på en mest mulig effektiv måte.
- Ingen kan gjøre alt, ingen kan hjelpe alle, men alle kan gjøre noe.

---

Jeg gikk altså forbi en ung, skjønn rom-tigger hin dagen. Hun rørte hjertet mitt.
Og jeg sa til Gud: Jeg vil ikke at de skal komme hit. De arbeider ikke, det er ikke rett. De lærer seg ikke norsk, de kommer hit bare for å snylte, ikke for å bidra eller delta. Hvis jeg gir, kommer de bare igjen til neste år. Jeg vil heller hjelpe dem å skaffe seg mat og arbeid selv, det gjør jeg best ved tiltak i hjemlandet. Gud, hjelp meg å huske å gi til hjelpearbeid der nede. Halvard Hasseløy driver og kjøper opp land og starter landbruk, der kan de få jobb, og evangeliet i tillegg...

Jeg var lei og fortvilet. For hun forsvant ikke fra hjertet mitt. Og her er tiggere overalt. Hele tiden nye stakkarar som vil ha penger av meg og prøver snike seg bedende inn i hjeret mitt. Så jeg sa: Gud, jeg KAN gi! Men jeg syns ikke det er rett, altså!!

Men jeg hadde ikke tid å gå tilbake.
Så roet sjelen seg, og jeg gikk til optikeren som avtalt.

Da jeg kom ut, husket jeg på henne igjen. Jeg klarte rett og slett ikke svinge ned en annen gate. Og kom på at bibelen råder oss til å følge hjertet sitt. Så jeg fant en femtilapp og gikk bort til henne med. Hun snakket faktisk litt engelsk, så jeg satte meg ned og sa min hjertens mening til henne, men vennlig, vennlig: At jeg syntes hun burde jobbe, men ikke her i landet, for hun kan ikke språket, men i sitt eget land der hun kjenner kulturen. Det er ikke rett at et ungt fint menneske skal sitte som tigger resten av livet. Man skal jobbe og tjene penger, eller jobbe og dyrke mat.  Jeg vil ikke at du skal komme tilbake, sa jeg. Hun takket meg (for pengene?) med et strålende smil, og jeg reiste meg og gikk videre.

Og følte at Gud hadde vært god mot meg.

Det er godt å få gi noe man ønsker å gi - en formaningstale, mitt hjertes innhold - og ikke bare gi penger, som de alle vil ha. Og kanskje hadde jeg fått sådd noe viktig i et fint hjerte.

----

I går ga jeg 20 kroner til en annen tigger. Det er ikke så mye, men man skal jo ikke gjøre forskjell på folk heller, siden hun jenta fikk. Men han fikk ingen tale - han så mye sleipere ut, og var for gammel til å tenke nytt, og jeg betalte ikke nok for tiden hans, syntes jeg. Ikke var jeg inspirert heller. Men det var ikke noe hyggelig, huff nei. Han søkte øynene mine for å takke, men jeg orket ikke se på ham, for jeg ga ikke av hjertet.

Hovedregelen min er å gi til gode tiltak i hjemlandet, dessuten.

Jeg burde sikkert fulgt den. Glemte å legge saken fram for Gud; han har jo av og til spesialmeninger utover vanlig tankegang, for spesielle tilfeller. Slik som med hun unge, fine hin dagen.
Så noen helt endelig konklusjon mangler.

En annen regel jeg i praksis har hatt, er vel å gi til én tigger pr bytur.

Men det er bra å dele med fattige, og har man funnet en god måte å gjøre det på, så hold fast på den og vær raus og barmhjertig - så skal du selv møte barmhjertighet den dagen du trenger det selv. Dét er et bibelsk prinsipp:

Sæle er dei miskunnsame (barmhjertige), for dei skal finne miskunn (Matt. 5, 7)

Og nå må jeg skynde meg å finne den Hasseløy-adressen....oi, det var visst i Ukraina han drev, ser jeg, og gårdene han fortalte om på møtet jeg var med ham, står ikke omtalt - men det er kanskje fordi de bærer seg selv? I alle fall, dette er et vettig, effektivt arbeid i Øst-Europa:

http://www.openheart.no/

Jeg selv har allerede en del faste giverformål for fattige som jeg støtter, bl.a en familie i Romania. men støtten er ikke rettet direkte mot Rom-folket. Likevel har jeg kjent på både usikkerhet og sinne og dårlig samvittighet i møte med alle tiggerne i Norge, og frustrasjon over deres norskspråkløshet. Så det hadde vært fint å få adressen dit, hvis noen kjenner til noen gode hjelpere i hjemtraktene deres.

Å følge etter noen

Vil du følge Jesus?

Det var spørsmålet vi fikk som barn på kristne møter og leirer. 

”Å følge” i meningen både å gjøre det Jesus vil, og å gjøre det Jesus gjorde, hvis man kan.

Å svare ja på spørsmålet ”Vil du følge Jesus?” er riktig - særlig når du vet hva du svarer på. Når du vet at det med Jesus er sant.

Det er jo galskap å begynne følge etter – lyde, ha til Herre - en du bare har hørt vage rykter om! En du ikke kjenner eller vet hva står for! Kanskje du bare vet at han er mektig og sterk!?!

Jeg mener at rykter og/eller hans styrke er et helt forkastelig grunnlag å følge etter Jesus på. Å gi seg til ham på.

Men det er et helt ok grunnlag å begynne å undersøke MER om Jesus.
Vel - fordi det er akkurat Jesus det er snakk om, er det vel ikke galskap, men - 

Jesus kan man kjenne både i sin ånd/erfaringsmessig, og/eller rent intellektuelt. Jeg vil ikke frata noen rett til å velge å følge Jesus selv om man bare skulle kjenne den ene av disse dimensjonene. Men man trenger altså møte Jesus personlig for at troen skal bli levende.

Noen får et så sterkt førstegangsmøte med Jesus at all tvil må vike - de erkjenner at her har de med Den Virkelige, den Høyeste Gud å gjøre. Kanskje får de straks opplevd seg som syndere som trenger Jesu nåde og tilgivelse også, og får angre og omvendt seg og blir satt ren og fri. Da har de opplevd det mest grunnleggende en kristen kan oppleve.

Men jeg tror det er svært lett å bli bedratt av falske åndelige opplevelser og Jesus-erstatninger dersom man i fortsettelsen også bare bygger på opplevelser, og ikke tar bibelen på alvor.

Likedan er det lett å komme på avveie for en teoretiker der Ånden ikke har tilgang og ikke får forklare eller korrigert ham.

For det evige liv (egentlig å være en kristen) er å KJENNE Gud, og hans sønn Jesus, slår bibelen fast.

Når jeg hører om hele stammer som omvender seg til Jesus bare fordi høvdingen gjør det, synes jeg det er sprøtt og vitner om en veldig barnslighet i befolkningen.

De tenker åpenbart ikke mye selv – de følger sin leder. Trygt og godt. Og så vinner de Jesus, den gode Himmelske Herren, i samme slengen. Da blir det virkelig trygt og godt. For en flaks! For en lykke!

Jeg mener ikke å være satirisk.

For i svært ukyndige og uregulerte samfunn – så trengs det muligens folk som går foran. Folk med innsikt og klokskap. Ledere med stor L. Gi at disse er gode folk som velger riktig! – for folkets skyld. Men det er vel som i Mose' tid. For verken da eller nå vil vel alle følge lederen - noen vil gjøre opprør mot ham, uansett hva høvdingen står for. 

I et samfunn der de fleste har innsikt selv, passer det med demokrati. Alle får være med å bestemme landets lederskap,  men alle bestemmer også sin egen tro – hvem de vil følge – om noen – fordi de er ansvarliggjorte mennesker.

Selvsagt er den innsiktsfulle allmennheten påvirket av lederskikkelsker og gode forbilder den også. Selvsagt. Det er naturlig.Og det er bra med kloke bautaer som går i bresjen og viser vei. De bør svært ofte følges. Det som er unaturlig, ja direkte uansvarlig – er om folk følger ledere og forbilder blindt. Vi ble alle skapt med øyne og ører og tankekraft. Ikke alle bautasteiner er kloke steiner.

Jesus var opptatt av dette.

Han sa blant annet: PASS PÅ at ikke noen fører dere vill (Matt. 24,4). PASS DERE for saddukeernes og fariseernes lære! (Matt. 16, 6-12) LA IKKE noen kalle dere far, eller Mester eller lærer (Matt 23, 8-11).

Med andre ord:

Til folk flest: Tenk sjøl! Undersøk sjøl! (Tenkning uten å undersøke eller vite er ren spekulasjon og svermeri – med svært liten sannhetsgehalt – NEI, NEI, NEI til slikt!) Du har ansvar sjøl!

Og til ledere: La folket tenke og undersøke sjøl. Ikke stå fram som noen Super-Allmektig-Autoritær-Sjef!  Jesus sa: ”Den største av dere skal være tjeneren deres” (Matt. 23, 11).

Sjøl om bibelen også formaner til lydighet mot ledere – så skal man altså lye sannheten, eller Gud, enda mer – hvis der skulle være motstrid.
Selv prøver jeg nøye å lyde lederne i kristne sammenhenger jeg er med, også i ting jeg selv ville gjort annerledes - for det er bra med orden, og noen må jo avgjøre - men jeg kvir meg ikke så veldig for å tro noe annet, og/eller ta opp med lederne hvis jeg aner at de går imot noe jeg virkelig tror Gud vil eller står for, i en eller annen sak. Men jeg bør jo absolutt lytte nøye etter hva de svarer.

Både de som fører vill, altså vranglærere (bl.a mange skriftlærde og fariseere, men også falske profeter o.a), og de som lokker noen til fall, får gjennomgå av Jesu vrede, og de får gjennomgå mer enn de som bare blir ført vill, som lar seg føre vill, eller som faller. Men disse straffes også.

Jfr de som ligger med profetinnen Jesabel, som lar seg lære av henne,  i Apgj 2, 20-24, de skal kastes ut i nød, og hun selv på sykeseng. Og de som "holder seg til Bileams lære" (om liberal livsførsel, tror jeg) får også gjennomgå i samme kapitlet - Jesus vil kjempe mot dem. Hvis de altså ikke vender om. Da blir de tilgitt i stedet.

Men kvernstein rundt halsen og senket i havets dyp fortjener den som fører en av de små til fall. (Mark 9,42)

Jeg har gått 2 år i en kristen menighet der de forkynte følgende:

”Hvis du er uenig med det som lederne sier fra talerstolen, så har sannsynligvis lederne rett. De har blitt ledere fordi de er kloke folk. Derfor skal du høre på dem.

Men hvis det skulle være slik at lederne tar feil – kan du likevel slappe av og høre på dem, fordi det  er lederne som står ansvarlige for Gud og må ta en evt straff. Du skal gjøre din jobb og være lydig mot lederne.”

Jeg hørte dette sagt flere ganger (Kristent Fellesskap ca 2002-2003) – jeg vet ikke hva som sies der nå.

Men djupt ubibelsk er det i alle fall. Nei ikke helt ubibelsk, men u-Jesus.

Apostelen Paulus ser nemlig på seg selv som en slik over-leder mer enn han muligens burde. Han kalte seg faktisk far, tvers imot Jesu ord (1. Kor 4, 15) – det gjør paven (”papa”) også -, og Paulus ba folk følge seg – riktignok slik han følger Jesus. Kristent Fellesskap holdt (holder) seg med en slik Paulus-lignende apostel og går altså etter mitt skjønn vill mht hvilken autoritet han og hans underledere skal ha. Jeg tror kanskje årsaken er at de har vektlagt tryggheten for sine medlemmer for høyt, på bekostning av sannhet, frihet og allmenn ansvarlighet. 

Jeg husker selv hvor inderlig rystet jeg ble første gangen jeg så noen kristne vurdere Paulus' utsagn kritisk – jeg holdt ham jo for å være Gud selv - i praksis. Men altså – jeg tror vi trenger menneskeliggjøre Paulus bittelitt i alle fall.

I NT leser vi advarsler om å ikke ”holde seg til”  verken Paulus eller Apollos eller Peter – Hold dere til Kristus! formante Paulus selv i  1. Kor 1, 12-13 (- og bli enige, stå sammen i syn og tanke). Kanskje han ble klokere og mer ydmyk med tiden?

---

Jeg møter svært ofte kristne som har stor tillit til en eller annen kristen leder. De har sett at vedkommende har noe å fare med i enkelte sammenhenger  (f.eks hvis noen har holdt en høy fane mot abort) – og så regner de med at derfor har vedkommende alltid rett i alt. Trygt og godt. Men det er barnslig for et voksent menneske å tenke slik.
BARN må og skal få være slik i forhold til sine foreldre - til de er blitt myndige - men voksne har bare lov og rett (-og plikt) til å være barn i forhold til Gud, det er bare Gud man automatisk skal gi rett i alt. Kan hende må og bør nyomvendte umodne kristne likevel få være litt barn en stund i forhold til sine ledere, men bare en stund! Gud ønsker selvsagt at vi alle skal vokse til modne kristne, selv om det er skjønt med småbarn -

Bibelverset "De skal ikke lenger lære hverandre og si "kjenn Herren", for de skal alle kjenne ham" klinger i bakhodet her. En-veis-læring skal det i alle fall ikke være, ser vi. Men lære hverandre! Inntil det ikke trengs lenger. Men selvsagt, selvsagt vet noen mer enn andre, og selvsagt er noen mer modne enn andre - enn så lenge.

Selv er jeg et saksfokusert menneske, og pines fælt når jeg opplever kristne som følger etter andre mennesker som umyndige småbarn.

F.eks slik mange gjorde i vår da de blindt skrev under på protest mot grunnlovsendringen, bare fordi Ludvig Nessa oppfordret til det. Nessa var nemlig modig og hadde rett i abortkampen.

Men svært mange av underskriverne ante ikke hva verken ny eller gammel lovtekst sa. Og det framgikk ikke av underskriftslistene heller. Folk bare skrev under fordi de fulgte Ludvig Nessa og avisa Norge i Dag, som støttet aksjonen.

Men om jeg pintes av de lettlurte og uansvarlige underskriverne  - så var jeg rasende på Ludvig Nessa. For HAN visste – og han forledet folket til å tro på sine egne grovt forenklede påstander og konklusjoner (”Jesus ut av Grunnloven” – ”verre enn 1940”) uten å komme med en saklig redegjørelse for hvorfor.

Slik oppførsel kan og skal ikke tåles.

Slikt er manipulasjon og misbruk av makt og goodwill.

Enten man har rett eller galt i selve konklusjonen. 

Man skal ikke prøve å få folk til å tro på seg.

Men man skal framlegge sannheten saklig og ærlig uten manipulerende virkemidler i håp om at folk skal tro på den.

I forlengelsen av dette er jeg heller ikke særlig glad for evangeliserende møter eller konserter som er fulle av effekter/manipulerende metoder som påvirker folks følelser. F.eks stilige lys- og lyd-effekter. Eller smarte slagord eller innsmigrende stemmebruk.

Paulus’ ord i 1. Kor 1, 17 har med slikt å gjøre: “For Kristus har … sendt meg … for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft.”

 Det spørs om annen kunst har så mye å gjøre i et evangeliserende møte heller.

For nemlig: “Kjøper du varen eller innpakningen?” Tror du på Jesus fordi Jesusmøtet hadde kul møteleder, heftig lysshow og stilige damer??? Eller akkurat den køntrimusikken du liker? Da har ikke såkornet om Jesus truffet dyp og god jord!

Det er Ordet som skulle høres.

Og Ånden skulle ha rom til å understreke det.

Fyll ikke rommet rundt Ordene med menneskeskapt stemning!

Sånt holder ikke i lengden. Og for mange er det dessuten svært forstyrrende – om de ikke skulle like akkurat den stemningen. Nå til dags søker man gjerne en verdslig galant-talk-show-high-tech-konsertstemning - med lovsanger som gliroverienannen. Proft.

La Ånden sørge for atmosfæren.

Atmosfæren blir selvsagt naturlig preget av forsamlingens egen frukt og ”duft” – men den duften bør altså ikke være sminket eller parfyrmert eller glattbarbert, i overført betydning. Slapp heller av. Både selv, og i virkemiddelbruk.

Det er i interne tilstellinger, ment for Gud, utført av kristne, at de flotte, proffe effektene kan være på sin plass. Det sømmer seg jo å feire Gud med brask og bram iblant!

Jørn Strand (fargerik evangelist) sier noen viktig om enkelhet og "usiviliserthet" her:  Evangelisten Jørn Strand om årets arbeid, og 20-30 omvendelser. 

-------

Jesus sa flere ganger til folk ”Følg meg”.

Og noen av dem reiste seg straks og fulgte ham. Men jeg tror de hadde hørt om ham allerede – Johannes døperen hadde jo fortalt hele Israel om ham. Og kanskje hadde de erfart Jesus selv også, på avstand. De visste at det var vel verd å følge Jesus og bli bedre kjent med ham.

Jesus fortalte i en lignelse om en slik bli-kjent-prosess: Mannen som først oppdaget skatten i åkeren, han solgte alt og kjøpte åkeren. Men det var altså fordi han først så skatten – at det var en verdifull skatt. Og så kvittet han seg med alt og begynte å grave, å arbeide.

Det er faktisk et arbeid å bli kjent med Jesus.

Let, så skal du finne! Kom og smak at Herren er god! Står begge deler i bibelen.

Helt ubedt kan han også vise seg - ta imot da også.

I små glimt viser han seg, for at vi skal skjønne at han er verd å eie.

Når vi så reiser oss og følger og undersøker, så vil mer og mer av denne skatten Jesus bli vår – og etter en tid er vi klare for å gi oss til ham, og virkelig følge ham, la ham bli både Herren og Frelseren og Læremesteren og Vennen vår - fordi vi har skjønt at dét er han verd. Og at dét vil han være for meg.

For sikkerhets skyld - fuglemord og eplenetting

Sjelen min stivnet i dag. Det skjedde da jeg oppdaget to døde fugler i hagen, og jeg skjønte at jeg selv var ansvarlig for dødsfallene. Og så skjønte jeg dessuten at drapene var helt unødvendige. Vel, sannsynligvis unødvendige, da.

 

Fuglene hang i nettet som dekker det ene epletreet vårt. Her er den ene fuglen (den henger nede til høyre på bildet over også):

Det er jeg som har lagt nettet over epletreet. Jeg gjorde det i fjor for å beskytte mot hjort.
Hjorten hadde nemlig spist opp frukten i flere år på rad; i forfjor kom den allerede under blomstringen.
Men i fjor bestemte jeg meg altså for å gjøre noe med saken:
Beskytt treet mot udyrene! Ikke bare grem meg! Gå til aksjon!

Så i fjor fikk jeg faktisk en del epler. I år ser det enda bedre ut - masse fine epler henger røde og lovende på grenene:

Men se! Det henger frukt både innenfor og utenfor nettet. Jeg fjernet nemlig i min latskap ikke nettet i fjor, men lot det henge på over vinteren. I år har det vokst nye grener gjennom nettet - og det vokser epler på både de nye og de gamle greinene.

Men verken eplene innenfor eller de utenfor er oppspist av hjorten!

Da er jo nettet unødvendig, og to fine småfugler har lidd en grusom død. Sikkert ungene deres også, et sted i nærheten.
Ikke rart sjelen inntok forsteiningsmodus så jeg ikke klarte gjøre mer hagearbeid, nei.


Men jeg kunne jo ikke vite at hjorten skulle holde seg borte i år!
Ja, den kan jo ennå komme, men -

Bare i etterpåklokskapens lys og erfaring forstår en at de to fuglene døde unødvendig.
Det er ikke alt en kan vite på forhånd -
- og likevel - - minst to unødvendig døde. Men i fjor døde ingen fugler!!! Hvordan kunne jeg tippe at i år???

Jeg klarte som sagt ikke gjøre mer i hagen. Med sammensnørt bryst ga jeg meg til å tenke over hendelsen - hva minnet den om? Jo, om de strenge reglene man hadde for kristne "i gamle dager": Forbud mot dans, forbudt med kortspill, forbudt med jente-gutte-besøk hos hverandre
- for sikkerthets skyld. For det var så ofte synd og urenhet innblandet i slike sammenhenger.

Alle forbudsreglene var som et stengende nett over epletreet - 

Etterhvert skjønte man jo at man tok knekken på veldig mye liv og glede og sunn livsutfoldelse med slike firkantede regler. Mange glade småfugler døde rett og slett på grunn av dem. Døde inni seg, mener jeg. Åndelig eller sjelelig.

Men nettet - reglene - var egentlig godt ment. Til beskyttelse!

Og de beskyttet sikkert også. De drepte nok ikke bare.

Nå er nettet, reglene, borte fra mange sammenhenger. Og hjorten, fienden, har fritt leide inn til treet, inn til frukten, inn til de kristne - og kanskje kommer hjorten, og kanskje kommer den ikke, hvem vet?


Hvem vet:
Den som har åndelige ører å høre med, og altså kontakt med Herren Gud, kan nok ofte høre en advarsel mot fiender han ikke selv kan se enda - og kan derfor leve nettløst til vanlig, men kan springe og gjemme seg akkurat når det trengs. Hvis han altså både er lydig og lydhør -

Her er den andre døde fuglen, drept av det dumme, unødvendige nettet:

 Og her er noen flere flotte epler, snart modne:

Like fine med og uten nettbeskyttelse! Eller, de er faktisk finest, de som vokser fritt.

Men HVIS hjorten skulle komme, er det de innenfor, de med strenge regler - som har størst sjanse til å overleve -

- inntil jeg kommer og høster dem alle inn:)

Alle eplene som ikke er spist av hjorten, av fienden, de skal jeg høste. Slik Jesus en gang skal hente alle sine, de som altså ikke er slukt av Fienden, eller lokket av Verden - enten han finner dem innenfor eller utenfor et nett av strenge regler.

En annen tanke:
Dersom fienden (hjorten) holdes unna på en annen måte - at den ikke har kommet til stedet enda, eller at noen har skutt den, eller at hele hagen er inngjerdet, eller at en hjortejeger står vakt - så trenger man ikke noe nett over epletrærne.

En bør saktens tenke over på hvilket nivå beskyttelse mot fiender og ondskap skal settes inn.

Tenk på rusmisbruk for eksempel.
Noen har aldri prøvd verken stoff eller alkohol, og er beskyttet av sine gode vaner, eller strenge eller kloke oppdragelse, eller av sitt miljøs ikke-aksept av rusbruk.
Noen har lært måtehold og har selvkontroll og har dessuten andre interessante ting å foreta seg.
Noen kristne finner sin styrke og beskyttelse hos Gud mer direkte.
Mens andre trenger være i fengsel eller på institusjon for å klare motstå fristelsen. De trenger et trangt hjortenett over treet sitt.
Begrenset tilgang; øl- og vinmonopoler, stoff-forbud, stengetider, høye priser osv er en administrativ måte å prøve hjelpe til i beskyttelsen.

For beskyttelse trenger vi alle, av og til.

----------

Bibelvers om å "akte på Herrens verk" - f.eks å legge merke til ting i naturen - det er nemlig en rett og god ting å bruke tid på:

Riv meg ikke bort med de gudløse,
        sammen med dem som gjør urett.
        De taler vennlig med sin neste,
        men deres hjerte er fullt av ondskap.
    Gi dem igjen for det de har gjort,
        for deres onde framferd!
        Gjengjeld dem deres udåd,
        la dem få igjen for sin gjerning!
     De akter jo ikke på Herrens verk,
        på det han gjør med sine hender.
(Salme 28, 3-5 (Davids bønn - der han ber Gud ta seg av straffen av dem som gjør urett - og også ramser opp en del urett oppførsel))