Det var slett ikke meningen!
Jeg hadde riktignok en vag tanke om å gå i Erdal kirke om formiddagen, men jeg sto sent opp, slo derfor saken fra meg og begynte sortere sokker i stedet. Vi skal jo straks flytte ut av huset her, så det er mye slikt å gjøre. Men jeg fikk overhodet ikke arbeidsfred. Uro og fulle bremser i sjelen. Er det du, Gud?
Så jeg slapp arbeidet, og tigget mannen om å kjøre meg ned i kirka. 10 minutter over 11 var jeg på plass, og for en hyggelig overraskelse! Der var Miniglimt! Mitt gamle barnekor for 4-7-åringer.
Barna var blitt flere enn sist, og en ny dame sto og dirigerte (hun steppet inn for den faste dirigenten), og to nye musikere var der også. Da jeg var med, spilte jeg piano for dem - men det gikk jo greitt med de nye også. Det så virkelig ut til å gå bra med dem. Det eneste jeg kjente bekymret meg litt, var om de får høre noe om Gud nå? Om Jesus?
Det var jeg som pleide snakke med dem om slikt.
Men presten snakket i alle fall om Jesus. En stille takknemlighet fylte meg. Det er ikke alle prester som snakker om Jesus.
Vi hadde ikke bestemt om vi skulle gå i Misjonskirken eller i Herdla kirke om kvelden. Jeg mente Herdla, for jeg ønsket høre mine gamle kor-venner i Sangforeninge Ekko synge adventstida inn der.
Men mannen min ville innom Misjonskirken på veien for å gjøre noen avtaler først, for neste helg. Da blir det julekonsert der. Så han tok fiolinen med seg og dro tidlig, kanskje orket vi ikke dra helt til Herdla likevel.
I starten ble vi også værende i Misjonskirken, mens min gamle lovsangsgruppe sang:
De klarte seg også fint uten meg, riktig fint, - men når jeg ser på bildet, synes jeg da plassen mellom Rune og mannen min ser litt tom ut? Men alt i orden. Jeg har forlatt dem, jeg er mest gjest nå, er ikke i storslagen lovsangsform heller - og sånn er dét.
Jeg hadde likevel kamera med og gikk fram for å ta et nærbilde av taleren til møtereferat på hjemmesiden. Men dette tolket mannen som et tegn fra meg om at nå måtte vi dra - og jeg nikket - så dermed ble neste stopp Herdla, også her noen minutter for sent.
Så vi snek oss opp på galleriet og satte oss for å ikke forstyrre. Man får fine oversiktsbilder derfra!
Snart kom mitt kjære Ekko på podiet:
Jeg har pleid å gjøre det før, for teksten er over grensen for hva jeg kunnet orke og tillate meg å være med på. Det er Jesus som er Håpet i sorg og glede.
Men jeg begynte å be til Gud etterhvert. Skal her ikke komme noe fra deg, Gud? Jeg er jo i kirka. Det er jo jul. Gjør en tekstlinje levende for meg, og for folkene der nede? Da en ungjente sang solo, veldig behagelig stemme, forresten - kom strofen "Er det deg de venter på, du lille barn? Er det selve himlen jeg vugger i min barm?" - og de ordene ble fine for meg. Jeg håpet de ville feste seg hos folk. De pekte på Jesus. Skjønt navnet Hans ble ikke nevnt.
Eller var det lite åndelig føde å få - mest for for øret og sjelen.
Prekenteksten fra Erdal samme formiddag slo meg - da Jesus jaget ut alle i templet som drev med kjøp og salg og irrelevante ting. "Mitt hus skal være et bønnens hus!", tordnet han, og jaget de andre ut.
Neste helg skal jeg på en kristen førjulskonsert, i Askøy Misjonskirke kl 18.
De kommer sikkert til å synge et par - noen ganske få - av de samme sangene som i Herdla.
Men ånden blir sikkert en helt annen. Det tror jeg virkelig!
Forresten var det et rent instrumentalt nummer fra noen i skolekorpset som ble til særlig glede for oss på Herdla, "Kanon", for vi har drevet og diskutert og sett stykket på youtube i flere varianter de siste dagene. Så kjekt! Takk Gud! Jeg har det med å skylde alle slike tilfeldigheter på Gud, og i alle fall kan vi jo takke ham for dem :)
Her forlater folk kirken.
