Homofili og kristne

Jeg hadde unnet alle å høre min venn Egils vitnemål i går.
Om hvordan han ble en (ekte) kristen, inkludert hvordan hans syn på homofile forandret seg.

Jeg tok ikke notater, men han fortalte omtrent dette:
Han ble kristen som 28-åring etter en skikkelig fyllafest. Ble lei det livet.
Han trodde på Gud før festen også, kalte seg til og med kristen, men han hadde ikke gitt livet sitt til Gud.
Men egentlig ønsket han ikke være en halvveis kristen. Skikkelige saker, hvis det først skulle være noe - ville han. For han var redd for å gi seg delvis til Gud, og så siden miste troen igjen, vende seg bort igjen.

Han sa derfor til Gud før et bestemt møte at hvis han fikk høre noe han virkelig trengte den dagen, så ville han ta imot Jesus. 
Talen handlet om tvil, og om å våge å kaste seg ut i det.
Da tok han imot.

Og sluttet straks automatisk å banne. Før bannet han mye når det var noe på jobben han ikke fikk til. Arbeidskameraten skjønte noe var skjedd da Egil mandagen etter tabbet seg ut, men var like lugn.

Og så begynte han bli glad i homofile!
Før fordro ham dem ikke, og tok det som et tegn på at den delen av kristendommen i alle fall var på plass (homofili er jo synd, iflg bibelen).
Da vår venn fortalte dette, humret forsamlingen. Vi vet jo at dette er en vanlig misforståelse ute i verden - at vi kristne ikke fordrar homofile. 
Men da vi lo, sa Egil:
"Oi, dette kom visst galt ut! Dette er ikke noen ut-av-skapet-tale, altså!"
Da humret forsamlingen enda mer. I all vennlighet. Overhodet ingen råfliring. Vi skjønte at dette var en mann som virkelig hadde skjønt hva kristentroen handler om. Han var så full av kjærlighet der han sto, både til Gud og medmennesker og sannhet. Og til homofile. 

Det er jo slik at Gud hater synd, men elsker syndere. Og denne mannen visste at vi alle er syndere, både heterofile og homofile. Det er mangslags synd og urenhet.

Og Gud kan frelse oss fra dem alle.
Enkelte ting faller straks av- banning er vel den mest vanlige tingen som forsvinner straks, når man blir en ekte gjenfødt kristen. Andre ting kan det være vanskeligere å få bukt med.
Gud pleier å kalle oss til samarbeid om å bli kvitt synd og urenhet i ens liv. Dvs vi må selv jobbe litt med saken, sammen med Gud. Kanskje særlig i erkjennelsesfasen? Og i arbeidet med viljen vår til å leve rent? Fristelser frister - vi er kalt til å forsake dem - inntil de ikke lenger frister. Men rett som det er bare faller lysten til synd av oss helt automatisk. Slikt skjer når vi kommer helt nær Gud, når vi har mye personlig kontakt med ham - gjennom bønn, lesing - særlig bibellesing - lydighet, lytting, tanke, tilbedelse, stillhet -

Det var en synd av Egil at han før ikke fordro homofile. At han ikke elsket.
Heldigvis falt den synden av temmelig automatisk.
Forresten kan vi aldri elske nok - der er "alltid" noen vi strever litt med å elske helt ubetinget, elske til tross for deres dårlige holdninger eller urenheter eller irriterende karaktertrekk eller onde handlinger. Eller vi orker ikke deres strålende skjønnhet. Vi klarer ikke elske. Så vi har bestandig litt - eller mye - igjen før vi er blitt lik Gud. Og ham skal vi jo ha til forbilde. Dvs til mal for vårt eget liv.


Relevante bibelvers:

Rom. 13, 8-10:

Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.  9 For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.

Ef. 2, 1-5:
Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder.  2 Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige.  3 Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.
     4 Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,  5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. 

1. Kor. 6, 9-11:
Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, 10 verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. 11 Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Salme 119, 130:

Summen av dine ord er sannhet, evig er all din rettferdige dom.

En rolig alminnelig dag

November 2016:
Innlegget under ble skrevet for to år siden, da jeg enda trodde det skulle bli nordlending av meg. Men det har ikke vært publisert før - når jeg i dag bestemte meg for å legge ut dette minnet nordfra, fra det som en liten periode var mitt hjem, kom det plutselig øverst i bunken.

November 2014:
"Jeg er med dere alle dager...." (Matt. 28,20)

Det er lørdag, ingenting spesielt har hendt. Jeg tenkte jeg ville skrive om denne dagen likevel, og se om Gud har vært her i dag også, i hverdagslivet. Og ja - det har han jo. Dette er i dag:

Sov bra, våknet klokka ni, sto opp og svelget en kraftig jerntablett med litt solbærsaft, har vært så slapp siste halvåret, hatt lite jern i blodet; ta jern med C-vitamin attåt, sa de på apoteket. Kun jern har jeg tatt lenge. Det er vel c-vitaminer i solbær? Måtte vente en drøy time før jeg spiste noe mer, ellers ville det bli magetrøbbel. En skal høre både på andres gode råd og sin egen erfaring, det er bibelsk.

Så jeg satte meg ved pianoet for å spille lovsanger så lenge, men det var ikke velsignet. Helt stengt, faktisk. Da kom jeg på at jeg nesten ikke har spilt gitar siste året, og at jeg burde holde det vedlike. Hadde visse problemer med gitaren under konserten i sommer - så jeg satte meg meg ned med den. Da kom sangene, da kom tonene og ånden. Gud velsignet at jeg øvde på gitaren! Etter en stund skiftet jeg likevel over til pianoet - men det ble en litt blandet opplevelse.

For ånden var fortsatt der. Men det er noe galt med pianoet. Det er nytt og dyrt og elektrisk, men rett som det er, smeller lyden i en tangent iltert til, mye kvassere og kraftigere enn mitt anslag skulle tilsi. Dessuten er der en markert bakgrunnslyd når instrumentet står påslått. Så jeg har ikke spilt mye piano heller, siden jeg fikk det. Det hjelper ikke (på bakgrunnsduringa) å bruke en annen stikkontakt i huset heller, ekspeditøren rådet meg til å prøve det da jeg var innom og klaget min nød i forrige uke.

Men jeg klarte glede meg likevel, fant blant annet en sang som heter "Lead me" og lærte meg den. Oversatte den til norsk også. Led meg, Gud. Da kjente jeg plutselig på driv til å klage på pianoet. Jeg som ikke har orket ta i verken sak eller piano på dagesvis. Jeg satte meg derfor til kjøkkenbordet og prøvde ringe musikkforretningen (Ringkjøb), men de hadde lørdagsstengt. Da skrev jeg e-post i stedet. Jobben forekom meg ikke tung. Så deilig!

Etterpå spiste jeg to bananer. Stein Arild slanket seg over 12-13 kg for et par år siden med å bare spise bananer før klokka 12 om formiddagen. Fritt inntak av mat etterpå. Nå trenger jeg å slanke meg, så jeg prøver det der har jeg bestemt, har akkurat begynt. I går og i forgårs ble jeg temmelig sulten (til tross for matinntak) og slapp langt utover dagen, men i dag passet jeg på å spise 2-3 skiver med masse leverpostei nokså snart etter klokka 12. Så det har gått bedre i dag. Gode greier med leverpostei, tror jeg.

Så fant jeg fram verktøyet og fikk montert persienne foran terrassedøra og hengt opp et bilde over kjøleskapet samt sikret kjøkkenbokhyllen med en skrue mot velting og rugging. Stadig litt mer som kommer på plass. Min mor ringte, jeg fortalte henne om alle problemstillingene mht bodbygginga, som jeg ennå ikke har kommet igang med. Bakken under boden er nemlig full av rør og ledninger, der kan nok ikke graves. Boden må settes oppå bakken, uten forankring, uten grunnmur eller påler. TIA har gitt meg pris på en tung og solid bod, både bygging og montering - kr 66.000. En lett bod uten vindu fra Coop bare bittelitt mindre koster 14.000 pluss frakt og montering - men hvem har tid til jobben? Når? Ikke svart, så flyktningen over veien uten arbeidstillatelse er uaktuell. Forferdelig dumt, hadde sikkert vært fint for ham å jobbe. Dessuten kommer boden til å blåse overende uten skikkelig forankring. Er jeg redd. Bodplassen er et skikkelig vindhol. Og så vil den rimelige ferdigproduserte boden ikke være så lett å lage et lite soverom i.

Jeg kunne nemlig trengt et gjesterom. Mitt soverom er stappfullt av klær og kontor og ting. Har jo lurt på om jeg burde kjøpe meg en større leilighet. Hadde en gjest her for to uker siden, én natt med en dame i stua gikk bra, men mer enn det...?? Gud, led meg!

Like før klokka to tok jeg trillebagen med meg på jakt etter panelovn til soverommet, den må passe under skrivebordet. På veien til butikken stakk jeg innom museet der bondekvinnelaget hadde utsalg av håndarbeid og møsbrømlefse. Jeg har jo lurt på hvilke gode krefter som finnes her i kommunen. Noe som holder jordbruk og bygdeliv oppe? Noe livskraftig? Jeg vet ikke helt - de var visst bare godt voksne damer, og med nokså tradisjonelt arbeid. Jeg kjøpte likevel noe artig og forhåpentligvis nyttig strikk å gi bort til jul, og en lefse med ost og rømme. Den lefsen er den beste møsbrømlefsa jeg har smakt, mye bedre enn Jernbanekafeen sin. Og de kommer til å kalle meg inn til neste medlemsmøte i desember. Vet ikke helt om jeg passer inn, men - vi får se!

De hadde ikke noen passe ovn i Elektromarkedet i sentrum, og selv om jeg pekte på en riktig størrelse i en brosjyre, ristet ekspeditrisen på hodet - hun fant den ikke på dataen, kunne ikke bestille den. Så jeg gikk videre til Handelsparken 2-3 km unna. På veien dit ble jeg nokså dårlig. Slapphet og susete bråkete hjerteslag i hodet. Dagens krefter syntes være oppbrukt. Da ble jeg minnet på en bønn, eller var det en sang - som jeg ba ut. Jeg kom meg litt, gikk videre, fikk bestilt en passe stor ovn av en ekspeditør som var sikker på han kom til å finne den, og kjøpte meg litt å drikke. Kafeen var dessverre stengt. Men jeg kviknet til, kikket på noen plakater og gikk hjem uten problem.

Og ellers? Så er det så stille å gå langs veiene i skumringen i tretida, og i det mye mørkere mørket i femtida. Fullmåne og fredelig. Men i totida var det lyst, da traff jeg en kjenning i nabolaget som ga meg adressen sin, jeg vil gjerne stikke nedom henne en tur ved høve, slik blir man bedre kjent. "De e bærre å kom!"

Halloween

Å BLI et monster for en liten stund,  å pynte seg med døden, skape mørke og uhygge, å omfavne det gyselige – er ikke bra.

For noen ligger det sikkert  et slags mestringsforsøk i det - man forteller seg selv og andre at slike ekle ting – det er bare lek og gøy. Ikke noe virkelig. Men er det sant?

I USA for 28 år siden da jeg bodde der, var Halloween bare gøy for meg også. Morsomme dødningeben som stakk opp av hagejorda, koselige gresskar med lys og maisfjon ved ytterdøra – og festlige hvitmalte nabobarn med spisse hatter på hodet.

Men i Norge nå, med så mange dødssymboler og skrekkfilmer i omløp, og skikkelig stygge masker til halloween, noe helt annet enn USA-virkeligheten den gang - og fordi jeg nå vet at Satan virkelig finnes, at vonde ånder finnes – og at døden er en virkelighet - så er  feiringen bare tragisk. Og dertil bedragerisk - det er ikke sant at monstre bare er ufarlige fantasifostre.

Omfavnelse av mørket er forferdelig, og det er alle dødningehodene rundt oss ogaå – på T-skjorter, reflekser, sjal – you name it.

Det er døden folk tror de tuller bort.

Døden er jo virkelig.

Men der er altså én som har overvunnet døden – Jesus - derfor er ikke jeg personlig redd for monstre eller dødsmakter, for jeg er kristen og har Jesu ånd i meg, og han er sterkere enn allverdens døde eller levende monstre. Blir jeg redd, roper jeg på Jesus.

Men jeg gråter for barna våre, som ikke får lære om Han som er sterkere enn alt det der fæle – og som gir fred. Hvor er deres tilflukt når de møter monstre i virkeligheten? Eller enda verre – når de tar eksempel av underholdningsindustriens skrekkfilmer og andre skrekkelige leker, og selv blir et gyselig individ???


Aktuelle bibelvers:

Joh. 11,25 (Den troende trenger ikke frykte døden):
Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Judas brev 1, 6-10  (Judas forklarer om ulike usynlige åndsmakter) :
Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han (Herren Gud) bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.  7 Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.
     8 Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter.  9 Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: «Måtte Herren straffe deg!» 10 Disse (menneskene) derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.

Luk. 11, 14-19  (Jesus trodde på, kjente, men hadde makt over onde ånder):
14 En gang drev han ut en ond ånd av en som var stum; og da den var fart ut, talte den stumme. Folk undret seg, 15 men noen av dem sa: «Det er med hjelp fra Beelsebul, høvdingen over de onde ånder, han driver de onde ånder ut.» 16 Andre ville sette ham på prøve og bad ham om et tegn fra himmelen. 17 Men han visste hva de tenkte, og sa til dem:
        Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus etter hus styrter sammen. 18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde ånder. 19 Men er det med Beelsebuls hjelp jeg gjør det, hvem får da deres egne tilhengere hjelpen fra når de driver ut ånder? Derfor skal dere bli dømt av deres egne. 20 Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere

Apgj. 19,11 (Farlig for ikke-troende å befatte seg med vonde ånder):
11 Gud lot helt uvanlige under skje ved Paulus’ hender. 12 Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde brukt, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde ånder fór ut av dem. 13 Noen jøder som reiste rundt som åndemanere, forsøkte også å nevne Herren Jesu navn over dem som var besatt av onde ånder, og sa: «Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» 14 Sju sønner av den jødiske øversteprest Skevas drev på med dette. 15 Men den onde ånd svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» 16 Mannen som var besatt av den onde ånden, fór løs på dem, overmannet dem alle og mishandlet dem, så de rømte nakne og forslåtte ut av huset. 17 Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jødene og grekerne, så det kom frykt over alle, og Herren Jesu navn ble prist. 18 Mange av dem som var blitt troende, kom for å bekjenne og fortelle hva de hadde gjort. 19 Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. 

Jer. 42, 18 (Gud vil ikke at folket skal dra til Egypt, og sier at de i tilfelle vil komme ut for svartekunster m.m som vil ødelegge dem):
Ja, så seier Herren, allhærs Gud, Israels Gud: Liksom min vreide og harme vart utrent over Jerusalem-buane, såleis skal min harme verte utrend over dykk om de kjem til Egypt. De skal kome ut for svartekunstar og skræmsle, forbanning og spott, og de skal aldri få sjå denne staden att....De set då livet på spel...de kjem til å døy for sverd, av svolt og i pest....