Jeg vet at min frelser lever

Han heter Jesus.

Han i bibelen.

Han med alle undrene og den store hjelpen til folk, han som ble drept, døde og ble gravlagt – og som sto opp igjen et par dager senere.
Og som lever fremdeles.
Som sa han var Guds sønn – og som kraftfullt indikerte at Han var Gud, også. Han gjorde jo så store og kjærlighetsfulle undre.
Det står i Bibelen at denne Jesus døde for menneskenes synder – dvs at Jesu død var en straff han tok på seg, i stedet for at vi skulle straffes for det vonde og vrange vi gjør.
Vi har jo en Gud som er ren og rettferdig og straffer synd.
Det er problematisk å komme til denne Gud, denne fantastiske Skaper og livgiver – for den som er uren og urettferdig.
Men Jesus har altså ordnet opp i den saken. Han tok først synden vår på seg, og siden straffen vår - som er ”døden”, altså atskillelse fra Gud, fra Livet selv –
Ja, Jesus har gitt meg tilgivelse og renhet i gave.
Jeg får være nær Gud – både nå og i evigheten.

Jesus – Gud - har hjulpet meg mange ganger med andre ting også..
I sorg, i frustrasjon, i sykdom, i fristelser, savn, usikkerhet.
Hjulpet med smått og stort.
Han har funnet nøklene for meg, latt meg nå bussen, fylt meg med glede, tatt knekken på blåbærallergien, på annen matintoleranse, vekket meg i tide, latt meg treffe rett person til rett tid – alt mulig slikt.

Når troen min på denne gode Herre, venn og frelser har vært liten og skjelvende, har jeg fått leve i håp og støtte og fred likevel – når jeg har hvisket hans navn, når jeg likevel har holdt fast i Ham - men da har gjerne de konkrete underne uteblitt. Jeg venter fremdeles på noen store undere jeg har bedt om…

Når jeg har hatt visshet og tro på at Han ville hjelpe, har også hjelpen vært sikker. Hjelpen har faktisk kommet. Riktignok i aller siste øyeblikk, av og til.

Slik er det bare.

Gud, min Gud, min Jesus: millioner takk for hjelpen, for millioner ganger hjelp - og for de enorme mengder trøst og gleder og levd liv sammen med deg.

Akkurat nå kjenner jeg på sorg fordi jeg ikke alltid har klart å være klok og sterk, ikke har vandret dine veier, Gud. Blant annet i noen saker som er på gang akkurat nå. Da vet jeg jo at de gode tingene du hadde tenkt langs de veiene, ikke skjer. Verken for meg eller for de rundt meg.
Det er en stor sorg å vite.

Men samtidig vet jeg at der finnes andre gleder fra deg, andre gaver.
Nestbeste gaver og gleder for både meg og dem.
Du har jo veier i ørkenen og i dypeste daler.
Der lar du deg også finne.
Også mine feilsteg kan du vende til det gode.
For ALLE ting ting fører til det gode for den som elsker Gud, står det.

Men gi meg bedre ører til å høre deg, la meg kjenne deg mer. Stole mer på deg. Elske deg mer. Elske folkene rundt meg mer. Og gi meg mer tro! Mer lydighet. Mer vett.
Men aller mest: Gi meg mer kjærlighet.

Størst av alt er kjærligheten.