Jesus
sa vi skulle be slik til Gud: «Vår far, led oss ikke inn i fristelse, men frels
oss fra det vonde».
Jeg tror Gud har hjulpet meg mye mer mot fristelser enn jeg ofte har vært bevisst. Jeg flyttet for eksempel på hybel som 13-åring. På den tida var jeg forelsket i en flott kar som bodde et helt annet sted - langt unna. Jeg traff ham sjelden, og ikke alene - og dessuten var han ikke interessert. Men betatt var jeg helt til plutselig alt forsvant en dag jeg var 16 (og hvorfor? altfor privat!). Men i ettertid så jeg at den forelskelsen trolig hadde reddet meg fra mye vanskelig, ung og snill og alene som jeg var. Andre gutter var nemlig uaktuelle å forelske seg særlig mye i.
Og så har jeg tenkt at slik passet min Gud på meg. Han kan jo styre mye for oss som ønsker la oss vokte av ham - og dermed holdt han meg smart unna en mengde fristelser, og frelste meg fra mye vondt mange andre lett kommer opp i.
Vi voksne
skulle også være litt Gud - for våre barn. Og altså hjelpe Gud: Beskytte barna mot fristelser, og frelse
dem fra det vonde. Lære dem å motstå fristelser som likevel kommer. Øve dem opp:
Til å si nei. Til å tåle å bli sagt nei til.
Fordi hvis den unge tar dårlige valg, gjør slemme ting, inntar usunn sjelelig føde og
kunst og underholdning – så har det konsekvenser. Onde små frø vokser til onde
planter som gir fæl frukt.
Ja, lær
dem å si nei – til urene videoer, vulgært snakk, til usunn mat, til sex utenom
ekteskapet, til dop, til vold, til dårlige venner…. Med andre ord: Lær dem å holde alt Gud har
lært oss - «sitt ikke sammen med spottere», for eksempel. «Hold deg ikke til avguder/vonde
ånder» (Halloween!). Og «la deg ikke bruke til….(diverse synd)». «Hjelp farløse
og enker» (og alle andre som trenger hjelp på din vei) er et annet bud vi har. Og
«Lær den unge den vei han skal gå» - med andre ord: Husk – våg – å oppdra de
unge!
Det er
kjærlighet, det.
«En far
tukter den sønn han har kjær», står det også. En forelder gjør altså upopulære
ting, tar kipe avgjørelser – og finner til og med passende straffer - hvis han
eller hun elsker sitt barn, og barnet har vært ulydig. Måtte det ikke bli nødvendig
å straffe! Men da må den voksne være både tydelig, mild og klok og fast. «Sannheten
tro i kjærlighet» - det er budet vi har fått, eller eksemplet å følge – i all
vår omgang med andre, og særlig med barna.
Men
forbrytelser krever også sin straff – noe annet er faktisk urettferdig. Det er viktig
å lære at handlinger har konsekvenser. Onde frø gir ond frukt - men gode frø
gir sannelig gode planter. Lær barna tidlig dette, og forklar hva som er
giftige frø og hvorfor - så sår de – velger de - forhåpentligvis sannhet og ekthet
og godhet og blir trygge selv, og til glede for alle andre også, resten av sine
liv.
