For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14

mandag 20. juni 2011

Vennskap: Å si fra

Jeg måtte sukke og fnyse litt i går. Over mine venner. For ingen sa fra til meg om merkelappen bak på ryggen som struttet synlig ut hele kvelden. I alle fall tror jeg den må ha gjort det. Jeg så den i speilet da jeg kom hjem etter møtet og selskapet:
Dette bildet er forresten tatt i dag, med tanke på dette blogstykket. I går var det den hvite siden av merkelappen som var synlig, mye mer synlig enn dette. Du verden så krøllete jeg må ha vært på ryggen for å få noe slikt til. Men ingen sa noe.

Sånt synes jeg er heller dårlig gjort. Eller ikke-gjort. Tenk å la meg dumme meg ut på den måten i timevis! Mannen min ser ikke slike ting, så han får være unnskyldt, og kanskje et par blinde til, og de jeg satt langt unna eller bare traff ansikt til ansikt - forresten må da alle ha sett det? for jeg gikk opp og ned fra scenen stadig vekk, med ryggen til hele gjengen mange ganger. Jeg er jo forsanger.

Ja, enda salen var full av mine nærmeste folk, folk jeg har omgåttes i årevis - kom jeg hjem på denne måten.

Ille. 
Jeg ville jo bare blitt glad hvis noen hadde dyttet merkelappen på plass, eller gjort meg oppmerksom på den, så jeg kunne ordne det selv. Selvsagt!

Jeg hadde det travelt i går da vi dro, måtte pusse tenner, lete etter fotoapparat, notatblokk, penn, skifte klær - det gikk fort i svingene på slutten. Og jeg kom plutselig på at vi sikkert burde ha hentet Muratovicene - men nei, ha'kje tid - en annen ville chatte, hadetbra, lykke til - 
Så kjolen ble ikke pent tatt på. Heller ikke tid til å kjemme meg. Stress.  Likevel fornøyd med at jeg midt i skyndingen husket å rive av prislappen på kjolen.

Men jeg sjekket meg ikke i speilet. Ikke bakfra.

Og ingen andre ville tydeligvis være speil for meg. Dét synes jeg venner bør være for hverandre. Er jeg helt venneløs, eller?

Jeg tror en annen hovedgrunn til denne ikke-særlig-vennlige oppførselen, er overdreven angst for å såre hverandre. Man sier bare positive ting til folk. I en del kristne miljøer blir man prentet huden full av slikt. Det er forudt å kritisere hverandre, formane hverandre, irettesette hverandre - si noe som helst som noen måtte finne ubehagelig. 

Forbudt å påpeke at noe ikke er i orden - hvem vil vel være en suring?

Sånt overlater man til Den Hellige Ånd.

Eller til den aller, aller nærmeste.
Men mannen min fungerer altså ikke på området stil og klær.

Og derfor ble jeg gående med merkelapp på ryggen i går.
Pluss muligens kanskje fordi andre menn ikke sier noe såpass privat til en dame - så halve salen var jo utelukket fra å si fra av slike grunner. 

Fnys! 

Den man elsker, den refser man, slår bibelen fast.
Da kan man i det minste hjelpe med merkelapper og slikt - om man skulle bry seg om hverandre!

---

Det var et usedvanlig fint møte og selskap i går, og jeg ødela neppe så mye for noen med merkelappen min.
Men jeg tror vi nordmenn, og vi kristne i særdeleshet, må ta oppgjør med angsten vår for å såre hverandre. Vi må tåle å bli hjulpet, ja, kritisert.

Det står da i bibelen at vi skal rettlede og formane hverandre, lære hverandre, refse hverandre - en masse bibelord om slikt. Jeg tror jeg ganske snart skal legge ut en liste over noen av dem.

Og så synes jeg merkelappen min fra i går var et ypperlig eksempel på nødvendigheten av - og kjærligheten i -  å si fra om ting. 

onsdag 8. juni 2011

Sommerfugler og forsiktighet

Dette er min lille nydelige nabo:


Jeg fikk lov av hennes afrikanske mor å vise henne fram på nett. Hun er ute i sommerklær for første gang i livet, uten lue og jakke på, og var så lykkelig, så lykkelig. Hun frydet seg over å huske; helt til i dag har hun vært redd i denne stolen. Men i dag var det stas!

Jeg klarte ikke å fange smilet hennes med kamera, men jeg fikk mange. Særlig da vi tok en tur til meg etterpå og spiste nypesyltetøy. Kanskje hun husket at hun hadde vært her før? Livet begynner å henge sammen?

Sommerfuggel i vinterland; tenk at det kan være så varmt her nord! Sikkert 20 grader.
Moren - en særdeles flott og varm og ansvarlig kvinne - har forresten akklimatisert seg skikkelig etter tre år i Norge, og syntes her var kollossalt varmt i dag.
Hun fortalte at hun ikke hadde syntes det var varmt hjemme i Afrika da hun bodde der, med 10-15 grader mer.

Den tilvenningen, altså!

Men jeg tok flere bilder i den store kommunale hagen til vesla over, av andre barn - fra Norge, fra Tsjetjenia, fra Nord-Afrika. Særlig ett var alvorlig fint - av tre nydelige flyktningbarn, to av dem muslimer, der de utrolig vakre personlighetene deres nærmest stråler ut. Glede og kjærlighet, mykhet og renhet -

Hvor jeg skulle likt å vise verden dét bildet!

Men jeg vil og kan ikke. For det første har jeg ikke spurt foreldrene om tillatelse, og ikke dem heller, enda de gjerne ville bli tatt bilde av. Og for det andre, og det er nesten verre: Det kan hende at noen stygginger ville lest det, sett dem og hatet dem. Gjort dem noe vondt, til og med. Nei, det er nå nesten helt hinsides - men det finnes jo vonde mennesker. Tenk om noen av dem leser bloggen min! Forresten har vi nå alle en viss slump vondskap i oss, men en del mennesker har altså en ekstra dose rettet mot muslimer og andre fremmedkulturelle.

For min del velger jeg å ignorere eventuell ondskap, og legger likevel ut mye av og fra meg selv på nett. Jeg VIL ikke gi etter for de vonde eller for angst eller for forfengelighet for den del. Jeg vil leve fritt, være åpen, være meg - være et eksempel på dette. Kan nok hende det ikke alltid er like vist, men, og jeg legger nå ikke ut alt mulig heller, men - 

- men jeg kan jo ikke bruke andre uvitende til den samme jobben. Det bør jo ikke være risikabelt å kjenne meg -

Det finnes et bibelvers som er relevant med hensyn til min frihetstrang, men kanskje på en litt annen måte:
"Hvis min frihet skulle føre andre svake til fall, ville jeg aldri bruke den friheten", skrev Paulus.

Hvilke friheter tar jeg meg, hvilke eksempler gir jeg, hvilke idéer, som jeg ikke burde?

Og hvordan kan jeg våge å legge ut bilde av lille Bibita?


Hun heter forresten ikke det:)




fredag 3. juni 2011

Kråkefest, skyld og ansvar.

”Vi har kildesortering her!”, svarte den lokale ungdommen så stolt, da jeg i februar vantro spurte om bosset bare ble tømt én gang for måneden. Jeg var nyinnflyttet og prøvde sette meg inn i dagligliv og virke på mitt nye sted.

Det forbløffet og gledet og undret meg hvor stolt den unge gutten var over lokalsamfunnet sitt, som hadde en miljø-god ordning for avfallet. Gutten identifiserte seg tydeligvis med byen sin. Ikke mye navlebeskuende, han, nei!

Men tømming én gang for måneden er ikke nok for våre 6 leiligheter som deler samme bossdunk. Den er slett ikke 24 ganger større enn det søppelspannet andre folk har bare for seg selv, og som tømmes ukentlig. Vår restboss-dunk er den mørke i midten:


Så én uke for måneden har kråkene fest her. De går på ny og på ny løs på toppinnholdet i vår sprengte container og slenger freidig av gårde brukte bleier og kluter og allslags annen drit  rundt i terrenget i jakten på den store grombiten. Er vel ikke alt som blir sortert like godt, selv om vi altså har kompostdunk også.

Da jeg dro herfra for en drøy uke siden, lot jeg skitet bare ligge, for Den Store Tømmedagen var like om hjørnet, og hva kunne vel jeg gjøre med sprengfullheten? Kråkene ville bare straks spre ut nytt søppel likevel.

Men i dag plukket jeg opp rundt bossdunkene. Det er 5 dager siden søppelet ble tømt, og god plass i dunken. Familien med baby har hatt mange dager på seg til å fjerne skammen sin i vår felles oppkjørsel. Hun med alle sminkeklutene også.

Folk må da kjenne igjen sitt eget søppel!

Å jo, det gjør de nok.

Men søppelet var blitt temmelig motbydelig, det lå helt nede på bakken, langt under folks verdighet, det lå blandet (man kunne komme til å komme borti noe av noen andre sitt, hvis man begynte rydde) - og dessuten er det kråkene sin skyld.

Og kommunens, selvsagt, som sørger for så lite tømming.

---

Kanskje var det bare latskap. Treghet. Eller at det ikke passet å ta det enda.

---

I dag fikk jeg vite at naboens nyfødte heter …nei, det er jo en offentlig synlig blogg, dette…. og ble døpt på søndag. Jeg fikk vite foreldrenes navn også. To små feilskrevne invitasjoner like i synet på meg;  dvs i hånden min, rettere sagt.
Det gir  lokalkunnskap å bøye seg og rydde etter folk –

….og neste prosjekt blir vel å stable sameiet her på beina, tenker jeg. Kanskje kan vi søke om to søppeldunker. Eller inspirere hverandre til bedre sortering. Og det er visst ikke én av oss som har en gressklipper.  Typisk fellesinnkjøp, vi har ca 100 m2 plen hver.

Og hva med en felles utebod?

---

Nå sykler jeg av gårde og kjøper en ljå så lenge, det er jeg som ligger ytterst i rekka, jeg har mest å slå.

Søppeldunkene står dessuten nærmest meg…..

……Ha!
Dér ble ansvaret plassert!

Det er mitt.
Jeg bor jo nærmest.

- og bildet ble tatt etter ferdig bossplukking. Det var stygt, stygt, stygt her, før jeg bøyde meg.

Vi har én dunk for kompost, én for papir og én for restavfall.
Det er restavfall vi har for mye av.
Det er det det blir fest av.

Kråkefest

Grisefest
 ---

Jeg samlet en stappfull pose søppel i dag. Det er nok langt igjen til det blir pent her, men her er ikke lenger direkte motbydelig. Og bilen med boss som har stått rett utenfor døra mi siden jeg kom, har også forsvunnet siste uke.

Her kommer seg!

Og naboene? Jeg tror alle er forholdsvis nye i strøket, for alle leilighetene er nyopppusset og renoverte og solgt siste to årene. Tror ikke de kjenner hverandre noe særlig.

Her er noen mulige nabo-reaksjoner på min ryddeaksjon:
- legger ikke merke til noen ting. Søppel, hva er det? eller ren natur???
- blir glad - deres nye nabo hjelper til med trivselen, tenker de.
- én av dem tenker: Endelig en som hjelper meg! Jeg er trett av å gå her alene hver måned og rydde etter kråkene.
- forakter meg - hun der som går og plukker BOSS.
- hater meg - min gode gjerning setter deres egen unnfallenhet i dårlig lys.
- blir beskjemmet, men tar lærdom av mitt gode eksempel og plukker opp selv neste gang.
- er klar for å gjøre noe med saken - dette går jo ikke AN!
- registrerer at søppelet er borte, men trekker på skuldrene. Åja. Bra det er borte.

Vi får se!
Eller jeg får aldri vite noen ting. Hva har man vel med å vite hva andre folk tenker - jeg lever mitt liv, du ditt -

- men bossdunken har vi felles.