Bibelsyn og bibeloversettelser - Gud som "hen" - og min troshistorie.

 

Dette innlegget (omtrent slik som dette) skrev jeg til avisa Vårt Land hin dagen, vi får se om de tar det inn:

Jeg leste bibeloversetter Jorunn Øklands kronikk i VL 4.6.22 med interesse, og ble glad for at hun mente vi må tåle ubehaget i de gamle bibelskrifters innhold, uten at moderne bibeloversettere bør sensurere eller omskrive. Forstod jeg henne rett? Men nylig så jeg at hun gikk ut og ønsket omtale Gud som «hen» i kommende bibeloversettelser. Forsto jeg henne fortsatt rett?

Da har hun jo skiftet syn på en måneds tid. Og da blinker alle lys røde, i tilfelle! For Jesus kalte Gud for Far, og det er vel hevet over enhver tvil at også alle bibelens forfattere bruker pronomenet «han» om Gud. Men dette vil bibeloversetter Økland forandre på. Da gjør hun seg jo selv til bibelforfatter – og går ut over sitt oppdrag som oversetter (-og at hun tør! Der står ganske strenge beskjeder til folk som endrer noe i bibelen. I alle fall som endrer noe i Åpenbaringsboka).

Min trosreise og min utvikling i bibelsyn, kan kanskje hjelpe til å belyse noe viktig i sakens anledning, så her kommer det:

Jeg var en trygg, ivrig kristen lesehest som barn, som gikk på søndagsskole hver søndag og barnemøte hver lørdag. Dessuten leste jeg all slags barne- og voksenlitteratur; detektivbøker, GGG, GGP, krim, moderne, klassisk - men bibelen var for hard for meg. Jeg maktet bare lese et vers eller tre, så var det slutt. Aldri mer enn bittelitt om gangen, en svært sjelden gang. Og jeg syntes det var svært rart: At jeg ikke klarte lese bibelen.

Da jeg var 14 år i 1978, begynte jeg på bibelgruppa til de gamle i Eikanger Indremisjon, for jeg ønsket å kjenne Gud bedre. Da klarte jeg å lese litt mer i bibelen, og begynte spørre dem om nådegaver, helbredelser og andre ting jeg så. «Å nei, svarte de, de tingene der gjaldt bare den gangen for 2000 år siden». Jeg lyttet vantro forferdet – de som sa seg å være bibeltro!!!

Jeg skjønte at bibeltroskapen var selektiv og kun gjaldt meninger de allerede hadde. Men gamle Kristian var et stort lyspunkt. Han kommenterte de andres avvisning av de ubehagelig karismatiske bibelversa slik: «Å, da e no ikkje heilt sikkert at da e akkurat slek da e». Og så tidde han. Og jeg sluttet i de gamles bibelgruppe.

Som 16-åring vendte jeg menighetslivet helt ryggen etter at noen gutter i Bergen Indremisjon kjeftet grovt på noen jenter som tok et par glade dansetrinn ned trappa. Der var noe fin musikk i bakgrunnen, nemlig. Men: Dansing var synd!!!! Så jeg sa til Gud: «Dette er ikke Liv. Dette er bare bud og regler». Og så sluttet jeg helt å vanke blant kristne.

Likevel – Jesus klarte jeg ikke helt å avvise. Jeg hadde sett for mye av ham i gamle Kristian og i noen til. Men jeg kjente ikke Gud personlig.

Som 19-20-åring lette jeg igjen intenst etter Jesus. Jeg besøkte alle slags ulike menigheter i Bergen, man fant bare ulike ytre former og kulturuttrykk, ikke Jesus. Heller ikke i statskirkene jeg jevnlig besøkte gjennom 20-åra. Ingen levende Gud. Men jeg oppdaget etter hvert en frikirkelig taler som jeg skjønte hadde med Gud å gjøre: Finn Arne Lauvås – og han trodde på hele bibelen, på hvert et ord, sa han. Så jeg gikk på hans møter hver gang han kom til vår kommune.

Som 34-åring skjedde det noe. Jeg hadde da stort sett vært sengeliggende i 10-12 år med en ME-lignende tilstand, og hadde vært til mange alternative behandlere. En av dem var en svært vennlig kinesiolog som ba meg proklamere høyt at jeg tilgav meg selv for en hendelse i barndommen. Men jeg tenkte: «Det er bare Gud som kan gi meg en objektivt gyldig tilgivelse». Og så sluttet jeg hos henne, enda behandlingene der bestandig gjorde meg i bedre form en halvtimes tid.

Jeg skjønte at det måtte sterkere og sannere lut til.

Så jeg begynte lese i bibelen igjen. Samtidig lyttet jeg til mye bibeltro Finn-Arne-forkynnelse på cd, og han holdt seg tett til sine bibeltekster. Han var spesielt opptatt av «Kristus i meg». Men det merkelige var at hver gang jeg selv åpnet bibelen, så kom jeg på samme sted: Boken om Jona. Hver gang. Og jeg leste Jona, igjen og igjen. Men så syntes jeg til slutt at det ble nok, og prøvde alvorlig bevisst å åpne bibelen et annet sted. Lese noe nytt! Men nei, det lot seg ikke gjøre. Jeg kom alltid til Jona. Enda jeg prøvde alt jeg kunne å åpne bibelen et annet sted – lenger bak eller lenger framme. Nix! Et tusendels sekunds bevisstløst øyeblikk – og så lå Jona oppslått foran meg igjen. Til slutt spurte jeg Gud: «Er det noe du vil si meg?» Og han svarte! Det hadde jeg aldri opplevd før. Han sa: «Ja. Det er sant, det med Jona. Du må ta bibelen på alvor» Altså sant at Jona ble slukt av en fisk og spydd på land igjen. Bibelen er ikke bare en bok til inspirasjon, men en sann bok. Historisk sann også. Og dette fikk jeg nåde til å ta imot. I tillegg fikk jeg en særlig åpenbaring om at Gud er rettferdig, noe jeg lenge hadde strevd med. Nå bare visste jeg av hele hjertet at dette var sant.

Dermed ga jeg meg helt til Gud. Og fikk en vidunderlig fred. Den varte et par timer, til jeg ble vekket om natta av en overnaturlig stemme. Den gav meg ordre om en «psykologisk botsøvelse» - nemlig å forestille meg at jeg var det fosteret jeg en gang frivillig hadde abortert - og jeg trodde i første omgang at stemmen kom fra Gud, som jeg jo nettopp hadde antatt som min Herre. Så jeg fulgte ordre og gikk inn i en svært ubehagelig «fantasy» om den tragiske, gamle saken. Jeg holdt på å drepe meg selv - og følte jeg holdt på å tørne. Så jeg sa til Gud: «Om dette er deg, så skal jeg gjøre det i morgen. Men nå må jeg ut, for jeg holder på å bli gal». Og så dro jeg meg mentalt - med nød og neppe - ut av den farlige sinnstilstanden – og begynte tenke: Jeg hadde jo allerede angret den synden, og fått tilgivelse også. Gud skifter ikke mening, han er til å stole på. Så jeg skjønte til min forbløffelse at det var Satan jeg hadde hørt snakke. Ikke Gud, min Herre.

Da fikk jeg igjen stor fred, og sovnet snart rolig igjen.

Dette var første gang jeg brukte en sannhet fra Bibelen til å vinne en fight med Satan. Jeg skjønte dessuten at Satan også var virkelig, smart og konkret aktiv – ikke bare en ond ide – og at han bevisst prøvde ødelegge min psykiske helse – og han prøvde diskreditere meg. Men tro på bibelen reddet meg.

I tiden etterpå studerte jeg bibelen intenst. Bl.a leste jeg samme tekstene i flere ulike bibeloversettelser, og jeg kjøpte også Studiebibelen med gresk grunntekst og leste der. Og da oppdaget jeg noe rart: At hver bibelutgave hadde sine egne teologiske kjepphester. En antatt grunnteksttro utgave hadde omskrevet tekstene om Kristus i oss, til Kristus IBLANT oss. Altså dette miljøet (indremisjonen++) tilbyr litt større personlig distanse til Jesus, enn andre bibeloversettelser. Den mer frikirkelige oversettelsen hadde en annen kjepphest, men jeg har dessverre glemt hva den besto i. Jehovas Vitners bibel har jo på liknende vis omskrevet alle steder der Jesus blir tilbedt – til at han ikke blir tilbedt. Bare bittesmå tekstnyanser.

Så etter å ha oppdaget flere slike ting, fant jeg ut at jeg ville holde meg til Bibelselskapets bibel, for den var trolig mest objektiv, vitenskapelig, mest mulig språklig etterrettelig. «De har ikke så mange teologiske kjepphester», tenkte jeg. Og så levde jeg lenge lykkelig med min nynorske 1988-utgave.

Men i 2011 skjedde det noe. Jeg kjøpte den nye utgaven, og fant at oversetterne hadde fjernet uttrykket «brødre» og erstattet det med «søsken» i svært mange sammenhenger. De var blitt politisk korrekte, og jeg ble knust. Hvilken bibel kunne jeg nå stole på??? Jeg hadde da fint klart å legge til «og søstre» i mitt eget sinn – jeg visste da at kulturen den gang var patriarkalsk! Men at Jesus selv snakket til både kvinner og menn. Til Maria som satt og lyttet ved hans føtter, for eksempel.

Med stor sorg skjønte jeg at jeg ikke kunne stole på Bibelselskapet lenger.

Nå vrenger det seg i meg ved muligheten til at bibelen i 2024 kanskje blir enda mer forvrengt. Hva kommer oversetterne til å gjøre med homofiliversa, for eksempel, det er jo ikke akkurat tidens tanker man finner i Bibelen om den saken?

Og Gud skal bli en «hen»!

Jeg ber dere inderlig: Ikke skjel til tidsåndens meninger. Oversett slik skribenten har ment det. Mente skribentene å skrive til sine troende brødre? Ja! Mente Paulus at homofili var synd? Ja! Så la det framgå! Ikke vær overformyndere for leserne, vær heller ikke feige og prøve «skjønnmale» noe. Vær ikke som slangen i Paradis med sitt «Har Gud virkelig sagt» - i den hensikt - eller i alle fall med den konsekvens - å rive ned den enkle bibeltro troen, og å flytte alle merkesteiner inn på moderne, selvvalgt liberalistisk grunn.

Spørsmålet «Hva har Gud sagt» er ellers svært så viktig – når det er Sannheten vi faktisk er ute etter, og bøyer oss for at det er Gud som eier den. Bibelens Gud. Det er ikke vi mennesker anno 2022 som eier sannheten, og den er heller ikke relativ.

En bibeloversetters oppgave MÅ være å oversette slik forfatteren har ment det, ikke slik hun ønsketenker at Gud har ment det. Slike spekulasjoner må man overlate til både konservative og liberale bibelkommentatorer og forfattere – for vi bør ha ytringsfrihet her i landet.

Men ikke oversettelsesfrihet.

Jeg ber dere: vær tro mot grunntekstene.

 

Grua 26.07.22 – Leikny S. Flathus

 

PS - Jeg har i senere år kommet til at jeg ikke stoler på absolutt alt ovenfor nevnte F.A. Lauvås nå lærer, og det er en sorg for meg, men det er en annen historie. "Vi forstår alle stykkevis", står det. Vi må ha lov til å se ulikt på vagt uttalte ting i bibelen. Og det var uansett han som hjalp meg å forstå og kjenne Gud bedre, og det var både av ham, og av Herren Gud sjøl – jeg lærte å ta bibelen på djupeste alvor.

 PPS - Vårt Land tok ikke inn innlegget. Jeg sendte det derfor til Bibelselskapet, men har ikke fått noen respons derifra.