For de har stått under tak. Dekket av noe som hindret vannstrømmene.
Vann er ofte bilde på Guds Hellige Ånd i kristent bildespråk.
Og regnet kan altså strømme, elvene kan flomme - men jeg er like tørr og livløs og uten god frukt.
Altså: Det går an å lese bibelen, å gå i kirken, be eller være tilstede på andre virkelig åndsfylte samlinger uten å vokse som kristen. Uten å bli fylt av Guds ånd. Uten å merke at Gud er tilstede.
Hva er taket, dekket, paraplyen - laget av?
Hovmod - den taleren, den forfatteren, er for barnslig og dum for meg. Men si ikke sånt; lytt, lytt, lytt! Plutselig har du fått noe!
Umodenhet - man leser og lytter til noe man ikke er moden for. Det blir gresk for meg.
Avsporinger: Irritasjon over, opptatthet av ett eller annet som skjer på møtet/i formidlingssituasjonen, f.eks bråkete barn, dårlig rettskriving, lettkledde kropper, dårlige lydforhold.
Andre irrelevante tanker og følelser og bekymringer - å tenke på naboen i stedet for på Gud.
Fordommer, avvisning av gode ting - "jeg har ikke sans for tungetale", eller liker ikke musikkstilen her.
Tradisjoner - man hører ikke etter innholdet i ting, bare deltar mekanisk, eller på følelsesplanet. OBS underholdningslignende møter.
Manglende ekte interesse. Vikarierende motiver for å være tilstede/lese.
Tenk på lignelsen om åkeren - hvis jorden (hjertet mitt) er hardstampet, eller uten djubde, eller fullt av ugras, eller utsatt for fugleangrep - vokser det ikke noe av de gode frøene likevel.
Selv synes jeg at jeg får noe fra Gud på nesten alle slags møter, hvis bare jeg selv er i rett modus. Er presten tam, så kan et vers i en salme bli så rik for meg. Eller de tamme ordene kan bli en spore til å finne ut hva som egentlig burde vært sagt i sakens anledning.
Men er jeg fordømmende innstilt, eller anspent, eller, eller..... hører jeg ingenting, uansett hvor bra møtet er. Hjelp, Gud! Ellers går jeg jo der forgjeves.
Ja, Gud er i stand til å fjerne paraplyer og takutstikk - enten vi har tatt dem med selv, eller andre har skylden for dem.
En får bare ydmyke seg og spørre Gud hva en selv kan gjøre i sakens anledning - om en nå skulle være tørr og fattig og få lite himmelsk i seg til tross for at det regner. Resten får Gud gjøre.
Bønn 1: Ransak meg du, Gud, og si meg om jeg går med paraply, og hjelp meg å slå den ned.
Samtidig skal vi jo være på vakt mot vranglære, og stenge av for slikt. For feil teologi, feil lære, fører oss også bort fra Gud.
Bønn 2: Gode, kloke vise Gud, la meg ikke drikke urent vann! Gi meg et trygt sted å gå og bli fylt av dine ting. Dine ord, din ånd, dine gaver.
Grundig innsikt i Ordet gir beskyttelse mot vranglære. Og ekte ønske om Sannhet, ikke jag etter åndelige opplevelser. Integritet, integritet!
Husk at sannhet er bedre, mer grunnleggende, enn fred, enn solidaritet, enn positivitet. Det er sannheten som skal sette oss fri, ikke fravær av støy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar