”Har du ikke vært der?!?!?” spurte jeg forferdet. Det var jo
bare en halvtimes kjøretur dit! Jeg og min venninne var nettopp kommet fra
Jerusalem med drosje, og hadde akkurat truffet gutten i resepsjonen på
Betlehemshotellet.
Men nei, den arabiske ungdommen hadde bare vært i Betlehem hele
sitt liv – innesperret, i fengsel – i sin egen arabiske, palestinske by, omgitt
av forbudt israelsk land på alle kanter. Når han ble 18 – eller var det 20? 21?
– da kunne han søke om reisetillatelse til Jerusalem. Så han måtte, han MÅTTE
klare å tøyle sin lengsel etter å se Jerusalem, se Israel, se alle de andre
stedene han skjønte måtte være utenfor der et sted. Han måtte være tålmodig, og
holde ut - sånn at jødene kunne våge stole på ham, våge gi ham hans reisepass –
for hvis han hadde rent rulleblad, kom han jo til å få sitt frihetskort, bare
han ble gammel nok.
Akkurat nå var det jenter og skole som var viktigst for ham.
Men sorgen over innestengtheten, mistenkeliggjøringen, over ufriheten, ja over
hele situasjonen, var tydelig. Men
det var også tydelig at han forsto behovet jødene hadde for å ha slike strenge
regler. Han visste at hans egne landsmenn – ja, barn også - var en reell
trussel for jødene.
Denne gutten var kristen. Ikke evangelisk kristen som jeg,
men ortodoks og tradisjonell araber-kristen. Jeg traff også noen andre kristne
arabere, men det var i Nasaret som er en del av Israel, selv om det nesten bare
bor arabere der. De kunne reise fritt i Israel, men også hos dem fant jeg en
markant sorg. Den vellet fram i øynene deres da jeg spurte om de kunne
hebraisk?
”Jo, vi lærer hebraisk på skolen – men DE må ikke lære seg
arabisk”, svarte de.
Og det var da jeg så sorgen. Sorgen over å være mindre
verdsatt i sitt eget land.
Jeg fikk ganske nær kontakt med noen muslimer også.
Drosjesjåføren som vi etter hvert fikk slik tillit til i fjor – han kjørte oss
rundt i både Jerusalem, i Betlehem og til Jeriko, og lot oss få treffe sin mor
og noen andre venner – han var en fin mann. Men han insisterte på å få handle
for oss i de arabiske butikkene, slik at vi ikke skulle bli lurt på pris.
Dette var i fjor, i juni 2011. Da var jeg i Israel i tre uker. En uke bare rundt omkring, og to uker på språkkurs i Haifa.
Jeg har vært i landet til sammen 4 ganger. Her i en gate i Jerusalem i fjor:
Jeg har vært i landet til sammen 4 ganger. Her i en gate i Jerusalem i fjor:
En annen araber som jeg traff i Eilat i 2006, var også en
morsom fyr. Han kjørte motorsykkel og var tydeligvis en slags sosial rebell,
eller nei, livsnyter. Han var så fornøyd med at han bodde i Israel, og ikke i
de palestinske områdene eller andre arabiske land. For der i Israel fikk han
sin frihet og der hadde han sin glede. Slik ville det ikke vært andre steder,
under arabisk styresett.
Men andre muslimske arabere jeg har truffet, har vært fulle
av hat (mot jøder, mest) og grådighet – mørket har bare slått imot meg. Altfor mange av
dem presset og maste og lurte meg for penger så jeg fikk arabere langt opp i
vrangstrupen. Men rett som det var, traff jeg noen flotte arabiske selgere også
– det var f.eks slik en glede å kjøpe arabiske tegneseriehefter av noen
unggutter utenfor Gravhagen i Jerusalem. Jeg ble ikke lurt på pris – og de syntes
det var morsomt å selge noe ekte arabisk til en vestlig turist.
Arabiske kvinner har jeg omtrent ikke hatt kontakt med. De
er vel hjemme, bare, unntatt når de er ute og handler mat? Men jeg så noen
svært påkledde mødre bade i havet med sine barn, selv om det absolutt var flest
araber-fedre å se på stranda.
Og jødene?
De med svære svarte hatter og krøller og andre påtrengende
jødiske påkledninger har det omtrent vært umulig å få kontakt med. De ser ikke
på damer, i alle fall ikke kvinnelige kristne turister, og ser de, er blikket nesten alltid tvert og avvisende.
Men de var ikke så veldig mange, unntatt akkurat ved
klagemuren, og i enkelte nabolag i Jerusalem.
Bare én slik har jeg virkelig snakket med, en kveld i
Jerusalem i 2004 når han gikk rundt og hengte opp plakater. Han var en fin
mann; jeg følte at han var modig og uventet ærlig og generøs. Han var så åpen og vennlig selv om jeg var kristen – ja, muligens
nettopp derfor.
Dessuten traff jeg noen aldeles spesielle nybyggere i Gaza i
2003. De hadde slått seg ned på forbudt område, var ekstrem-jødisk kledd (hun
med sjal på hodet, blant annet) og virket fattige – og så lyste det av dem.
Ikke noe hardt eller stivt som hos de ortodokse flest – men glede, ro og en
kollossal ydmykhet. Jeg var forbløffet – dét var litt av noen rebeller!!!
Ellers har alle jødene jeg har truffet, vært kjekke folk.
Saklige og to-the-point, svært rasjonelle. Ikke mange høflighetsfraser der i
gården! Kanskje de bærer preg av sin militærtjeneste alle sammen. Klare,
tydelige kommandoer, ikke noe dill – dødsens alvor – man gjør det man må og
ferdig med dét. Jeg ble selv oppdratt slik, så jeg slapper av med deres
væremåter.
Da jeg var i Israel for 8-9 år siden, ble jeg til stadighet
slått over den sorgen jeg fant blant særlig de unge militære. Sorg over å måtte
være fiender med sine naboer, sorg over å måtte utøve makt, sorg over å bli
mistrodd og være hatet. Byrden ved å være jøde og israeler var åpenbart tung
for dem. Jeg møtte mange bedrøvede øyne kledd i uniform. Og også blant resten
av folket så jeg til stadighet denne store tristheten.
Under fjorårets tur var sorgen mye mindre påtakelig. Der var
riktignok færre militære i gatene, men folk flest virket både mer slitne og fandenivoldske
enn tidligere overfor sine fiender. De giddet ikke dille med useriøse palestinere
lenger, som lovet fred men kastet stein og skjøt raketter til tross for enhver
fredsavtale som måtte være inngått.
En kjempesvær ungdomsgjeng jeg møtte på tempelplassen gjorde meg både imponert og betenkt. De hadde vært på lederleir for ungdom, og hadde avslutningskveld ved sitt fremste jødisk-historiske symbol, Klagemuren i Jerusalem.
En kjempesvær ungdomsgjeng jeg møtte på tempelplassen gjorde meg både imponert og betenkt. De hadde vært på lederleir for ungdom, og hadde avslutningskveld ved sitt fremste jødisk-historiske symbol, Klagemuren i Jerusalem.
De var så energiske! Det lyste besluttsomhet og djervhet av
dem, en masse flotte sterke jenter (det var jentene jeg fikk kontakt med). De sang og danset og lekte og stirret
død og fiender uredd i øynene. De visste at de MÅTTE trene seg opp til å bli
tøffe – tåle å stå alene - og tøffe var de. Tempelplassen kokte. Jeg gikk bort
til dem, spurte hva som skjedde, og de inviterte meg hjertelig inn i gjengen –
hvordan så de at jeg var til å stole på, mon tro?
Men sorgen var altså borte, bare samhold og besluttsomhet
igjen – det jeg kunne se. Kanskje lå sorgen likevel dypt i hjertet, godt
innpakket. For jeg så ingen spor til hat hos dem heller. Bare styrke og liv.
Dette blir noe å bryne seg på for fiender! tenkte jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar