Gudsfrykt

Bibelvers og bibelfortellinger som belyser begrepene "Gudsfrykt" og "frykt".

Bør man være redd Gud? Kanskje bare ha respekt for ham? Og hva med frykt for andre ting?

Forståelsen av slike ting blir bedre når man leser mange bibelsteder som berører samme emnet. Dette er bare et lite utvalg:

GT:

Ord. 15, 33:
Age for Herren fører til visdom, føre ære går audmykt.

Salme 36, 2:
Synden hvisker sine ord til den gudløse, dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.

Jes. 8, 12-16:
Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.
Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.

Ordsp. 14, 26:
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn.
Frykt for Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.

Ordsp. 14,2:
Den som ferdes rett, har frykt for Herren, den som går krokveier, ringeakter ham.

NT:

Matt 10, 28-31
Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme I helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.

Matt 28,8:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede og løp for å fortelle det til disiplene (- at Jesus var stått opp fra de døde).

Luk. 1, 50:
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg…..for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. (Marias lovsang da hun gikk gravid med Jesus)

Luk 1, 67-75:
Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
Herren…har oppreist et frelsens horn for oss…..så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.

Luk 7, 15-16:
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.

Luk 12,4-7:
Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet I hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!....Men til og med hvert hår dere har på hodet er telt. Så frykt ikke!

Joh 9, 30-33:
Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»

Heb, 12, 28:
Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.

2. Pet 3,11-14:
Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.

Ap.gj. 2, 40-43:
Også med mange andre ord vitnet han (Peter) for dem, og han formante dem: “La dere frelse fra denne vrange slekt”. De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt 3000 lagt til menigheten.Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene.

Ap. gj. 5, 9-11:
Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skrittene utenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.» 10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen. Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. (Om alvoret ved å lyge som kristen).

Ap.gj. 10, 34:
Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.

Titus 1,1:
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt og håp om evig liv. (LySe: Gir ikke ditt evangelium gudsfrykt? – så avvis det. Erkjenn det ikke!?!)

Titus 1,8:
En tilsynsmann…Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv.
Nynorsk: skal være gjestmild og glad i det gode, viseleg og rettvis, ha age for Gud og vera herre over seg sjølv.

Titus 2, 11-13:
For Guds nåde er openberra til frelse for alle menneske. Og hans nåde oppsedar oss til å seia nei til gudløyse og og verdslege lyster og leva i sjølvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verda som no er, medan vi ventar på at vona vår skal få si sæle oppfylling, og at vår store Gud og frelsar Kristus Jesus skal koma til synes i herlegdom.

1.Joh. 4, 17-21:
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Annen oversettelse: Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for vi er slik som han er, midt i denne verden osv


Trygghet / frykt:

Mange steder I bibelen står det om når engler, eller Gud, viste seg for folk – at de da blei redde, men fikk beskjed om å ikke frykte.
F.eks Johannes’ far Sakarja i templet (Luk 1,11): Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham “Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn…”
Men like etter ble altså Sakarja stum, fordi han tvilte, fordi han ikke trodde engelens ord – han burde heller vært redd for å tvile, visst! Det er alvor å kjenne Gud, å være i Guds nærhet, å være en betrodd Guds tjener - en kan ikke oppføre seg alminnelig menneskelig jordisk kritisk da!

Og i Matt 17, 5-7: …..en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»

Jesus sa:

Matt 14, 27:
Det er meg, frykt ikke – da disiplene så ham gående på vannet.

Luk 8, 49-50:
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»