Samspill

I dag traff jeg en gammel musikant. Han satt der med tom instrumentkasse.

Han kunne nok fortsatt spille, men der var aldersgrense i orkesteret, og nå var hans tid ute. Enkelte ting rår en ikke over.

Men ikke bare hadde han mistet sine medspillere, han hadde også mistet sine tilhørere: Orkesterets publikum. Hva skulle han da med instrument? Nå hadde han levert det inn for salg. Tid for et annet liv.

Flytte fra landet, kanskje....

"Én kan slå tusener, to kan slå titusener" - heter det i bibelen. Hva da med et helt orkester, en hel hær!

Det er ensomt å være bare én, og ineffektivt.
"Det er ikke godt for mannen å være alene", sier bibelen. Så Gud gav ham en hjelper, kvinnen. Til sammen ble de altså ti ganger så sterke - om de altså jobber sammen, for samme sak.

"Hvis den ene faller, kan den andre reise ham opp", står det også, om velsignelsen ved å være to.

Israel i GT, selve det gudgitte bildet på et godt samfunn, var bygget opp på fellesskap i flere trinn: Først familien, så 10-mannsgruppe, dernest 50-mannsgruppe og 1000-mannsgruppe - eller hvordan det nå var. Man var organisert til å tilhøre flere grupper i ulike størrelser.
Slik som her: Byggefelt, bygd, kommune, fylke, stat....cellegruppe, menighet, hovedorganisasjon......man trenger å høre til. Både å ha noen å arbeide med, og noen å arbeide for.

Jesus samlet 12 disipler rundt seg, for å trene dem, lære dem opp. Og to og to ble de sendt ut.
Men selv var han kanskje et unntak. Alene, alene sammen med Gud - hadde han vokst opp og blitt vis. Men han hadde gått i synagogene, ja , han måtte gå i templet med alle de skriftlærde, da han var barn, for å "være i sin fars hus", sa han selv. Og gode, gudfryktige foreldre hadde han også hatt.
Men han synes å ha startet sin vandring ut til verden alene. Skjønt svært raskt søkte han medarbeidere, slike han kunne lære opp. Selv han trengte hjelp til å frelse verden.

Kanskje den gamle musikeren skulle samle om seg noen barn og lære dem å spille?

For det er ensomt uten et orkester. Uten en impressario, uten et støttende styre. Uten en hjemmesal. Uten et publikum.
Hvordan kan en da få være til glede?

Ja, han får finne seg noen unger. Eller noen uteliggere. Og gi de måtte være lærenemme -

- nå snart, før musikken forsvinner fra fingrene hans.

- - -

Jeg sa han kunne få spille med meg.
Men jeg så at han ikke tente på forslaget.
- Ja, eller en sånn annen som meg, sa jeg hjelpsomt.

Og ante at et frø traff jord.