Jeg hørte 10 vestnorske poeter i går lese fra sine egne nye diktbøker. Det skjedde under "forfattersleppet" på Bergen Bibliotek.
Jeg vil dele hva jeg så og synes og opplevde:
Her er hun som "bare" hadde gjendiktet en fransk forfatter. Hun leser et dikt om sofaputer - at de er tjukke, og avrundet i kantene:
Stil: Enkelhet, gjentakelser, nesten tomt for innhold.
Men nettopp derfor har jeg vel kapasitet til å huske det.
Neste bilde viser noe mer spennende: En ung fyllingsdøl som skrev - og leste, ja spilte nærmest - på en blanding av vanlig bergensk gateslang og skikkelig gammelt sprog fra den samme hjemby:
Deretter leste forbildet hans, en litt eldre og landsberømt kar fra Stavanger, opp sin tekst. Her var det slektskap, ja! Begge brukte gammel byhistorie og en blanding av språkstiler.
Men jeg husker ingen av dem sine navn.
Bildet over viser settingen: En styrt framføring og samtale mellom disse to, som visst regnes som noen av landets beste og mest lovende forfatterne i dag.
Det var 7 forfattere til. Jeg tror nok ikke jeg vil kjøpe noen av dem sine bøker, til det er de for uvesentlige, tror jeg, og jeg for fattig. Men jeg vil nok bla i noen av dem hvis de blir lagt foran meg på bordet. Are Frode fra Sandane kunne jeg for eksempel godt tenkt meg å studere litt mer. Hva er det egentlig han har opplevd?
Men den mer kjente berømtheten (Navn? Aner ikke. Hadde ikke med meg notatsaker) som muligens ikke treffer mennesker mer, siden han bare skrev om vågen der han bodde - dét blir for kjedelig. Uansett solide formuleringer.
En av forfatterne har jeg ingen idé om hva skrev. Han var ung og kraftig, hadde langt mørkt hår, satt ikke sammen med de andre, leste med aksent (tydelig innflytter) - og blei plutselig svært energisk på scenen (de unge menn har da fremdeles energi som de må få ut på en eller annen måte). Men alt dette ytre gjorde at jeg ikke fikk med meg innholdet i hva han skrev. Jeg ga opp å følge med, rett og slett. Hadde nok med budbæreren himself. Og har glemt det lille jeg muligens faktisk fikk med meg.
Jaja, sann.
Jeg husker at jeg syntes Einar Økland var flink. Flink og vittig. Spøkte med sin alderdommelighet. Han har nok fortjent sin berønnelse. Den eneste jeg hadde hørt om fra før. Å jo, han skrev om en kamel i en ørken, nå husker jeg det. Jeg skulle gjerne hørt litt av de andre diktene hans også. De om kjærlighet og sånn.
Å gå på et sånt sted, se og høre dikt og forfattere live, er tusen ganger rikere enn å bare lese en bok. Stoffet blir så tilgjengelig. Tusen takk, Kjetil, som fortalte meg om arrangementet og tok meg med inn i din verden:)
....og nå husket jeg plutselig: Han skrev om uren hud! Den unge, mørke altså. Et par setninger i alle fall. Det eneste ubehagelige hele kvelden....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar