Dette bildet er forresten tatt i dag, med tanke på dette blogstykket. I går var det den hvite siden av merkelappen som var synlig, mye mer synlig enn dette. Du verden så krøllete jeg må ha vært på ryggen for å få noe slikt til. Men ingen sa noe.
Sånt synes jeg er heller dårlig gjort. Eller ikke-gjort. Tenk å la meg dumme meg ut på den måten i timevis! Mannen min ser ikke slike ting, så han får være unnskyldt, og kanskje et par blinde til, og de jeg satt langt unna eller bare traff ansikt til ansikt - forresten må da alle ha sett det? for jeg gikk opp og ned fra scenen stadig vekk, med ryggen til hele gjengen mange ganger. Jeg er jo forsanger.
Ja, enda salen var full av mine nærmeste folk, folk jeg har omgåttes i årevis - kom jeg hjem på denne måten.
Ille.
Jeg ville jo bare blitt glad hvis noen hadde dyttet merkelappen på plass, eller gjort meg oppmerksom på den, så jeg kunne ordne det selv. Selvsagt!
Jeg hadde det travelt i går da vi dro, måtte pusse tenner, lete etter fotoapparat, notatblokk, penn, skifte klær - det gikk fort i svingene på slutten. Og jeg kom plutselig på at vi sikkert burde ha hentet Muratovicene - men nei, ha'kje tid - en annen ville chatte, hadetbra, lykke til -
Så kjolen ble ikke pent tatt på. Heller ikke tid til å kjemme meg. Stress. Likevel fornøyd med at jeg midt i skyndingen husket å rive av prislappen på kjolen.
Men jeg sjekket meg ikke i speilet. Ikke bakfra.
Og ingen andre ville tydeligvis være speil for meg. Dét synes jeg venner bør være for hverandre. Er jeg helt venneløs, eller?
Jeg tror en annen hovedgrunn til denne ikke-særlig-vennlige oppførselen, er overdreven angst for å såre hverandre. Man sier bare positive ting til folk. I en del kristne miljøer blir man prentet huden full av slikt. Det er forudt å kritisere hverandre, formane hverandre, irettesette hverandre - si noe som helst som noen måtte finne ubehagelig.
Forbudt å påpeke at noe ikke er i orden - hvem vil vel være en suring?
Sånt overlater man til Den Hellige Ånd.
Eller til den aller, aller nærmeste.
Men mannen min fungerer altså ikke på området stil og klær.
Og derfor ble jeg gående med merkelapp på ryggen i går.
Pluss muligens kanskje fordi andre menn ikke sier noe såpass privat til en dame - så halve salen var jo utelukket fra å si fra av slike grunner.
Fnys!
Den man elsker, den refser man, slår bibelen fast.
Da kan man i det minste hjelpe med merkelapper og slikt - om man skulle bry seg om hverandre!
---
Det var et usedvanlig fint møte og selskap i går, og jeg ødela neppe så mye for noen med merkelappen min.
Men jeg tror vi nordmenn, og vi kristne i særdeleshet, må ta oppgjør med angsten vår for å såre hverandre. Vi må tåle å bli hjulpet, ja, kritisert.
Det står da i bibelen at vi skal rettlede og formane hverandre, lære hverandre, refse hverandre - en masse bibelord om slikt. Jeg tror jeg ganske snart skal legge ut en liste over noen av dem.
Og så synes jeg merkelappen min fra i går var et ypperlig eksempel på nødvendigheten av - og kjærligheten i - å si fra om ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar