Kråkefest, skyld og ansvar.

”Vi har kildesortering her!”, svarte den lokale ungdommen så stolt, da jeg i februar vantro spurte om bosset bare ble tømt én gang for måneden. Jeg var nyinnflyttet og prøvde sette meg inn i dagligliv og virke på mitt nye sted.

Det forbløffet og gledet og undret meg hvor stolt den unge gutten var over lokalsamfunnet sitt, som hadde en miljø-god ordning for avfallet. Gutten identifiserte seg tydeligvis med byen sin. Ikke mye navlebeskuende, han, nei!

Men tømming én gang for måneden er ikke nok for våre 6 leiligheter som deler samme bossdunk. Den er slett ikke 24 ganger større enn det søppelspannet andre folk har bare for seg selv, og som tømmes ukentlig. Vår restboss-dunk er den mørke i midten:

Så én uke for måneden har kråkene fest her. De går på ny og på ny løs på toppinnholdet i vår sprengte container og slenger freidig av gårde brukte bleier og kluter og allslags annen drit  rundt i terrenget i jakten på den store grombiten. Er vel ikke alt som blir sortert like godt, selv om vi altså har kompostdunk også.

Da jeg dro herfra for en drøy uke siden, lot jeg skitet bare ligge, for Den Store Tømmedagen var like om hjørnet, og hva kunne vel jeg gjøre med sprengfullheten? Kråkene ville bare straks spre ut nytt søppel likevel.

Men i dag plukket jeg opp rundt bossdunkene. Det er 5 dager siden søppelet ble tømt, og god plass i dunken. Familien med baby har hatt mange dager på seg til å fjerne skammen sin i vår felles oppkjørsel. Hun med alle sminkeklutene også.

Folk må da kjenne igjen sitt eget søppel!

Å jo, det gjør de nok.

Men søppelet var blitt temmelig motbydelig, det lå helt nede på bakken, langt under folks verdighet, det lå blandet (man kunne komme til å komme borti noe av noen andre sitt, hvis man begynte rydde) - og dessuten er det kråkene sin skyld.

Og kommunens, selvsagt, som sørger for så lite tømming.

---

Kanskje var det bare latskap. Treghet. Eller at det ikke passet å ta det enda.

---

I dag fikk jeg vite at naboens nyfødte heter …nei, det er jo en offentlig synlig blogg, dette…. og ble døpt på søndag. Jeg fikk vite foreldrenes navn også. To små feilskrevne invitasjoner like i synet på meg;  dvs i hånden min, rettere sagt.
Det gir  lokalkunnskap å bøye seg og rydde etter folk –

….og neste prosjekt blir vel å stable sameiet her på beina, tenker jeg. Kanskje kan vi søke om to søppeldunker. Eller inspirere hverandre til bedre sortering. Og det er visst ikke én av oss som har en gressklipper.  Typisk fellesinnkjøp, vi har ca 100 m2 plen hver.

Og hva med en felles utebod?

---

Nå sykler jeg av gårde og kjøper en ljå så lenge, det er jeg som ligger ytterst i rekka, jeg har mest å slå.

Søppeldunkene står dessuten nærmest meg…..

……Ha!
Dér ble ansvaret plassert!

Det er mitt.
Jeg bor jo nærmest.

- og bildet ble tatt etter ferdig bossplukking. Det var stygt, stygt, stygt her, før jeg bøyde meg.

Vi har én dunk for kompost, én for papir og én for restavfall.
Det er restavfall vi har for mye av.
Det er det det blir fest av.

Kråkefest

Grisefest
 ---

Jeg samlet en stappfull pose søppel i dag. Det er nok langt igjen til det blir pent her, men her er ikke lenger direkte motbydelig. Og bilen med boss som har stått rett utenfor døra mi siden jeg kom, har også forsvunnet siste uke.

Her kommer seg!

Og naboene? Jeg tror alle er forholdsvis nye i strøket, for alle leilighetene er nyopppusset og renoverte og solgt siste to årene. Tror ikke de kjenner hverandre noe særlig.

Her er noen mulige nabo-reaksjoner på min ryddeaksjon:
- legger ikke merke til noen ting. Søppel, hva er det? eller ren natur???
- blir glad - deres nye nabo hjelper til med trivselen, tenker de.
- én av dem tenker: Endelig en som hjelper meg! Jeg er trett av å gå her alene hver måned og rydde etter kråkene.
- forakter meg - hun der som går og plukker BOSS.
- hater meg - min gode gjerning setter deres egen unnfallenhet i dårlig lys.
- blir beskjemmet, men tar lærdom av mitt gode eksempel og plukker opp selv neste gang.
- er klar for å gjøre noe med saken - dette går jo ikke AN!
- registrerer at søppelet er borte, men trekker på skuldrene. Åja. Bra det er borte.

Vi får se!
Eller jeg får aldri vite noen ting. Hva har man vel med å vite hva andre folk tenker - jeg lever mitt liv, du ditt -

- men bossdunken har vi felles.