Jeg var nesten død

En natt på nittitallet trodde jeg at jeg skulle dø. 
Kanskje var jeg død også, en stund, jeg vet ikke.

Vet heller ikke hvorfor jeg var våken den gangen, men det var jeg - og skjønte plutselig at jeg ikke pustet lenger. Pulsen slo heller ikke. Alt var totalt stille. "Skal jeg dø nå?" sa jeg til Gud, og fant ikke dét så rart, for jeg hadde vært så dårlig. Jeg kjente ikke Gud noe godt da, men jeg visste jo at det var han som styrte med liv og død. 

Noe svar fikk jeg ikke. Og jeg protesterte ikke, tigget ikke, gledet meg ikke, var ikke redd - men aksepterte det. 
Var der noen følelse, var det tøffhet. Nei, ærlighet. Jeg tror jeg var klar.

Men mannen min lå ved siden av meg, og jeg syntes det var grusomt - den følelsen hadde jeg i alle fall - om han skulle våkne og finne meg død ved siden av seg. Så frastøtende, så hjerteskjærende å sove med en død - til og med den en er glad i - i timevis! Så jeg prøvde vekke ham. Han skulle få ta farvel med meg. Men jeg klarte verken snakke eller løfte hånden eller bevege noe som helst. Enda jeg såvisst tok i. Tok i med alle mentale krefter jeg hadde - med tanken altså - viljen - men nei. Ikke noe liv i kroppen min. Jeg kunne bare tenke.

Det føltes lenge ut, at jeg lå slik. Og altså prøvde få liv i meg selv, men uten å klare det. Jeg husker ikke om jeg ga opp eller ikke.

Men plutselig begynte i alle fall kroppen å virke igjen. Ikke som resultat av min anstrengelse, men "av seg selv". Helt normal kjentes jeg ut. Skulle aldri trodd noe som helst hadde hendt.

Om jeg vekket han som lå og sov for å fortelle ham om opplevelsen, eller om jeg ventet til neste morgen, husker jeg ikke. For jeg skjønte at jeg levde igjen og ikke kom til å dø.

-----

Jeg håper, hvis jeg skulle oppleve noe slikt en gang til, at jeg da ville glede meg til å møte Gud. 

Akkurat nå kjennes det ut som jeg bare ville grine, om jeg skulle møte ham. Av og til er det vel forresten det man trenger  - gråte og sørge sammen med sine beste venner.

Men om jeg virkelig elsket Gud, elsket mye, fordi jeg visste meg elsket, kollossalt elsket, av ham - tror jeg jeg ville gledet meg til møtet med Ham uansett. Kjærligheten vår skulle overskygget alle sorger og all slitenhet.

Og da ville vel ikke alle jordens sorger bite på meg her i livet heller, hvis jeg sto klar innfor døden med slik en kjærlighet?

-

Ja, gi meg en slik kjærlighet.

Av og til kjenner jeg meg i nærheten av den:)


Jeg vet i alle fall at Gud er god mot meg. Jeg erfarer det jo hele tiden. Utrolig god. Men gjør han alt dette gode mot meg fordi han er god, eller er det fordi han liker meg, og elsker meg???
La meg undersøke dette. Hvis jeg selv gjør en "god handling" mot noen uten at det "kommer innenfra" og jeg ikke kan "lande det med glede", altså av kjærlighet til den jeg gjør det mot, men jeg gjør det av plikt (det hender, det) da pleier jeg å rope til Gud om hjelp. For slik vil jeg IKKE ha det. Nei. Noe inni meg krever at mine handlinger skal være ekte, ikke påklistret. Så sånn vil helt sikkert Gud også ha det. Det er jo han som gir meg standarden. Og dermed er han slik også. Det gode han gjør, gjør han av ekte kjærlighet.

-

Der det er kjærlighet, MÅ der være sorg - sorg over de ufrelste, over smertene rundt en, over det ufullkomne - altså så lenge det enda finnes mørke, smerte, ufrelste, sykdom, synd - da må det også finnes sorg, ellers var verden virkelig et vondt sted. 

Det er jo kjærligheten som sørger. Sørger over at det ER slik, vondt, og over at den eventuelt ikke klarer å gjøre noe med det. Over at den ikke får bidra. Det er dét som er så fortvilende - Gud, ta meg ikke hjem før jeg får gjort litt mer nyttig her på jorden, skal livet mitt være så bortkastet? 
Men altså mest av alt; ta meg ikke hjem før jeg elsker Deg enda mye mer. La meg GLEDE meg til å møte deg, min Venn. Du må være blitt min elskede, før jeg dør?


For jeg vil være tett til Deg - jeg vil sitte nær deg ved det himmelske bord - tror muligens kanskje ikke jeg har vunnet en slik plass enda - 
Paulus i Bibelen hadde også lyst å vinne Kristus, og han var minst like usikker som meg: "Måtte jeg bare nå fram til frelsen", sa han. Frelsen, det aller, aller mest grunnleggende....

Hvis jeg husker rett, da.