Å vite for mye.

Når jeg tenker på alle barna som er så fulle av innsikt – innsikt om relasjoner, om følelser, om mat og vitenskap og sex og fattigdomsproblematikk og miljøtrusler og om alt mulig  - da lurer jeg på om det virkelig er helt sunt, dette?

Ett bestemt  bibelvers dukker opp:

”Enda har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå” (Joh. 16,12)

Det var Jesus, kloke Jesus, som sa dette til sine nærmeste venner etter at de hadde vært sammen i tre år. De var alle voksne, og de hadde alle allerede hørt og sett mange forbløffende ting.

Men i alle fall – Jesus sier altså at det finnes innsikt det kreves modenhet, alder, erfaring, et senere tidspunkt, en annen anledning – noe slikt - for å bære på en god måte.

Jeg vet ikke hvilke innsikter dette skulle være. Eller om det var mange ting? Jo, mange ting: "Mye" å si dere, sa han. Og om hvorvidt Ånden åpenbarte dette til de 12 disiplene senere, eller om Ånden har åpenbart det til menneskeslekten generelt – enda senere? Skulle gjerne visst noe om dette. Vet f.eks jeg noe som disiplene ikke visste?
Ja, i alle fall om tenikk og vitenskap. Men også om åndelige sannheter??! Eller sjelelige?
Jeg vet i alle fall mer enn Paulus om anorexia, fedme og selvskading - han slo jo uforferdet og kategorisk fast (i Ef. 5, 29) at "aldri har noen noen gang hatet sin egen kropp, nei, man gir den næring og pleier den....."  Men uff, dette ble en avsporing. Tilbake til saken:

Å ikke klare bære:

Det er åpenbart tungt for små barn å vite om alle problemene foreldrene måtte ha. Vi skjønner det nærmest intuitivt.

Men hvilken annen innsikt burde de skånes for? Og hvorfor? Og hvor lenge? Når er det tid for innsikt?

En hel diskusjon, det.

Bibelen ber oss om å "vandre i lyset", altså være sanne og ærlige med hverandre, for da har vi fellesskap både med ham og med hverandre. 1. Joh. 1,7.
Det er vel umulig å ha et nært og tillitsfullt, og i alle fall et likeverdig forhold til noen man skjuler vesentlige ting for. Men hva hvis noen ikke tåler sannheten, hvis de ikke kan bære den enda? Skal de alltid få være barn og leve i lykkelig uvitnhet? Og hvem skal vurdere hva andre ikke tåler å vite? I praksis den som vet ting - her trengs det sannelig Åndens hjelp til å balansere rett mellom hensynsfullhet og beskyttelse, kunnskap og sannhet, og ærlighet.
Å lyve tror jeg i alle fall alltid er galt, om det enn skulle være "i det godes tjeneste". Bare i krig slikt går an. Overfor fienden.

Kanskje noen av alle dem som er slitne - vet ting de ikke klarer bære? Og derfor er de trette? Segnet om under innsikten?

Eller kanskje de som vet for mye, selv begynner å stenge igjen, eller stenge ute, både det ene og det andre - også ting de burde høre og ta imot. Resultatet må bli dumhet, og ubrukelighet til enkelte oppgaver, men kanskje fredelighet og lykke - brukbare til gledesspreding og slike ting, men ikke til styringsoppgaver.

Eller kanskje de tvert imot blir kalde, stengte, harde mennesker? Som vet, men som stiller seg på overflatisk avstand til alt de vet og alt som skjer, også om det er dem selv det skjer med - for å ikke bli for berørte, eller for slitne, overfulle av følelser og innsikt. Innsikt og ansvarsfølelse: Stay away, jeg vil være fri. Bak mine beskyttelsesbriller.
Jeg tror kanskje jeg har truffet en del folk, særlig unge voksne, som er blitt slik - altså distanserte mennesker. Gjerne uhyre innsiktsfulle, men svært selvsentrerte og selvrealiserende. "Der finnes 100000000000 behov; jeg tar meg av mine."
Slike folk bør jo heller ikke få styre noe fellesskap -

Da jeg gikk i Kristent Fellesskap i Bergen for en del år siden, satte jeg stor pris på mange av talene som ble gitt der. De var til å vokse på. Der var mer å få der, enn på bedehuset og i lokalmenigheten!
Også ungdommene der var begeistret. De var gjerne barnepassere på annethvert møte, og lærte videre til barna det samme de selv hadde lært uken før. Jeg har hørt mange 8-10-åringer legge ut om dype åndelige sannheter ; det var helt forbløffende.

Nå kjenner jeg ikke lenger disse folkene. Jeg har sluttet både i menigheten, og i cellegruppen der jeg lærte barna å kjenne. De var usedvanlig kjekke den gangen i alle fall. Men må si jeg har lurt på hvordan det har gått med dem? Er de enda greiere i dag, stapp fulle av Åndens frukter? De er vel 18-20 nå. De lærte sannelig noe helt annet enn jeg, da jeg gikk på søndagsskolen! Jeg lærte bare bibelhistoriene, og å være snill og grei. Ikke teologi, ikke åndskampteknikker, ikke nådegaver. Ikke noe om Ånden i det hele tatt.

Et bibelvers i den sammenheng: Kunnskap blåser opp, det er kjærlighet som bygger opp. 1. kor. 8,1.
Å ja, jeg tror nok at mange unge kan bli litt oppblåste i alt de vet, særlig hvis de oppdager at vi gamle ikke vet ett eller annet - og etter hvert antar de rett og slett at vi ikke forstår oss på særlig mye i det hele tatt - verken  åndelig eller teknisk, har jeg av og til en følelse av. Jamfør den oppblåste sangen "Vi er en NY generasjon, en generasjon som skal innta landet".
Og det har de gjerne litt rett i også.
Men du verden så frastøtende hvis noen vet og tror og kan en masse, men ikke elsker samtidig. Dette gjelder både unge og gamle. Vend meg om hvis eller når jeg er slik, Gud, du må.
Men aller helst, gi meg begge deler og alt sammen, både kraft og innsikt og kunnskap og kjærlighet:)
For verden trenger det, og det er rikt for meg, om enn vanskelig, ja.

En nærliggende tanke:

Jeg tror man begrenser seg når man tror at alt som kan sies om Gud, eller om tilværelsen, står i bibelen. Det er mange som har et slikt bibelsyn, at der finnes ikke mer å vite om Gud enn det som står i bibelen.
Men det er i alle fall noe annet å kjenne Gud, kjenne hans kjærlighet f.eks, enn å vite om de samme tingene. Slik kjennskap kommer gjennom levd hverdagsliv sammen med Gud.

Dessuten tror jeg kanskje at der finnes nye, eller dypere, innsikter, ut over de bibelske, men dersom de kolliderer med noe i NT (eller GT, tolket i lys av NT), da er det falske saker.

Paulus sa jo at Gud hadde gitt ham oppdraget "å fullføre tjenesten med Guds ord". Kol. 1, 25.

Dét bibelverset er litt vanskelig f.eks i møte med de svært kjente andaktsbøkene "Når Gud taler". Der mottar to engelske damer hver dag en liten utlegning fra Ånden. Må si de virker svært troverdige, de andaktene. De pleier ta utgangspunkt i et bibelvers, og så spinnes det videre, ofte langt videre, ut fra vedkommende vers. Det er de minst teoretiske Gudsbøkene jeg vet om. De er Ånd og Liv.

Men uten en grundig start ved korset, og uten et hjerte badet i kjærlighet - burde man visst ikke søke mer kunnskap om Gud.

Hva som skal til for å bære annen kunnskap godt, vet jeg ikke helt. Men sunn sjøltillit, samt innsikt i egen skrøpelighet tror jeg alltid er et gode for den som klok vil være. Sammen med dype røtter og trygghet i land og kultur og familie - og i Gud, og i Ordet.