Er ikke disse bildene utrolig fine? Sier noe om Guds storhet, skjønnhetssans, fargeglede.
Men er det ikke likevel noe galt, noe skrukkete galt?
Disse blomstene har vært utsatt for snø og frost.
Det øverste bildet - er det ikke knopper vi ser, som aldri fikk bli utsprungne blomster?
Og det underste - er ikke blomstene overrasket av frost midt i sin skjønneste utfoldelse?
Jeg vet ikke. Er ingen blomsterkjenner. Men jeg vet at disse har stått i frosten, nedgravd i snø - og slik fant jeg dem da været var blitt litt bedre.
Kan visst aldri bli vakre igjen, disse?
Vi mennesker er som planter.
La oss være gode med hverandre.
-
Her er blomster fra samme busken, tatt to uker tidligere. Er de ikke nydelige, nydelige, nydelige?
Da skrev jeg dette diktet:
Eg er ein vinterblome
Tung snø ligg på akslene mine
og frosten
bit menneska i hjartet
men mine skjøre kronblad
er heile
og gjennomsiktige
og blå
og mjuke
og til stades
midt i februar
Kor utruleg!
Og så gikk jeg altså og sjekket to uker senere, hvordan det sto til med blomstene. Og tok da bildene øverst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar