En mandags-dagbok: Kirketing og hukommelsesproblemer.

Denne dagen har vært full av statskirkeaktiviteter.

Eller ikke: For i dag ble den grunnlovsparagrafen fjernet som slo fast at Norge er et evangelisk-luthersk kongerike - altså et land med statskirke.
Nå er staten og kirken skilt.

Men det var det overhodet ingen som snakket om.

Ikke da jeg var på hobbykafeen i menighetsuset i formiddag. Der var vi 13 damer og 1 mann.
Ikke da jeg var på kirkegårdsdugnad i ettermiddag heller. Der var vi 30 frivillige, både kvinner og menn, unge og eldre.
Og ikke da jeg var på kirke-misjonsforening i menighetshuset rett etterpå. Der var vi 5 damer; den harde kjerne som til og med driver misjon. I alle fall driver vi innsamling til et vannprosjekt i Bolivia.

Skjønt jeg tror det var en som mumlet en setning om at hun ikke likte det da jeg såvidt luftet stat-kirke-saken i formiddag.

Og det var dét.
Folket oppfører seg som om alt er som før. Byens store kirke er det fremdeles normalt å tilhøre.

Jeg vant en engel på utlodningen! Laget av en HIV-positiv dame i Bolivia, med 3 barn og ingen mann.

---

Jeg husker ikke godt. Jeg strever særlig med å huske navn og ansikter. Det har jeg visst alltid gjort, men nå er det ekstremt. Hjernen min jobber tungt. Jeg hadde f.eks ikke kjent igjen damene fra hobbykafeen på 17. mai, eller ikke sett dem, enda flere av dem hadde sett meg og prøvd hilse på meg, fortalte de. Og i sted kom jeg ikke på hva de forskjellige het, som jeg skulle sende bilde til fra dugnaden. Enda jeg har hørt navna deres mange ganger, og lest dem også, på facebook.

Så da jeg så et TV-program om demens i sted, lurte jeg på om det var min egen nære framtid jeg fikk innsikt i. Eller om det var min manns, som ble vellykket hjerneoperert for et par år siden, men klager over hvilken sosemikkel han er blitt - eller om det var vår begges framtid - så vi kan passe sammen - jeg kjente meg ikke særlig lykkelig der jeg satt.

Da hørte jeg i mitt indre med ett noen strofer fra en sang: "...He can restore, what is taken away..."

Ok.
Der er håp.
Ingen grunn til å fortvile. Den der påminnelsen kom fra himmelen. Hold fast på den.

Og det har jo vært en flott dag.
Positive mennesker rundt meg på alle arrangementene.
Hjemtur med "hun der skribenten" - jeg tok bildet under til artikkelen hun skal skrive. En annen hjemtur med en annen dame, inkludert bygdeomvisning på Vestmyra. I tillegg til alle de andre småsamtalene. Jeg leste dessuten noen dikt jeg har skrevet, på hobbykafeen.

Det er sosialt å være engasjert i kirkelige aktiviteter!