Å tilhøre. To belong.

«The question is not as for Hamlet to be or not to be, but to belong or not to belong» (Marcel Proust)

Ulike slags tilhørighet:

En kan tilhøre et fellesskap i kortere eller lengre tid, og innerst i fellesskaps-kjernen eller lenger ute i periferien.

Jeg tror at lang tids tilhørighet i kjernen av et fellesskap er en stor rikdom for folk - som mange trolig ikke er seg så bevisst, fordi tilhørigheten tas som en selvfølge - men det gjør en til et stabilt og trygt menneske.

Det beste en kan gi et menneske etter mat og klær, er derfor mennesker å høre sammen med: Søsken, naboer, seg selv, interessepartnere - og dernest å oppføre seg slik at fellesskapet i gruppa blir noenlunde trivelig. Og sist, men ikke minst: Se til at vedkommende får bidra med noe gruppen trenger. Det gir mening og verdighet til tilværelsen.

Svært lang tids "belonging"  - altså tilhørighet - fåes i:

Familien. Bygda. Landet. Menigheten - ofte.

Langtids-belonging:

Supporterklubben. Arbeidsplassen (de trofaste arbeiderne i de solide bedriftene). Ekteskapet, som regel. Politisk parti.

Mellomtids-belonging:

Skolen. Koret. Fotballaget. Arbeidsplassen (karrierefolk, folk i utsatte bransjer). Dataspill-deltakere. Samboerskapet, ofte. Menigheten.

Korttids-belonging:

Charterturgruppa. Kveldens tilskuere til samme forestilling. Leirdeltakere. One-night-stands.

Hvordan bli akseptert I et fellesskap?

Man kan betale seg til plass – særlig i kortids-fellesskap.

Mellomtids-tilhørighet kan man ofte gjøre seg fortjent til, være flink nok til. En er god nok til håndballlaget, kvalifisert nok til å få en jobb. Hyggelig eller tilpasset nok til å få være en del av gjengen.

Man kan ha populære venner som brøyter vei for en, i en hvilken som helst sammenheng.

Man kan også ved sitt trofaste frammøte vinne seg en plass i mange langtidsfellesskap. Man tilhører den klassen man går i. Som regel. Og man er en del av inventaret i sin stamkafé, eller i sin menighet.

Man kan dessuten ha meninger, engasjement og sympatier som kvalifiserer en inn i en gruppe.

Og enkelte fellesskap er man født inn i, helt ufortjent, helt uten prestasjon. Det gjelder familien, bygda – til man flytter - og landet sitt. Og også en menighet, i mange tilfeller.

Den som er uten penger, dyktighet, helse, engasjement eller meningsfeller – har bare de automatiske, medfødte fellesskapene igjen.

Ved skilsmisse, er man enebarn el.l, ved svært dårlig oppførsel – kan likevel familien forsvinne.

Og hvis alle naboene flytter, bøndene legger ned gårdsdriften, eller hjørnestensbedriften flagges ut – kan bygda di forsvinne også.

Og hvis troen dør, eller menigheten din dør – mister du også dét fellesskapet.

Den aller siste bautaen i livet – ditt land, din identitet som nordmann – er muligens også truet. Ved massiv ikke-assimilert innvandring, åpne grenser, raske forandringer i språk og snakkemåter og i hvordan ting organiseres og hva som verdsettes – forsvinner sannelig landet ditt også. Føles det som.

Når man ikke lenger har noe eller noen å tilhøre og være stolt av, blir man bunn ulykkelig.

Mer om tilhørighet og identitet

Den som tenker på skilsmisse, bør tenke vel gjennom om barna har nok andre steder å tilhøre. Er barnas – eller din egen eller partnerens - sosiale eller arbeidsmessige tilpasningsdyktighet lav, er familien ekstra viktig. Husk at skolen slutter snart! Da forsvinner mange av vennene også. Og jobben må alle slutte i, med tiden. Hva har man da - hvem har man da – hvem ER man da?

Men et ødeleggende fellesskap kan det være vel verd å bryte ut av – eller ødelegge - hvis det er mange og viktige ting som ødelegges der.

Vi blir jo alle preget av de fellesskap vi tilhører:

Jeg ER nordmann.

Jeg ER misjonsforbunder, jeg var, i alle fall.

Jeg ER mor, datter, søster –

Jeg ER korist

Jeg ER gammelt idrettslags-medlem

Jeg ER gammel nei-til-EUer

Jeg ER det jeg tilhører, eller har tilhørt – og tilhører der jeg hører til.

Men jeg er også, og aller mest, Guds barn. 

Og himlen er mitt hjem. For Gud har akseptert meg som sin, fordi jeg har akseptert Jesus. Jeg tilhører dermed "Kristi kropp", Guds menighet på jorden - enten de andre på samme kropp anerkjenner meg eller ikke. Eller jeg dem -

“Hver den som tok imot ham (Jesus, altså), dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på navnet hans” – sier Bibelen.

Og dét har jeg sannelig erfart at jeg er – jeg er Guds datter - elsket og hjulpet på tusen måter, gjennom alt.

Det er min største glede å kunne gå rett inn i ethvert levende kristent fellesskap og uten videre kjenne meg godtatt, velkommen og vel der – fordi vi deler samme ånd.

Det kan riktignok av og til være nødvendig å til en viss grad skjule sine andre egenskaper og interesser, om lykken skal vare, men - jo nærmere man er Gud, jo mer tåler man av ulikheter på andre områder, f.eks politisk. Dessuten vil slike Gudsnære mennesker leve under Guds justering og innflytelse, så de vil etterhvert nærme seg hverandre i vurderingen av mange ulike ting - ettersom Guds standard blir vevd inn i dem.

I religiøse fellesskap der de ikke har, eller har lite av, Jesu ånd, vil jeg ofte ikke kjenne meg hjemme. Ikke tilhøre.

Men jeg kan kjenne meg hjemme i ikke-kristne fellesskap der det er andre felles ting enn ånd som binder oss sammen.

----

Alle fellesskap er viktige!

Trives gjør den som er akseptert  i et fellesskap eller ti - og aller helst av dem aller innerst, eller aller øverst - og får være nær dem.

Dersom lederen skyr et medlem, vil også resten av gruppen sky ham – nesten alltid.

Er man i tillegg også likt av sitt fellesskap, kan man være rent lykkelig, og elske igjen.