Jeg har vandret med Jesus - en dag på Fauske

Glem ikke alle Herrens velgjerninger, står det i bibelen. Ikke alle! Jeg synes det er fint å skrive ned litt fra hverdagen av og til - for å huske, for å takke, for å glede meg en gang til - og for å dele gleden med andre, men også vise  folk hva et hverdagsliv med Gud kan være. Gud er jo ikke bare for søndager eller nødsituasjoner.

Dette er i går:

Formiddagen på biblioteket: Fire kvinnelige forfattere leste fra egne verk for åtte tilhørere. To snakket dansk, de skjønte jeg nesten ingenting av. Men ett av danskens dikt hadde en veldig rytme og musikalitet, og jeg forsto et par setninger, siden det var på engelsk: "The snow is black, she's a show".

Jaja. Jeg forsto i alle fall bittelitt. 

Og så sa hun noe på dansk som jeg forsto helt:
Å følge sitt hode, er hjerteløst.
Å følge sitt hjerte er hodeløst.

.

Den grønlandske 60-åringen forsto jeg rett og slett ikke, jeg orket ikke anstrenge meg for å forstå dansken, men hun hadde en billedbok med bilder av nakne seg selv i allslags merkelige shamanaktige sammanhenger som gjorde inntrykk. Godt voksen kropp som ikke spilte på sex, men på . . . ? Underlighet? Pussig, var det.

Ei av forfatterne var fra Møre, jeg syntes hennes bok var kjedelige greier. Om en dampende islending med kjæreste. 

Hun siste, østlendingen, bare ledet seansen, som slett ikke varte så lenge. Mindre enn en time.

Jeg tipper de fire var støttet med offentlige kulturkroner.De holdt seg overhodet ikke til tema på plakaten, som var "Kvinner på kanten. Om slektens og stedets betydning for spesielle kvinner". Eller noe liknende.

Jeg påpekte det på slutten av samlingen - da sa de at de ikke orket høre hverandre si det samme opp og opp igjen - de var jo sammen på turne. De hadde behov for å si noe nytt. Men jeg og sidemannen følte oss nok litt snytt. Særlig fordi den siste norske damen ikke bidro med noe. Henne ville vi sannsynligvis forstått.

Det kan bli vel mye forsøstring over språkgrensene som ikke er verd så mye. 

Og jeg tenkte at det må da være mulig å stille opp med noe like verdifullt selv?

Sånn sett ble jeg jo inspirert.

----------

På biblioteket sto også et par bord med et pepperkakehus og snø på bakkene:

Her skulle nok bli en hel by med tiden, regnet bibliotekaren med, men det var dette som var kommet inn til nå. En by begynner vel med en enslig bondegård, som siden blir nedbygd, foreslo han.

Jo, alt begynner i det små. En skal ikke forakte den ringe start - er et godt bibelsk prinsipp. Men jeg følte meg mest berørt av de fine åkrene som ville forsvinne.

På vei hjem gikk jeg innom distriktstannlegen siden jeg hadde hull i en fortann - og fikk time til dagen etter, og det var en Guds velsignelse, for to dager etter skulle jeg jo dra tilbake til Oslo.

Traff også naboen vegg-i-vegg, som fortalte at nå hadde hun ordnet med brøytinga til vinteren. Vi betaler det samme som sist vinter. Flott, flott, greitt, greitt! Også dét en himmelsk velsignelse.

Siden laget jeg meg middag, vossakorv - det liker jeg - før jeg tok med meg en gave fra en venninne,  et malt japansk kunstverk på tynt rispapir - og gikk til rammemakeren med det. Vi så på rammer sammen, og bestemte oss også sammen for det dyre glasset som nærmest ikke synes. Tilsammen veldig dyrt - ikke bare-bare å få slike gaver, nei - men det var en fin opplevelse å bli kjent med kunst-gesjeften nedi gata på den måten - som en ekte kunde. Han fortalte om sønnen (eller var det barnebarnet?) som spiller i band (Inculado), han solgte cd-ene deres, og jeg har søkt  dem opp på nett og lyttet da jeg kom hjem - men dekningen var for dårlig til å få noe skikkelig inntrykk. Det høres ut til å være nokså massive og voldsomme greier. Men Avisa Nordland ga dem terningkast 6.

På veien til rammemakeren traff jeg forresten en innvandrernabo fra Eritrea. Hun er en strålende dame, vi omfavnet hveradre glad da vi treff hverandre, men jeg gikk egentlig og snakket med en annen i telefonen, så det ble med den ene klemmen. Tror neppe jeg får besøkt henne mer denne gangen - men for et fint møte! Takk Gud, for at jeg fikk treffe henne.

Så stakk jeg bortom Amfi, butikksenteret, for å se om de solgte forede vinterbukser. Jeg fordrar ikke gå med strømebukser, de klør, så derfor. Men nei. I stedet fant jeg den perfekte kjolevesten. Et så perfekt plagg ser jeg sjelden - så jeg brukte 800 helt uplanlagte kroner der og da. Oioioi.

Men Herren vet da at jeg strever med å finne klær som både han og jeg liker å ha på meg. Han ønsker å dekke meg til nedover mot knærne, siden jeg liker å gå med stramme bukser. Han vil jo ikke sende ut en fristerinne til å vitne for karfolka - jeg er jo et vitne, enten jeg vil eller ikke, siden jeg er såpass tydelig om hvem jeg tror på.

Så jeg tror kanskje Han syntes det kjøpet der var greitt likevel. Om det var Han - han Herren - som direkte ledet meg til kjolen, vet jeg likevel ikke. Men jeg våger i alle fall å glede meg over den.

Jeg traff Isac, kokkeelev, på senteret, han skulle som meg opp til Betania for å være med på bønnevandring. Det er noe pinsemenigheten har begynt med hver torsdag. De ber for fengsel, politi, sykehjem og andre arbeidsplasser og institusjoner de går forbi. Både for folkene som blir hjulpet, og for de som jobber der. Denne dagen var det tre tenåringer med og ba, samt pastoren, svigerfaren og jeg. Da vi kom ned til Amfi igjen, stakk jeg innom et ærend. På vei ut tok en mann tak i meg og ville snakke. Han var helt fremmed for meg, og omtrent på min alder. Jeg stoppet opp en liten stund, fortalte at jeg var en kristen på bønnevandring, og lot ham så gå med nedover gatene og prate i jakt på de andre. Men vi fant dem ikke. Etter en stund ringte jeg pastor og fikk vite at de nesten var tilbake til Betania igjen. Ok, ok. Da passet det jo å gå på foredraget i kinosalen i stedet. Foredrag om bipolar lidelse, holdt av en dame fra bygda (unnskyld - byen!) som selv lider av det. Den fremmede ble med meg dit også.

Det var interessant! 250 sambygdinger i fullstappet sal fikk høre en ærlig historie om stor smerte og overdådig energi og god og dårlig behandling og om å våge og ikke våge å være annerledes. Hun var både reflektert og morsom, og sannsynligvis temmelig egenrådig. Jeg kjenner noen andre med bipolaritetsproblemer, og syntes det var lærerikt og rørende.
Her er plakaten for arrangementet - de var ikke kristne, men brukte kristne begreper, vi er jo et kulturkristent land:

Det er jo interessant i seg selv at folkeopplysning, sykdom. selvmord og alvor er blitt underholdning. Det var jo en slags underholdning, og med kakesalg i pausen. Det var musikalske innslag også. Slik så det ut i kinosalen:

Etterpå gikk jeg hjem, da hadde følget mitt måttet gå til en annen avtale. Men siden sendte han meg en melding og ba om å få treffe meg igjen. Jeg hadde gjort slikt inntrykk. Det var neppe med påkledningen min. 

Jeg svarte at hvis han oppsøkte Betania og ble en kristen og begynte gå der, så ville han nok treffe meg neste gang jeg kom nordover. 
Jeg håper jo han benytter anledningen. Nå har han truffet en kristen dame som han likte være sammen med. Kanskje det går an å tenke tanken på å bli kristen for ham også? Jeg tror han skjønte at det som gjorde inntrykk, hadde med troen min å gjøre. Jeg tror det. Jeg håper det.

Og så skrev jeg at jeg var gift.

Og det var den dagen!