Geiteoppdragelse

Hvis vi lærer barna våre at det er galt å bry seg om andre mennesker - galt å kikke på, kontakte, hjelpe, snakke om eller hilse på andre mennesker - da lærer vi dem opp til å bli geiter i Jesu øyne.

Geiter er slike som ikke bryr seg med å hjelpe andre mennesker.

Jeg møter så ofte mennesker som ikke bryr seg om fremmede folk rundt seg. Barna deres tar selvsagt etter sine foreldre, og møter meg også uten innhold i blikket - nærmest uansett hvor naturlig en viss kontakt hadde vært. Selv om vi står i samme kø på butikken, eller sitter overfor hverandre på toget, eller deltar på samme møtet eller vi treffer hverandre i skogen, er holdningen den samme: Ikke bry deg. Vær upåvirket. Den andre eksisterer ikke.

Jeg tror foreldre nå bevisst oppdrar barna sine til distanse i angst for overgripere. Man hører så mange historier om fæle folk. Best å beskytte barna. Men beskytter man barna mot kontakt med folk generelt, frarøver man dem også et lykkelig og rikt liv. Både som mottakere og som givere av menneskelighet og godhet.

Men av og til brytes mønsteret; Et par alvorlige øyne som kikker opp på deg ved et tilfeldig kassaapparat. Eller en som kommer løpende bort til deg når du går over idrettsbanen. Spør hvor du bor. Eller et smilende fjes fra en barnevogn. En som tar imot vennligheten i ditt eget ansikt.

Hvor godt det er!

Geiter - slike som i praksis ikke bryr seg om andre - det er slike som ikke får være sammen med Jesus i evigheten. De Jesus sier dette til:

«Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»(Matt 25, 41-45)

Nå kan det jo hende at barn som lærer å holde distanse til fremmede, likevel læres opp til å hjelpe folk de kjenner. At det kun er fremmedfrykt de lærer. Fremmedkulde.
Jeg er ikke helt sikker. Om nærvarme og fjernkulde virkelig lar seg kombinere. Om man kan være kjærlig og god mot noen, men kald og hard mot andre samtidig. Enten ER man varm, eller så ER man kald? Sånn hovedsaklig? Man blir i alle fall kuttet av en stor del av sin menneskelighet, jo større del av menneskeheten som blir avstengt mark for en.

Hin dagen fortalte NRK-nyhetene om en 11 år gammel jente som ble fysisk angrepet på bussen av en voksen dame. Men ingen av de andre passasjerene løftet en finger for å hjelpe.
En gjeng forferdelige nordmenn!
Både hun som angrep (gitt at det virkelig var uprovosert, som påstått), og alle de andre som bare så bort.
Om det var av angst, egoisme eller ren oppdragelse vet jeg ikke - men det virker som et klart brudd på Jesu forventning til oss om å hjelpe vår neste.
Vå neste er jo slike som ligger nedslåtte i veikantene, langs den veien vi går. Selv om vi ikke kjenner dem. Jfr Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan.

Å bli kristen, er å vende seg bort fra sitt egoistiske liv, å bli tilgitt for det - og å begynne bry seg både om Gud og om andre mennesker. Ved Guds hjelp kan vi både ville bry oss, og klare bry oss på en god måte.

Det betyr ikke nødvendigvis å forandre personlighet og bli mer sosial enn naturlig er for en. Men det betyr å flytte fokuset mer over på andre, så vi begynner å se etter hvordan de har det, og dessuten ta hensyn til andres ve og vel i alt vi gjør. Vi snakker sant, holder avtaler, plukker opp søppelet etter oss, vi vasker hendene før vi lager mat til gjestene, vi stiller opp på dugnader, forsvarer de som blir angrepet, vi kjører både egne og andres barn på idrettsstevner, vi dømmer rettferdig, vi hilser vennlig på de vi møter - og vi gir direkte hjelp til dem som trenger det.

Vi VÅGER å gjøre disse gode tingene. Og vi orker. I alle fall til en viss grad, for Herren hjelper: Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, står det. Og det står også: Vær klar i tide og utide, til å hjelpe altså. Da kan vi også regne med hjelp til å oppfylle kommandoen. For slik er Gud. Han gir det han krever. Men han krever altså god medmenneskelig oppførsel av sine barn.

Og når det er vi selv som trenger hjelp - så får vi dét også. For den som viser barmhjertighet, skal finne barmhjertighet. Enten hos sine medmennesker, eller av Gud direkte. Det er en himmelsk lov.

Somme tider er det hvile vi trenger. Hvile fra menneskene rundt oss. Noen ganger distanse også. Av og til er det jo farlig å være for åpen og hjelpsom mot folk. En får bruke vett, og dessuten lytte til om Herren har noe å si i konkrete situasjoner. Kanskje det er en annen som skal ta seg av akkurat dette mennesket du nå ser trenger hjelp.

Men hovedregelen Herren gir oss, er å være vennlig mot alle mennesker, og elske sin neste praktisk og konkret.