Hår – barbere, kle det inne eller vise det fram i all sin gru?

Det er 8. mars, kvinnedagen. En av de viktigste kvinnesakene er skjønnhet.

Og noen kvinner er naturlig delikate. Men de aller fleste setter inn temmelig mye energi på å prøve nærme seg det overnaturlige skjønnhetsidealet vi er omgitt av. Hårfjerning er en stor del av denne jobben. Jeg har undersøkt litt i egne erfaringer i sakens anledning. Prøver finne ut hva som er sant og nødvendig.
Det er nemlig et tøft fengsel kravet til delikatesse setter oss kvinner i.

Så her er dagens rapport:

Jeg brukte god tid på badet i morges. Det trengtes barbering.

Stakkars oss damer – vi er nødt til å barbere oss overalt, unntatt på hodet, for å bli ansett normale. For å få respekt. For å holde oppe selvtilliten.
Og sånt tar tid!

Så det er ikke så ofte jeg gidder. Men jeg ble minnet om det i går da jeg satt i det kommunale boblebadet sammen med en helt hårløs mann. Da ble mine naturlige legger og armhuler plutselig synlig for meg. Og sikkert for ham også. Han var helt stiv i ansiktet. Så jeg kom på mine egne skrekk-opplevelser som tenåring, de første gangene jeg så damer med skikkelig kroppshårvekst. Det var skrekkelig! Jeg husker veldig klart hvem det var som gav meg dem alle sammen.

Først var det hun som bare var 15 år, men likevel utrolig buskete under armene. Så var det den beskjedne rødhårete tjueåringen med oransje hel-ull over joggeskoene. Dernest en rødhåret 30-årig lærer med uante mengder bikinilinjeforstyrrelser langt nedover lårene.  Til sist var det hun 35-åringen i dusjen med mange lange mørke striper  rundt de to melkeveien. Jeg ble like sjokkert over alt sammen. Og fant det alvorlig frastøtende.

For som ung tenåring vet man ikke hvordan slikt utvikler seg. Man har lite kroppshår selv, og ikke har skolevenninnene eller glansbildene i bladene det heller. Og hvis ikke mamma er plaget – så er man blank – i alle fall var jeg det.

Men dermed kan jeg levende forestille meg hvordan en ung singel mann også må føle det i møte med meg – han som er så vant til så mye vakkert fra både media og kanskje også pornoindustrien.

Nå kan jeg aldri tenke meg at mitt eget ubarberte fra i går skulle være i nærheten av de hårmengdene som rystet meg slik som ung. Jeg syns i grunnen jeg var helt akseptabel. Men hva vet jeg – kanskje hårmarerittet fra den gang bare har vokst inni hodet mitt – kanskje de damene jeg den gang så, ikke er verre enn slik jeg var i går? Å jo, det var de nok. Basta.

Men i alle fall – jeg syntes jeg jeg trengte en omgang med høvelen i dag.

Jeg fjerner forresten aldri håret på armene, selv om de er temmelig lodne, og alltid har vært det. Kanskje jeg selv har gitt alle andre armhårssjokk gjennom hele livet?

Det er utrolig hva man godtar, bare en er vant til det - jeg synes armene mine er helt greie.

Et par andre minneverdige hårhistorier:

Den 50-årige damen med skjegg som en mann i hele ansiktet – men det var alltid pent barbert. Så jeg syntes ikke det var avskyelig, bare rystende og utrolig. At det gikk an! Senere har jeg sett mye mer av slikt, nå når jeg visste om muligheten.

Min fars nybarberte kinn som ville ha klem – han likte å gi oss ungene en nybarbert kos når han var opplagt og glad . Det var lykkestunder for meg. Der ble sikkert mitt bilde dannet av hvordan menn skulle være i ansiktet, for å være fine: Glattbarberte. Jeg har aldri vært tiltrukket av menn med skjegg. Ikke det aller minste. Men jeg har hatt flere avslappende fine vennskap med slike karer. Så de har jo vært gode å ha likevel. Men den standarden min far satt - sitter sannelig i!

Mine hårete onkler var både fascinerende og skremmende.
Lyst krøllete hår over hele kroppen –  massevis - jeg grøsset faktisk litt som barn.

Men de var skikkelige mannfolk. Sånn skulle mannfolk være.

I alle fall kunne de godt være slik. De måtte i alle fall ha såpass som min pappa hadde! Minst!

Men vi jenter – var jo jenter.

Så jeg prøvde hårfjerningskrem på leggene som ganske ung, jeg hadde jo litt hår der, i slekt med mine onkler som jeg er. Men jeg likte ikke tanken på alle de ukjente, virkekraftige, fremmede stoffene jeg dermed helt sikkert fikk i meg, og sluttet ganske snart. Jeg lot bare hårene vokse. Det var da normalt med litt hår på bena.

Inntil jeg kom til USA som 24-åring. Da fikk jeg høre det – jeg tror både fra amerikanske gutter, og fra norske jenter som studerte der: Sånt går ikke an. IKKE i det hele tatt. Alle synes det ser forferdelig ut. Du blir ikke akseptert, du MÅ fjerne det – det måtte vi! sa jentene. Det var ekte søsterkjærlighet. De ville spare meg for utstøtelsen. Og jeg skjønte at det var alvor –

Nå har vi fått samme nulltoleransen i Norge, tror jeg. Og det er bare leitt.
Skjønt jeg kjenner ikke ungdomsmiljøene nå for tiden. Jeg vet egentlig ikke hva som tolereres.

Jeg prøvde voksing av leggene for to år siden, på et fint hotell. Men fikk en masse stygge røde nupper etter kort tid, av hårene som vokste ut igjen. Jeg gjør det aldri mer.

Når det gjelder bikinilinjen har jeg funnet meg badetøy som rekker et stykke ned på lårene, det trives jeg godt med. Eller jeg bruker shorts.

Nupping av hår har jeg drevet lite med. Jeg synes nuppede øyebryn lett ser unaturlig og typete ut, men jeg har nappet litt fra halsen. Jeg orker ikke se ut som hun jeg kjenner som lar alt vokse i naturlighetens navn; det er ikke vakkert. 

Så jeg har altså funnet min egen måte å leve med loddenheten på. Barbere leggene og annet når det blir for galt, vise fram armene bestandig, kle bort bikinilinjen…. Man får finne sine egne grenser, og håpe at det ikke blir alt for ekkelt for de rundt en. Skjønt "egne" - grensene mine er jo mye et resultat av kultur og tilbakemeldinger jeg får, så helt mine er de jo ikke.

Men jeg håper jeg slipper helskjegg om noen år.

Bibelen sier at ”man kler inne de delene av kroppen som man blyges ved” (den slår det fast som et faktum, ikke som et bud). Men jeg er nå glad for å slippe gå med heldekkende burka, og tillater meg å fjerne, eller holde i sjakk, det jeg skammer meg over.

Men jeg minnes godt svigerfar, som flere ganger fortalte meg om den damen han hadde kjent, som hadde helskjegg og lot være å barbere det, siden Gud hadde skapt henne med det. Og så lo han godt – men jeg tror han var full av respekt og beundring for henne også: Tenk at hun hadde en slik respekt for Gud! Enda så mye det måtte ha kostet sosialt!

Mon tro om det er noen andre i hele verden som har gjort slikt inntrykk på svigerfar? Han har møtt mange store forfattere og kulturpersonligheter!

Men det var denne damen han stadig fortalte meg om - det kan jo ha vært fordi han så for en hårete type hans svigerdatter også var, og visste mer om utviklingen av slikt, enn jeg gjorde?

Men jeg håper at mitt nivå på hårstell (jeg farger ikke håret) og hårfjerning kan være et bidrag til å lette kvinners byrder og press på området. Jeg synes folk får tåle både grått hår og litt kroppshår uten å vemmes – og dét må de øves opp til ved å eksponeres for lodne grå mennesker.
Here I am…

He.

Jeg har forresten en vettig og nyttig holdning om hår, synes jeg:

Jeg skal tåle, vedkjenne meg og ikke skjemmes over det faktum at jeg har diverse uønsket hår rundt om på kroppen.

Det er også ok at folk vet om det. Men det er bra å se litt skikkelig ut; verken jeg eller andre skal synes at jeg ser altfor frastøtende ut.

Det er et visst problem at mannen min er svært tolerant, han liker meg nærmest uansett hvordan jeg steller meg eller ei. Så jeg får minimalt med korrektiver eller hjelp av ham til å se skikkelig ut. 

Men man kan jo håpe at ganske mange egentlig er som ham - det er en avslappende idé, som jeg likevel ikke tror helt på.
Jeg tror faktisk det er nødvendig å holde verste hårveksten i sjakk for respektens skyld. For å bli hørt på og respektert.

I morgen skal jeg på kvinnesaksmøte. Han (!) som skal holde kveldens tale, har skrevet om kvinners behåring, og hvor dårlig gjort det er av menn å henge seg opp i slikt.

Må det da en mann til for å sloss for vår frihet som behårede vesener?

------

Mennene, ja.
De er jo begynt å fjerne håret, de også. Men der er jo sånne voldsomme mengder å ta av, at jeg tror, jeg tror prosjektet ikke blir et allemannsfenomen. I alle fall ikke et allemann-MÅ-fenomen.

Stakkars guttene ellers!

Det er kanskje vakkert på et vis, med disse svære, muskuløse baby-kroppene - men det er jo helt bort i veggene unaturlig. I alle fall for oss nordmenn. Det må jo kreve et voldsomt selvopptattsnivå.

Æsj!
For sjølopptattheten og alle norske navler.
Også blant kvinnene. Der er jo nesten ikke rom for damer å være opptatt av saklige ting utenfor seg selv, for de har så mye utseende å passe på. Uff, nei, for en ubalansert salve.  Men kanskje den største grunnen til å la håret gro, nettopp er for at vi ikke skal ende opp som tomme, dumme, deilige og selvopptatte - og dernest sure og totalt mislykkede. Jeg mener, man må jo ha noe å falle tilbake på, noe å være interessert i, å bidra med, når skjønnheten svikter en.  For ytre skjønnhet er for ungdommelig, og umulig i lengden, og ikke noe å bli gammel på, den falmer til tross for all verdens sminke og botox - og kan verken spises eller gies bort til andre.

Jo, det kan den jo - det holder oppe standarden i et hjem, eller i et besøk, å se litt fin og ordentlig ut.

Nei, det er best, eller enda viktiere,  å gjøre noe skikkelig i livet mens man enda har krefter, ens handlinger er mer varige enn ens ytre skjønnhet. Og et vennlig vesen er mer verd enn ytre pynt, og kan vare til man dør.

Bibelen sier:

Ordspr. 31, 30-31:
Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
        en kvinne som frykter Herren, skal prises.
  La henne nyte frukten av sitt arbeid;
        der menneskene møtes,
        får hun ros for sine gjerninger.

1. Pet. 3, 3-4:
La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere.  Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.