Pilatus, den gode mannen som drepte likevel

Pilatus skjønte at Jesus var uskyldig.
Han skjønte dessuten at lederne i Israel var misunnelige på ham, og at det var derfor de ville ha ham drept.
Som romer var han ikke selv blindet av misunnelse eller solidaritetsfølelse med jødiske ledere, eller av skuffelse over Jesus - så han så klart og bedømte situasjonen riktig. Ære være ham.

Pilatus tok konsekvensen av sin innsikt, og prøvde fortelle jødene at Jesus var uskyldig. Han prøvde få dem til å ombestemme seg. Han ga dem alle muligheter til å snu. Ære være ham. Han lot til og med Jesus piske, så blodtørsten deres kunne bli tilfredsstilt. Mindre ære her - han begynner å bli pragmatisk i stedet for rettferdig. Han vil være venn med folket.

Men jødefolket ville ikke snu.
De brukte i stedet sitt siste og sterkeste argument: Hvis du ikke sender Jesus i døden, er du ikke keiserens venn, sa de.

Da ga Pilatus seg.
Keiseren! Den romerske keiseren, lederen hans! Det måtte ikke skje. Keiserens vennskap var fryktelig viktig for ham. Riktignok vasket Pilatus sine hender - det er DERE som dreper ham, jøder! Ikke jeg! betydde det.

Og han festet også en plakat over hodet på Jesus som slo fast Sannheten: At Jesus var jødenes rette konge - til tross for jødenes protester, gjorde han dette.

Ja, Pilatus gjorde alt han kunne, riktig og sant - unntatt å våge vennskapet med lederen sin.
Han LOT Jesus bli korsfestet. Han ville det ikke, ære være ham, men han LOT det skje.

Vanæret være ham.
Mannen som tenkte på seg selv.

--------

John Henning

Eg ville du skulle leve. Få vere hjå dine. At dei skulle få ha deg.

Jeg var vel 15-16 år første gang jeg traff ham. Det var kommet ny lærer på leirskolen, og jeg hadde hørt at han hadde slått seg ned i min tantes hytte på vestsiden av Botnavatnet, en liten stue uten strøm og kloakk - det syntes jeg var spesielt.

Så neste gang jeg dro hjem i helgen for å besøke familien min, tok jeg ikke strake veien tvers over isen som vanlig, men skrådde av til venstre og havnet hos John Henning. Der ble jeg værende et par timer og ble kjent med den nyutdannede ur- og buskmannen fra Hardanger. Han var helt i orden og ikke skummel i det hele tatt. Han passet i Dyrkolbotn.

Mens far min satte i gang leteaksjon i fjellet for å finne dattera si som var kommet bort i fjellheimen i vinternatten.

Jaja – jeg rakk akkurat å hindre Røde Kors-mannskapene i å dra ut da jeg ut på kvelden dukket opp hjemme – men jeg syntes jo forsvinnings-alarmen var nokså overreagert, bare et par timer senere enn vanlig en helt ufarlig vinterværs kveld – isen var da trygg på alle vann.

John Henning ble boende i Dyrkolbotn i mange år – kanskje 10? 15?

Jeg vet ikke. De fleste av de årene bodde han hjemme hos oss, han flyttet fra hytta og inn i litt mer siviliserte former ganske fort, etter det jeg husker, og snart dukket også Tove opp. De to hadde gått sammen på økologisk jordbruksskole i Aurland, men så tror jeg Tove hadde et år på Villmarksskolen til Terje Forlund (er det det han heter?) før hun havnet hos oss, hun også.

Hun startet også som lærer, men endte etterhvert opp som administratoren på leirskolen, mens John Henning forble hos sine elever. Hvem av dem som lærte oss å spise grøntfor, vet jeg ikke, men kostholdet i Botnane fikk nokså mange nye impulser via dem. Grønne, økologiske, hvitløkskrydrede impulser. De var i det hele tatt nokså samkjørte, så det var vel ikke så underlig at de slo seg skikkelig sammen og ble et par etterhvert – de giftet seg halvannet år etter meg og Stein Arild omtrent, så det må ha vært i 1987.

John Henning var grei tvers igjennom. Ukomplisert, ærlig, sprek, akkurat passe omtenksom og ordentlig, fredelig, flink - og med så fine verdier. Han brukte vadmel og kjørte telemarkssving lenge, lenge, lenge før det ble noen rikmannssport. Det var aldri noe som helst problem å omgåes ham – han lot alle og enhver leve sitt eget liv like ved siden av seg selv – jeg tror aldri vi noen gang har knuffet eller frustrert oss over hverandre, i alle fall ikke jeg over ham, eller gruet meg til å møte ham eller noe som helst negativt. Og så delte vi helt selvsagt samme oppholdsrom og matbord hver gang jeg var hjemme. Og det var temmelig ofte i de første årene.

Som gift kom jeg ikke lenger hjem så ofte, og etterhvert flyttet jo også Tove og John Henning for seg selv, til Eknes først, og senere lenger ut i verden – til Hallingdal, der de begge ble barnevernsarbeidere på et kollektiv for ungdom, før John Henning senere ble lærer i den vanlige grunnskolen.

Vi besøkte dem ikke så ofte etter at vi fikk slik en geografisk avstand, men et par-tre ganger var vi da hos dem – senest var jeg der alene i juni 2012, den dagen hadde John Hennings 10.-klasse skoleavslutning, så vi fikk ikke så mye tid sammen, men han kom hjem om kvelden med et flott ull sitteunderlag som en hilsen fra klassen sin. Det var så helt i hans ånd:

Jeg fikk også hilse på sønnen, som var blitt slik en usedvanlig fin ung mann. Men datteren var ute på reise, henne har jeg ikke sett på svært lenge. Jeg har jo fulgt hele familien gjennom Toves julebrev i alle år, og skjønner likevel at de begge er blitt flotte mennesker. Så godt!

Neste formiddag dukket John Henning opp nede på togstasjonen der jeg sto og ventet for å dra videre. Da tok jeg bildet øverst i dette stykket, og vi fikk en liten prat alene – dagen før var det jo Tove og jeg som brukte det meste av tiden sammen. Hvor glad jeg er for at jeg dro til dem! Det var flere år siden sist vi hadde møtt hverandre, men som alltid var kontakten der – den kontakten man har med nære venner som en vet en er velkommen hos uansett år og avstand. Både John Henning og jeg var nok begge blitt mange hakk gråere, vi kunne speile tiden i hverandres ansikter, men det var helt greitt. Sånn er det jo med livet. Og jeg var så glad for å se at han hadde det bra. Så langt jeg kunne se, hadde han det bra.

Min egen mann døde av kreft for knappe to måneder siden, sist i januar. Han ringte til John Henning noen uker før jul, da vi fikk høre hvor dårlig han også var blitt. De fikk slik en god prat, de to.

Kan hende prates de i himmelen nå. Jeg håper det. Det må være godt å finne kjentfolk i himmelen.

Men her på jorden er jeg blitt fattigere. Ikke bare er mannen min borte, men også en av de få andre som har kjent alle mine nærmeste og hele min bakgrunn, er nå forsvunnet. Bare gode minner er igjen. Men det er til gjengjeld BARE gode minner. Fra et usedvanlig fint menneske.  Du verden – jeg skjønner her jeg sitter at han med sin reale aksepterende ukompliserte fine usvikelige og rolige væremåte har vært med å legge svære grunnsteiner av glede og trygghet og selvtillitt i livet mitt.

Jeg har bare fred og takknemlighet over John Hennings minne. For en rikdom. Og for en rikdom å ha fått være hans venn.