Årets utsagn - om normle damer

Årets utsagn

kom fra en mannlig ny bekjent, vi var på samme sted et par dager, og en kveld hadde vi følgende samtale:

Han: Du har ikke vurdert å farge håret, da?

Jeg: Nei, jeg ønsker å være et eksempel på naturlighet.

Han: Ja, hvis ikke du vil farge håret, da kan du like gjerne slutte å vaske deg!

Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg etter dette, men han skjønte nok at jeg ble forarget!

For han mente åpenbart at jeg forpestet verden visuelt med min grå lugg.

Det var like ubehagelig for ham å se meg slik, som det ville være å kjenne lukten av et lenge uvasket menneske. Det var faktisk det han sa! Rimelig tolket.

Damer skal nemlig være lekre.

Vel - det er ikke uten grunn jeg har flyttet til Nordland!

Folk her tåler nok fremdeles bedre naturlige mennesker, enn hva Oslos urbane befolkning gjør. I alle fall slapper jeg bedre av i nord enn sørpå. Mannen med det kresne blikket er ikke alene i storbyen med sin krevende smak.

Men jeg synes han var imponerende ærlig. Noe slikt hadde jeg faktisk ikke ventet meg fra en dannet byherre. Ære være ham! Det var ikke sagt med merkbar vemmelse heller  - han ville muligens bare hjelpe meg -

Jeg liker et direkte utsagn. Det kan jeg protestere på, argumentere mot eller være aldeles enig med. På en like direkte måte. Fair play. Jeg er direkte sjøl. Og uvenner ble vi ikke.

Men mer enn noe annet synes jeg det han sa, er uhyre interessant – og djupt tragisk.  Han mente jo trolig sitt horrible utsagn. Han syntes ikke det var noe attraktivt å se ut som jeg gjør. Ja mer: det var rett og slett frastøtende for ham. Det er mulig han ble mer vant til meg etter hvert og ikke la like godt merke til håret lenger, jeg vet ikke. Tipper det. Han fikk sikkert noe å tenke på, dessuten, da jeg protesterte.

For jeg tror altså utsagnet hans er uttrykk for en nokså ny, mer generell holdning, et generelt og temmelig grusomt kvinnesyn, som etterhvert deles av alle, både hokjønn og hankjønn i dette landet, dersom de er under 60 i alle fall: Damer SKAL være lekre. Uansett alder. De skal skinne og se ut som damene på tv, damene i bladene – og altså: damene i storbyen. Ellers er de ikke noe verd. Man ønsker ikke å bli sett sammen med dem, engang – hvis de er ufikse.

Det tolereres ikke å være ufiks eller grå i håret, eller ufiks i klærene. Eller å ha gule tenner. Eller å ha bleke farger i ansiktet – altså være usminket. Skjønt solbrun trenger man ikke lenger være – bare man er svart rundt øynene. Dramatisk, interessann. Man skal ha brukt penger og tid på seg selv. Seg selv, seg selv!

Helt inn i døden skal kvinnene holde standard. På sykehjemmene skal håret legges og neglene males – hvis ikke er det uverdig for beboerne. Jeg har sett utsagn fra kvinner som ønsker å utførre assistert selvmord - få aktiv dødshjelp - hvis de ikke lenger kan framstå attraktive. Foreløpig er vel slike utsagn helst å finne hos svært feterte eller eksentriske personer – men likevel; det kommer, dette synet. Det er på vei. Man må alltid - alltid - være vakker. Man må både leve og dø med verdighet.

Det er uverdig å ikke være vakker.

Vakker utenpå.

Stakkars, stakkars damer som har et slikt press på seg.

Tror det er viktig å stå imot det – la oss bli mange. Våge å være den vi er, og våge å eldes. Det er nemlig ingen ende på personlige, fysiske forbedringer vi kan ta oss til – og som helt vil slite oss ut om vi går inn på den veien.

Men vi kan pynte oss til fest. Det er nok, det. Og gøy også.

Det er ikke rett å feste hver eneste dag.

Til hverdags må det være nok med en viss ordentlighet. Men aldri må det være nødvendig å se 20 år yngre ut enn man faktisk er.

Dagens unge jenter er jo ofte utslitte av det konstante stilpresset allerede som 18-åringer! – har jeg hørt. Hele tida må de være så fryktelig fine. Og så blir de uføretrygdet eller rusmisbrukere på grunn av presset. Og mister all skjønnhet.

Jeg har selv hatt det usedvanlig lett med min egen gråning og alle mine andre ufiksheter, for den gode mannen min tålte det usedvanlig godt. Han sa han var nærmest redd alle de stilige, sminkede, høyhælte damene – hadde det bare vært slike i verden, hadde han aldri fått noen kjæreste. Det var mye mer avslappende med slike som meg.

Nå som han er borte, kan det muligens bli verre hvis jeg ville hatt en ny mann. For standarden i samfunnet har endret seg voldsomt bare siste tiåret, tror jeg. Jeg mistenker at de fleste menn under 55 ikke vil være fornøyd med ei naturlig jente, særlig ikke en av moden årgang. Samfunnet har nemlig plantet inn en forventning hos dem hvordan en dame skal se ut: Fin. Ung. Overnaturlig vakker. Og slett ikke grå i håret. Slikt er for 70-80-åringer. Jeg tror ikke mennene vet det helt selv? Slik som denne nye kameraten min? Han visste trolig ikke for et krevende kvinnesyn han hadde før jeg protesterte på det.

Menn tror kanskje det er naturlig at vi kvinner er vakre og tiltalende? Alltid?  Det er jo bare å vaske seg litt, sminke seg litt, farge håret, kjøpe moteriktige klær, dyre sko, barbere hele kroppen, ta tannbehandling, slanke seg litt, stramme opp… fylle i…fjerne… dekke… seg litt.

Og vi damene følger opp.
Vi må følge opp - være vakre - for å beholde selvrespekten.
Og for å få respekt fra alle andre. Bare tenk på boka som nylig ble gitt ut om Erna Solbergs utseende. Bare om utseendet. Og det var også hovedtanken min da hun vant valget - at hadde hun sett slik ut på håret nå, som for 20 år siden, hadde hun aldri, aldri blitt statsminister.

At hun er fyldig, er faktisk ikke like viktig. Kroppen kan kles inn i vakre gevanter.
Nei, det er frisyren
som teller
mest

skulle man tro, men min erfaring er at et trygt og kvikt og våkent blikk kan veie opp for ganske mye hos store deler av befolkningen. Bare man har en viss minimumsstandard ytre sett. Mens for andre er det øynenes eventuelle snillhet og vennlighet som teller mest.  Det gjelder bare ha humør og selvtillit og ånd og kjærlighet nok til å få et sådant blikk - blikket kan jo bare komme innenfra.

Det jeg aner og prøver påpeke, er at denne helt nødvendige minimumsstandard trolig har blitt slitsomt mye høyere siste åra, og koster dessuten flesk.

Relevante bibelvers:

Salomos ordspråk 31, 31-32:

Ynde svikter, og skjønnhet forgår;

men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.

Pris henne for frukten av hennes arbeid,

hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

(Med andre ord – hvis man har gode (gudfryktige) holdninger og gjør noe bra, kan det veie opp for manglende skjønnhet.)

1. Pet. 3, 3-4:

La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

(Dette var riktignok sagt til gifte kvinner, men antar at det var ment til alle voksne damer – det var jo normalt å være gift)

Pilatus, den gode mannen som drepte likevel

Pilatus skjønte at Jesus var uskyldig.
Han skjønte dessuten at lederne i Israel var misunnelige på ham, og at det var derfor de ville ha ham drept.
Som romer var han ikke selv blindet av misunnelse eller solidaritetsfølelse med jødiske ledere, eller av skuffelse over Jesus - så han så klart og bedømte situasjonen riktig. Ære være ham.

Pilatus tok konsekvensen av sin innsikt, og prøvde fortelle jødene at Jesus var uskyldig. Han prøvde få dem til å ombestemme seg. Han ga dem alle muligheter til å snu. Ære være ham. Han lot til og med Jesus piske, så blodtørsten deres kunne bli tilfredsstilt. Mindre ære her - han begynner å bli pragmatisk i stedet for rettferdig. Han vil være venn med folket.

Men jødefolket ville ikke snu.
De brukte i stedet sitt siste og sterkeste argument: Hvis du ikke sender Jesus i døden, er du ikke keiserens venn, sa de.

Da ga Pilatus seg.
Keiseren! Den romerske keiseren, lederen hans! Det måtte ikke skje. Keiserens vennskap var fryktelig viktig for ham. Riktignok vasket Pilatus sine hender - det er DERE som dreper ham, jøder! Ikke jeg! betydde det.

Og han festet også en plakat over hodet på Jesus som slo fast Sannheten: At Jesus var jødenes rette konge - til tross for jødenes protester, gjorde han dette.

Ja, Pilatus gjorde alt han kunne, riktig og sant - unntatt å våge vennskapet med lederen sin.
Han LOT Jesus bli korsfestet. Han ville det ikke, ære være ham, men han LOT det skje.

Vanæret være ham.
Mannen som tenkte på seg selv.

--------

John Henning

Eg ville du skulle leve. Få vere hjå dine. At dei skulle få ha deg.

Jeg var vel 15-16 år første gang jeg traff ham. Det var kommet ny lærer på leirskolen, og jeg hadde hørt at han hadde slått seg ned i min tantes hytte på vestsiden av Botnavatnet, en liten stue uten strøm og kloakk - det syntes jeg var spesielt.

Så neste gang jeg dro hjem i helgen for å besøke familien min, tok jeg ikke strake veien tvers over isen som vanlig, men skrådde av til venstre og havnet hos John Henning. Der ble jeg værende et par timer og ble kjent med den nyutdannede ur- og buskmannen fra Hardanger. Han var helt i orden og ikke skummel i det hele tatt. Han passet i Dyrkolbotn.

Mens far min satte i gang leteaksjon i fjellet for å finne dattera si som var kommet bort i fjellheimen i vinternatten.

Jaja – jeg rakk akkurat å hindre Røde Kors-mannskapene i å dra ut da jeg ut på kvelden dukket opp hjemme – men jeg syntes jo forsvinnings-alarmen var nokså overreagert, bare et par timer senere enn vanlig en helt ufarlig vinterværs kveld – isen var da trygg på alle vann.

John Henning ble boende i Dyrkolbotn i mange år – kanskje 10? 15?

Jeg vet ikke. De fleste av de årene bodde han hjemme hos oss, han flyttet fra hytta og inn i litt mer siviliserte former ganske fort, etter det jeg husker, og snart dukket også Tove opp. De to hadde gått sammen på økologisk jordbruksskole i Aurland, men så tror jeg Tove hadde et år på Villmarksskolen til Terje Forlund (er det det han heter?) før hun havnet hos oss, hun også.

Hun startet også som lærer, men endte etterhvert opp som administratoren på leirskolen, mens John Henning forble hos sine elever. Hvem av dem som lærte oss å spise grøntfor, vet jeg ikke, men kostholdet i Botnane fikk nokså mange nye impulser via dem. Grønne, økologiske, hvitløkskrydrede impulser. De var i det hele tatt nokså samkjørte, så det var vel ikke så underlig at de slo seg skikkelig sammen og ble et par etterhvert – de giftet seg halvannet år etter meg og Stein Arild omtrent, så det må ha vært i 1987.

John Henning var grei tvers igjennom. Ukomplisert, ærlig, sprek, akkurat passe omtenksom og ordentlig, fredelig, flink - og med så fine verdier. Han brukte vadmel og kjørte telemarkssving lenge, lenge, lenge før det ble noen rikmannssport. Det var aldri noe som helst problem å omgåes ham – han lot alle og enhver leve sitt eget liv like ved siden av seg selv – jeg tror aldri vi noen gang har knuffet eller frustrert oss over hverandre, i alle fall ikke jeg over ham, eller gruet meg til å møte ham eller noe som helst negativt. Og så delte vi helt selvsagt samme oppholdsrom og matbord hver gang jeg var hjemme. Og det var temmelig ofte i de første årene.

Som gift kom jeg ikke lenger hjem så ofte, og etterhvert flyttet jo også Tove og John Henning for seg selv, til Eknes først, og senere lenger ut i verden – til Hallingdal, der de begge ble barnevernsarbeidere på et kollektiv for ungdom, før John Henning senere ble lærer i den vanlige grunnskolen.

Vi besøkte dem ikke så ofte etter at vi fikk slik en geografisk avstand, men et par-tre ganger var vi da hos dem – senest var jeg der alene i juni 2012, den dagen hadde John Hennings 10.-klasse skoleavslutning, så vi fikk ikke så mye tid sammen, men han kom hjem om kvelden med et flott ull sitteunderlag som en hilsen fra klassen sin. Det var så helt i hans ånd:

Jeg fikk også hilse på sønnen, som var blitt slik en usedvanlig fin ung mann. Men datteren var ute på reise, henne har jeg ikke sett på svært lenge. Jeg har jo fulgt hele familien gjennom Toves julebrev i alle år, og skjønner likevel at de begge er blitt flotte mennesker. Så godt!

Neste formiddag dukket John Henning opp nede på togstasjonen der jeg sto og ventet for å dra videre. Da tok jeg bildet øverst i dette stykket, og vi fikk en liten prat alene – dagen før var det jo Tove og jeg som brukte det meste av tiden sammen. Hvor glad jeg er for at jeg dro til dem! Det var flere år siden sist vi hadde møtt hverandre, men som alltid var kontakten der – den kontakten man har med nære venner som en vet en er velkommen hos uansett år og avstand. Både John Henning og jeg var nok begge blitt mange hakk gråere, vi kunne speile tiden i hverandres ansikter, men det var helt greitt. Sånn er det jo med livet. Og jeg var så glad for å se at han hadde det bra. Så langt jeg kunne se, hadde han det bra.

Min egen mann døde av kreft for knappe to måneder siden, sist i januar. Han ringte til John Henning noen uker før jul, da vi fikk høre hvor dårlig han også var blitt. De fikk slik en god prat, de to.

Kan hende prates de i himmelen nå. Jeg håper det. Det må være godt å finne kjentfolk i himmelen.

Men her på jorden er jeg blitt fattigere. Ikke bare er mannen min borte, men også en av de få andre som har kjent alle mine nærmeste og hele min bakgrunn, er nå forsvunnet. Bare gode minner er igjen. Men det er til gjengjeld BARE gode minner. Fra et usedvanlig fint menneske.  Du verden – jeg skjønner her jeg sitter at han med sin reale aksepterende ukompliserte fine usvikelige og rolige væremåte har vært med å legge svære grunnsteiner av glede og trygghet og selvtillitt i livet mitt.

Jeg har bare fred og takknemlighet over John Hennings minne. For en rikdom. Og for en rikdom å ha fått være hans venn.