Jesus

Teksten over er egentlig en plaket jeg laget for flere år siden, og som jeg har tatt bilde av. Jeg klarer ikke få bildet passe stort til å leses, så jeg skriver det på nytt her:

Jesus levde 
for 2000 år siden

og utførte da mange fantastiske, medfølende undre (laget svære måltid av lite råstoff, gikk på sjø, vekket opp døde mennesker osv).

På denne måten utpekte Gud ham, for at folket skulle høre etter hva han sa oh skjønne hvem han var, nemlig:

GUDS SØNN, sendt fra himmelen, fra Gud, full av kjærlighet, sannhet og nåde - for å redde menneskene fra å gå fortapt.

I stedet skal de få sine synder tilgitt og få evig liv i gave.

Men prestene på den tiden ble misunnelige på Jesus. De hisset opp resten av folket, og fikk ham hengt på korset.

Han døde

men sto opp fra graven

og viste seg levende for over 500 mennesker, før han etter 40 dager dro tilbake til sin far i himmelen. Der er han nå, men

Han kommer igjen

for å hente sine, og for å dømme levende og døde.

Den som tror på Jesus og tar imot ham, er Guds barn og får evig liv, og slipper å bli dømt. 

Se Joh. 1,12 og Joh 3, 16-18.

Straffen han skulle hatt, sonet nemlig Jesus da han døde på korset.

Og så skal Gud skape en ny himmel og en ny jord, der alt er rettferdig. Se 2. Pet3, 9-13 - og alt vondt er borte.
 Gled deg!

Pinse - og om å få være med i bryllupet

Pinse er oljetid. Hellig-Ånd-tid.

Da feirer vi at disiplene ble døpt av, eller med, den Hellige Ånd.

Den Hellige Ånd blir omtalt som både olje og vann i bibelen. Begge deler flytende og formløst ubestemmelig men likevel vel definerte ting. I lignelsen om de ti brudepikene som ventet på brudgommen, altså på Jesus, trengte de BÅDE olje (ånd) og lampe (Guds ord) for å kunne møte ham.

Av de ti brudepikene som ventet på brudgommen – så fikk de 5 som bare hadde lamper, ikke være med på bryllupet. De oppdaget for sent at de måtte ha olje også, for å få lys. Lamper står trolig for ord og teori og kanskje tradisjoner og form. Lamper er begripelig håndfast i formen, akkurat slik som bibelvers og tradisjoner. "Ditt ord er en lykt for min fot", sier salme 119. Men det er ikke nok for en brudepike. De som manglet olje, som manglet Den Hellige Ånd, ble altså avvist med at Jesus ikke kjente dem. Bare kjenninger av Jesus får være med, ikke teoretikere, sier denne lignelsen. Ikke engang om teoretikerne har utført mirakler. De får i alle fall ikke være brudepiker.

Oppsøk oljen!!! Om dere ikke allerede har fått ånden (- den kan merkes, som et indre liv med Jesus, hvis man har den, jfr 2. kor 13,15 ). Den som ber, han får. Be om olje. Be om ånd. Så akkurat i ordboka at det norske ordet "bryllup - brudlaup" trolig handler om å føre bruden hjem i raskt løp - litt av et apropos på slutten av pinsen - skynd dere!!! Jesus kommer snart og henter bruden – og brudepikene - alle tegn tyder på det. Hold ut, dere som strever. Det er den som holder ut (Ånden hjelper), og som holder fast på Ordet (lampen er også obligatorisk, ser vi) - som får være med på evighetsvandringen med Gud. Som skal “nå fram til livet” (Luk 21,19).

Og av alle ord, er ordet om korset det viktigste. At Jesus døde der, for våre synder, så vi kunne bli tilgitt. På grunn av hans blod, hans stedfortredende lidelse, så slipper vi all den straff vi måtte ha fortjent, den dagen dommen faller. Vi som tror på Jesus på korset. Vi som tar tilflukt til hans nåde.

Der kommer jo en dommedag. Jesus sier han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Hvem kan stå oppreist den dagen? Hvis du kan stå med rak rygg uten noen synd eller brister foran den strenge, rettferdige dommer - da trenger du ikke Jesus og hans tilgivelse.

Forrige gang Jesus kom til jorda – for 2000 år siden – sa han: Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for at verden skal bli frelst ved meg. Og så lærte han folk, han helbredet folk – og han lot seg korsfeste.

Men neste gang han kommer – da skal han hente sine hjem til himmelen.

Og så skal han holde dom.

Han skal avgjøre hvem som får bli med ham i evigheten, og hvem som må være utenfor, der de “gråter og skjærer tenner”.

Relevante bibelvers:

Joh 17,3 - Jesus sa:

Og det er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du sendte, Jesus Kristus.

Luk. 11,13 – Jesus sa:

Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!

2. kor 13,5  -  Paulus sa:

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven?
(Hvis ikke, så be Jesus flytte inn i hjertet ditt, be om tilgivelse for syndene, evt be Gud vise deg hva du trenger omvende deg fra - og be om å få den Hellige Ånd. Legg merke til at det er ikke hvorvidt du har tungetale eller ei, som avgjør om du er i troen - men det er om du merker at Jesus lever i deg. For der er mange nådegaver, og taler vel alle i tunger? sier Paulus)

Salme 119,105 – salmeforfatter sa om lykt:

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Jesus snakket til et folk som hadde denne salmen som del av grunnmuren i livet. Altså mentes det trolig “Guds ord” hvis noen snakket om en lampe under en tros-samtale)

Matt. 25, 1-13 – Jesu lignelse om de 10 brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. 2 Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. 3 De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. 4 Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. 5 Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

6 Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ 7 Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. 8 Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ 9 ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

10 Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. 11 Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ 12 Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Luk. 13, 23-28 – om alvoret ved å ikke forberede seg/vende om i tide:

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.

Matt. 22, 2-13  -  Jesus om (de andre?) bryllupsgjestene - de må være rene og pene - dvs ha vasket seg i lammets blod:

Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. …Men de (gjestene) brydde seg ikke om det; en gikk til sin åker og en annen til sin forretning. 6 Resten av dem la hånd på tjenerne (innbyderne), mishandlet dem og slo dem i hjel. 7 Da ble kongen sint og sendte ut troppene sine, som drepte disse morderne og brente byen deres. 8 Så sa han til tjenerne: ‘Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige. 9 Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner.’ 10 Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de kunne finne, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.
11 Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær. 12 Han spurte ham: ‘Min venn, hvordan er du kommet hit inn uten bryllupsklær?’ Men han tidde. 13 Da sa kongen til tjenerne: ‘Bind ham på hender og føtter og kast ham ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’ 14 For mange er kalt, men få er utvalgt.»

(Vi ser at kravet til å kjenne Gud virker mye mindre her, enn i lignelsen om brudepikene. Det er kanskje fordi de ikke er brudepiker, men mer vanlige gjester? Som bare trenger vaske seg og sine klær (sine gjerninger) i Jesu blod?) 

Åp. 19, 7-9 - Om lammets bryllup og brudekjolen:
 La oss glede oss og juble og gi ham æren!
          For tiden for Lammets bryllup er kommet.
          Hans brud har gjort seg i stand,

     8 og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.»
Linet er de helliges rettferdige gjerninger.
     9 Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» 

Joh 17,6 – Jesus sa:

Eg har openberra ditt namn for dei menneske du gav meg av verda. Dei var dine, og du gav meg dei, og dei har halde fast på ordet ditt.

(Ser ut som om det er tett sammenheng mellom å holde fast på Guds ord, og å få åpenbaringer av hvordan Gud er – dvs å kjenne Gud)

Joh. 14, 21-24 – Jesus sa:

Den som har boda mine og held dei, han er det som elskar meg. Og den som elskar meg, han skal Far min elske. Eg òg skal elske han og openberre meg for han.

(Tett sammenheng mellom å holde fast på orda/buda – og å få åpenbaringer av/få se/kjenne Jesus)

Joh. 3,17-18 – Jesus sa:

Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

2.Tim. 4,1-3 - Jesus skal dømme levende og døde, og opprette "sitt rike":
Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde:  2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!  3 For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 

Jeg skal prøve finne flere relevante bibelvers senere. Liker å kunne vise både andre og meg selv at (om...) jeg skriver bibelsk, med dekning i bibelen.
Beklager de ulike skrifttypene. Det kommer av at jeg har importert de fleste bibelversene fra en nettbibel, og de nekter la seg korrigere mht form og farge. Huff.
I det hele tatt er denne bloggmalen åpenbart blitt foreldet siden sist - i alle fall grensesnittet til mine programmer. For dette her er helt vilt - alt som har med skriftstørrelser -og typer å gjøre lyder overhodet ikke kommando.

Jeg vet at min frelser lever

Han heter Jesus.

Han i bibelen.

Han med alle undrene og den store hjelpen til folk, han som ble drept, døde og ble gravlagt – og som sto opp igjen et par dager senere.
Og som lever fremdeles.
Som sa han var Guds sønn – og som kraftfullt indikerte at Han var Gud, også. Han gjorde jo så store og kjærlighetsfulle undre.
Det står i Bibelen at denne Jesus døde for menneskenes synder – dvs at Jesu død var en straff han tok på seg, i stedet for at vi skulle straffes for det vonde og vrange vi gjør.
Vi har jo en Gud som er ren og rettferdig og straffer synd.
Det er problematisk å komme til denne Gud, denne fantastiske Skaper og livgiver – for den som er uren og urettferdig.
Men Jesus har altså ordnet opp i den saken. Han tok først synden vår på seg, og siden straffen vår - som er ”døden”, altså atskillelse fra Gud, fra Livet selv –
Ja, Jesus har gitt meg tilgivelse og renhet i gave.
Jeg får være nær Gud – både nå og i evigheten.

Jesus – Gud - har hjulpet meg mange ganger med andre ting også..
I sorg, i frustrasjon, i sykdom, i fristelser, savn, usikkerhet.
Hjulpet med smått og stort.
Han har funnet nøklene for meg, latt meg nå bussen, fylt meg med glede, tatt knekken på blåbærallergien, på annen matintoleranse, vekket meg i tide, latt meg treffe rett person til rett tid – alt mulig slikt.

Når troen min på denne gode Herre, venn og frelser har vært liten og skjelvende, har jeg fått leve i håp og støtte og fred likevel – når jeg har hvisket hans navn, når jeg likevel har holdt fast i Ham - men da har gjerne de konkrete underne uteblitt. Jeg venter fremdeles på noen store undere jeg har bedt om…

Når jeg har hatt visshet og tro på at Han ville hjelpe, har også hjelpen vært sikker. Hjelpen har faktisk kommet. Riktignok i aller siste øyeblikk, av og til.

Slik er det bare.

Gud, min Gud, min Jesus: millioner takk for hjelpen, for millioner ganger hjelp - og for de enorme mengder trøst og gleder og levd liv sammen med deg.

Akkurat nå kjenner jeg på sorg fordi jeg ikke alltid har klart å være klok og sterk, ikke har vandret dine veier, Gud. Blant annet i noen saker som er på gang akkurat nå. Da vet jeg jo at de gode tingene du hadde tenkt langs de veiene, ikke skjer. Verken for meg eller for de rundt meg.
Det er en stor sorg å vite.

Men samtidig vet jeg at der finnes andre gleder fra deg, andre gaver.
Nestbeste gaver og gleder for både meg og dem.
Du har jo veier i ørkenen og i dypeste daler.
Der lar du deg også finne.
Også mine feilsteg kan du vende til det gode.
For ALLE ting ting fører til det gode for den som elsker Gud, står det.

Men gi meg bedre ører til å høre deg, la meg kjenne deg mer. Stole mer på deg. Elske deg mer. Elske folkene rundt meg mer. Og gi meg mer tro! Mer lydighet. Mer vett.
Men aller mest: Gi meg mer kjærlighet.

Størst av alt er kjærligheten.

Årets utsagn - om normle damer

Årets utsagn

kom fra en mannlig ny bekjent, vi var på samme sted et par dager, og en kveld hadde vi følgende samtale:

Han: Du har ikke vurdert å farge håret, da?

Jeg: Nei, jeg ønsker å være et eksempel på naturlighet.

Han: Ja, hvis ikke du vil farge håret, da kan du like gjerne slutte å vaske deg!

Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg etter dette, men han skjønte nok at jeg ble forarget!

For han mente åpenbart at jeg forpestet verden visuelt med min grå lugg.

Det var like ubehagelig for ham å se meg slik, som det ville være å kjenne lukten av et lenge uvasket menneske. Det var faktisk det han sa! Rimelig tolket.

Damer skal nemlig være lekre.

Vel - det er ikke uten grunn jeg har flyttet til Nordland!

Folk her tåler nok fremdeles bedre naturlige mennesker, enn hva Oslos urbane befolkning gjør. I alle fall slapper jeg bedre av i nord enn sørpå. Mannen med det kresne blikket er ikke alene i storbyen med sin krevende smak.

Men jeg synes han var imponerende ærlig. Noe slikt hadde jeg faktisk ikke ventet meg fra en dannet byherre. Ære være ham! Det var ikke sagt med merkbar vemmelse heller  - han ville muligens bare hjelpe meg -

Jeg liker et direkte utsagn. Det kan jeg protestere på, argumentere mot eller være aldeles enig med. På en like direkte måte. Fair play. Jeg er direkte sjøl. Og uvenner ble vi ikke.

Men mer enn noe annet synes jeg det han sa, er uhyre interessant – og djupt tragisk.  Han mente jo trolig sitt horrible utsagn. Han syntes ikke det var noe attraktivt å se ut som jeg gjør. Ja mer: det var rett og slett frastøtende for ham. Det er mulig han ble mer vant til meg etter hvert og ikke la like godt merke til håret lenger, jeg vet ikke. Tipper det. Han fikk sikkert noe å tenke på, dessuten, da jeg protesterte.

For jeg tror altså utsagnet hans er uttrykk for en nokså ny, mer generell holdning, et generelt og temmelig grusomt kvinnesyn, som etterhvert deles av alle, både hokjønn og hankjønn i dette landet, dersom de er under 60 i alle fall: Damer SKAL være lekre. Uansett alder. De skal skinne og se ut som damene på tv, damene i bladene – og altså: damene i storbyen. Ellers er de ikke noe verd. Man ønsker ikke å bli sett sammen med dem, engang – hvis de er ufikse.

Det tolereres ikke å være ufiks eller grå i håret, eller ufiks i klærene. Eller å ha gule tenner. Eller å ha bleke farger i ansiktet – altså være usminket. Skjønt solbrun trenger man ikke lenger være – bare man er svart rundt øynene. Dramatisk, interessann. Man skal ha brukt penger og tid på seg selv. Seg selv, seg selv!

Helt inn i døden skal kvinnene holde standard. På sykehjemmene skal håret legges og neglene males – hvis ikke er det uverdig for beboerne. Jeg har sett utsagn fra kvinner som ønsker å utførre assistert selvmord - få aktiv dødshjelp - hvis de ikke lenger kan framstå attraktive. Foreløpig er vel slike utsagn helst å finne hos svært feterte eller eksentriske personer – men likevel; det kommer, dette synet. Det er på vei. Man må alltid - alltid - være vakker. Man må både leve og dø med verdighet.

Det er uverdig å ikke være vakker.

Vakker utenpå.

Stakkars, stakkars damer som har et slikt press på seg.

Tror det er viktig å stå imot det – la oss bli mange. Våge å være den vi er, og våge å eldes. Det er nemlig ingen ende på personlige, fysiske forbedringer vi kan ta oss til – og som helt vil slite oss ut om vi går inn på den veien.

Men vi kan pynte oss til fest. Det er nok, det. Og gøy også.

Det er ikke rett å feste hver eneste dag.

Til hverdags må det være nok med en viss ordentlighet. Men aldri må det være nødvendig å se 20 år yngre ut enn man faktisk er.

Dagens unge jenter er jo ofte utslitte av det konstante stilpresset allerede som 18-åringer! – har jeg hørt. Hele tida må de være så fryktelig fine. Og så blir de uføretrygdet eller rusmisbrukere på grunn av presset. Og mister all skjønnhet.

Jeg har selv hatt det usedvanlig lett med min egen gråning og alle mine andre ufiksheter, for den gode mannen min tålte det usedvanlig godt. Han sa han var nærmest redd alle de stilige, sminkede, høyhælte damene – hadde det bare vært slike i verden, hadde han aldri fått noen kjæreste. Det var mye mer avslappende med slike som meg.

Nå som han er borte, kan det muligens bli verre hvis jeg ville hatt en ny mann. For standarden i samfunnet har endret seg voldsomt bare siste tiåret, tror jeg. Jeg mistenker at de fleste menn under 55 ikke vil være fornøyd med ei naturlig jente, særlig ikke en av moden årgang. Samfunnet har nemlig plantet inn en forventning hos dem hvordan en dame skal se ut: Fin. Ung. Overnaturlig vakker. Og slett ikke grå i håret. Slikt er for 70-80-åringer. Jeg tror ikke mennene vet det helt selv? Slik som denne nye kameraten min? Han visste trolig ikke for et krevende kvinnesyn han hadde før jeg protesterte på det.

Menn tror kanskje det er naturlig at vi kvinner er vakre og tiltalende? Alltid?  Det er jo bare å vaske seg litt, sminke seg litt, farge håret, kjøpe moteriktige klær, dyre sko, barbere hele kroppen, ta tannbehandling, slanke seg litt, stramme opp… fylle i…fjerne… dekke… seg litt.

Og vi damene følger opp.
Vi må følge opp - være vakre - for å beholde selvrespekten.
Og for å få respekt fra alle andre. Bare tenk på boka som nylig ble gitt ut om Erna Solbergs utseende. Bare om utseendet. Og det var også hovedtanken min da hun vant valget - at hadde hun sett slik ut på håret nå, som for 20 år siden, hadde hun aldri, aldri blitt statsminister.

At hun er fyldig, er faktisk ikke like viktig. Kroppen kan kles inn i vakre gevanter.
Nei, det er frisyren
som teller
mest

skulle man tro, men min erfaring er at et trygt og kvikt og våkent blikk kan veie opp for ganske mye hos store deler av befolkningen. Bare man har en viss minimumsstandard ytre sett. Mens for andre er det øynenes eventuelle snillhet og vennlighet som teller mest.  Det gjelder bare ha humør og selvtillit og ånd og kjærlighet nok til å få et sådant blikk - blikket kan jo bare komme innenfra.

Det jeg aner og prøver påpeke, er at denne helt nødvendige minimumsstandard trolig har blitt slitsomt mye høyere siste åra, og koster dessuten flesk.

Relevante bibelvers:

Salomos ordspråk 31, 31-32:

Ynde svikter, og skjønnhet forgår;

men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.

Pris henne for frukten av hennes arbeid,

hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

(Med andre ord – hvis man har gode (gudfryktige) holdninger og gjør noe bra, kan det veie opp for manglende skjønnhet.)

1. Pet. 3, 3-4:

La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

(Dette var riktignok sagt til gifte kvinner, men antar at det var ment til alle voksne damer – det var jo normalt å være gift)

Pilatus, den gode mannen som drepte likevel

Pilatus skjønte at Jesus var uskyldig.
Han skjønte dessuten at lederne i Israel var misunnelige på ham, og at det var derfor de ville ha ham drept.
Som romer var han ikke selv blindet av misunnelse eller solidaritetsfølelse med jødiske ledere, eller av skuffelse over Jesus - så han så klart og bedømte situasjonen riktig. Ære være ham.

Pilatus tok konsekvensen av sin innsikt, og prøvde fortelle jødene at Jesus var uskyldig. Han prøvde få dem til å ombestemme seg. Han ga dem alle muligheter til å snu. Ære være ham. Han lot til og med Jesus piske, så blodtørsten deres kunne bli tilfredsstilt. Mindre ære her - han begynner å bli pragmatisk i stedet for rettferdig. Han vil være venn med folket.

Men jødefolket ville ikke snu.
De brukte i stedet sitt siste og sterkeste argument: Hvis du ikke sender Jesus i døden, er du ikke keiserens venn, sa de.

Da ga Pilatus seg.
Keiseren! Den romerske keiseren, lederen hans! Det måtte ikke skje. Keiserens vennskap var fryktelig viktig for ham. Riktignok vasket Pilatus sine hender - det er DERE som dreper ham, jøder! Ikke jeg! betydde det.

Og han festet også en plakat over hodet på Jesus som slo fast Sannheten: At Jesus var jødenes rette konge - til tross for jødenes protester, gjorde han dette.

Ja, Pilatus gjorde alt han kunne, riktig og sant - unntatt å våge vennskapet med lederen sin.
Han LOT Jesus bli korsfestet. Han ville det ikke, ære være ham, men han LOT det skje.

Vanæret være ham.
Mannen som tenkte på seg selv.

--------

John Henning

Eg ville du skulle leve. Få vere hjå dine. At dei skulle få ha deg.

Jeg var vel 15-16 år første gang jeg traff ham. Det var kommet ny lærer på leirskolen, og jeg hadde hørt at han hadde slått seg ned i min tantes hytte på vestsiden av Botnavatnet, en liten stue uten strøm og kloakk - det syntes jeg var spesielt.

Så neste gang jeg dro hjem i helgen for å besøke familien min, tok jeg ikke strake veien tvers over isen som vanlig, men skrådde av til venstre og havnet hos John Henning. Der ble jeg værende et par timer og ble kjent med den nyutdannede ur- og buskmannen fra Hardanger. Han var helt i orden og ikke skummel i det hele tatt. Han passet i Dyrkolbotn.

Mens far min satte i gang leteaksjon i fjellet for å finne dattera si som var kommet bort i fjellheimen i vinternatten.

Jaja – jeg rakk akkurat å hindre Røde Kors-mannskapene i å dra ut da jeg ut på kvelden dukket opp hjemme – men jeg syntes jo forsvinnings-alarmen var nokså overreagert, bare et par timer senere enn vanlig en helt ufarlig vinterværs kveld – isen var da trygg på alle vann.

John Henning ble boende i Dyrkolbotn i mange år – kanskje 10? 15?

Jeg vet ikke. De fleste av de årene bodde han hjemme hos oss, han flyttet fra hytta og inn i litt mer siviliserte former ganske fort, etter det jeg husker, og snart dukket også Tove opp. De to hadde gått sammen på økologisk jordbruksskole i Aurland, men så tror jeg Tove hadde et år på Villmarksskolen til Terje Forlund (er det det han heter?) før hun havnet hos oss, hun også.

Hun startet også som lærer, men endte etterhvert opp som administratoren på leirskolen, mens John Henning forble hos sine elever. Hvem av dem som lærte oss å spise grøntfor, vet jeg ikke, men kostholdet i Botnane fikk nokså mange nye impulser via dem. Grønne, økologiske, hvitløkskrydrede impulser. De var i det hele tatt nokså samkjørte, så det var vel ikke så underlig at de slo seg skikkelig sammen og ble et par etterhvert – de giftet seg halvannet år etter meg og Stein Arild omtrent, så det må ha vært i 1987.

John Henning var grei tvers igjennom. Ukomplisert, ærlig, sprek, akkurat passe omtenksom og ordentlig, fredelig, flink - og med så fine verdier. Han brukte vadmel og kjørte telemarkssving lenge, lenge, lenge før det ble noen rikmannssport. Det var aldri noe som helst problem å omgåes ham – han lot alle og enhver leve sitt eget liv like ved siden av seg selv – jeg tror aldri vi noen gang har knuffet eller frustrert oss over hverandre, i alle fall ikke jeg over ham, eller gruet meg til å møte ham eller noe som helst negativt. Og så delte vi helt selvsagt samme oppholdsrom og matbord hver gang jeg var hjemme. Og det var temmelig ofte i de første årene.

Som gift kom jeg ikke lenger hjem så ofte, og etterhvert flyttet jo også Tove og John Henning for seg selv, til Eknes først, og senere lenger ut i verden – til Hallingdal, der de begge ble barnevernsarbeidere på et kollektiv for ungdom, før John Henning senere ble lærer i den vanlige grunnskolen.

Vi besøkte dem ikke så ofte etter at vi fikk slik en geografisk avstand, men et par-tre ganger var vi da hos dem – senest var jeg der alene i juni 2012, den dagen hadde John Hennings 10.-klasse skoleavslutning, så vi fikk ikke så mye tid sammen, men han kom hjem om kvelden med et flott ull sitteunderlag som en hilsen fra klassen sin. Det var så helt i hans ånd:

Jeg fikk også hilse på sønnen, som var blitt slik en usedvanlig fin ung mann. Men datteren var ute på reise, henne har jeg ikke sett på svært lenge. Jeg har jo fulgt hele familien gjennom Toves julebrev i alle år, og skjønner likevel at de begge er blitt flotte mennesker. Så godt!

Neste formiddag dukket John Henning opp nede på togstasjonen der jeg sto og ventet for å dra videre. Da tok jeg bildet øverst i dette stykket, og vi fikk en liten prat alene – dagen før var det jo Tove og jeg som brukte det meste av tiden sammen. Hvor glad jeg er for at jeg dro til dem! Det var flere år siden sist vi hadde møtt hverandre, men som alltid var kontakten der – den kontakten man har med nære venner som en vet en er velkommen hos uansett år og avstand. Både John Henning og jeg var nok begge blitt mange hakk gråere, vi kunne speile tiden i hverandres ansikter, men det var helt greitt. Sånn er det jo med livet. Og jeg var så glad for å se at han hadde det bra. Så langt jeg kunne se, hadde han det bra.

Min egen mann døde av kreft for knappe to måneder siden, sist i januar. Han ringte til John Henning noen uker før jul, da vi fikk høre hvor dårlig han også var blitt. De fikk slik en god prat, de to.

Kan hende prates de i himmelen nå. Jeg håper det. Det må være godt å finne kjentfolk i himmelen.

Men her på jorden er jeg blitt fattigere. Ikke bare er mannen min borte, men også en av de få andre som har kjent alle mine nærmeste og hele min bakgrunn, er nå forsvunnet. Bare gode minner er igjen. Men det er til gjengjeld BARE gode minner. Fra et usedvanlig fint menneske.  Du verden – jeg skjønner her jeg sitter at han med sin reale aksepterende ukompliserte fine usvikelige og rolige væremåte har vært med å legge svære grunnsteiner av glede og trygghet og selvtillitt i livet mitt.

Jeg har bare fred og takknemlighet over John Hennings minne. For en rikdom. Og for en rikdom å ha fått være hans venn.

Jeg har vandret med Jesus - en dag på Fauske

Glem ikke alle Herrens velgjerninger, står det i bibelen. Ikke alle! Jeg synes det er fint å skrive ned litt fra hverdagen av og til - for å huske, for å takke, for å glede meg en gang til - og for å dele gleden med andre, men også vise  folk hva et hverdagsliv med Gud kan være. Gud er jo ikke bare for søndager eller nødsituasjoner.

Dette er i går:

Formiddagen på biblioteket: Fire kvinnelige forfattere leste fra egne verk for åtte tilhørere. To snakket dansk, de skjønte jeg nesten ingenting av. Men ett av danskens dikt hadde en veldig rytme og musikalitet, og jeg forsto et par setninger, siden det var på engelsk: "The snow is black, she's a show".

Jaja. Jeg forsto i alle fall bittelitt. 

Og så sa hun noe på dansk som jeg forsto helt:
Å følge sitt hode, er hjerteløst.
Å følge sitt hjerte er hodeløst.

.

Den grønlandske 60-åringen forsto jeg rett og slett ikke, jeg orket ikke anstrenge meg for å forstå dansken, men hun hadde en billedbok med bilder av nakne seg selv i allslags merkelige shamanaktige sammanhenger som gjorde inntrykk. Godt voksen kropp som ikke spilte på sex, men på . . . ? Underlighet? Pussig, var det.

Ei av forfatterne var fra Møre, jeg syntes hennes bok var kjedelige greier. Om en dampende islending med kjæreste. 

Hun siste, østlendingen, bare ledet seansen, som slett ikke varte så lenge. Mindre enn en time.

Jeg tipper de fire var støttet med offentlige kulturkroner.De holdt seg overhodet ikke til tema på plakaten, som var "Kvinner på kanten. Om slektens og stedets betydning for spesielle kvinner". Eller noe liknende.

Jeg påpekte det på slutten av samlingen - da sa de at de ikke orket høre hverandre si det samme opp og opp igjen - de var jo sammen på turne. De hadde behov for å si noe nytt. Men jeg og sidemannen følte oss nok litt snytt. Særlig fordi den siste norske damen ikke bidro med noe. Henne ville vi sannsynligvis forstått.

Det kan bli vel mye forsøstring over språkgrensene som ikke er verd så mye. 

Og jeg tenkte at det må da være mulig å stille opp med noe like verdifullt selv?

Sånn sett ble jeg jo inspirert.

----------

På biblioteket sto også et par bord med et pepperkakehus og snø på bakkene:

Her skulle nok bli en hel by med tiden, regnet bibliotekaren med, men det var dette som var kommet inn til nå. En by begynner vel med en enslig bondegård, som siden blir nedbygd, foreslo han.

Jo, alt begynner i det små. En skal ikke forakte den ringe start - er et godt bibelsk prinsipp. Men jeg følte meg mest berørt av de fine åkrene som ville forsvinne.

På vei hjem gikk jeg innom distriktstannlegen siden jeg hadde hull i en fortann - og fikk time til dagen etter, og det var en Guds velsignelse, for to dager etter skulle jeg jo dra tilbake til Oslo.

Traff også naboen vegg-i-vegg, som fortalte at nå hadde hun ordnet med brøytinga til vinteren. Vi betaler det samme som sist vinter. Flott, flott, greitt, greitt! Også dét en himmelsk velsignelse.

Siden laget jeg meg middag, vossakorv - det liker jeg - før jeg tok med meg en gave fra en venninne,  et malt japansk kunstverk på tynt rispapir - og gikk til rammemakeren med det. Vi så på rammer sammen, og bestemte oss også sammen for det dyre glasset som nærmest ikke synes. Tilsammen veldig dyrt - ikke bare-bare å få slike gaver, nei - men det var en fin opplevelse å bli kjent med kunst-gesjeften nedi gata på den måten - som en ekte kunde. Han fortalte om sønnen (eller var det barnebarnet?) som spiller i band (Inculado), han solgte cd-ene deres, og jeg har søkt  dem opp på nett og lyttet da jeg kom hjem - men dekningen var for dårlig til å få noe skikkelig inntrykk. Det høres ut til å være nokså massive og voldsomme greier. Men Avisa Nordland ga dem terningkast 6.

På veien til rammemakeren traff jeg forresten en innvandrernabo fra Eritrea. Hun er en strålende dame, vi omfavnet hveradre glad da vi treff hverandre, men jeg gikk egentlig og snakket med en annen i telefonen, så det ble med den ene klemmen. Tror neppe jeg får besøkt henne mer denne gangen - men for et fint møte! Takk Gud, for at jeg fikk treffe henne.

Så stakk jeg bortom Amfi, butikksenteret, for å se om de solgte forede vinterbukser. Jeg fordrar ikke gå med strømebukser, de klør, så derfor. Men nei. I stedet fant jeg den perfekte kjolevesten. Et så perfekt plagg ser jeg sjelden - så jeg brukte 800 helt uplanlagte kroner der og da. Oioioi.

Men Herren vet da at jeg strever med å finne klær som både han og jeg liker å ha på meg. Han ønsker å dekke meg til nedover mot knærne, siden jeg liker å gå med stramme bukser. Han vil jo ikke sende ut en fristerinne til å vitne for karfolka - jeg er jo et vitne, enten jeg vil eller ikke, siden jeg er såpass tydelig om hvem jeg tror på.

Så jeg tror kanskje Han syntes det kjøpet der var greitt likevel. Om det var Han - han Herren - som direkte ledet meg til kjolen, vet jeg likevel ikke. Men jeg våger i alle fall å glede meg over den.

Jeg traff Isac, kokkeelev, på senteret, han skulle som meg opp til Betania for å være med på bønnevandring. Det er noe pinsemenigheten har begynt med hver torsdag. De ber for fengsel, politi, sykehjem og andre arbeidsplasser og institusjoner de går forbi. Både for folkene som blir hjulpet, og for de som jobber der. Denne dagen var det tre tenåringer med og ba, samt pastoren, svigerfaren og jeg. Da vi kom ned til Amfi igjen, stakk jeg innom et ærend. På vei ut tok en mann tak i meg og ville snakke. Han var helt fremmed for meg, og omtrent på min alder. Jeg stoppet opp en liten stund, fortalte at jeg var en kristen på bønnevandring, og lot ham så gå med nedover gatene og prate i jakt på de andre. Men vi fant dem ikke. Etter en stund ringte jeg pastor og fikk vite at de nesten var tilbake til Betania igjen. Ok, ok. Da passet det jo å gå på foredraget i kinosalen i stedet. Foredrag om bipolar lidelse, holdt av en dame fra bygda (unnskyld - byen!) som selv lider av det. Den fremmede ble med meg dit også.

Det var interessant! 250 sambygdinger i fullstappet sal fikk høre en ærlig historie om stor smerte og overdådig energi og god og dårlig behandling og om å våge og ikke våge å være annerledes. Hun var både reflektert og morsom, og sannsynligvis temmelig egenrådig. Jeg kjenner noen andre med bipolaritetsproblemer, og syntes det var lærerikt og rørende.
Her er plakaten for arrangementet - de var ikke kristne, men brukte kristne begreper, vi er jo et kulturkristent land:

Det er jo interessant i seg selv at folkeopplysning, sykdom. selvmord og alvor er blitt underholdning. Det var jo en slags underholdning, og med kakesalg i pausen. Det var musikalske innslag også. Slik så det ut i kinosalen:

Etterpå gikk jeg hjem, da hadde følget mitt måttet gå til en annen avtale. Men siden sendte han meg en melding og ba om å få treffe meg igjen. Jeg hadde gjort slikt inntrykk. Det var neppe med påkledningen min. 

Jeg svarte at hvis han oppsøkte Betania og ble en kristen og begynte gå der, så ville han nok treffe meg neste gang jeg kom nordover. 
Jeg håper jo han benytter anledningen. Nå har han truffet en kristen dame som han likte være sammen med. Kanskje det går an å tenke tanken på å bli kristen for ham også? Jeg tror han skjønte at det som gjorde inntrykk, hadde med troen min å gjøre. Jeg tror det. Jeg håper det.

Og så skrev jeg at jeg var gift.

Og det var den dagen!