For Kristus gav seg sjølv for oss. Han ville fria oss ut frå all urettferd og reinsa oss, så vi kan vera hans eige folk som med ihuge gjer gode gjerningar. Titus 2,14

tirsdag 17. juli 2012

Stramme bukser og eksemplets makt


I dag la ”jeg” ut en meget stramt kledd rumpe på fb-sida mi. Det var ikke meningen.

Jeg hadde sett den i flere dager. Først var det Stein Erik som hadde likt  stykket om en 17-åring som hadde gjort noe oppsiktsvekkende, illustrert med en dongerikledd bakende. Jeg lot meg advare av den sexy illustrasjonen og klikket ikke etter hva det kunne være. Men ettersom flere og flere av mine solide venner la ut det samme stykket og til og med likte det, ble jeg nysgjerrig etter hvert. Hva kunne dette være for et interessant stykke? Det kunne umulig være så grovt siden så mange flotte mennesker anbefalte det.

Så jeg klikket – og fikk opp noe tullball jeg øyeblikkelig prøvde manøvrere meg bort fra. Men da fikk jeg opp en reklame - pluss at stykket ble publisert av meg også.  Jeg "likte" det, påstod fb.

Nå så det altså ut som om jeg også anbefalte stykket.

Jeg gremmet meg. 
Jeg synes nemlig ikke det er greitt å legge ut sexy bilder.  Eksemplets makt og ansvar hviler da såpass tungt på meg. Jeg ønsker ikke å "renvaske" sexy bilder eller bidra til at folk tenner på uvedkommende, sånt sier bibelen nei til, bl.a  i de 10 bud.
De menneskene som har laget posten, eller scammen eller  trojaneren eller hva det nå kalles, har nok også vurdert jentestumpen som pirrende. De har jo brukt bildet som fristende agn for sine vonde hensikter.

Hva dataskurkene nå har fått kontroll over av mine datasaker, vet jeg ikke. Kanskje ingen ting?

I tilfelle koker hele saken ned  til en oppvisning av eksemplets makt,  eller misbruk av denne makten, samt en bekreftelse på at strammme bukser er pirrende for svært mange og dermed uanstendig å gå kledd i.

Verden har talt.

Og jeg blir stadig mer skeptisk til facebook.

fredag 29. juni 2012

Å leve en torsdag

Jeg våknet tidlig, klokka fem, været var nydelig. En melodi surret i hodet: "...en dyrevise som du nå får høre ....og alt de har å gjøre".  Da våknet jeg skikkelig til, og kjente at jeg gledet meg til dagen. Så jeg sto opp, grep kameraet og tok en runde rundt i huset og prøvde fange stemningene. Fra soveromsterrassen tok jeg dette bildet:

Kjøkkenet ser hyggelig ut fra denne vinkelen:


- men neppe fra denne:


Men jeg satte i gang med både oppvask og klesvask. Og dukvask for et helt år; disse hvite og grønne brukte vi da i mai i fjor:



Speilet ble også vasket; morsomt å fotografere seg selv i den dråpete flaten.

Tørkestativet ble flyttet ut på den andre terrassen for å få litt arbeidsrom rundt meg.


Denne løperen farget veldig av (det første vannet var mye verre):

Nå var mannen min også stått opp, det var han som tok bildet over. Men disse bildene tok jeg:





Men ikke disse:



Det vakre hjemmestrikkede bilpleddet fikk jeg av en venninne kvelden før, jeg måtte bare ha ut røykelukten av det. Det er mye som kan være flott, bare man retter på den ene detaljen som drar det ned!

Tørke-detaljer:


Frokost spiste vi sammen. Epler og hjemmelaget plommesyltetøy gjør frokostblandingen med naturell-yoghurt til et lite festmåltid. Rosekvastene er fra den altfor store busken jeg klippet ned i går:


Jeg skrev et dikt om busken for noen dager siden, den sto plantet et sted den ikke passet:


Dette
er ikkje ein stad for roser

På denne staden
veks det jordbær

Det vert faktisk 
mykje ryddigare
penere
rolegare

når ein klipper rosa 
bort



Men tilbake til torsdagen:
 I stuen badet gitarene så vakkert i morgenlyset,


og på terrassen laget lyset et kors på solstolen.


Så skal mannen på jobb:


og jeg bestemte meg for å sitte på til butikksenteret. På vei ut så jeg at inngangspartiet vårt tar seg godt ut med all veden:


Og så -
dro jeg altså på senteret. Der traff jeg en venn som jeg virkelig kjeftet på. Han hadde lovet i flere dager å komme og hjelpe meg i hagen. Også i morges ventet jeg ham. Vi hadde avtalt kvelden før, og det var han som hadde bedt om arbeid. Men han kom ikke.
Så da jeg traff ham ved butikken, mens han egentlig skulle vært hjemme hos oss og jobbet,  rant det over.
"Du må KOMME når du sier du skal komme. Du oppfører deg som et barn!" lekset jeg av meg. Jeg overhørte hans klage over en vanskelig sak: "So what! Du må komme når du sier det!"

Undres når han vil snakke med meg igjen - -

Den ene dagen var det forresten resten av familien hans som ikke kom helt som planlagt, og altfor sent til hagearbeid; det er lett å urettferdig overføre hendelser og uttalelser mellom folk som står hverandre nær. Man gir den ene skyld for noe den andre har gjort. Eller man legger alt for mye i det. 
Men to av dagene var han i alle fall helt skyldig for.

På apoteket traff jeg en annen venn, og fikk haik med ham halve veien hjem. Jeg hoppet av for å besøke en venninne som har vært hardt skadd i ymse lemmer de siste par årene, hun var heldigvis hjemme. Det var så herlig å se henne krøllet fritt opp i sofaen. Jeg fikk i min begeistring lov å ta bilde av det, og hun syntes som meg at resultatet godt kan formidles til resten av verden:


Er det ikke flott?!?
Etter en lang og fin og intens pratestund ble jeg plutselig nokså dårlig, hodet mitt hadde brukt opp sin konsentrasjons-kapasitet for dagen. Så jeg brøt opp og ruslet hjemover og bare så og nøt alt det fine jeg gikk forbi. Jeg kommer meg ofte nokså raskt når jeg bare kommer meg ut og slipper tenke eller lytte eller lese eller snakke.


Her er forresten noe som ikke var så hyggelig. Den unge mannen er svært beruset:


Og vakkert kan man vel heller ikke kalle bildet av denne elven, men interessant med alle sine parallelle linjer:


Men her er et fint hus med flott beplantning! Sånt er en gave til oss som går forbi:



Lenger oppe tar villmarken mer over:



Og her går jeg i sommerkjole med mine to blomster i en pose og nykjøpt solkrem i ryggsekken:


Nesten hjemme - vakkert i all sin gru:



Helt hjemme; av med skoene, ut med innkjøpene - blomstene ble plantet i den hvite bøtta:

Kanskje kjøper jeg et par blomster til i helga, men det er neppe vits i, så mye som jeg tenker å være borte framover. Mannen har sagt han kommer til å glemme å vanne dem - han vil sikkert ikke se dem heller.

Så sov jeg litt i sola, og hvilte enda mer. Jeg hadde visst gjort mitt for i dag. Spilte piano. Men jeg laget en middag jeg aldri har gjort før - kalkunkjøtt med diverse.
Jeg kjøper nemlig nesten aldri kylling (- eller kalkunkjøtt), fordi verken kyllingene eller deres mødre har det godt mens de lever (sterke smerter pga forvokste kropper) - og dermed kan jeg ikke lage kyllingmat og dess like heller. Men en venninne med særlig innsikt i dyrevelferd har fortalt at kalkun ikke er alet fram på samme brutale måte, så det kan forsvares å spise kalkunkjøtt. Og nå hadde de det i butikken.
Så jeg skar kjøttet opp i terninger - det stekte raskt, og ble riktig godt og mørt. Jeg brukte en indisk krydderblanding (Tandoori Masala) på det.


Og så sov jeg litt til og la sammen all klesvasken før siste semifinalen i fotball-EM. Men jeg fikk ikke mye med meg av selve spillet, for jeg satt med disse bildene og dette blogginnlegget og hadde bare et kvart øye på skjermen.

Vi får gjøre litt mer ut av selve finalen! Jeg må bare finne ut når den går -

Og hva har så dagen min med Gud og tro å gjøre?
Jo, min himmelske Far gleder seg når jeg gleder meg, og når jeg sender ham en takknemlig tanke over alt det fine jeg opplever. Han liker at jeg verdsetter blomstene hans, og lyset og skyggene, og møtene med menneskene han lar meg treffe. Og så tror jeg han lærer meg litt visdom også, når jeg er oppmerksomt til stede og legge merke til alle lignelsene i hverdagslivet.

Undres hva Herren min Gud tenker om kjeftingen min, og om han jeg kjeftet på?
Det var jo nokså fortjent - eller er mannen dypt i sin navle overhodet ikke i stand til å skjønne hvordan andre får det, hver gang han selv svikter? Trenger han ikke å se litt reakjoner hos oss det går ut over, så han kan få en idé til neste gang?

Jeg har ikke bedt mye for den fulle ungdommen - hva enn han var full av - men jeg legger merke til at jeg har sett usedvanlig mange berusede mennesker de par siste dagene - midt på lyse dagen - og jeg aner at Han i himmelen ønsker jeg skal se det. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Men Han liker nok at jeg legger merke til sammentreffene han iscenesetter for meg.

tirsdag 22. mai 2012

En mandags-dagbok: Kirketing og hukommelsesproblemer.

Denne dagen har vært full av statskirkeaktiviteter.

Eller ikke: For i dag ble den grunnlovsparagrafen fjernet som slo fast at Norge er et evangelisk-luthersk kongerike - altså et land med statskirke.
Nå er staten og kirken skilt.

Men det var det overhodet ingen som snakket om.

Ikke da jeg var på hobbykafeen i menighetsuset i formiddag. Der var vi 13 damer og 1 mann.
Ikke da jeg var på kirkegårdsdugnad i ettermiddag heller. Der var vi 30 frivillige, både kvinner og menn, unge og eldre.
Og ikke da jeg var på kirke-misjonsforening i menighetshuset rett etterpå. Der var vi 5 damer; den harde kjerne som til og med driver misjon. I alle fall driver vi innsamling til et vannprosjekt i Bolivia.

Skjønt jeg tror det var en som mumlet en setning om at hun ikke likte det da jeg såvidt luftet stat-kirke-saken i formiddag.

Og det var dét.
Folket oppfører seg som om alt er som før. Byens store kirke er det fremdeles normalt å tilhøre.

Jeg vant en engel på utlodningen! Laget av en HIV-positiv dame i Bolivia, med 3 barn og ingen mann.

---

Jeg husker ikke godt. Jeg strever særlig med å huske navn og ansikter. Det har jeg visst alltid gjort, men nå er det ekstremt. Hjernen min jobber tungt. Jeg hadde f.eks ikke kjent igjen damene fra hobbykafeen på 17. mai, eller ikke sett dem, enda flere av dem hadde sett meg og prøvd hilse på meg, fortalte de. Og i sted kom jeg ikke på hva de forskjellige het, som jeg skulle sende bilde til fra dugnaden. Enda jeg har hørt navna deres mange ganger, og lest dem også, på facebook.

Så da jeg så et TV-program om demens i sted, lurte jeg på om det var min egen nære framtid jeg fikk innsikt i. Eller om det var min manns, som ble vellykket hjerneoperert for et par år siden, men klager over hvilken sosemikkel han er blitt - eller om det var vår begges framtid - så vi kan passe sammen - jeg kjente meg ikke særlig lykkelig der jeg satt.

Da hørte jeg i mitt indre med ett noen strofer fra en sang: "...He can restore, what is taken away..."

Ok.
Der er håp.
Ingen grunn til å fortvile. Den der påminnelsen kom fra himmelen. Hold fast på den.

Og det har jo vært en flott dag.
Positive mennesker rundt meg på alle arrangementene.
Hjemtur med "hun der skribenten" - jeg tok bildet under til artikkelen hun skal skrive. En annen hjemtur med en annen dame, inkludert bygdeomvisning på Vestmyra. I tillegg til alle de andre småsamtalene. Jeg leste dessuten noen dikt jeg har skrevet, på hobbykafeen.

Det er sosialt å være engasjert i kirkelige aktiviteter!







onsdag 16. mai 2012

§2 i Grunnloven (om kristendommen) skal endres

- og en del kristne har reagert kraftig. Det er satt igang underskriftaksjon mot lovendringen, jeg har selv vært på 4 kristne samlinger der folk har prøvd overtale forsamlingen til å skrive under. Mye stoff på fb også.


Men begrunnelsen deres har vært svært mangelfull. Flere av dem hadde ikke engang selv lest lovteksten som skal endres. Aksjonistene påstår at "Nå vil de fjerne Jesus fra Grunnloven". Dét har vært hovedslagordet deres.


Men jeg tror mange ikke ville sagt dette eller skrevet under hadde de visst mer om saken.

En venn av meg hadde f.eks denne statusoppdateringen på fb i går:

I DAG HAR DEI FJERNA KONGEN! SÅ TRUR DEI AT DEI KAN FJERNA JESUS 21.MAI....Lik dette .  . Ikkje følg

            Meg Nei, min ven. Studer lovtekstene, både noverande og forslag til ny §2, så ser du at det der slagordet med å fjerne Jesus ikkje har dekning i verkelegheita. Eg er svært skuffa over Ludvig Nessa og co som set igang slike usaklege rykte og aksjonar.

            Min ven ka står det i forslag til ny grunnlov?      
           
           Meg Du finn truleg ikkje så lett lovtekstene eingong, for aksjonsleiarane har behendig utelate dei i oppropa sine - alle dei eg eg har sett, i alle fall, (...og så kjefta eg litt, det har eg stroke ut her i attgjevinga)
           
            Meg  Eg sette lovtekstene inn under YouTube-talen til Ludvig Nessa....
           
            Meg Forslag til ny §2: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”.    
           
            Meg Noverande §2: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.         
           
            

Min ven reknar med du veit forskjell "arv" og "evangelium"...
           
            Meg Mange trur at ny lovtekst meiner "human-etisk arv", men humanisme betyr berre menneskelegheit, som omsorg for svake og fattige osv
           
            Min ven fri religionsutøvelse vil i praksis kunna tillata bønnerop til Muhammed og Allah frå minaretar i alle tettstader...(det er det mangen som ikkje vil).   
           
           Meg ‎"kristen arv" er eit vel så bra uttrykk som "evangelisk-luthersk religion". Då er min praksis og teologi som frikyrkjemedlem like mykje verdsett som arven frå berre lutheranerane. Heilt urimeleg om grunnlova skal gje seg til å seie kva som er riktigst av pinserørsla og lutherdomen!
           
         Meg Det nye forslaget seier faktisk at vi verdset kristendomen, (- i motsetnad til islamsk, buddhistisk eller annan framandreligiøs arv som måtte vere i strid med humanisme/vanleg menneskelegheit). Les teksten skikkeleg!

          Meg Det er gjeldande §2 , den du vil behalde, som slår eksplisitt fast "fri religionsutøving"!!!!!!    
           
            Min ven Evangelium tyder glad bodskap, og frihet til å forkynne denne. Eg har skrive til kongen om at han legg ned veto. Ellers må dette verta opp til kvar og ein. Som lærar i offentleg skule har eg ialle fall ingen støtte til å forkynna evangeliet lenger, og kongen må sikkert føla seg passe dum etter dette.    
           
           Meg Det er ikkje det nye lovforslaget som har teke frå deg støtten....eg er lei for at du ikkje har han, altså.          
           
           Min ven den som lever får sjå. Gud er på tronen og Jesus kjem snart! Ha ei god natt ;-)·       



           Meg God natt:)


------


Når det gjelder uttrykket "Den humanistiske arv", er jeg litt lettvint i dialogen over, selv om jeg absolutt er inne på noe.
Humanismen gir mennesket egenverd, uansett dyktighet eller slektskap eller hva - og er derfor en god ting sammenlignet med en nytteverditenkning eller krav om vellykkethet for at det skal tilgodesees.

Wikipedia sier:
"Humanisme er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser."
Wikipedia sier også at humanismen ofte knyttes til human-etikere som deres livsanskuelse (i motsetning til en religiøs livsanskuelse). Men at historisk sett har humanisme og kristendom vært svært nært knyttet til hverandre. 

"Kristen" og "humanistisk" arv er altså ikke begreper som står i motstrid mot hverandre, men de heller utfyller og forklarer hverandre.

Noen innvender at "kristen arv" er et svakt og ullent begrep. Men hvis man arver en gullring, er jo ringen den samme som da den var ny, den trenger bare litt polering og oppussing, så skinner den like vakkert -


Kristendom framfor andre religioner


Det er åpenbart at det nye lovforslaget verdsetter kristendom høyt, og gir kristen tenkning og praksis forrang framfor andre religioner. Vil vi ønske å positivt diskriminere f.eks kristne leirer og ungdomsklubber m.h.t tildeling av penger, framfor muslimske leirer, finner man støtte for dette her.
Såpass tøffe håper jeg at politikere tør være. Vi SKAL ta vare på vår arv - ved f.eks tildeling av økonomisk støtte. Vi ødelegger jo ikke andres (muslimske f.eks) arv ved en slik handling, vi tar bare vare på vår egen. Og dét er det på høy tid at vi våger å gjøre - til tross for "urettferdighet". 
Ja, politikk er - bør være - å være "urettferdig" - politikk er å si at noe er mer verdifullt enn annet: Demokrati er mer verdifullt enn "Den sterkestes rett". Å ikke røyke er bedre enn røyking. Kristen arv er mer verdifull enn muslimsk tankegods. 




,

fredag 11. mai 2012

Å tilhøre. To belong.


«The question is not as for Hamlet to be or not to be, but to belong or not to belong» (Marcel Proust)



Ulike slags tilhørighet:



En kan tilhøre et fellesskap i kortere eller lengre tid, og innerst i fellesskaps-kjernen eller lenger ute i periferien.

Jeg tror at lang tids tilhørighet i kjernen av et fellesskap er en stor rikdom for folk - som mange trolig ikke er seg så bevisst, fordi tilhørigheten tas som en selvfølge - men det gjør en til et stabilt og trygt menneske.



Det beste en kan gi et menneske etter mat og klær, er derfor mennesker å høre sammen med: Søsken, naboer, seg selv, interessepartnere - og dernest å oppføre seg slik at fellesskapet i gruppa blir noenlunde trivelig. Og sist, men ikke minst: Se til at vedkommende får bidra med noe gruppen trenger. Det gir mening og verdighet til tilværelsen.

Svært lang tids "belonging"  - altså tilhørighet - fåes i:
Familien. Bygda. Landet. Menigheten - ofte.

Langtids-belonging:
Supporterklubben. Arbeidsplassen (de trofaste arbeiderne i de solide bedriftene). Ekteskapet, som regel. Politisk parti.

Mellomtids-belonging:
Skolen. Koret. Fotballaget. Arbeidsplassen (karrierefolk, folk i utsatte bransjer). Dataspill-deltakere. Samboerskapet, ofte. Menigheten.

Korttids-belonging:
Charterturgruppa. Kveldens tilskuere til samme forestilling. Leirdeltakere. One-night-stands.

Hvordan bli akseptert I et fellesskap?

Man kan betale seg til plass – særlig i kortids-fellesskap.
Mellomtids-tilhørighet kan man ofte gjøre seg fortjent til, være flink nok til. En er god nok til håndballlaget, kvalifisert nok til å få en jobb. Hyggelig eller tilpasset nok til å få være en del av gjengen.

Man kan ha populære venner som brøyter vei for en, i en hvilken som helst sammenheng.

Man kan også ved sitt trofaste frammøte vinne seg en plass i mange langtidsfellesskap. Man tilhører den klassen man går i. Som regel. Og man er en del av inventaret i sin stamkafé, eller i sin menighet.

Man kan dessuten ha meninger, engasjement og sympatier som kvalifiserer en inn i en gruppe.

Og enkelte fellesskap er man født inn i, helt ufortjent, helt uten prestasjon. Det gjelder familien, bygda – til man flytter - og landet sitt. Og også en menighet, i mange tilfeller.

Den som er uten penger, dyktighet, helse, engasjement eller meningsfeller – har bare de automatiske, medfødte fellesskapene igjen.

Ved skilsmisse, er man enebarn el.l, ved svært dårlig oppførsel – kan likevel familien forsvinne.
Og hvis alle naboene flytter, bøndene legger ned gårdsdriften, eller hjørnestensbedriften flagges ut – kan bygda di forsvinne også.

Og hvis troen dør, eller menigheten din dør – mister du også dét fellesskapet.

Den aller siste bautaen i livet – ditt land, din identitet som nordmann – er muligens også truet. Ved massiv ikke-assimilert innvandring, åpne grenser, raske forandringer i språk og snakkemåter og i hvordan ting organiseres og hva som verdsettes – forsvinner sannelig landet ditt også. Føles det som.

Når man ikke lenger har noe eller noen å tilhøre og være stolt av, blir man bunn ulykkelig.


Mer om tilhørighet og identitet

Den som tenker på skilsmisse, bør tenke vel gjennom om barna har nok andre steder å tilhøre. Er barnas – eller din egen eller partnerens - sosiale eller arbeidsmessige tilpasningsdyktighet lav, er familien ekstra viktig. Husk at skolen slutter snart! Da forsvinner mange av vennene også. Og jobben må alle slutte i, med tiden. Hva har man da - hvem har man da – hvem ER man da?

Men et ødeleggende fellesskap kan det være vel verd å bryte ut av – eller ødelegge - hvis det er mange og viktige ting som ødelegges der.

Vi blir jo alle preget av de fellesskap vi tilhører:
Jeg ER nordmann.
Jeg ER misjonsforbunder, jeg var, i alle fall.
Jeg ER mor, datter, søster –
Jeg ER korist
Jeg ER gammelt idrettslags-medlem
Jeg ER gammel nei-til-EUer
Jeg ER det jeg tilhører, eller har tilhørt – og tilhører der jeg hører til.

Men jeg er også, og aller mest, Guds barn. 
Og himlen er mitt hjem. For Gud har akseptert meg som sin, fordi jeg har akseptert Jesus. Jeg tilhører dermed "Kristi kropp", Guds menighet på jorden - enten de andre på samme kropp anerkjenner meg eller ikke. Eller jeg dem -

“Hver den som tok imot ham (Jesus, altså), dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på navnet hans” – sier Bibelen.
Og dét har jeg sannelig erfart at jeg er – jeg er Guds datter - elsket og hjulpet på tusen måter, gjennom alt.

Det er min største glede å kunne gå rett inn i ethvert levende kristent fellesskap og uten videre kjenne meg godtatt, velkommen og vel der – fordi vi deler samme ånd.
Det kan riktignok av og til være nødvendig å til en viss grad skjule sine andre egenskaper og interesser, om lykken skal vare, men - jo nærmere man er Gud, jo mer tåler man av ulikheter på andre områder, f.eks politisk. Dessuten vil slike Gudsnære mennesker leve under Guds justering og innflytelse, så de vil etterhvert nærme seg hverandre i vurderingen av mange ulike ting - ettersom Guds standard blir vevd inn i dem.

I religiøse fellesskap der de ikke har, eller har lite av, Jesu ånd, vil jeg ofte ikke kjenne meg hjemme. Ikke tilhøre.

Men jeg kan kjenne meg hjemme i ikke-kristne fellesskap der det er andre felles ting enn ånd som binder oss sammen.
----

Alle fellesskap er viktige!

Trives gjør den som er akseptert  i et fellesskap eller ti - og aller helst av dem aller innerst, eller aller øverst - og får være nær dem.
Dersom lederen skyr et medlem, vil også resten av gruppen sky ham – nesten alltid.

Er man i tillegg også likt av sitt fellesskap, kan man være rent lykkelig, og elske igjen.

tirsdag 24. april 2012

Soldater - gode, flinke og dårlige - Behring Breivik

En kommentar til 22/7 - saken.


Jeg fikk meg fortalt i helgen at hedersmannen Erik Bye var med i motstandskrigen mot Tyskland 1940-45. Han hadde fienden – tyskeren – i geværsiktet, og kunne fyrt av. Da tok den tyske soldaten hjelmen av og tørket svetten i redsel – og dermed fikk Bye se ansiktet hans. Menneskeligheten hans. Du-et hans.

Da lot han være å skyte.
Fienden fikk leve.

Så Bye var en dårlig soldat.

Men åpenbart et godt menneske.

Mens Behring Breivik av mange blir anklaget for å mangle et DU. Altså at han ikke ser at det er (med)mennesker han drepte. Han ser bare seg selv, JEG,  og sin egen sak. SAKEN.
Han ser ikke noen andre, eller de andres personlige DU.

Soldatene våre i Afghanistan har visst vært flinkere i møte med fienden enn Erik Bye. De har drept ved behov. Hvor mange, eller om de har drept utenom behov også, eller latt være å drepe når de burde drept, vet jeg ikke. De har i alle fall drept fiender. For det har virket nødvendig, i selvforsvar, og de har vært trenet til det. De  har dessuten gjort det etter ordre. De er selv på et vis uansvarlige, og får trolig trøst, støtte og heder etter endt handling. Ordren deres kommer fra deres militære ledere – men dypest sett fra Stortinget som har sendt dem dit.

Jeg for min del har vært skeptisk til denne ordren i alle år. Jeg synes ikke vi har særlig mye i andre land å gjøre, særlig land vi ikke har noen avtaler med.
Historien viser jo at slik innblanding som oftest ikke fører noe godt med seg, annet enn i aller første fase av innblandingen, da voldsnivået pleier synke.

----

Anders Behring Breivik tok medisiner og trente og psyket seg opp i flere år for å unngå å gjøre samme feilen som Bye. Han ville være en bedre soldat i sin egen krig. En som ikke vek når det gjaldt. Og han har vært meget dyktig. Saklig vurdert. Selv om det virker fryktelig kaldt å si det.

Saklighet vurderes som kulde i våre dager.

Jeg finner Breiviks valg – nei, erkjennelse - av fiende temmelig logisk og målrettet, til og med trolig ikke-hatsk (han skjøt ikke muslimene) - gitt hva han er redd for og uenig med.

Det er temmelig drøyt å påstå at han ikke ser eller har sans for andre mennesker, selv om han har drept noen av dem. Fortell våre Afghanistan-soldater dét!

Men Anders Behring Breiviks ordre kommer ikke ovenifra.
Han gir selv sine ordrer – til seg selv.
Og dét er hans synd: Hans overlegenhet, hans stormannsgalskap, hans ignoranse for demokrati, folkets valg og Storting.
Han setter seg selv til Gud over rett og galt, til Herre over andres død og liv.

Og sånt gjør vi sannelig rett i å straffe - det vil si, vi straffer disse holdningers handlinger, deres utslag i praksis. De var sannelig onde. Selve holdningene, verdiene og meningene får vi overlate til Gud å straffe, det er han som kjenner hjertene.

Ellers ble det visst temmelig mange andre vi også burde sende rett i fengsel.

Bibelen er forresten svært klar på at hovmod og stolthet er alvorlige synder.

Jak. 4,6:
"Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han stor nåde"

Ordsp 16,18:      
"Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall"

Jer. 48, 25-31:
 "Moabs horn er hogd av,
        hans arm er brukket, sier Herren.
        Gjør Moab drukken,
        for han har hovmodet seg mot Herren.
        Så kan han ligge der og spy
        og bli til spott, han også.

....
Vi har hørt om moabittenes stolthet,
        hvor selvgode de er,
        om deres overmot, stolthet og hovmod,
        hvor overlegne de er i sjel og sinn.
        Jeg vet hvor frekke de er, sier Herren,
        jeg kjenner deres tomme skryt.
        Uredelige er de i alt de gjør.
        Derfor jamrer jeg over Moab,
        skriker for hele Moabs skyld
        og sukker over mennene fra Kir-Heres.
"

Om å lyde myndighetene, og myndighetenes oppgave:
1. Pet. 1, 13-14:
Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. 


Paulus om samme sak:
Rom. 13, 1-5:
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.  2 Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.  3 For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros.  4 Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.  5 Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld.

Men enda mer enn myndighetene, skal en lyde Gud, dersom der er motstrid:
Ap. gj. 5, 29:
Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.

Til slutt et vers om innvandrere:
3. Mos. 19, 33-34:
"Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud."
Her står det vel å merke ikke at man har plikt til å åpne opp for enhver som banker på døra, det står bare om å elske dem som allerede bor i landet.


PS
Breiviks narsissisme er jo muligens der som en tilleggsfaktor. Jeg kan vanskelig dømme om det. Narsissist må uansett vel de fleste bli som har så lite kontakt med verden som Breivik har hatt de siste årene, enten man var slik på forhånd eller ikke.

Men man fratar ikke folk deres menneskelighet selv om de er dyktige soldater, og selv om de har en Sak de brenner for - og ikke engang om de selv har ofret sin medmenneskelighet.
Den trenger jo ikke være ofret på alle områder. Breivik oppfører seg vennlig i retten.
Og den kan ligge der og slumre - til den kanskje en gang våkner i et voldsomt mareritt - og trøste Breivik da.





fredag 13. april 2012

USA-bilder

Jeg var i Pittsburgh i påsken, i Pennsylania. Staten ligger i midten til høyre på USA-kartet.
Her er noen av de fineste bildene mine derfra:

 Zoo. Akvarieavdelingen.

Isbjørn, sett innenfra en annen glasstunnell:
 

Knust egg, fra kirkelig eggjakt for barnefamilier:

 Vår mellom skyskraperne

Se byen min!
Det er forresten et tog med 113 vogner (de talte dem) som ruller forbi i bakgrunnen.

Gjerdet i bakgrunnen ble malt om mange ganger på den uken vi var der.

Fuglehagen; papegøyemating for 3 dollar juicebegeret:

Det var disse jeg var sammen med i fuglehagen. 
Hvit og svart under The American Eagle:

Hvert år laget studentene i en bestemt kunstklasse på Carnegie Mellon University et slikt kunstverk med selvforevigelse:

Vårpyntet by:

"Cathedral of Learning" i bakgrunnen. Vi fikk ikke komme inn pga bombetrussel. University of Pittsburg hadde fått 18 bombetrusler mot seg hittil i år. Noen studenter hadde dradd hjem i angst.

 Sjokoladetre i Phipps Conservatorium:

Den kinesiske hagen, også i Phipps Conservatorium. Der var nok mer imponerende hager enn denne, men her smiler min venninne så fint i fremgrunnen:

På besøk hos venner i West Virginia:

Fra Pittsburg Sentrum. Kirker overalt!
 Bildet under er fra den første dagen, 29. mars. Vi kom midt i den mest intense blomstringen. Men den var i år en måned for tidlig.

Nydelig!