Jeg våknet tidlig, klokka fem, været var nydelig. En melodi surret i hodet: "...en dyrevise som du nå får høre ....og alt de har å gjøre". Da våknet jeg skikkelig til, og kjente at jeg gledet meg til dagen. Så jeg sto opp, grep kameraet og tok en runde rundt i huset og prøvde fange stemningene. Fra soveromsterrassen tok jeg dette bildet:
Kjøkkenet ser hyggelig ut fra denne vinkelen:
- men neppe fra denne:
Men jeg satte i gang med både oppvask og klesvask. Og dukvask for et helt
år; disse hvite og grønne brukte vi da i mai i fjor:
Speilet ble også vasket; morsomt å fotografere seg selv i den dråpete flaten.
Tørkestativet ble flyttet ut på den andre terrassen for å få litt arbeidsrom rundt meg.
Denne løperen farget veldig av (det første vannet var mye verre):
Nå var mannen min også stått opp, det var han som tok bildet over. Men disse bildene tok jeg:
Men ikke disse:
Det vakre hjemmestrikkede bilpleddet fikk jeg av en venninne kvelden før, jeg måtte bare ha ut røykelukten av det. Det er mye som kan være flott, bare man retter på den ene detaljen som drar det ned!
Tørke-detaljer:
Frokost spiste vi sammen. Epler og hjemmelaget plommesyltetøy gjør frokostblandingen med naturell-yoghurt til et lite festmåltid. Rosekvastene er fra den altfor store busken jeg klippet ned i går:
Jeg skrev et dikt om busken for noen dager siden, den sto plantet et sted den ikke passet:
Dette
er ikkje ein stad for roser
På denne staden
veks det jordbær
Det vert faktisk
mykje ryddigare
penere
rolegare
når ein klipper rosa
bort
Men tilbake til torsdagen:
I stuen badet gitarene så vakkert i morgenlyset,
og på terrassen laget lyset et kors på solstolen.
Så skal mannen på jobb:
og jeg bestemte meg for å sitte på til butikksenteret. På vei ut så jeg at inngangspartiet vårt tar seg godt ut med all veden:
Og så -
dro jeg altså på senteret. Der traff jeg en venn som jeg virkelig kjeftet på. Han hadde lovet i flere dager å komme og hjelpe meg i hagen. Også i morges ventet jeg ham. Vi hadde avtalt kvelden før, og det var han som hadde bedt om arbeid. Men han kom ikke.
Så da jeg traff ham ved butikken, mens han egentlig skulle vært hjemme hos oss og jobbet, rant det over.
"Du må KOMME når du sier du skal komme. Du oppfører deg som et barn!" lekset jeg av meg. Jeg overhørte hans klage over en vanskelig sak: "So what! Du må komme når du sier det!"
Undres når han vil snakke med meg igjen - -
Den ene dagen var det forresten resten av familien hans som ikke kom helt som planlagt, og altfor sent til hagearbeid; det er lett å urettferdig overføre hendelser og uttalelser mellom folk som står hverandre nær. Man gir den ene skyld for noe den andre har gjort. Eller man legger alt for mye i det.
Men to av dagene var han i alle fall helt skyldig for.
På apoteket traff jeg en annen venn, og fikk haik med ham halve veien hjem. Jeg hoppet av for å besøke en venninne som har vært hardt skadd i ymse lemmer de siste par årene, hun var heldigvis hjemme. Det var så herlig å se henne krøllet fritt opp i sofaen. Jeg fikk i min begeistring lov å ta bilde av det, og hun syntes som meg at resultatet godt kan formidles til resten av verden:
Er det ikke flott?!?
Etter en lang og fin og intens pratestund ble jeg plutselig nokså dårlig, hodet mitt hadde brukt opp sin konsentrasjons-kapasitet for dagen. Så jeg brøt opp og ruslet hjemover og bare så og nøt alt det fine jeg gikk forbi. Jeg kommer meg ofte nokså raskt når jeg bare kommer meg ut og slipper tenke eller lytte eller lese eller snakke.
Her er forresten noe som ikke var så hyggelig. Den unge mannen er svært beruset:
Og vakkert kan man vel heller ikke kalle bildet av denne elven, men interessant med alle sine parallelle linjer:
Men her er et fint hus med flott beplantning! Sånt er en gave til oss som går forbi:
Lenger oppe tar villmarken mer over:
Og her går jeg i sommerkjole med mine to blomster i en pose og nykjøpt solkrem i ryggsekken:
Nesten hjemme - vakkert i all sin gru:
Helt hjemme; av med skoene, ut med innkjøpene - blomstene ble plantet i den hvite bøtta:
Kanskje kjøper jeg et par blomster til i helga, men det er neppe vits i, så mye som jeg tenker å være borte framover. Mannen har sagt han kommer til å glemme å vanne dem - han vil sikkert ikke se dem heller.
Så sov jeg litt i sola, og hvilte enda mer. Jeg hadde visst gjort mitt for i dag. Spilte piano. Men jeg laget en middag jeg aldri har gjort før - kalkunkjøtt med diverse.
Jeg kjøper nemlig nesten aldri kylling (- eller kalkunkjøtt), fordi verken kyllingene eller deres mødre har det godt mens de lever (sterke smerter pga forvokste kropper) - og dermed kan jeg ikke lage kyllingmat og dess like heller. Men en venninne med særlig innsikt i dyrevelferd har fortalt at kalkun ikke er alet fram på samme brutale måte, så det kan forsvares å spise kalkunkjøtt. Og nå hadde de det i butikken.
Så jeg skar kjøttet opp i terninger - det stekte raskt, og ble riktig godt og mørt. Jeg brukte en indisk krydderblanding (Tandoori Masala) på det.
Og så sov jeg litt til og la sammen all klesvasken før siste semifinalen i fotball-EM. Men jeg fikk ikke mye med meg av selve spillet, for jeg satt med disse bildene og dette blogginnlegget og hadde bare et kvart øye på skjermen.
Vi får gjøre litt mer ut av selve finalen! Jeg må bare finne ut når den går -
Og hva har så dagen min med Gud og tro å gjøre?
Jo, min himmelske Far gleder seg når jeg gleder meg, og når jeg sender ham en takknemlig tanke over alt det fine jeg opplever. Han liker at jeg verdsetter blomstene hans, og lyset og skyggene, og møtene med menneskene han lar meg treffe. Og så tror jeg han lærer meg litt visdom også, når jeg er oppmerksomt til stede og legge merke til alle lignelsene i hverdagslivet.
Undres hva Herren min Gud tenker om kjeftingen min, og om han jeg kjeftet på?
Det var jo nokså fortjent - eller er mannen dypt i sin navle overhodet ikke i stand til å skjønne hvordan andre får det, hver gang han selv svikter? Trenger han ikke å se litt reakjoner hos oss det går ut over, så han kan få en idé til neste gang?
Jeg har ikke bedt mye for den fulle ungdommen - hva enn han var full av - men jeg legger merke til at jeg har sett usedvanlig mange berusede mennesker de par siste dagene - midt på lyse dagen - og jeg aner at Han i himmelen ønsker jeg skal se det. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Men Han liker nok at jeg legger merke til sammentreffene han iscenesetter for meg.
