En mandags-dagbok: Kirketing og hukommelsesproblemer.

Denne dagen har vært full av statskirkeaktiviteter.

Eller ikke: For i dag ble den grunnlovsparagrafen fjernet som slo fast at Norge er et evangelisk-luthersk kongerike - altså et land med statskirke.
Nå er staten og kirken skilt.

Men det var det overhodet ingen som snakket om.

Ikke da jeg var på hobbykafeen i menighetsuset i formiddag. Der var vi 13 damer og 1 mann.
Ikke da jeg var på kirkegårdsdugnad i ettermiddag heller. Der var vi 30 frivillige, både kvinner og menn, unge og eldre.
Og ikke da jeg var på kirke-misjonsforening i menighetshuset rett etterpå. Der var vi 5 damer; den harde kjerne som til og med driver misjon. I alle fall driver vi innsamling til et vannprosjekt i Bolivia.

Skjønt jeg tror det var en som mumlet en setning om at hun ikke likte det da jeg såvidt luftet stat-kirke-saken i formiddag.

Og det var dét.
Folket oppfører seg som om alt er som før. Byens store kirke er det fremdeles normalt å tilhøre.

Jeg vant en engel på utlodningen! Laget av en HIV-positiv dame i Bolivia, med 3 barn og ingen mann.

---

Jeg husker ikke godt. Jeg strever særlig med å huske navn og ansikter. Det har jeg visst alltid gjort, men nå er det ekstremt. Hjernen min jobber tungt. Jeg hadde f.eks ikke kjent igjen damene fra hobbykafeen på 17. mai, eller ikke sett dem, enda flere av dem hadde sett meg og prøvd hilse på meg, fortalte de. Og i sted kom jeg ikke på hva de forskjellige het, som jeg skulle sende bilde til fra dugnaden. Enda jeg har hørt navna deres mange ganger, og lest dem også, på facebook.

Så da jeg så et TV-program om demens i sted, lurte jeg på om det var min egen nære framtid jeg fikk innsikt i. Eller om det var min manns, som ble vellykket hjerneoperert for et par år siden, men klager over hvilken sosemikkel han er blitt - eller om det var vår begges framtid - så vi kan passe sammen - jeg kjente meg ikke særlig lykkelig der jeg satt.

Da hørte jeg i mitt indre med ett noen strofer fra en sang: "...He can restore, what is taken away..."

Ok.
Der er håp.
Ingen grunn til å fortvile. Den der påminnelsen kom fra himmelen. Hold fast på den.

Og det har jo vært en flott dag.
Positive mennesker rundt meg på alle arrangementene.
Hjemtur med "hun der skribenten" - jeg tok bildet under til artikkelen hun skal skrive. En annen hjemtur med en annen dame, inkludert bygdeomvisning på Vestmyra. I tillegg til alle de andre småsamtalene. Jeg leste dessuten noen dikt jeg har skrevet, på hobbykafeen.

Det er sosialt å være engasjert i kirkelige aktiviteter!

§2 i Grunnloven (om kristendommen) skal endres

- og en del kristne har reagert kraftig. Det er satt igang underskriftaksjon mot lovendringen, jeg har selv vært på 4 kristne samlinger der folk har prøvd overtale forsamlingen til å skrive under. Mye stoff på fb også.

Men begrunnelsen deres har vært svært mangelfull. Flere av dem hadde ikke engang selv lest lovteksten som skal endres. Aksjonistene påstår at "Nå vil de fjerne Jesus fra Grunnloven". Dét har vært hovedslagordet deres.


Men jeg tror mange ikke ville sagt dette eller skrevet under hadde de visst mer om saken.

En venn av meg hadde f.eks denne statusoppdateringen på fb i går:

I DAG HAR DEI FJERNA KONGEN! SÅ TRUR DEI AT DEI KAN FJERNA JESUS 21.MAI....Lik dette .  . Ikkje følg

            Meg Nei, min ven. Studer lovtekstene, både noverande og forslag til ny §2, så ser du at det der slagordet med å fjerne Jesus ikkje har dekning i verkelegheita. Eg er svært skuffa over Ludvig Nessa og co som set igang slike usaklege rykte og aksjonar.

            Min ven ka står det i forslag til ny grunnlov?      

           

           Meg Du finn truleg ikkje så lett lovtekstene eingong, for aksjonsleiarane har behendig utelate dei i oppropa sine - alle dei eg eg har sett, i alle fall, (...og så kjefta eg litt, det har eg stroke ut her i attgjevinga)

           

            Meg  Eg sette lovtekstene inn under YouTube-talen til Ludvig Nessa....

           

            Meg Forslag til ny §2: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”.    

           

            Meg Noverande §2: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.         

           

            

Min ven reknar med du veit forskjell "arv" og "evangelium"...

           

            Meg Mange trur at ny lovtekst meiner "human-etisk arv", men humanisme betyr berre menneskelegheit, som omsorg for svake og fattige osv

           

            Min ven fri religionsutøvelse vil i praksis kunna tillata bønnerop til Muhammed og Allah frå minaretar i alle tettstader...(det er det mangen som ikkje vil).   

           

           Meg ‎"kristen arv" er eit vel så bra uttrykk som "evangelisk-luthersk religion". Då er min praksis og teologi som frikyrkjemedlem like mykje verdsett som arven frå berre lutheranerane. Heilt urimeleg om grunnlova skal gje seg til å seie kva som er riktigst av pinserørsla og lutherdomen!

           

         Meg Det nye forslaget seier faktisk at vi verdset kristendomen, (- i motsetnad til islamsk, buddhistisk eller annan framandreligiøs arv som måtte vere i strid med humanisme/vanleg menneskelegheit). Les teksten skikkeleg!

          Meg Det er gjeldande §2 , den du vil behalde, som slår eksplisitt fast "fri religionsutøving"!!!!!!    

           

            Min ven Evangelium tyder glad bodskap, og frihet til å forkynne denne. Eg har skrive til kongen om at han legg ned veto. Ellers må dette verta opp til kvar og ein. Som lærar i offentleg skule har eg ialle fall ingen støtte til å forkynna evangeliet lenger, og kongen må sikkert føla seg passe dum etter dette.    

           

           Meg Det er ikkje det nye lovforslaget som har teke frå deg støtten....eg er lei for at du ikkje har han, altså.          

           

           Min ven den som lever får sjå. Gud er på tronen og Jesus kjem snart! Ha ei god natt ;-)·       

           Meg God natt:)

------

Når det gjelder uttrykket "Den humanistiske arv", er jeg litt lettvint i dialogen over, selv om jeg absolutt er inne på noe.

Humanismen gir mennesket egenverd, uansett dyktighet eller slektskap eller hva - og er derfor en god ting sammenlignet med en nytteverditenkning eller krav om vellykkethet for at det skal tilgodesees.

Wikipedia sier:

"Humanisme er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.

Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser."

Wikipedia sier også at humanismen ofte knyttes til human-etikere som deres livsanskuelse (i motsetning til en religiøs livsanskuelse). Men at historisk sett har humanisme og kristendom vært svært nært knyttet til hverandre. 

"Kristen" og "humanistisk" arv er altså ikke begreper som står i motstrid mot hverandre, men de heller utfyller og forklarer hverandre.

Noen innvender at "kristen arv" er et svakt og ullent begrep. Men hvis man arver en gullring, er jo ringen den samme som da den var ny, den trenger bare litt polering og oppussing, så skinner den like vakkert -


Kristendom framfor andre religioner


Det er åpenbart at det nye lovforslaget verdsetter kristendom høyt, og gir kristen tenkning og praksis forrang framfor andre religioner. Vil vi ønske å positivt diskriminere f.eks kristne leirer og ungdomsklubber m.h.t tildeling av penger, framfor muslimske leirer, finner man støtte for dette her.
Såpass tøffe håper jeg at politikere tør være. Vi SKAL ta vare på vår arv - ved f.eks tildeling av økonomisk støtte. Vi ødelegger jo ikke andres (muslimske f.eks) arv ved en slik handling, vi tar bare vare på vår egen. Og dét er det på høy tid at vi våger å gjøre - til tross for "urettferdighet". 
Ja, politikk er - bør være - å være "urettferdig" - politikk er å si at noe er mer verdifullt enn annet: Demokrati er mer verdifullt enn "Den sterkestes rett". Å ikke røyke er bedre enn røyking. Kristen arv er mer verdifull enn muslimsk tankegods. 

,

Å tilhøre. To belong.

«The question is not as for Hamlet to be or not to be, but to belong or not to belong» (Marcel Proust)

Ulike slags tilhørighet:

En kan tilhøre et fellesskap i kortere eller lengre tid, og innerst i fellesskaps-kjernen eller lenger ute i periferien.

Jeg tror at lang tids tilhørighet i kjernen av et fellesskap er en stor rikdom for folk - som mange trolig ikke er seg så bevisst, fordi tilhørigheten tas som en selvfølge - men det gjør en til et stabilt og trygt menneske.

Det beste en kan gi et menneske etter mat og klær, er derfor mennesker å høre sammen med: Søsken, naboer, seg selv, interessepartnere - og dernest å oppføre seg slik at fellesskapet i gruppa blir noenlunde trivelig. Og sist, men ikke minst: Se til at vedkommende får bidra med noe gruppen trenger. Det gir mening og verdighet til tilværelsen.

Svært lang tids "belonging"  - altså tilhørighet - fåes i:

Familien. Bygda. Landet. Menigheten - ofte.

Langtids-belonging:

Supporterklubben. Arbeidsplassen (de trofaste arbeiderne i de solide bedriftene). Ekteskapet, som regel. Politisk parti.

Mellomtids-belonging:

Skolen. Koret. Fotballaget. Arbeidsplassen (karrierefolk, folk i utsatte bransjer). Dataspill-deltakere. Samboerskapet, ofte. Menigheten.

Korttids-belonging:

Charterturgruppa. Kveldens tilskuere til samme forestilling. Leirdeltakere. One-night-stands.

Hvordan bli akseptert I et fellesskap?

Man kan betale seg til plass – særlig i kortids-fellesskap.

Mellomtids-tilhørighet kan man ofte gjøre seg fortjent til, være flink nok til. En er god nok til håndballlaget, kvalifisert nok til å få en jobb. Hyggelig eller tilpasset nok til å få være en del av gjengen.

Man kan ha populære venner som brøyter vei for en, i en hvilken som helst sammenheng.

Man kan også ved sitt trofaste frammøte vinne seg en plass i mange langtidsfellesskap. Man tilhører den klassen man går i. Som regel. Og man er en del av inventaret i sin stamkafé, eller i sin menighet.

Man kan dessuten ha meninger, engasjement og sympatier som kvalifiserer en inn i en gruppe.

Og enkelte fellesskap er man født inn i, helt ufortjent, helt uten prestasjon. Det gjelder familien, bygda – til man flytter - og landet sitt. Og også en menighet, i mange tilfeller.

Den som er uten penger, dyktighet, helse, engasjement eller meningsfeller – har bare de automatiske, medfødte fellesskapene igjen.

Ved skilsmisse, er man enebarn el.l, ved svært dårlig oppførsel – kan likevel familien forsvinne.

Og hvis alle naboene flytter, bøndene legger ned gårdsdriften, eller hjørnestensbedriften flagges ut – kan bygda di forsvinne også.

Og hvis troen dør, eller menigheten din dør – mister du også dét fellesskapet.

Den aller siste bautaen i livet – ditt land, din identitet som nordmann – er muligens også truet. Ved massiv ikke-assimilert innvandring, åpne grenser, raske forandringer i språk og snakkemåter og i hvordan ting organiseres og hva som verdsettes – forsvinner sannelig landet ditt også. Føles det som.

Når man ikke lenger har noe eller noen å tilhøre og være stolt av, blir man bunn ulykkelig.

Mer om tilhørighet og identitet

Den som tenker på skilsmisse, bør tenke vel gjennom om barna har nok andre steder å tilhøre. Er barnas – eller din egen eller partnerens - sosiale eller arbeidsmessige tilpasningsdyktighet lav, er familien ekstra viktig. Husk at skolen slutter snart! Da forsvinner mange av vennene også. Og jobben må alle slutte i, med tiden. Hva har man da - hvem har man da – hvem ER man da?

Men et ødeleggende fellesskap kan det være vel verd å bryte ut av – eller ødelegge - hvis det er mange og viktige ting som ødelegges der.

Vi blir jo alle preget av de fellesskap vi tilhører:

Jeg ER nordmann.

Jeg ER misjonsforbunder, jeg var, i alle fall.

Jeg ER mor, datter, søster –

Jeg ER korist

Jeg ER gammelt idrettslags-medlem

Jeg ER gammel nei-til-EUer

Jeg ER det jeg tilhører, eller har tilhørt – og tilhører der jeg hører til.

Men jeg er også, og aller mest, Guds barn. 

Og himlen er mitt hjem. For Gud har akseptert meg som sin, fordi jeg har akseptert Jesus. Jeg tilhører dermed "Kristi kropp", Guds menighet på jorden - enten de andre på samme kropp anerkjenner meg eller ikke. Eller jeg dem -

“Hver den som tok imot ham (Jesus, altså), dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på navnet hans” – sier Bibelen.

Og dét har jeg sannelig erfart at jeg er – jeg er Guds datter - elsket og hjulpet på tusen måter, gjennom alt.

Det er min største glede å kunne gå rett inn i ethvert levende kristent fellesskap og uten videre kjenne meg godtatt, velkommen og vel der – fordi vi deler samme ånd.

Det kan riktignok av og til være nødvendig å til en viss grad skjule sine andre egenskaper og interesser, om lykken skal vare, men - jo nærmere man er Gud, jo mer tåler man av ulikheter på andre områder, f.eks politisk. Dessuten vil slike Gudsnære mennesker leve under Guds justering og innflytelse, så de vil etterhvert nærme seg hverandre i vurderingen av mange ulike ting - ettersom Guds standard blir vevd inn i dem.

I religiøse fellesskap der de ikke har, eller har lite av, Jesu ånd, vil jeg ofte ikke kjenne meg hjemme. Ikke tilhøre.

Men jeg kan kjenne meg hjemme i ikke-kristne fellesskap der det er andre felles ting enn ånd som binder oss sammen.

----

Alle fellesskap er viktige!

Trives gjør den som er akseptert  i et fellesskap eller ti - og aller helst av dem aller innerst, eller aller øverst - og får være nær dem.

Dersom lederen skyr et medlem, vil også resten av gruppen sky ham – nesten alltid.

Er man i tillegg også likt av sitt fellesskap, kan man være rent lykkelig, og elske igjen.

Soldater - gode, flinke og dårlige - Behring Breivik

En kommentar til 22/7 - saken.


Jeg fikk meg fortalt i helgen at hedersmannen Erik Bye var med i motstandskrigen mot Tyskland 1940-45. Han hadde fienden – tyskeren – i geværsiktet, og kunne fyrt av. Da tok den tyske soldaten hjelmen av og tørket svetten i redsel – og dermed fikk Bye se ansiktet hans. Menneskeligheten hans. Du-et hans.

Da lot han være å skyte.
Fienden fikk leve.

Så Bye var en dårlig soldat.

Men åpenbart et godt menneske.

Mens Behring Breivik av mange blir anklaget for å mangle et DU. Altså at han ikke ser at det er (med)mennesker han drepte. Han ser bare seg selv, JEG,  og sin egen sak. SAKEN.
Han ser ikke noen andre, eller de andres personlige DU.

Soldatene våre i Afghanistan har visst vært flinkere i møte med fienden enn Erik Bye. De har drept ved behov. Hvor mange, eller om de har drept utenom behov også, eller latt være å drepe når de burde drept, vet jeg ikke. De har i alle fall drept fiender. For det har virket nødvendig, i selvforsvar, og de har vært trenet til det. De  har dessuten gjort det etter ordre. De er selv på et vis uansvarlige, og får trolig trøst, støtte og heder etter endt handling. Ordren deres kommer fra deres militære ledere – men dypest sett fra Stortinget som har sendt dem dit.

Jeg for min del har vært skeptisk til denne ordren i alle år. Jeg synes ikke vi har særlig mye i andre land å gjøre, særlig land vi ikke har noen avtaler med.
Historien viser jo at slik innblanding som oftest ikke fører noe godt med seg, annet enn i aller første fase av innblandingen, da voldsnivået pleier synke.

----

Anders Behring Breivik tok medisiner og trente og psyket seg opp i flere år for å unngå å gjøre samme feilen som Bye. Han ville være en bedre soldat i sin egen krig. En som ikke vek når det gjaldt. Og han har vært meget dyktig. Saklig vurdert. Selv om det virker fryktelig kaldt å si det.

Saklighet vurderes som kulde i våre dager.

Jeg finner Breiviks valg – nei, erkjennelse - av fiende temmelig logisk og målrettet, til og med trolig ikke-hatsk (han skjøt ikke muslimene) - gitt hva han er redd for og uenig med.

Det er temmelig drøyt å påstå at han ikke ser eller har sans for andre mennesker, selv om han har drept noen av dem. Fortell våre Afghanistan-soldater dét!

Men Anders Behring Breiviks ordre kommer ikke ovenifra.
Han gir selv sine ordrer – til seg selv.
Og dét er hans synd: Hans overlegenhet, hans stormannsgalskap, hans ignoranse for demokrati, folkets valg og Storting.
Han setter seg selv til Gud over rett og galt, til Herre over andres død og liv.

Og sånt gjør vi sannelig rett i å straffe - det vil si, vi straffer disse holdningers handlinger, deres utslag i praksis. De var sannelig onde. Selve holdningene, verdiene og meningene får vi overlate til Gud å straffe, det er han som kjenner hjertene.

Ellers ble det visst temmelig mange andre vi også burde sende rett i fengsel.

Bibelen er forresten svært klar på at hovmod og stolthet er alvorlige synder.

Jak. 4,6:
"Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han stor nåde"

Ordsp 16,18:      
"Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall"

Jer. 48, 25-31:
 "Moabs horn er hogd av,
        hans arm er brukket, sier Herren.
        Gjør Moab drukken,
        for han har hovmodet seg mot Herren.
        Så kan han ligge der og spy
        og bli til spott, han også.
....
Vi har hørt om moabittenes stolthet,
        hvor selvgode de er,
        om deres overmot, stolthet og hovmod,
        hvor overlegne de er i sjel og sinn.
        Jeg vet hvor frekke de er, sier Herren,
        jeg kjenner deres tomme skryt.
        Uredelige er de i alt de gjør.
        Derfor jamrer jeg over Moab,
        skriker for hele Moabs skyld
        og sukker over mennene fra Kir-Heres."

Om å lyde myndighetene, og myndighetenes oppgave:
1. Pet. 1, 13-14:
Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. 


Paulus om samme sak:
Rom. 13, 1-5:
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.  2 Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.  3 For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros.  4 Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.  5 Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld.

Men enda mer enn myndighetene, skal en lyde Gud, dersom der er motstrid:
Ap. gj. 5, 29:
Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.

Til slutt et vers om innvandrere:
3. Mos. 19, 33-34:
"Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud."
Her står det vel å merke ikke at man har plikt til å åpne opp for enhver som banker på døra, det står bare om å elske dem som allerede bor i landet.


PS
Breiviks narsissisme er jo muligens der som en tilleggsfaktor. Jeg kan vanskelig dømme om det. Narsissist må uansett vel de fleste bli som har så lite kontakt med verden som Breivik har hatt de siste årene, enten man var slik på forhånd eller ikke.

Men man fratar ikke folk deres menneskelighet selv om de er dyktige soldater, og selv om de har en Sak de brenner for - og ikke engang om de selv har ofret sin medmenneskelighet.
Den trenger jo ikke være ofret på alle områder. Breivik oppfører seg vennlig i retten.
Og den kan ligge der og slumre - til den kanskje en gang våkner i et voldsomt mareritt - og trøste Breivik da.

USA-bilder

Jeg var i Pittsburgh i påsken, i Pennsylania. Staten ligger i midten til høyre på USA-kartet.
Her er noen av de fineste bildene mine derfra:

 Zoo. Akvarieavdelingen.

Isbjørn, sett innenfra en annen glasstunnell:

 

Knust egg, fra kirkelig eggjakt for barnefamilier:

 

 Vår mellom skyskraperne

Se byen min!

Det er forresten et tog med 113 vogner (de talte dem) som ruller forbi i bakgrunnen.

Gjerdet i bakgrunnen ble malt om mange ganger på den uken vi var der.

Fuglehagen; papegøyemating for 3 dollar juicebegeret:

Det var disse jeg var sammen med i fuglehagen. 

Hvit og svart under The American Eagle:

Hvert år laget studentene i en bestemt kunstklasse på Carnegie Mellon University et slikt kunstverk med selvforevigelse:

Vårpyntet by:

 

"Cathedral of Learning" i bakgrunnen. Vi fikk ikke komme inn pga bombetrussel. University of Pittsburg hadde fått 18 bombetrusler mot seg hittil i år. Noen studenter hadde dradd hjem i angst.

 Sjokoladetre i Phipps Conservatorium:

Den kinesiske hagen, også i Phipps Conservatorium. Der var nok mer imponerende hager enn denne, men her smiler min venninne så fint i fremgrunnen:

På besøk hos venner i West Virginia:

Fra Pittsburg Sentrum. Kirker overalt!

 Bildet under er fra den første dagen, 29. mars. Vi kom midt i den mest intense blomstringen. Men den var i år en måned for tidlig.

Nydelig!

Hår – barbere, kle det inne eller vise det fram i all sin gru?

Det er 8. mars, kvinnedagen. En av de viktigste kvinnesakene er skjønnhet.

Og noen kvinner er naturlig delikate. Men de aller fleste setter inn temmelig mye energi på å prøve nærme seg det overnaturlige skjønnhetsidealet vi er omgitt av. Hårfjerning er en stor del av denne jobben. Jeg har undersøkt litt i egne erfaringer i sakens anledning. Prøver finne ut hva som er sant og nødvendig.
Det er nemlig et tøft fengsel kravet til delikatesse setter oss kvinner i.

Så her er dagens rapport:

Jeg brukte god tid på badet i morges. Det trengtes barbering.

Stakkars oss damer – vi er nødt til å barbere oss overalt, unntatt på hodet, for å bli ansett normale. For å få respekt. For å holde oppe selvtilliten.
Og sånt tar tid!

Så det er ikke så ofte jeg gidder. Men jeg ble minnet om det i går da jeg satt i det kommunale boblebadet sammen med en helt hårløs mann. Da ble mine naturlige legger og armhuler plutselig synlig for meg. Og sikkert for ham også. Han var helt stiv i ansiktet. Så jeg kom på mine egne skrekk-opplevelser som tenåring, de første gangene jeg så damer med skikkelig kroppshårvekst. Det var skrekkelig! Jeg husker veldig klart hvem det var som gav meg dem alle sammen.

Først var det hun som bare var 15 år, men likevel utrolig buskete under armene. Så var det den beskjedne rødhårete tjueåringen med oransje hel-ull over joggeskoene. Dernest en rødhåret 30-årig lærer med uante mengder bikinilinjeforstyrrelser langt nedover lårene.  Til sist var det hun 35-åringen i dusjen med mange lange mørke striper  rundt de to melkeveien. Jeg ble like sjokkert over alt sammen. Og fant det alvorlig frastøtende.

For som ung tenåring vet man ikke hvordan slikt utvikler seg. Man har lite kroppshår selv, og ikke har skolevenninnene eller glansbildene i bladene det heller. Og hvis ikke mamma er plaget – så er man blank – i alle fall var jeg det.

Men dermed kan jeg levende forestille meg hvordan en ung singel mann også må føle det i møte med meg – han som er så vant til så mye vakkert fra både media og kanskje også pornoindustrien.

Nå kan jeg aldri tenke meg at mitt eget ubarberte fra i går skulle være i nærheten av de hårmengdene som rystet meg slik som ung. Jeg syns i grunnen jeg var helt akseptabel. Men hva vet jeg – kanskje hårmarerittet fra den gang bare har vokst inni hodet mitt – kanskje de damene jeg den gang så, ikke er verre enn slik jeg var i går? Å jo, det var de nok. Basta.

Men i alle fall – jeg syntes jeg jeg trengte en omgang med høvelen i dag.

Jeg fjerner forresten aldri håret på armene, selv om de er temmelig lodne, og alltid har vært det. Kanskje jeg selv har gitt alle andre armhårssjokk gjennom hele livet?

Det er utrolig hva man godtar, bare en er vant til det - jeg synes armene mine er helt greie.

Et par andre minneverdige hårhistorier:

Den 50-årige damen med skjegg som en mann i hele ansiktet – men det var alltid pent barbert. Så jeg syntes ikke det var avskyelig, bare rystende og utrolig. At det gikk an! Senere har jeg sett mye mer av slikt, nå når jeg visste om muligheten.

Min fars nybarberte kinn som ville ha klem – han likte å gi oss ungene en nybarbert kos når han var opplagt og glad . Det var lykkestunder for meg. Der ble sikkert mitt bilde dannet av hvordan menn skulle være i ansiktet, for å være fine: Glattbarberte. Jeg har aldri vært tiltrukket av menn med skjegg. Ikke det aller minste. Men jeg har hatt flere avslappende fine vennskap med slike karer. Så de har jo vært gode å ha likevel. Men den standarden min far satt - sitter sannelig i!

Mine hårete onkler var både fascinerende og skremmende.
Lyst krøllete hår over hele kroppen –  massevis - jeg grøsset faktisk litt som barn.

Men de var skikkelige mannfolk. Sånn skulle mannfolk være.

I alle fall kunne de godt være slik. De måtte i alle fall ha såpass som min pappa hadde! Minst!

Men vi jenter – var jo jenter.

Så jeg prøvde hårfjerningskrem på leggene som ganske ung, jeg hadde jo litt hår der, i slekt med mine onkler som jeg er. Men jeg likte ikke tanken på alle de ukjente, virkekraftige, fremmede stoffene jeg dermed helt sikkert fikk i meg, og sluttet ganske snart. Jeg lot bare hårene vokse. Det var da normalt med litt hår på bena.

Inntil jeg kom til USA som 24-åring. Da fikk jeg høre det – jeg tror både fra amerikanske gutter, og fra norske jenter som studerte der: Sånt går ikke an. IKKE i det hele tatt. Alle synes det ser forferdelig ut. Du blir ikke akseptert, du MÅ fjerne det – det måtte vi! sa jentene. Det var ekte søsterkjærlighet. De ville spare meg for utstøtelsen. Og jeg skjønte at det var alvor –

Nå har vi fått samme nulltoleransen i Norge, tror jeg. Og det er bare leitt.
Skjønt jeg kjenner ikke ungdomsmiljøene nå for tiden. Jeg vet egentlig ikke hva som tolereres.

Jeg prøvde voksing av leggene for to år siden, på et fint hotell. Men fikk en masse stygge røde nupper etter kort tid, av hårene som vokste ut igjen. Jeg gjør det aldri mer.

Når det gjelder bikinilinjen har jeg funnet meg badetøy som rekker et stykke ned på lårene, det trives jeg godt med. Eller jeg bruker shorts.

Nupping av hår har jeg drevet lite med. Jeg synes nuppede øyebryn lett ser unaturlig og typete ut, men jeg har nappet litt fra halsen. Jeg orker ikke se ut som hun jeg kjenner som lar alt vokse i naturlighetens navn; det er ikke vakkert. 

Så jeg har altså funnet min egen måte å leve med loddenheten på. Barbere leggene og annet når det blir for galt, vise fram armene bestandig, kle bort bikinilinjen…. Man får finne sine egne grenser, og håpe at det ikke blir alt for ekkelt for de rundt en. Skjønt "egne" - grensene mine er jo mye et resultat av kultur og tilbakemeldinger jeg får, så helt mine er de jo ikke.

Men jeg håper jeg slipper helskjegg om noen år.

Bibelen sier at ”man kler inne de delene av kroppen som man blyges ved” (den slår det fast som et faktum, ikke som et bud). Men jeg er nå glad for å slippe gå med heldekkende burka, og tillater meg å fjerne, eller holde i sjakk, det jeg skammer meg over.

Men jeg minnes godt svigerfar, som flere ganger fortalte meg om den damen han hadde kjent, som hadde helskjegg og lot være å barbere det, siden Gud hadde skapt henne med det. Og så lo han godt – men jeg tror han var full av respekt og beundring for henne også: Tenk at hun hadde en slik respekt for Gud! Enda så mye det måtte ha kostet sosialt!

Mon tro om det er noen andre i hele verden som har gjort slikt inntrykk på svigerfar? Han har møtt mange store forfattere og kulturpersonligheter!

Men det var denne damen han stadig fortalte meg om - det kan jo ha vært fordi han så for en hårete type hans svigerdatter også var, og visste mer om utviklingen av slikt, enn jeg gjorde?

Men jeg håper at mitt nivå på hårstell (jeg farger ikke håret) og hårfjerning kan være et bidrag til å lette kvinners byrder og press på området. Jeg synes folk får tåle både grått hår og litt kroppshår uten å vemmes – og dét må de øves opp til ved å eksponeres for lodne grå mennesker.
Here I am…

He.

Jeg har forresten en vettig og nyttig holdning om hår, synes jeg:

Jeg skal tåle, vedkjenne meg og ikke skjemmes over det faktum at jeg har diverse uønsket hår rundt om på kroppen.

Det er også ok at folk vet om det. Men det er bra å se litt skikkelig ut; verken jeg eller andre skal synes at jeg ser altfor frastøtende ut.

Det er et visst problem at mannen min er svært tolerant, han liker meg nærmest uansett hvordan jeg steller meg eller ei. Så jeg får minimalt med korrektiver eller hjelp av ham til å se skikkelig ut. 

Men man kan jo håpe at ganske mange egentlig er som ham - det er en avslappende idé, som jeg likevel ikke tror helt på.
Jeg tror faktisk det er nødvendig å holde verste hårveksten i sjakk for respektens skyld. For å bli hørt på og respektert.

I morgen skal jeg på kvinnesaksmøte. Han (!) som skal holde kveldens tale, har skrevet om kvinners behåring, og hvor dårlig gjort det er av menn å henge seg opp i slikt.

Må det da en mann til for å sloss for vår frihet som behårede vesener?

------

Mennene, ja.
De er jo begynt å fjerne håret, de også. Men der er jo sånne voldsomme mengder å ta av, at jeg tror, jeg tror prosjektet ikke blir et allemannsfenomen. I alle fall ikke et allemann-MÅ-fenomen.

Stakkars guttene ellers!

Det er kanskje vakkert på et vis, med disse svære, muskuløse baby-kroppene - men det er jo helt bort i veggene unaturlig. I alle fall for oss nordmenn. Det må jo kreve et voldsomt selvopptattsnivå.

Æsj!
For sjølopptattheten og alle norske navler.
Også blant kvinnene. Der er jo nesten ikke rom for damer å være opptatt av saklige ting utenfor seg selv, for de har så mye utseende å passe på. Uff, nei, for en ubalansert salve.  Men kanskje den største grunnen til å la håret gro, nettopp er for at vi ikke skal ende opp som tomme, dumme, deilige og selvopptatte - og dernest sure og totalt mislykkede. Jeg mener, man må jo ha noe å falle tilbake på, noe å være interessert i, å bidra med, når skjønnheten svikter en.  For ytre skjønnhet er for ungdommelig, og umulig i lengden, og ikke noe å bli gammel på, den falmer til tross for all verdens sminke og botox - og kan verken spises eller gies bort til andre.

Jo, det kan den jo - det holder oppe standarden i et hjem, eller i et besøk, å se litt fin og ordentlig ut.

Nei, det er best, eller enda viktiere,  å gjøre noe skikkelig i livet mens man enda har krefter, ens handlinger er mer varige enn ens ytre skjønnhet. Og et vennlig vesen er mer verd enn ytre pynt, og kan vare til man dør.

Bibelen sier:

Ordspr. 31, 30-31:
Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
        en kvinne som frykter Herren, skal prises.
  La henne nyte frukten av sitt arbeid;
        der menneskene møtes,
        får hun ros for sine gjerninger.

1. Pet. 3, 3-4:
La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere.  Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

Fordommer - nyttige, skadelige, riktige, urettferdige - og justerbare

Noe er totalt feil: Det siler ned.
Men det er vinter, og det er i Nord-Norge.

Så hva med alle kuldegradene jeg bestandig har sett på TV-en der oppe i nord? Og som jeg har hatt slik respekt og medfølelse med Det Barske Nordnorske Folk for?

Været i dag er slett ikke et unntak, det har såvisst regnet både før i vinter, og i fjor vinter også, her i Salten.

Så igjen har det skjedd: Mine fordommer - altså mine forhåndsmeninger - er blitt kraftig justert av virkeligheten: Her er både regn og varmegrader i Nord-Norge om vinteren. Her er skikkelig kaldt bare av og til. Jeg har nok generalisert for mye. Har ikke riktig tatt inn at det er forskjell på Finnmarksvidda og Nordlandskysten. Eller at det er forskjell på dagene også her i nord.

Det hjelper sannelig på nyansene å være tilstede selv!
Skjønt jeg må nok bo her i mange år til, og studere værhistorien, for å kunne si noe aldeles sikkert.

Da jeg første gang kom til USA i 1988, ble jeg  svært forbauset over at fordommene mine om landet ikke raknet. De ble nok utdypet og komplettert, men ikke særlig endret. Og ved senere besøk har synet mitt på USA blitt enda mer beriket - men altså: Jeg synes mine Amerika-fordommer holder seg skremmende bra i møte med virkeligheten.

Men jeg tror likevel det er lett å dømme både folk og fenomener urettferdig på forhånd.
Og man kan jo ikke regne med at man klarer å gjennomskue den egentlige og fulle virkeligheten selv om man skulle havne midt oppe i den en liten stund, heller. Og selv om en faktisk er interessert i å la seg justere. Fordommene vil jo farge det en ser - og så får en jo dessuten aldri sett alt.

Sannhet er en vanskelig ting å komme til bunns i!

Hvor kommer så ens fordommer fra?
Fra andre som har sett og fortalt. Fra rykter. Fra uformulerte holdninger som svever i rommene. Fra media. Fra misforståelser. Fra forenklinger.

Er det nyttig med fordommer?
Altså å ha en mening om noe eller noen en ikke selv har møtt?

Ja, det kan skape interesse og referanseramme. Har man hørt at den halvmodne lysebrune osten er god, prøver man den gjerne selv neste gang. Slik blir livet beriket. Og hvis vi "vet" at Corolla er et bra bilmerke, er det trygt og godt å køpe den - og morsomt eller frustrerende å komme over en mandagsutgave av den.

Har man hørt at Jesus er god og at han lever, fra kilder en har tiltro til, blir man gjerne nysgjerrig på Jesus selv også. "Kom og smak at Herren er god!" lokker Bibelen.  Og "Kom", sier både bruden (overgitte kristne) og Ånden. Kom og finn ut av det selv.

"Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham (Jesus), og vi vet at han virkelig er verdens frelser", sa folket i Samaria til kvinnen ved brønnen, i Joh. 4, 42. En slik egen-opplevelse-basert tro er selvsagt mye mer holdbar enn rykte-troen, fordoms-troen.

Men fastgrodde fordommer og meninger kan holde deg borte fra gode ting også. Løsninger du burde ha prøvd. Mennesker du ville hatt glede av å kjenne. Men som folkene rundt deg sier nei til, kanskje mot bedre vitende. Og da tør du ikke prøve selv heller, utryggheten vinner, eller kanskje du ikke vil prioritere å finne ut av det, man har jo ikke tid til å prøve alt, og særlig ikke slikt man "vet" man vil mislike.

Store deler av media prøver f.eks skape fordommer - gi oss meninger - mot både kristendom og Israel. Det er tragisk. Men enda verre er det når vi kristne selv oppfører oss slik at vi skaper negative fordommer om Gud.

Det er forresten mange som holder seg borte fra Gud pga sanne fordommer om ham. De har skjønt at Gud ikke vil godta deres livsstil og gjerninger, men vil ikke vende seg om fra det syndige livet sitt. Da er løsningen å vende seg bort fra Gud i stedet.
Noen av disse som vil "leve livet" ville gjerne valgt Gud likevel, hvis de også hadde fått høre på troverdig måte om Guds store kjærlighet til dem, og om det nye meningsfulle livet Gud gir til de som vender seg bort fra det gamle. Så "Gud-er-kjærlighet"-fordommen bør vi absolutt prøve å videre-formidle, ja. Den er jo sann.

Men hvis vi lar være å holde opp sanne "Guds-fordommer" av det mer ubehagelige slaget (altså at Gud ikke tåler synd), kan vi risikere å drasse med oss en masse, masse ugress og ikke-omvendte kristne inn i kristne miljøer. Det er ikke bra! Ikke i lengden! De forvirrer, forsurer, smitter og lokker miljøet til synd.
"Noe urent får ikke lov å komme inn i byen" står det jo i Åpenbaringen et sted.
Men hvis ugresset først er kommet inn i åkeren, er det en annen sak: La det bare vokse, ellers rives de gode plantene også opp, sa Jesus. Til slutt skal jo ugresset bort, men det er til slutt -

Så det er sikkert svært viktig å holde oppe en sunn og balansert forkynnelse som en beskyttende mur rundt åkeren, rundt menigheten, så ugress ikke trives der, ikke vil slå seg ned der, så åkeren ikke blir full av ugress, full av folk som driver med en masse urene ting.


Fordommer kan også beskytte oss mot uheldige hendelser.

Det er viktig å skape fordommer mot narkotika. Prøver folk det selv, er det nokså mange som virkelig glir utpå. Så det er bra å skape for-dommer om uheldige ting. La barna vite at slikt gjør man ikke. Narkotika er farlig.

Sex utenom ekteskapet også. Bibelen ønsker skape den "fordommen" i oss, at slikt ikke er bra. Gud sier jo ikke at det er synd for å hemme oss, men for å beskytte oss. Beskytte sjelene våre, beskytte barna våre, beskytte familiene våre.
Paulus er rett nok ikke særlig streng med de ugifte som likevel ikke klarer holde seg, men sier "Så la dem gifte seg da!" Underforstått sier han dermed også: Vær ikke sammen seksuelt med andre enn den du er klar for, og har lov til å ha, et virkelig nært og langvarig forhold til.

Men hvilken helsesøster og hvilken lærer forkynner slikt?
I stedet forkynner de kondomet, så ikke kroppene våre skal skades av fysiske sykdommer.
Sjelens skader benekter de, eller tør de eller vil de ikke si for mye om. De har kanskje ikke lov?

Bare det er villet sex, selvbestemt sex, er det ok, visst. Ære være de offentlig ansatte som likevel våger si noe annet.

Foreldre er gjerne mer frampå, hvis de virkelig er glad i sine barn: Pass deg! Vent! Ta imot min fordom på dette feltet!

Og det finnes nok mange andre nyttige fordommer også. Meninger det er godt å være utrustet med i møte med en komplisert verden.

De skadelige fordommene og angstene lar jeg være å si noe mer om. Vi har fått advarsler om dem i åresvis - vi VET at vi "skal" være åpne og fordomsfrie i møte med det meste og de fleste. Det er faktisk svært bibelsk å ta godt imot innflyttere og fremmede, det er ikke bare politisk korrekt!

Men jeg sier altså: Man skal ikke gi alle fordommer på båten.
Men man skal ikke godta dem blindt heller. Men undersøke dem!
Med vett og forstand. Og høre på andre vettige menneskers erfaringer og meninger inntil du evt selv får anledning til å justere dine forhåpentligvis nyttige tillærte fordommer. "Hør på din fars formaning, min sønn, og glem ikke det du har lært av din mor!" står det i bibelen, ordsp. 1, 8.

Men de rådene, de budene, de fordommene, som bibelen gir (rett tolket - skjønt mange ting der er slett ikke til å misforstå) - er enda mer gull verd.
Hør på dem, og bli klok og god! Bibelens sier selv at ordspråkene "gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke." (Ordsp 1, 4).  Så det går faktisk an å være både ung, uerfaren og klok:).

I salme 119, 105 står det: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.
Det er nemlig ikke nødvendig å til stadighet snuble, falle, knekke beina og sette seg selv ut av spill for å finne visdommen. Det er i grunnen nok å holde seg nær Ordet og tro på dét.
Og Ordet - er altså Jesus selv, og bibelen, skriftene, som han gjør seg så til ett med.