Helt ny vestlandsk poesi

Jeg hørte 10 vestnorske poeter i går lese fra sine egne nye diktbøker. Det skjedde under "forfattersleppet" på Bergen Bibliotek. 

Jeg vil dele hva jeg så og synes og opplevde:

Her er hun som "bare" hadde gjendiktet en fransk forfatter. Hun leser et dikt om sofaputer - at de er tjukke, og avrundet i kantene:

Stil: Enkelhet, gjentakelser, nesten tomt for innhold.

Men nettopp derfor har jeg vel kapasitet til å huske det.

Neste bilde viser noe mer spennende: En ung fyllingsdøl som skrev - og leste, ja spilte nærmest - på en blanding av vanlig bergensk gateslang og skikkelig gammelt sprog fra den samme hjemby:

Deretter leste forbildet hans, en litt eldre og landsberømt kar fra Stavanger,  opp sin tekst.  Her var det slektskap, ja! Begge brukte gammel byhistorie og en blanding av språkstiler.

Men jeg husker ingen av dem sine navn. 

Bildet over viser settingen: En styrt framføring og samtale mellom disse to, som visst regnes som noen av landets beste og mest lovende forfatterne i dag.

Det var 7 forfattere til. Jeg tror nok ikke jeg vil kjøpe noen av dem sine bøker, til det er de for uvesentlige, tror jeg, og jeg for fattig. Men jeg vil nok bla i noen av dem hvis de blir lagt foran meg på bordet. Are Frode fra Sandane kunne jeg for eksempel godt tenkt meg å studere litt mer. Hva er det egentlig han har opplevd?

Men den mer kjente berømtheten (Navn? Aner ikke. Hadde ikke med meg notatsaker) som muligens ikke treffer mennesker mer, siden han bare skrev om vågen der han bodde - dét blir for kjedelig. Uansett solide formuleringer.

En av forfatterne har jeg ingen idé om hva skrev. Han var ung og kraftig, hadde langt mørkt hår, satt ikke sammen med de andre, leste med aksent (tydelig innflytter) - og blei plutselig svært energisk på scenen (de unge menn har da fremdeles energi som de må få ut på en eller annen måte). Men alt dette ytre gjorde at jeg ikke fikk med meg innholdet i hva han skrev. Jeg ga opp å følge med, rett og slett. Hadde nok med budbæreren himself. Og har glemt det lille jeg muligens faktisk fikk med meg. 

Jaja, sann.

Jeg husker at jeg syntes Einar Økland var flink. Flink og vittig. Spøkte med sin alderdommelighet. Han har nok fortjent sin berønnelse. Den eneste jeg hadde hørt om fra før. Å jo, han skrev om en kamel i en ørken, nå husker jeg det. Jeg skulle gjerne hørt litt av de andre diktene hans også. De om kjærlighet og sånn.

Å gå på et sånt sted, se og høre dikt og forfattere live, er tusen ganger rikere enn å bare lese en bok. Stoffet blir så tilgjengelig. Tusen takk, Kjetil, som fortalte meg om arrangementet og tok meg med inn i din verden:)

....og nå husket jeg plutselig: Han skrev om uren hud! Den unge, mørke altså. Et par setninger i alle fall. Det eneste ubehagelige hele kvelden....

Kontakt med døde

- et leserinnlegg i "avisa nordland".

 Skrevet etter at vi sang "Jeg vil stå opp for deg" i menigheten - og jeg skjønte at dét burde jeg gjøre:

For noen uker siden hadde avisen her et stort oppslag om en dame som kan snakke med de døde. Hun hadde visst samlet stappfullt hus i Bodø.

Jeg er kristen, og en av de viktigste tingene jeg har forstått, er at jeg må ta bibelen på alvor. Bibelen bekrefter at det går an å ha kontakt med døde mennesker – den forteller bl.a om kong Saul som fikk en dame til å mane fram hans gamle rådgiver, profeten Samuel. Og den døde Samuel kom, og et par sanne og skremmende ting sa han også, men det var galt av Saul å gjøre dette. Les 1. Samuel kap 28.

For det er ikke alt som går an, som er rett og godt!

Jeg vet ikke hvorfor slik gjenferds- og åndemaning er galt – annet enn at det intuitivt er noe redselsfullt ved det, og det naturlige og intuitive skal man ikke kimse av - men Gud gir altså i tillegg i bibelen tydelig beskjed om at slikt skal vi ikke gjøre.

Det er nok best for oss å ta Gud på ordet her. Ha ikke kontakt med døde mennesker. Og oppsøk ikke, og del ikke erfaringen til andre som gjør det heller. Heleren er like god som stjeleren. Les  f.eks 3. Mos 19,31 og 20, 16. Man blir ”uren” av slikt, står det.

Men har du allerede gjort det i din nysgjerrighet eller i din fortvilelse eller hva – så kan du be Gud om tilgivelse og hjelp. Jesu blod både renser oss for våre synder, og kan lege våre sjelers skader. Dét sier bibelen også – les Jesajas kap 53.

Og husk at Jesus er sterkere enn døden – han har stått opp fra den og blitt helt og levende menneske igjen. Han både kan og skulle vi ha kontakt med – i ånden. Dét både sier bibelen, og jeg har selv erfart hvor fint det er. Han var jo på jorden i bare seks uker etter at han ble levende igjen, og så dro han til himmelen, så kontakten må foreløpig være åndelig. Det er slik kontakt vi har fått ånden vår til. Til kontakt med levendeJ. Og til kontakt med Gud, som jo er den Virkelig Levende Livgiveren.

Graslengde, KrF og respekt

"KrF-velgere har det lengste gresset", leste jeg et sted. De steller altså minst med hagene sine.

Virkelig? Det var leitt. De er jo mine. Sprer vi mindre skjønnhet enn andre? Hvorfor?

- Fordi KrF har flest gamle, skrøpelige, velgere som ikke orker mer i livet?
- Fordi velgerne deres og kristne generelt legger mer vekt på det indre - vennlighet, bønn, lovsang og slikt - enn på det ytre?
- Fordi kristne er blitt så vant til å lene seg på nåden at de ikke gidder anstrenge seg med noe som helst??? Huff, for et fælt forslag.
- Fordi de ikke ser at en stelt plen er vakkert? Er de blinde for skjønnhet? Dét tror jeg i alle fall ikke...
- Fordi de ikke bryr seg med ytre statussymboler og sitt gode rykte? Det er bare pga slikt at andre holder plenene sine...?
- Fordi KrF-ere ikke bryr seg med å glede naboene, i alle fall ikke på den måten? De tror kanskje at det sosiale betyr alt?
- Fordi KrF-ere har dårligere tid enn andre, kanskje pga alt frivillig arbeid utenfor heimen?
- Fordi søndagsarbeid er forbudt for dem, og det er den dagen de kunne hatt tid til plenklipp, etter kirken selvsagt?

Eller er det bare en ondsinnet løgn, dette at KrF-graset er så langt? Hørte en komiker på TV i går si at egentlig var de ikke så mye ute etter FrPere som dummet seg ut - det hadde vært mye mer stas med en KrF-er som horekunde -

Vel, sannsynligvis er det med graslengden sant.
Hvorfor - vet jeg ikke. Jeg heller mest til alderdomsforklaringen.

Men graslengden kan ellers stemme godt med mitt inntrykk av at kristne ikke lenger legger særlig vekt på forvalteransvar mht natur og skaperverk. Du finner dem stort sett heller ikke i miljø- og naturvernorganisasjoner, i alle fall er det min erfaring. Det er "kjærlighet" som er ordet for dem. Og "Respekt for liv" betyr først og fremst nei til abort, og å være snill med sine barn og kjæledyr. Men jeg må si jeg blir rørt når jeg treffer en kristen hage- eller naturelsker som ærer skaperen med et vakkert rosebed eller en fint stelt gård. Men da er vedkommende vanligvis godt oppe i årene, dessverre.

Herr Dencker  på over 80 i Florvågbakken er en slik person. Hvor mange ganger har jeg ikke gledet meg over hagen hans når jeg har gått forbi! Og kjent på takknemlighet for strevet hans?

Jeg spurte en kar i Åfjord nylig, om hvem jeg skulle gå til når jeg ville forhøre meg om bedehus og kristenliv i bygda hans. Jeg hadde nemlig sett et tilsynelatende forlatt bedehus og blitt nysgjerrig. Han svarte med et navn på en person som han omtalte som "en veldig stødig og solid dame". Da jeg kom til gården hun bodde, var der flere leiligheter og dører der. Da valgte jeg ut den ryddigste inngangen med de fineste blomstene utenfor, der graset var vakrest klippet - like kort helt ute i kantene også. Siden han der mannen hadde slik en respekt for henne, var det her hun måtte bo.

Og dét var det. Her bodde den kjekke, eldre, reflekterte og imøtekommende kristne damen. Jeg fikk hjemmelaget saft og en god prat på terrassen med henne.
Hun tilhørte forresten et annet bedehus - en slik person lar nemlig ikke gudshuset sitt stå tomt og nakent. Hun fyller det med liv og skikkelighet - akkurat slik hun gjør med hagen sin:)

Hvis hun da ikke er helt alene om alt - da kan det meste bli for tungt for selv den beste av oss.


Er det forresten derfor landets hager ikke blir holdt som før? Vi er blitt så enslige?? Men ikke kristne mer enn andre, vel -

Vennskap: Å si fra

Jeg måtte sukke og fnyse litt i går. Over mine venner. For ingen sa fra til meg om merkelappen bak på ryggen som struttet synlig ut hele kvelden. I alle fall tror jeg den må ha gjort det. Jeg så den i speilet da jeg kom hjem etter møtet og selskapet:

Dette bildet er forresten tatt i dag, med tanke på dette blogstykket. I går var det den hvite siden av merkelappen som var synlig, mye mer synlig enn dette. Du verden så krøllete jeg må ha vært på ryggen for å få noe slikt til. Men ingen sa noe.

Sånt synes jeg er heller dårlig gjort. Eller ikke-gjort. Tenk å la meg dumme meg ut på den måten i timevis! Mannen min ser ikke slike ting, så han får være unnskyldt, og kanskje et par blinde til, og de jeg satt langt unna eller bare traff ansikt til ansikt - forresten må da alle ha sett det? for jeg gikk opp og ned fra scenen stadig vekk, med ryggen til hele gjengen mange ganger. Jeg er jo forsanger.

Ja, enda salen var full av mine nærmeste folk, folk jeg har omgåttes i årevis - kom jeg hjem på denne måten.

Ille. 

Jeg ville jo bare blitt glad hvis noen hadde dyttet merkelappen på plass, eller gjort meg oppmerksom på den, så jeg kunne ordne det selv. Selvsagt!

Jeg hadde det travelt i går da vi dro, måtte pusse tenner, lete etter fotoapparat, notatblokk, penn, skifte klær - det gikk fort i svingene på slutten. Og jeg kom plutselig på at vi sikkert burde ha hentet Muratovicene - men nei, ha'kje tid - en annen ville chatte, hadetbra, lykke til - 

Så kjolen ble ikke pent tatt på. Heller ikke tid til å kjemme meg. Stress.  Likevel fornøyd med at jeg midt i skyndingen husket å rive av prislappen på kjolen.

Men jeg sjekket meg ikke i speilet. Ikke bakfra.

Og ingen andre ville tydeligvis være speil for meg. Dét synes jeg venner bør være for hverandre. Er jeg helt venneløs, eller?

Jeg tror en annen hovedgrunn til denne ikke-særlig-vennlige oppførselen, er overdreven angst for å såre hverandre. Man sier bare positive ting til folk. I en del kristne miljøer blir man prentet huden full av slikt. Det er forudt å kritisere hverandre, formane hverandre, irettesette hverandre - si noe som helst som noen måtte finne ubehagelig. 

Forbudt å påpeke at noe ikke er i orden - hvem vil vel være en suring?

Sånt overlater man til Den Hellige Ånd.

Eller til den aller, aller nærmeste.

Men mannen min fungerer altså ikke på området stil og klær.

Og derfor ble jeg gående med merkelapp på ryggen i går.

Pluss muligens kanskje fordi andre menn ikke sier noe såpass privat til en dame - så halve salen var jo utelukket fra å si fra av slike grunner. 

Fnys! 

Den man elsker, den refser man, slår bibelen fast.

Da kan man i det minste hjelpe med merkelapper og slikt - om man skulle bry seg om hverandre!

---

Det var et usedvanlig fint møte og selskap i går, og jeg ødela neppe så mye for noen med merkelappen min.

Men jeg tror vi nordmenn, og vi kristne i særdeleshet, må ta oppgjør med angsten vår for å såre hverandre. Vi må tåle å bli hjulpet, ja, kritisert.

Det står da i bibelen at vi skal rettlede og formane hverandre, lære hverandre, refse hverandre - en masse bibelord om slikt. Jeg tror jeg ganske snart skal legge ut en liste over noen av dem.

Og så synes jeg merkelappen min fra i går var et ypperlig eksempel på nødvendigheten av - og kjærligheten i -  å si fra om ting. 

Sommerfugler og forsiktighet

Dette er min lille nydelige nabo:

Jeg fikk lov av hennes afrikanske mor å vise henne fram på nett. Hun er ute i sommerklær for første gang i livet, uten lue og jakke på, og var så lykkelig, så lykkelig. Hun frydet seg over å huske; helt til i dag har hun vært redd i denne stolen. Men i dag var det stas!

Jeg klarte ikke å fange smilet hennes med kamera, men jeg fikk mange. Særlig da vi tok en tur til meg etterpå og spiste nypesyltetøy. Kanskje hun husket at hun hadde vært her før? Livet begynner å henge sammen?

Sommerfuggel i vinterland; tenk at det kan være så varmt her nord! Sikkert 20 grader.

Moren - en særdeles flott og varm og ansvarlig kvinne - har forresten akklimatisert seg skikkelig etter tre år i Norge, og syntes her var kollossalt varmt i dag.

Hun fortalte at hun ikke hadde syntes det var varmt hjemme i Afrika da hun bodde der, med 10-15 grader mer.

Den tilvenningen, altså!

Men jeg tok flere bilder i den store kommunale hagen til vesla over, av andre barn - fra Norge, fra Tsjetjenia, fra Nord-Afrika. Særlig ett var alvorlig fint - av tre nydelige flyktningbarn, to av dem muslimer, der de utrolig vakre personlighetene deres nærmest stråler ut. Glede og kjærlighet, mykhet og renhet -

Hvor jeg skulle likt å vise verden dét bildet!

Men jeg vil og kan ikke. For det første har jeg ikke spurt foreldrene om tillatelse, og ikke dem heller, enda de gjerne ville bli tatt bilde av. Og for det andre, og det er nesten verre: Det kan hende at noen stygginger ville lest det, sett dem og hatet dem. Gjort dem noe vondt, til og med. Nei, det er nå nesten helt hinsides - men det finnes jo vonde mennesker. Tenk om noen av dem leser bloggen min! Forresten har vi nå alle en viss slump vondskap i oss, men en del mennesker har altså en ekstra dose rettet mot muslimer og andre fremmedkulturelle.

For min del velger jeg å ignorere eventuell ondskap, og legger likevel ut mye av og fra meg selv på nett. Jeg VIL ikke gi etter for de vonde eller for angst eller for forfengelighet for den del. Jeg vil leve fritt, være åpen, være meg - være et eksempel på dette. Kan nok hende det ikke alltid er like vist, men, og jeg legger nå ikke ut alt mulig heller, men - 

- men jeg kan jo ikke bruke andre uvitende til den samme jobben. Det bør jo ikke være risikabelt å kjenne meg -

Det finnes et bibelvers som er relevant med hensyn til min frihetstrang, men kanskje på en litt annen måte:

"Hvis min frihet skulle føre andre svake til fall, ville jeg aldri bruke den friheten", skrev Paulus.

Hvilke friheter tar jeg meg, hvilke eksempler gir jeg, hvilke idéer, som jeg ikke burde?

Og hvordan kan jeg våge å legge ut bilde av lille Bibita?

Hun heter forresten ikke det:)

Kråkefest, skyld og ansvar.

”Vi har kildesortering her!”, svarte den lokale ungdommen så stolt, da jeg i februar vantro spurte om bosset bare ble tømt én gang for måneden. Jeg var nyinnflyttet og prøvde sette meg inn i dagligliv og virke på mitt nye sted.

Det forbløffet og gledet og undret meg hvor stolt den unge gutten var over lokalsamfunnet sitt, som hadde en miljø-god ordning for avfallet. Gutten identifiserte seg tydeligvis med byen sin. Ikke mye navlebeskuende, han, nei!

Men tømming én gang for måneden er ikke nok for våre 6 leiligheter som deler samme bossdunk. Den er slett ikke 24 ganger større enn det søppelspannet andre folk har bare for seg selv, og som tømmes ukentlig. Vår restboss-dunk er den mørke i midten:

Så én uke for måneden har kråkene fest her. De går på ny og på ny løs på toppinnholdet i vår sprengte container og slenger freidig av gårde brukte bleier og kluter og allslags annen drit  rundt i terrenget i jakten på den store grombiten. Er vel ikke alt som blir sortert like godt, selv om vi altså har kompostdunk også.

Da jeg dro herfra for en drøy uke siden, lot jeg skitet bare ligge, for Den Store Tømmedagen var like om hjørnet, og hva kunne vel jeg gjøre med sprengfullheten? Kråkene ville bare straks spre ut nytt søppel likevel.

Men i dag plukket jeg opp rundt bossdunkene. Det er 5 dager siden søppelet ble tømt, og god plass i dunken. Familien med baby har hatt mange dager på seg til å fjerne skammen sin i vår felles oppkjørsel. Hun med alle sminkeklutene også.

Folk må da kjenne igjen sitt eget søppel!

Å jo, det gjør de nok.

Men søppelet var blitt temmelig motbydelig, det lå helt nede på bakken, langt under folks verdighet, det lå blandet (man kunne komme til å komme borti noe av noen andre sitt, hvis man begynte rydde) - og dessuten er det kråkene sin skyld.

Og kommunens, selvsagt, som sørger for så lite tømming.

---

Kanskje var det bare latskap. Treghet. Eller at det ikke passet å ta det enda.

---

I dag fikk jeg vite at naboens nyfødte heter …nei, det er jo en offentlig synlig blogg, dette…. og ble døpt på søndag. Jeg fikk vite foreldrenes navn også. To små feilskrevne invitasjoner like i synet på meg;  dvs i hånden min, rettere sagt.
Det gir  lokalkunnskap å bøye seg og rydde etter folk –

….og neste prosjekt blir vel å stable sameiet her på beina, tenker jeg. Kanskje kan vi søke om to søppeldunker. Eller inspirere hverandre til bedre sortering. Og det er visst ikke én av oss som har en gressklipper.  Typisk fellesinnkjøp, vi har ca 100 m2 plen hver.

Og hva med en felles utebod?

---

Nå sykler jeg av gårde og kjøper en ljå så lenge, det er jeg som ligger ytterst i rekka, jeg har mest å slå.

Søppeldunkene står dessuten nærmest meg…..

……Ha!
Dér ble ansvaret plassert!

Det er mitt.
Jeg bor jo nærmest.

- og bildet ble tatt etter ferdig bossplukking. Det var stygt, stygt, stygt her, før jeg bøyde meg.

Vi har én dunk for kompost, én for papir og én for restavfall.
Det er restavfall vi har for mye av.
Det er det det blir fest av.

Kråkefest

Grisefest
 ---

Jeg samlet en stappfull pose søppel i dag. Det er nok langt igjen til det blir pent her, men her er ikke lenger direkte motbydelig. Og bilen med boss som har stått rett utenfor døra mi siden jeg kom, har også forsvunnet siste uke.

Her kommer seg!

Og naboene? Jeg tror alle er forholdsvis nye i strøket, for alle leilighetene er nyopppusset og renoverte og solgt siste to årene. Tror ikke de kjenner hverandre noe særlig.

Her er noen mulige nabo-reaksjoner på min ryddeaksjon:
- legger ikke merke til noen ting. Søppel, hva er det? eller ren natur???
- blir glad - deres nye nabo hjelper til med trivselen, tenker de.
- én av dem tenker: Endelig en som hjelper meg! Jeg er trett av å gå her alene hver måned og rydde etter kråkene.
- forakter meg - hun der som går og plukker BOSS.
- hater meg - min gode gjerning setter deres egen unnfallenhet i dårlig lys.
- blir beskjemmet, men tar lærdom av mitt gode eksempel og plukker opp selv neste gang.
- er klar for å gjøre noe med saken - dette går jo ikke AN!
- registrerer at søppelet er borte, men trekker på skuldrene. Åja. Bra det er borte.

Vi får se!
Eller jeg får aldri vite noen ting. Hva har man vel med å vite hva andre folk tenker - jeg lever mitt liv, du ditt -

- men bossdunken har vi felles.

Seeren

Jeg så meg selv i speilet
-    og gikk og skiftet klær

Eg såg meg sjølv i spegelen
-    du verda kor fin eg er!

Jeg så meg selv i speilet
-    huden var blek og ru

Eg såg meg sjølv i spegelen
-    og der var jammen du!

Jeg så meg selv i speilet
og gransket alt jeg så

No ser eg ikkje lenger
-    har anna å tenke på -

Må nå ta en kikk iblant likevel, da, bare for å kontrollere
Og veit de?
Nett i stad berre LAUT eg skifte sko
såg eg☺


Ja, jeg så virkeleg det, ja.
Ja visst,

Ja

Sannelig

-

Skunda meg, skunda meg,

Sjå,
og

FÅ DEI  PÅ!

------------------------------------------------------------

Litt om høyraren og prataren også:
Han som bygde huset sitt på sand - det som ramla ned når stormen kom - han høyrde, men handla ikkje.
Medan han som hadde det ståande huset, det som sto gjennom alle stormar og flaumar, det var han som både hadde hørt, og som deretter handla deretter - fortalde Jesus i Matt. 7, 24-27.

Matt. 7, 21: Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.