Kjertelbombe på halsen

Jeg har sans for lignelser.
Og i dag opererte jeg bort en bombe på halsen.
Her er en visuell rapport:

Bomben - egentlig en forstoppet kjertel - til venstre, oppå den hvite dingsen. Før satt den som en kul på halsen, litt under høyre øre.

Jeg viste bildet til min mann, i litt større format, og han vemmet seg, snudde seg bort. Orket ikke å ta i meg etterpå. 

Andre som måtte brekke seg, er det vel ikke så farlig med:)

Bombe?

Ja, den har eksplodert to ganger, med store mengder hvitt gørr sprutende ukontrollert ut, bare etter et svært lett press. Første gang på hurtigruten for 3 år siden, samt nå i sommer. Kanskje jeg holdt hånden under haken eller noe slikt, og det var nok til at kjertelen sprakk, for den var så full.

Men de siste månedene har den stinket og lekket mer jevnt, for det har vært åpen betennelse i den. Skjønt helt i det siste har den tørket litt inn igjen, klar til å lukke seg for to nye år, før neste storeksplosjon. Rolig nok til å kunne opereres bort.

Og nå er den borte vekk. En kirurg, en som har forstand på slikt, fikk meg i sine hender i dag -

Æsj.

Men jeg er altså begeistret. For jeg synes hele historien ligner på noen andre betente saker jeg vet om. Under overflaten hoper gørret seg opp - konflikter og problemer man fortrenger, ikke får bukt med, glatter over, kanskje later som ikke eksisterer - helt til det smeller. Eksploderer. Så alle kan se innholdet, høre edderen og gallen, grafse i skiten.

Jeg blei rasende nylig, i en bestemt sak. Fordi en sidegrein av saken blei nevnt i et kaffiselskap. Enda en ny sidegrein i saken. Og jeg som visste om hele den store gamle saken som har pågått så lenge. Jeg tror den virkelig har potensiale til å ødelegge fryktelig mye, ja den har allerede ødelagt. Samtidig som jeg var så sliten på grunn av noe annet trøbbel. Mine verter fikk seg en oppvisning i sinne de nok ikke hadde forventet da de inviterte meg hjem til seg, nei!

Men det er i slike øyeblikk man skjønner at nå, nå må dette ta slutt. Den tilstoppede, betente kjertelen må bort en gang for alle. Ja, alle latente bomber må detoneres, opereres bort, åpnes...

Heldigvis var vertskapet enige med meg i innhold og konklusjon, bare muligens ikke i intensitet. 

Vi ga oss faktisk til å be sammen over sakene. Nevnte problemene og problemmakerne med navns nevnelse for Guds ansikt. Det var ikke for å sladre. Det var for å søke løsninger.  Og det gjorde godt.

Vi kristne er ofte så flinke til å unnskylde, tåle, tilgi - og la oss selv, eller andre, ukloke eller svake eller vonde mennesker få drive på - mens egentlig trengs det at vi tar tak i, finner ut av og rydder opp i saker og ting.

Men man skal ikke la enhver få være med i ryddeprosessen. 

Skjønt ryddes må det. Opereres. Alene er det ofte umulig å finne løsninger. Sammen med et par til, kan vi få det til. Alle involverte må involveres, i alle fall - de som må skjæres i - 

Hvis det innunder yta glir moldmørke årer - da kan tiden være kommet til å ta en tur til kirurgen - og kirurgen Jesus, han har sine opererende hender her på jord. En heter tante Berit, en annen broder Bjarne. Fred skapes først når molden og mørket er erkjent og fjernet.

Nå er den syke halskjertelen borte. Og stedet må få ro. Dekkes til. Bandasjeres. Det er ømt nå, kjenner jeg. Såret må få gro.
Sånt tar tid.
Jeg får gi meg selv litt tid, da. Ikke reise til syden kommende uke (kollossalt billige billetter for tiden! 1200 kr for reise og hotell, 1 uke, til Lanzarote)

Stein Arild får hjelpe meg med hårvasken så lenge. Hold stedet tørt! sa legen

Ok, vi får høre på legen - og håpe at Stein Arild snart glemmer hvor ekkel han syntes jeg var - jeg er det jo ikke lenger! Men i går, da han ubekymret klemte kona si med bombe på halsen, da var jeg virkelig vemmelig, enda han ikke visste det - - - jo, visste - men bare overflatisk. Han så bare den hevede overflaten utenfra. Jeg var nøye med å vaske bort det indre gørret som sev ut.

Åpenbaringens bitre øyeblikk - øyeblikket da man - eller andre - blir klar over hvor ille ting virkelig er - er det vel folk for all del søker å unngå.
Så åpenbaring og operasjon bør vel foregå samtidig, på skånsomt mulig måte, gjort med skarpe gode presise instrumenter, så ikke åpenbaringen og lidelsen blir så langvarig, eller unødvendig omfattende.

Og alle trenger ikke vite om operasjonen.

Men den som har byllen, som eier den, eller som står nær og har måttet tåle stanken fra den - gleder seg når byllen er borte og såret grodd.

For det ble med ett så frisk luft i huset!

Happy skiing

Me and Ivan (9) had this very nice trip two days ago. He impressed me.

Skiing in the forest! Shining low sun, cold fresh air. So cold that his fingers froze during our meal break, but no complaints: he just told me, and said: "We'd better hurry, so I can get my warmth back".

Ivan is not an experienced skier. But he managed. Still, hard-trampled uphills were difficult. He would slip back, slip back, fall, slide down to the bottom of the hill....and try again: 2 metres in the right direction, slip, 1,5 metres back...rise up! Try again....Go, go, go, oh, NO! .....On his feet again, come on...

And that was what really lifted me that day: He did not give in. He listened to my advice to carry his skies the longest and steepest uphills, but also he let himself try, try and try again the easier ones. With a smile. With a joke. No complaints at all. Trying to follow my instructions: use your skies as a knife - sharp edges toward the ground. Trample! Trample! Hang on your sticks!

I sent his soccer coaches some warm thoughts. What great things you have done for this boy!  Taught him fighting spirit. Or should I blame his dad? Yes, I think so, too...what a great thing to teach one's children.

-

We had lots of time to investigate interesting things we passed on our way.

This is probably a parked-away band-bus. Nice!
We also watched som big boys - well, adults - flying their model airplanes.  And how beautiful the sceneries!

Next time, I think I ought to bring him to a hill and teach him some techniques so he can really win his battles, too, and not only tolerate them.
:)

God jul!

Det er bedre å tenne et lys, enn å forbanne mørket.

Innholdet i sekken

I morges sukket jeg litt over noen jeg kjenner som ikke kan lese, de er fattige og uten utdannelse og jobb. De er heldigvis vennlige og gjestfrie mennesker som jeg trives hos og slapper av sammen med. Men allikevel...sukk. De trenger mye hjelp. Og dobbelt sukk, for de har så mange andre problemer også - det er så mye å sørge over, så mye å bekymre seg over.

Så dro jeg til byn, på byfjellstur. Jeg var ute hele dagen i mange grader minus, i kaldt, klart vær. På vei hjem ruslet jeg bort til en benk, der sto det:

Og jeg måtte tenke på mine kjempende venner.

Ja, de bærer tungt. Uten for mye bagasje.

Men jammen bærer de lett også, for det er andre som bærer mange av deres byrder. Velferdsstaten vår bærer....skattebetalerne bærer....menighetsvennene bærer...

Så kom jeg på min egen sekk. Jeg hadde en bibel og noen brødskalker, samt litt fruktvann, og bar lett.

Uten bibel, og uten vannet ville jeg nok båret tyngre, ja. For når Ånden (vannet) kommer over versene der, når sjelen får spise bibelordene, og når jeg lytter til Guds råd - da er det lett å leve med sine byrder! Jesus sa jo at mitt åk (bæreredskap) er lett - om enn våre byrder er svære, tenker jeg.

Åket hans (f.ek budet elsk hverandre, og den kraften jeg får til å faktisk elske) letter vekten av byrdene.

"Betre byrde du bér ikkje i bakken, enn mannavit mykje", sier Håvamål.

Og det er mange saker som kan løses med vett og forstand.

Ja, kunnskap skal gjøre deg glad! sier bibelen. Ordsp. 2, 10.

Men bibelen sier også at med stor visdom følger mange kvaler.

        Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte. Fork. 1,18.

Og jammen er det mye overfladiske mennesker ikke bekymrer seg over! 

De bare lever, til det eventuelt smeller.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av....

Så det er vel litt delt, om det er bra med bagasje eller ikke. 

Sykdom i sekken kan være tungt.

Mangel på venner er også tungt. Mange (gode) venner i sekken gjør livet bra.

Mangel på oppgaver er tungt - alle trenger mening i livet.

Det som virkelig tynger, tror jeg, er syndene i ens nærhet. Syndene i sekken. Hvis en du elsker, kjefter, lyger, drikker, svikter, syter eller bedrar - eller handler uklokt - da blir livet tungt. Eller hvis du selv gjør det.

Sånt er mye tyngre enn analfabetisme.

-

Ett av mine desiderte favorittvers i bibelen er: Som din dag er, skal din styrke være.

5. mos. 33, 25.

Det minner vi oss om, både jeg og Herren, hvis jeg kjenner meg svak. Og dét minner Gud meg om, ved sin Ånd, når dagen er over, og jeg forbløffet ser at jammen gikk det.

Det gjelder å ha noen vers klare i sekken sin, til enhver situasjon.

-

Så dette bør man altså ha i sekken, dette er gode byrder:

Oppgaver. Jobb. Utdannelse. Vett.

Noen å leve sammen med, som ikke synder for mye.

Bibelvers. 

Den Hellige Ånd.

Tilgivelse. Er verd et bloggstykke alene. Jeg bare nevner det.

Hvem skal bære de tunge byrdene?

I bibelen står det faktisk både at enhver skal bære sin egen byrde, og at vi skal bære hverandres byrder. Gal 6, 1-10 og  2. Tess 3, 8-9, Gal, 2,10. Interessant.

Det er altså ikke rett å la andre ta din jobb, hvis du er sterk nok selv. Latskap er synd.

Men behovsprøvd hjelpsomhet er bra.

Jesus, han som har all makt, sa:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Matt. 11, 28.

Han påpekte også flere ganger at ingen ting er umulig for Gud, f.eks her i Matt. 19.26:

"Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» "

-

Jeg fikk tatt noen fine bilder på turen, her Bergen sentrum:

Publiser innlegg

Noen is-fenomener fra Skomakerdiket:

Et annet frosset vann:

Rundemanen:

Verdens største (?) pepperkakeby i Bergen sentrum:

Å vente

Jeg venter.

HVORDAN venter man, når man venter?

I stillhet og tillit, og i glad forventning om at noe godt skal skje. Og gjør noe vettig imens.

Men hvor?
Hjemme? Ute blant folk? På fremmede steder?

Og hvem sammen med?
Aller helst med noen jeg kan arbeide sammen med, i fred og vekst. Du verden, for en drøm.
Da blir ventetiden ikke så lang.

---

Jeg er på mange vis ikke arbeidsfør. Synet, hodet, konsentrasjonen, skuldrene, ryggen, knærne... jeg kan ikke framstille meg for enhver arbeidsgiver, nei ... og sjelen, jeg er så sliten i sjelen. Men får jeg gjøre dine ting, Gud, da er jeg straks glad og sterk. Sterk nok.

Please, Gud, gi meg et arbeid! Det tar på å vente arbeidsløs i det uvisse - jeg blir irritabel!

I dag har jeg skrevet litt. Vært på nett. Ikke mye, men - skrevet 2 diskusjonsinnlegg, og dette - nok til at hodet er begynt å verke. Bak øynene.. Bak brynene.

Jeg kan synge litt også. Musisere! Så fint at jeg har Ekko, og så fint at jeg har Miniglimt.

Og så kan jeg administrere - en til to timer om gangen, i alle fall. Jeg skjønner jo hva som skal til, ofte.....Bare jeg slipper lese bruksanvisninger.

Og holde et innlegg, en andakt, lage et program. Det kan jeg da klare.
Syns nok at kunsten kaller innimellom. Men jeg er ikke noen tekniker.

Ja, og så husarbeid. Når jeg må. Kjekt, faktisk, av og til. Av og til.


Gud, hvordan skal jeg vente?

Det var lettere da Stein Arild var skikkelig syk og virkelig trengte en hjemmesykepleier.
Det var lettere da jeg selv også var skikkelig syk!

Disse helvveise greiene her, Gud....

Please.

Samspill

I dag traff jeg en gammel musikant. Han satt der med tom instrumentkasse.

Han kunne nok fortsatt spille, men der var aldersgrense i orkesteret, og nå var hans tid ute. Enkelte ting rår en ikke over.

Men ikke bare hadde han mistet sine medspillere, han hadde også mistet sine tilhørere: Orkesterets publikum. Hva skulle han da med instrument? Nå hadde han levert det inn for salg. Tid for et annet liv.

Flytte fra landet, kanskje....

"Én kan slå tusener, to kan slå titusener" - heter det i bibelen. Hva da med et helt orkester, en hel hær!

Det er ensomt å være bare én, og ineffektivt.
"Det er ikke godt for mannen å være alene", sier bibelen. Så Gud gav ham en hjelper, kvinnen. Til sammen ble de altså ti ganger så sterke - om de altså jobber sammen, for samme sak.

"Hvis den ene faller, kan den andre reise ham opp", står det også, om velsignelsen ved å være to.

Israel i GT, selve det gudgitte bildet på et godt samfunn, var bygget opp på fellesskap i flere trinn: Først familien, så 10-mannsgruppe, dernest 50-mannsgruppe og 1000-mannsgruppe - eller hvordan det nå var. Man var organisert til å tilhøre flere grupper i ulike størrelser.
Slik som her: Byggefelt, bygd, kommune, fylke, stat....cellegruppe, menighet, hovedorganisasjon......man trenger å høre til. Både å ha noen å arbeide med, og noen å arbeide for.

Jesus samlet 12 disipler rundt seg, for å trene dem, lære dem opp. Og to og to ble de sendt ut.
Men selv var han kanskje et unntak. Alene, alene sammen med Gud - hadde han vokst opp og blitt vis. Men han hadde gått i synagogene, ja , han måtte gå i templet med alle de skriftlærde, da han var barn, for å "være i sin fars hus", sa han selv. Og gode, gudfryktige foreldre hadde han også hatt.
Men han synes å ha startet sin vandring ut til verden alene. Skjønt svært raskt søkte han medarbeidere, slike han kunne lære opp. Selv han trengte hjelp til å frelse verden.

Kanskje den gamle musikeren skulle samle om seg noen barn og lære dem å spille?

For det er ensomt uten et orkester. Uten en impressario, uten et støttende styre. Uten en hjemmesal. Uten et publikum.
Hvordan kan en da få være til glede?

Ja, han får finne seg noen unger. Eller noen uteliggere. Og gi de måtte være lærenemme -

- nå snart, før musikken forsvinner fra fingrene hans.

- - -

Jeg sa han kunne få spille med meg.
Men jeg så at han ikke tente på forslaget.
- Ja, eller en sånn annen som meg, sa jeg hjelpsomt.

Og ante at et frø traff jord.

Gudsfrykt

Bibelvers og bibelfortellinger som belyser begrepene "Gudsfrykt" og "frykt".

Bør man være redd Gud? Kanskje bare ha respekt for ham? Og hva med frykt for andre ting?

Forståelsen av slike ting blir bedre når man leser mange bibelsteder som berører samme emnet. Dette er bare et lite utvalg:

GT:

Ord. 15, 33:
Age for Herren fører til visdom, føre ære går audmykt.

Salme 36, 2:
Synden hvisker sine ord til den gudløse, dypt i hans hjerte. Frykt for Gud vet han ikke av.

Jes. 8, 12-16:
Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.
Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.

Ordsp. 14, 26:
Den som frykter Herren, har et sikkert vern, det er en tilflukt for hans barn.
Frykt for Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.

Ordsp. 14,2:
Den som ferdes rett, har frykt for Herren, den som går krokveier, ringeakter ham.

NT:

Matt 10, 28-31
Vær ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme I helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.

Matt 28,8:
De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede og løp for å fortelle det til disiplene (- at Jesus var stått opp fra de døde).

Luk. 1, 50:
Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg…..for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. (Marias lovsang da hun gikk gravid med Jesus)

Luk 1, 67-75:
Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:
Herren…har oppreist et frelsens horn for oss…..så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.

Luk 7, 15-16:
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.

Luk 12,4-7:
Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet I hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!....Men til og med hvert hår dere har på hodet er telt. Så frykt ikke!

Joh 9, 30-33:
Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»

Heb, 12, 28:
Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.

2. Pet 3,11-14:
Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.

Ap.gj. 2, 40-43:
Også med mange andre ord vitnet han (Peter) for dem, og han formante dem: “La dere frelse fra denne vrange slekt”. De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble rundt 3000 lagt til menigheten.Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene.

Ap. gj. 5, 9-11:
Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skrittene utenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.» 10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen. Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt. (Om alvoret ved å lyge som kristen).

Ap.gj. 10, 34:
Da tok Peter til orde og sa: Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.

Titus 1,1:
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt og håp om evig liv. (LySe: Gir ikke ditt evangelium gudsfrykt? – så avvis det. Erkjenn det ikke!?!)

Titus 1,8:
En tilsynsmann…Han skal være gjestfri, godhjertet, forstandig, rettskaffen, gudfryktig og herre over seg selv.
Nynorsk: skal være gjestmild og glad i det gode, viseleg og rettvis, ha age for Gud og vera herre over seg sjølv.

Titus 2, 11-13:
For Guds nåde er openberra til frelse for alle menneske. Og hans nåde oppsedar oss til å seia nei til gudløyse og og verdslege lyster og leva i sjølvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verda som no er, medan vi ventar på at vona vår skal få si sæle oppfylling, og at vår store Gud og frelsar Kristus Jesus skal koma til synes i herlegdom.

1.Joh. 4, 17-21:
I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Annen oversettelse: Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for vi er slik som han er, midt i denne verden osv


Trygghet / frykt:

Mange steder I bibelen står det om når engler, eller Gud, viste seg for folk – at de da blei redde, men fikk beskjed om å ikke frykte.
F.eks Johannes’ far Sakarja i templet (Luk 1,11): Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham “Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn…”
Men like etter ble altså Sakarja stum, fordi han tvilte, fordi han ikke trodde engelens ord – han burde heller vært redd for å tvile, visst! Det er alvor å kjenne Gud, å være i Guds nærhet, å være en betrodd Guds tjener - en kan ikke oppføre seg alminnelig menneskelig jordisk kritisk da!

Og i Matt 17, 5-7: …..en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»

Jesus sa:

Matt 14, 27:
Det er meg, frykt ikke – da disiplene så ham gående på vannet.

Luk 8, 49-50:
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger!» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»