Årets utsagn - om normle damer

Årets utsagn

kom fra en mannlig ny bekjent, vi var på samme sted et par dager, og en kveld hadde vi følgende samtale:

Han: Du har ikke vurdert å farge håret, da?

Jeg: Nei, jeg ønsker å være et eksempel på naturlighet.

Han: Ja, hvis ikke du vil farge håret, da kan du like gjerne slutte å vaske deg!

Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg etter dette, men han skjønte nok at jeg ble forarget!

For han mente åpenbart at jeg forpestet verden visuelt med min grå lugg.

Det var like ubehagelig for ham å se meg slik, som det ville være å kjenne lukten av et lenge uvasket menneske. Det var faktisk det han sa! Rimelig tolket.

Damer skal nemlig være lekre.

Vel - det er ikke uten grunn jeg har flyttet til Nordland!

Folk her tåler nok fremdeles bedre naturlige mennesker, enn hva Oslos urbane befolkning gjør. I alle fall slapper jeg bedre av i nord enn sørpå. Mannen med det kresne blikket er ikke alene i storbyen med sin krevende smak.

Men jeg synes han var imponerende ærlig. Noe slikt hadde jeg faktisk ikke ventet meg fra en dannet byherre. Ære være ham! Det var ikke sagt med merkbar vemmelse heller  - han ville muligens bare hjelpe meg -

Jeg liker et direkte utsagn. Det kan jeg protestere på, argumentere mot eller være aldeles enig med. På en like direkte måte. Fair play. Jeg er direkte sjøl. Og uvenner ble vi ikke.

Men mer enn noe annet synes jeg det han sa, er uhyre interessant – og djupt tragisk.  Han mente jo trolig sitt horrible utsagn. Han syntes ikke det var noe attraktivt å se ut som jeg gjør. Ja mer: det var rett og slett frastøtende for ham. Det er mulig han ble mer vant til meg etter hvert og ikke la like godt merke til håret lenger, jeg vet ikke. Tipper det. Han fikk sikkert noe å tenke på, dessuten, da jeg protesterte.

For jeg tror altså utsagnet hans er uttrykk for en nokså ny, mer generell holdning, et generelt og temmelig grusomt kvinnesyn, som etterhvert deles av alle, både hokjønn og hankjønn i dette landet, dersom de er under 60 i alle fall: Damer SKAL være lekre. Uansett alder. De skal skinne og se ut som damene på tv, damene i bladene – og altså: damene i storbyen. Ellers er de ikke noe verd. Man ønsker ikke å bli sett sammen med dem, engang – hvis de er ufikse.

Det tolereres ikke å være ufiks eller grå i håret, eller ufiks i klærene. Eller å ha gule tenner. Eller å ha bleke farger i ansiktet – altså være usminket. Skjønt solbrun trenger man ikke lenger være – bare man er svart rundt øynene. Dramatisk, interessann. Man skal ha brukt penger og tid på seg selv. Seg selv, seg selv!

Helt inn i døden skal kvinnene holde standard. På sykehjemmene skal håret legges og neglene males – hvis ikke er det uverdig for beboerne. Jeg har sett utsagn fra kvinner som ønsker å utførre assistert selvmord - få aktiv dødshjelp - hvis de ikke lenger kan framstå attraktive. Foreløpig er vel slike utsagn helst å finne hos svært feterte eller eksentriske personer – men likevel; det kommer, dette synet. Det er på vei. Man må alltid - alltid - være vakker. Man må både leve og dø med verdighet.

Det er uverdig å ikke være vakker.

Vakker utenpå.

Stakkars, stakkars damer som har et slikt press på seg.

Tror det er viktig å stå imot det – la oss bli mange. Våge å være den vi er, og våge å eldes. Det er nemlig ingen ende på personlige, fysiske forbedringer vi kan ta oss til – og som helt vil slite oss ut om vi går inn på den veien.

Men vi kan pynte oss til fest. Det er nok, det. Og gøy også.

Det er ikke rett å feste hver eneste dag.

Til hverdags må det være nok med en viss ordentlighet. Men aldri må det være nødvendig å se 20 år yngre ut enn man faktisk er.

Dagens unge jenter er jo ofte utslitte av det konstante stilpresset allerede som 18-åringer! – har jeg hørt. Hele tida må de være så fryktelig fine. Og så blir de uføretrygdet eller rusmisbrukere på grunn av presset. Og mister all skjønnhet.

Jeg har selv hatt det usedvanlig lett med min egen gråning og alle mine andre ufiksheter, for den gode mannen min tålte det usedvanlig godt. Han sa han var nærmest redd alle de stilige, sminkede, høyhælte damene – hadde det bare vært slike i verden, hadde han aldri fått noen kjæreste. Det var mye mer avslappende med slike som meg.

Nå som han er borte, kan det muligens bli verre hvis jeg ville hatt en ny mann. For standarden i samfunnet har endret seg voldsomt bare siste tiåret, tror jeg. Jeg mistenker at de fleste menn under 55 ikke vil være fornøyd med ei naturlig jente, særlig ikke en av moden årgang. Samfunnet har nemlig plantet inn en forventning hos dem hvordan en dame skal se ut: Fin. Ung. Overnaturlig vakker. Og slett ikke grå i håret. Slikt er for 70-80-åringer. Jeg tror ikke mennene vet det helt selv? Slik som denne nye kameraten min? Han visste trolig ikke for et krevende kvinnesyn han hadde før jeg protesterte på det.

Menn tror kanskje det er naturlig at vi kvinner er vakre og tiltalende? Alltid?  Det er jo bare å vaske seg litt, sminke seg litt, farge håret, kjøpe moteriktige klær, dyre sko, barbere hele kroppen, ta tannbehandling, slanke seg litt, stramme opp… fylle i…fjerne… dekke… seg litt.

Og vi damene følger opp.
Vi må følge opp - være vakre - for å beholde selvrespekten.
Og for å få respekt fra alle andre. Bare tenk på boka som nylig ble gitt ut om Erna Solbergs utseende. Bare om utseendet. Og det var også hovedtanken min da hun vant valget - at hadde hun sett slik ut på håret nå, som for 20 år siden, hadde hun aldri, aldri blitt statsminister.

At hun er fyldig, er faktisk ikke like viktig. Kroppen kan kles inn i vakre gevanter.
Nei, det er frisyren
som teller
mest

skulle man tro, men min erfaring er at et trygt og kvikt og våkent blikk kan veie opp for ganske mye hos store deler av befolkningen. Bare man har en viss minimumsstandard ytre sett. Mens for andre er det øynenes eventuelle snillhet og vennlighet som teller mest.  Det gjelder bare ha humør og selvtillit og ånd og kjærlighet nok til å få et sådant blikk - blikket kan jo bare komme innenfra.

Det jeg aner og prøver påpeke, er at denne helt nødvendige minimumsstandard trolig har blitt slitsomt mye høyere siste åra, og koster dessuten flesk.

Relevante bibelvers:

Salomos ordspråk 31, 31-32:

Ynde svikter, og skjønnhet forgår;

men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros.

Pris henne for frukten av hennes arbeid,

hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!

(Med andre ord – hvis man har gode (gudfryktige) holdninger og gjør noe bra, kan det veie opp for manglende skjønnhet.)

1. Pet. 3, 3-4:

La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

(Dette var riktignok sagt til gifte kvinner, men antar at det var ment til alle voksne damer – det var jo normalt å være gift)

Pilatus, den gode mannen som drepte likevel

Pilatus skjønte at Jesus var uskyldig.
Han skjønte dessuten at lederne i Israel var misunnelige på ham, og at det var derfor de ville ha ham drept.
Som romer var han ikke selv blindet av misunnelse eller solidaritetsfølelse med jødiske ledere, eller av skuffelse over Jesus - så han så klart og bedømte situasjonen riktig. Ære være ham.

Pilatus tok konsekvensen av sin innsikt, og prøvde fortelle jødene at Jesus var uskyldig. Han prøvde få dem til å ombestemme seg. Han ga dem alle muligheter til å snu. Ære være ham. Han lot til og med Jesus piske, så blodtørsten deres kunne bli tilfredsstilt. Mindre ære her - han begynner å bli pragmatisk i stedet for rettferdig. Han vil være venn med folket.

Men jødefolket ville ikke snu.
De brukte i stedet sitt siste og sterkeste argument: Hvis du ikke sender Jesus i døden, er du ikke keiserens venn, sa de.

Da ga Pilatus seg.
Keiseren! Den romerske keiseren, lederen hans! Det måtte ikke skje. Keiserens vennskap var fryktelig viktig for ham. Riktignok vasket Pilatus sine hender - det er DERE som dreper ham, jøder! Ikke jeg! betydde det.

Og han festet også en plakat over hodet på Jesus som slo fast Sannheten: At Jesus var jødenes rette konge - til tross for jødenes protester, gjorde han dette.

Ja, Pilatus gjorde alt han kunne, riktig og sant - unntatt å våge vennskapet med lederen sin.
Han LOT Jesus bli korsfestet. Han ville det ikke, ære være ham, men han LOT det skje.

Vanæret være ham.
Mannen som tenkte på seg selv.

--------

John Henning

Eg ville du skulle leve. Få vere hjå dine. At dei skulle få ha deg.

Jeg var vel 15-16 år første gang jeg traff ham. Det var kommet ny lærer på leirskolen, og jeg hadde hørt at han hadde slått seg ned i min tantes hytte på vestsiden av Botnavatnet, en liten stue uten strøm og kloakk - det syntes jeg var spesielt.

Så neste gang jeg dro hjem i helgen for å besøke familien min, tok jeg ikke strake veien tvers over isen som vanlig, men skrådde av til venstre og havnet hos John Henning. Der ble jeg værende et par timer og ble kjent med den nyutdannede ur- og buskmannen fra Hardanger. Han var helt i orden og ikke skummel i det hele tatt. Han passet i Dyrkolbotn.

Mens far min satte i gang leteaksjon i fjellet for å finne dattera si som var kommet bort i fjellheimen i vinternatten.

Jaja – jeg rakk akkurat å hindre Røde Kors-mannskapene i å dra ut da jeg ut på kvelden dukket opp hjemme – men jeg syntes jo forsvinnings-alarmen var nokså overreagert, bare et par timer senere enn vanlig en helt ufarlig vinterværs kveld – isen var da trygg på alle vann.

John Henning ble boende i Dyrkolbotn i mange år – kanskje 10? 15?

Jeg vet ikke. De fleste av de årene bodde han hjemme hos oss, han flyttet fra hytta og inn i litt mer siviliserte former ganske fort, etter det jeg husker, og snart dukket også Tove opp. De to hadde gått sammen på økologisk jordbruksskole i Aurland, men så tror jeg Tove hadde et år på Villmarksskolen til Terje Forlund (er det det han heter?) før hun havnet hos oss, hun også.

Hun startet også som lærer, men endte etterhvert opp som administratoren på leirskolen, mens John Henning forble hos sine elever. Hvem av dem som lærte oss å spise grøntfor, vet jeg ikke, men kostholdet i Botnane fikk nokså mange nye impulser via dem. Grønne, økologiske, hvitløkskrydrede impulser. De var i det hele tatt nokså samkjørte, så det var vel ikke så underlig at de slo seg skikkelig sammen og ble et par etterhvert – de giftet seg halvannet år etter meg og Stein Arild omtrent, så det må ha vært i 1987.

John Henning var grei tvers igjennom. Ukomplisert, ærlig, sprek, akkurat passe omtenksom og ordentlig, fredelig, flink - og med så fine verdier. Han brukte vadmel og kjørte telemarkssving lenge, lenge, lenge før det ble noen rikmannssport. Det var aldri noe som helst problem å omgåes ham – han lot alle og enhver leve sitt eget liv like ved siden av seg selv – jeg tror aldri vi noen gang har knuffet eller frustrert oss over hverandre, i alle fall ikke jeg over ham, eller gruet meg til å møte ham eller noe som helst negativt. Og så delte vi helt selvsagt samme oppholdsrom og matbord hver gang jeg var hjemme. Og det var temmelig ofte i de første årene.

Som gift kom jeg ikke lenger hjem så ofte, og etterhvert flyttet jo også Tove og John Henning for seg selv, til Eknes først, og senere lenger ut i verden – til Hallingdal, der de begge ble barnevernsarbeidere på et kollektiv for ungdom, før John Henning senere ble lærer i den vanlige grunnskolen.

Vi besøkte dem ikke så ofte etter at vi fikk slik en geografisk avstand, men et par-tre ganger var vi da hos dem – senest var jeg der alene i juni 2012, den dagen hadde John Hennings 10.-klasse skoleavslutning, så vi fikk ikke så mye tid sammen, men han kom hjem om kvelden med et flott ull sitteunderlag som en hilsen fra klassen sin. Det var så helt i hans ånd:

Jeg fikk også hilse på sønnen, som var blitt slik en usedvanlig fin ung mann. Men datteren var ute på reise, henne har jeg ikke sett på svært lenge. Jeg har jo fulgt hele familien gjennom Toves julebrev i alle år, og skjønner likevel at de begge er blitt flotte mennesker. Så godt!

Neste formiddag dukket John Henning opp nede på togstasjonen der jeg sto og ventet for å dra videre. Da tok jeg bildet øverst i dette stykket, og vi fikk en liten prat alene – dagen før var det jo Tove og jeg som brukte det meste av tiden sammen. Hvor glad jeg er for at jeg dro til dem! Det var flere år siden sist vi hadde møtt hverandre, men som alltid var kontakten der – den kontakten man har med nære venner som en vet en er velkommen hos uansett år og avstand. Både John Henning og jeg var nok begge blitt mange hakk gråere, vi kunne speile tiden i hverandres ansikter, men det var helt greitt. Sånn er det jo med livet. Og jeg var så glad for å se at han hadde det bra. Så langt jeg kunne se, hadde han det bra.

Min egen mann døde av kreft for knappe to måneder siden, sist i januar. Han ringte til John Henning noen uker før jul, da vi fikk høre hvor dårlig han også var blitt. De fikk slik en god prat, de to.

Kan hende prates de i himmelen nå. Jeg håper det. Det må være godt å finne kjentfolk i himmelen.

Men her på jorden er jeg blitt fattigere. Ikke bare er mannen min borte, men også en av de få andre som har kjent alle mine nærmeste og hele min bakgrunn, er nå forsvunnet. Bare gode minner er igjen. Men det er til gjengjeld BARE gode minner. Fra et usedvanlig fint menneske.  Du verden – jeg skjønner her jeg sitter at han med sin reale aksepterende ukompliserte fine usvikelige og rolige væremåte har vært med å legge svære grunnsteiner av glede og trygghet og selvtillitt i livet mitt.

Jeg har bare fred og takknemlighet over John Hennings minne. For en rikdom. Og for en rikdom å ha fått være hans venn.

Jeg har vandret med Jesus - en dag på Fauske

Glem ikke alle Herrens velgjerninger, står det i bibelen. Ikke alle! Jeg synes det er fint å skrive ned litt fra hverdagen av og til - for å huske, for å takke, for å glede meg en gang til - og for å dele gleden med andre, men også vise  folk hva et hverdagsliv med Gud kan være. Gud er jo ikke bare for søndager eller nødsituasjoner.

Dette er i går:

Formiddagen på biblioteket: Fire kvinnelige forfattere leste fra egne verk for åtte tilhørere. To snakket dansk, de skjønte jeg nesten ingenting av. Men ett av danskens dikt hadde en veldig rytme og musikalitet, og jeg forsto et par setninger, siden det var på engelsk: "The snow is black, she's a show".

Jaja. Jeg forsto i alle fall bittelitt. 

Og så sa hun noe på dansk som jeg forsto helt:
Å følge sitt hode, er hjerteløst.
Å følge sitt hjerte er hodeløst.

.

Den grønlandske 60-åringen forsto jeg rett og slett ikke, jeg orket ikke anstrenge meg for å forstå dansken, men hun hadde en billedbok med bilder av nakne seg selv i allslags merkelige shamanaktige sammanhenger som gjorde inntrykk. Godt voksen kropp som ikke spilte på sex, men på . . . ? Underlighet? Pussig, var det.

Ei av forfatterne var fra Møre, jeg syntes hennes bok var kjedelige greier. Om en dampende islending med kjæreste. 

Hun siste, østlendingen, bare ledet seansen, som slett ikke varte så lenge. Mindre enn en time.

Jeg tipper de fire var støttet med offentlige kulturkroner.De holdt seg overhodet ikke til tema på plakaten, som var "Kvinner på kanten. Om slektens og stedets betydning for spesielle kvinner". Eller noe liknende.

Jeg påpekte det på slutten av samlingen - da sa de at de ikke orket høre hverandre si det samme opp og opp igjen - de var jo sammen på turne. De hadde behov for å si noe nytt. Men jeg og sidemannen følte oss nok litt snytt. Særlig fordi den siste norske damen ikke bidro med noe. Henne ville vi sannsynligvis forstått.

Det kan bli vel mye forsøstring over språkgrensene som ikke er verd så mye. 

Og jeg tenkte at det må da være mulig å stille opp med noe like verdifullt selv?

Sånn sett ble jeg jo inspirert.

----------

På biblioteket sto også et par bord med et pepperkakehus og snø på bakkene:

Her skulle nok bli en hel by med tiden, regnet bibliotekaren med, men det var dette som var kommet inn til nå. En by begynner vel med en enslig bondegård, som siden blir nedbygd, foreslo han.

Jo, alt begynner i det små. En skal ikke forakte den ringe start - er et godt bibelsk prinsipp. Men jeg følte meg mest berørt av de fine åkrene som ville forsvinne.

På vei hjem gikk jeg innom distriktstannlegen siden jeg hadde hull i en fortann - og fikk time til dagen etter, og det var en Guds velsignelse, for to dager etter skulle jeg jo dra tilbake til Oslo.

Traff også naboen vegg-i-vegg, som fortalte at nå hadde hun ordnet med brøytinga til vinteren. Vi betaler det samme som sist vinter. Flott, flott, greitt, greitt! Også dét en himmelsk velsignelse.

Siden laget jeg meg middag, vossakorv - det liker jeg - før jeg tok med meg en gave fra en venninne,  et malt japansk kunstverk på tynt rispapir - og gikk til rammemakeren med det. Vi så på rammer sammen, og bestemte oss også sammen for det dyre glasset som nærmest ikke synes. Tilsammen veldig dyrt - ikke bare-bare å få slike gaver, nei - men det var en fin opplevelse å bli kjent med kunst-gesjeften nedi gata på den måten - som en ekte kunde. Han fortalte om sønnen (eller var det barnebarnet?) som spiller i band (Inculado), han solgte cd-ene deres, og jeg har søkt  dem opp på nett og lyttet da jeg kom hjem - men dekningen var for dårlig til å få noe skikkelig inntrykk. Det høres ut til å være nokså massive og voldsomme greier. Men Avisa Nordland ga dem terningkast 6.

På veien til rammemakeren traff jeg forresten en innvandrernabo fra Eritrea. Hun er en strålende dame, vi omfavnet hveradre glad da vi treff hverandre, men jeg gikk egentlig og snakket med en annen i telefonen, så det ble med den ene klemmen. Tror neppe jeg får besøkt henne mer denne gangen - men for et fint møte! Takk Gud, for at jeg fikk treffe henne.

Så stakk jeg bortom Amfi, butikksenteret, for å se om de solgte forede vinterbukser. Jeg fordrar ikke gå med strømebukser, de klør, så derfor. Men nei. I stedet fant jeg den perfekte kjolevesten. Et så perfekt plagg ser jeg sjelden - så jeg brukte 800 helt uplanlagte kroner der og da. Oioioi.

Men Herren vet da at jeg strever med å finne klær som både han og jeg liker å ha på meg. Han ønsker å dekke meg til nedover mot knærne, siden jeg liker å gå med stramme bukser. Han vil jo ikke sende ut en fristerinne til å vitne for karfolka - jeg er jo et vitne, enten jeg vil eller ikke, siden jeg er såpass tydelig om hvem jeg tror på.

Så jeg tror kanskje Han syntes det kjøpet der var greitt likevel. Om det var Han - han Herren - som direkte ledet meg til kjolen, vet jeg likevel ikke. Men jeg våger i alle fall å glede meg over den.

Jeg traff Isac, kokkeelev, på senteret, han skulle som meg opp til Betania for å være med på bønnevandring. Det er noe pinsemenigheten har begynt med hver torsdag. De ber for fengsel, politi, sykehjem og andre arbeidsplasser og institusjoner de går forbi. Både for folkene som blir hjulpet, og for de som jobber der. Denne dagen var det tre tenåringer med og ba, samt pastoren, svigerfaren og jeg. Da vi kom ned til Amfi igjen, stakk jeg innom et ærend. På vei ut tok en mann tak i meg og ville snakke. Han var helt fremmed for meg, og omtrent på min alder. Jeg stoppet opp en liten stund, fortalte at jeg var en kristen på bønnevandring, og lot ham så gå med nedover gatene og prate i jakt på de andre. Men vi fant dem ikke. Etter en stund ringte jeg pastor og fikk vite at de nesten var tilbake til Betania igjen. Ok, ok. Da passet det jo å gå på foredraget i kinosalen i stedet. Foredrag om bipolar lidelse, holdt av en dame fra bygda (unnskyld - byen!) som selv lider av det. Den fremmede ble med meg dit også.

Det var interessant! 250 sambygdinger i fullstappet sal fikk høre en ærlig historie om stor smerte og overdådig energi og god og dårlig behandling og om å våge og ikke våge å være annerledes. Hun var både reflektert og morsom, og sannsynligvis temmelig egenrådig. Jeg kjenner noen andre med bipolaritetsproblemer, og syntes det var lærerikt og rørende.
Her er plakaten for arrangementet - de var ikke kristne, men brukte kristne begreper, vi er jo et kulturkristent land:

Det er jo interessant i seg selv at folkeopplysning, sykdom. selvmord og alvor er blitt underholdning. Det var jo en slags underholdning, og med kakesalg i pausen. Det var musikalske innslag også. Slik så det ut i kinosalen:

Etterpå gikk jeg hjem, da hadde følget mitt måttet gå til en annen avtale. Men siden sendte han meg en melding og ba om å få treffe meg igjen. Jeg hadde gjort slikt inntrykk. Det var neppe med påkledningen min. 

Jeg svarte at hvis han oppsøkte Betania og ble en kristen og begynte gå der, så ville han nok treffe meg neste gang jeg kom nordover. 
Jeg håper jo han benytter anledningen. Nå har han truffet en kristen dame som han likte være sammen med. Kanskje det går an å tenke tanken på å bli kristen for ham også? Jeg tror han skjønte at det som gjorde inntrykk, hadde med troen min å gjøre. Jeg tror det. Jeg håper det.

Og så skrev jeg at jeg var gift.

Og det var den dagen!

Geiteoppdragelse

Hvis vi lærer barna våre at det er galt å bry seg om andre mennesker - galt å kikke på, kontakte, hjelpe, snakke om eller hilse på andre mennesker - da lærer vi dem opp til å bli geiter i Jesu øyne.

Geiter er slike som ikke bryr seg med å hjelpe andre mennesker.

Jeg møter så ofte mennesker som ikke bryr seg om fremmede folk rundt seg. Barna deres tar selvsagt etter sine foreldre, og møter meg også uten innhold i blikket - nærmest uansett hvor naturlig en viss kontakt hadde vært. Selv om vi står i samme kø på butikken, eller sitter overfor hverandre på toget, eller deltar på samme møtet eller vi treffer hverandre i skogen, er holdningen den samme: Ikke bry deg. Vær upåvirket. Den andre eksisterer ikke.

Jeg tror foreldre nå bevisst oppdrar barna sine til distanse i angst for overgripere. Man hører så mange historier om fæle folk. Best å beskytte barna. Men beskytter man barna mot kontakt med folk generelt, frarøver man dem også et lykkelig og rikt liv. Både som mottakere og som givere av menneskelighet og godhet.

Men av og til brytes mønsteret; Et par alvorlige øyne som kikker opp på deg ved et tilfeldig kassaapparat. Eller en som kommer løpende bort til deg når du går over idrettsbanen. Spør hvor du bor. Eller et smilende fjes fra en barnevogn. En som tar imot vennligheten i ditt eget ansikt.

Hvor godt det er!

Geiter - slike som i praksis ikke bryr seg om andre - det er slike som ikke får være sammen med Jesus i evigheten. De Jesus sier dette til:

«Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»(Matt 25, 41-45)

Nå kan det jo hende at barn som lærer å holde distanse til fremmede, likevel læres opp til å hjelpe folk de kjenner. At det kun er fremmedfrykt de lærer. Fremmedkulde.
Jeg er ikke helt sikker. Om nærvarme og fjernkulde virkelig lar seg kombinere. Om man kan være kjærlig og god mot noen, men kald og hard mot andre samtidig. Enten ER man varm, eller så ER man kald? Sånn hovedsaklig? Man blir i alle fall kuttet av en stor del av sin menneskelighet, jo større del av menneskeheten som blir avstengt mark for en.

Hin dagen fortalte NRK-nyhetene om en 11 år gammel jente som ble fysisk angrepet på bussen av en voksen dame. Men ingen av de andre passasjerene løftet en finger for å hjelpe.
En gjeng forferdelige nordmenn!
Både hun som angrep (gitt at det virkelig var uprovosert, som påstått), og alle de andre som bare så bort.
Om det var av angst, egoisme eller ren oppdragelse vet jeg ikke - men det virker som et klart brudd på Jesu forventning til oss om å hjelpe vår neste.
Vå neste er jo slike som ligger nedslåtte i veikantene, langs den veien vi går. Selv om vi ikke kjenner dem. Jfr Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan.

Å bli kristen, er å vende seg bort fra sitt egoistiske liv, å bli tilgitt for det - og å begynne bry seg både om Gud og om andre mennesker. Ved Guds hjelp kan vi både ville bry oss, og klare bry oss på en god måte.

Det betyr ikke nødvendigvis å forandre personlighet og bli mer sosial enn naturlig er for en. Men det betyr å flytte fokuset mer over på andre, så vi begynner å se etter hvordan de har det, og dessuten ta hensyn til andres ve og vel i alt vi gjør. Vi snakker sant, holder avtaler, plukker opp søppelet etter oss, vi vasker hendene før vi lager mat til gjestene, vi stiller opp på dugnader, forsvarer de som blir angrepet, vi kjører både egne og andres barn på idrettsstevner, vi dømmer rettferdig, vi hilser vennlig på de vi møter - og vi gir direkte hjelp til dem som trenger det.

Vi VÅGER å gjøre disse gode tingene. Og vi orker. I alle fall til en viss grad, for Herren hjelper: Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, står det. Og det står også: Vær klar i tide og utide, til å hjelpe altså. Da kan vi også regne med hjelp til å oppfylle kommandoen. For slik er Gud. Han gir det han krever. Men han krever altså god medmenneskelig oppførsel av sine barn.

Og når det er vi selv som trenger hjelp - så får vi dét også. For den som viser barmhjertighet, skal finne barmhjertighet. Enten hos sine medmennesker, eller av Gud direkte. Det er en himmelsk lov.

Somme tider er det hvile vi trenger. Hvile fra menneskene rundt oss. Noen ganger distanse også. Av og til er det jo farlig å være for åpen og hjelpsom mot folk. En får bruke vett, og dessuten lytte til om Herren har noe å si i konkrete situasjoner. Kanskje det er en annen som skal ta seg av akkurat dette mennesket du nå ser trenger hjelp.

Men hovedregelen Herren gir oss, er å være vennlig mot alle mennesker, og elske sin neste praktisk og konkret.

Carl I skjønte endelig at det ikke er så enkelt

Jeg var på seminar med Carl I Hagen på mandag, og fikk en skikkelig aha-opplevelse. Han gjøv nemlig løs på noen ungdommer som kom med et ikke helt ferdig gjennomtenkt forslag til ny grunnlovsparagref:

Hagens opplyste skalle sees nede til høyre.

Ungdommene ville at enhver med behov for øyeblikkelig helsehjelp, skulle ha grunnlovsfestet rett til sådan. Dvs underforstått og i sin konsekvens at nødhjelpstrengende (inkl rusmisbrukere som trenger avvenning) skal prioriteres foran alle andre helsebehov.
"Ja, skal en 95-åring med øyeblikkelig behov for hjertetransplantasjon, ha grunnlovsfestet rett til det!?!" spurte Hagen, nærmest oppbragt. Han angrep forslaget på flere andre måter også, og viste sinna (!) hvor lite gjennomtenkt det var.

Stakkars ungdommer - de ble svar skyldige. Men svarte godt for seg likevel: "Det har vi ikke tenkt på - det er dere som er voksne!"

Og jeg tenkte, at her møter Carl I Hagen både seg selv og virkeligheten og sine egne krevende velgere i døra. Han har selv i årevis kommet med urimelige krav og enkle løsninger på all verdens problemer, særlig helsekøer og slikt - akkurat slik ungdommene på mandag gjorde - men så har han tydeligvis forstått noe. Og får et voldsomt behov for å legitimere sine egne (nye?) ikke-banale løsninger eller mangel på løsninger.

Han oppførte seg som en svært presset mann.
Men ære være ham - i den situasjonen gjorde han det han kunne for at forstanden skulle vinne. For å hjelpe folket til innsikt.

Jeg ble selv mektig imponert over ungdommen som øyeblikkelig forstod at her trengtes det mer tenkning. De erkjente uferdigheten i forslaget sitt. Det var modent erkjent! Og viktig diskutert.
Dessuten synes jeg de hadde friske tanker om hvem som er de øyeblikkelig hjelpetrengende. Selv har jeg, som Hagen,  lite sans for at rettighetsoppramsinger/kriger fra ulike hjelpetrengende grupper skal inn i grunnloven. Skal f.eks enhver med behov for bolig, uansett egeninnsats, med grunnloven i hånd kunne kreve en av staten?

Sånt blir fort urimelig!

Jeg har  alltid skuttet meg forferdet ved tanken på FrP. For de har alltid valgt de enkle løsningene - de altfor banale svarene. Slik barn gjør, som skjønner noe, men ikke mer enn én side av saken - sin egen - og handler uklokt og egoistisk og ensidig deretter. Men det er ok, for de er barn. Men når et politisk parti som tar mål av seg til å styre landet, også tenker som et barn - og får en masse stemmer - da gremmes og forferdes jeg. Slikt er demokrati på sitt farligste.

Men nå er jeg spent. Er det flere i FrP som har sett lyset? Nå når nå de skal inn i regjernig? Man kan være vettskremt av mindre enn tanken på dét. Å bli styrt av umodne småbarn. Men hvis disse ivrige rett-fram-snakkende folkene som så gjerne vil at alt skal være bra, har lært noe i alle de kommunestyrer og råd de etterhvert har deltatt i - og blitt modne - så blir de kanskje ikke så farlige å ha med i regjering likevel. Rent ut nyttige og til velsignelse kan de bli, siden mange av dem har en vilje til ærlighet jeg ikke finner så mange andre steder. Maskespill er ikke deres måte, tror jeg.

"The times, they are a-changing", sang Erik Minde og kompisen under grunnlovseminaret:

Min bestemor var uutdannet og udannet. Men svært klok. For hun skjønte selv at hun manglet innsikt. Hun omtalte mange av de rike byfruene som kom på hyttetur på landet (til Ask, bergensernes sommerparadis) slik: "Men det var en virkelig FIN dame, altså" - og derfor vel verd å høre på, underforstått. En slik holdning skulle jeg ønske vi alle kunne ha, overfor folk som forstår viktige ting - selv om de skulle være i en helt annen og høyere klasse enn en selv.

I Jes 3, 11-12 står det noe om å ha barnslige ledere - det er tydeligvis en straff for ugudelighet:
   11 Ve den ugudelige! Ham går det ille;
        han får igjen for det han har gjort.
    12 Mitt folk har barn til herskere,
        og kvinner rår over det.
        Mitt folk, dine ledere fører deg vill,
        gjør veien du går på, til villsti.

Her blir det jo påpekt at ikke bare barnslig, men også kvinnelig lederskap er en straff for et folk. Kanskje tar de for ofte for mange myke hensyn, og våger ikke være tøffe nok? Men da må jeg få nevne at andre steder i bibelen står det om kvinner som måtte til da alle mennene sviktet (- og var blitt redde som kvinner og småbarn).

Jeg synes i alle fall godt vi kan ta bibelverset som en advarsel mot å la flere kvinner enn dem som er særlig utrustet til det, få være ledere. Nei til kjønnskvotert lederskap, med andre ord. Vi kan ikke ta tåpelige likestillings"rettferdighetshensyn"" i en så viktig sak som å styre landet.

Alvorlig talt.

Men velsignet være Erna. Velsigne henne med visdom og innsikt, gode medarbeidere, fasthet og godhet.
Og Siv også - om enn den velsignelsen er blandet med skrekk.

De Kristne - valgkamp

Mange kristne som har vært skuffet over Krf har søkt til det nye partiet De Kristne. Jeg har ikke sans for dem.

Her er et par lenker som handler om De Kristne og politikken deres:

Partiets egen hjemmeside her:
http://www.dekristne.no

Vitnemål om møte med en kvinnelig DK-førstekandidat full av konspirasjonsteorier her:
http://www.bt.no/meninger/debatt/Ufin-kamp-om-kristne-veljarar-2959361.html#.UjFj3rxgDUF

Geir Magnus Nyborgs opplevelser i Visjon Norge, der DKs virkelighetsfjerne forventning til valgresultat og Guds støtte kom fram:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread428915/?fb_action_ids=10201442605280413&fb_action_types=og.recommends&fb_source=other_multiline&action_object_map={%2210201442605280413%22%3A201978973305150}&action_type_map={%2210201442605280413%22%3A%22og.recommends%22}&action_ref_map=[]

Geir Magnus Nyborg om hvordan Jan Hanvold i Visjon Norge (og De Kristne) lyver/mistolker sakene om $2-grunnlovsendringen og Krf's fjerning/erstatning av bekjennelsesplikten:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat9/thread426299/


Noen av mine egne fb-innlegg, samt debattinnlegg i avisa Dagens nettforum:

På Facebook:

I en helsides annonse i en riksavis så jeg De Kristne planla/ønsket seg å regjere sammen med H og Frp. Tenk det! Hva med KrF? Heller FrP og H enn KrF?!? Tenk dere om, dere som planlegger å stemme DK.

DK i Hdl har også offisielt skrevet at de er eneste parti som kjemper for kristne verdier. Uforstand? Glipp? Nei, det er nok uttrykk for deres hjertens mening, siden d dukker opp overalt. Ens nærmeste blir lett ens verste fiende, når en henger seg opp i småsaker. Bare tragisk


I Dagen:

Leikny Strømme "Vi er det eneste partiet som stiller opp for de kristne verdiene", sier DK her: http://valg.tv2.no/.../hordaland/de-kristne-hordaland/ Det er faktisk en uhyrlig påstand. Alminnelig vettige sannhetssøkende mennesker må jo bare svelge enhver eventuell skuffelse over KrF og fortsette stemme på dem, etter en slik arrogant selvbeskrivelse.

Leikny Strømme Visjon Norge og mange DK-ledere og sympatisører har kommet med utrolig mange løgnaktige og fornærmende uttalelser mot KrF i lang tid, jfr Geir Magnus Nyborgs utlegninger siste dagene - jeg synes det er flott at Selbekk tar tak i disse tingene og lar vise hvor ille det er. Hvis et parti og en TV-stasjon ønsker å tjene Gud, kan de ikke holde på slik.

Likar · for 7 timar sidan · Redigert

Leikny Strømme Og det er utrolig synd, for mange i DK-leiren er jo gode mennesker som er ekte fortvilte over en del ting de har observert i KrF-leiren. Bare tragisk at alternativet DK representerer, ikke holder mål. Men det er vel ikke like lett for alle å se.

Leikny Strømme kommenterte ei lenkje.

27. august

Vi får håpe at dette kan bidra til å radikalisere KrF på de få, men viktige og vanskelige punktene der De kristne fanger velgere. DK er etter det jeg ser, ellers aller mest et slags Kristelig Fremskrittsparti med klage og misnøye som basis for sin innsats, og med det frie marked og oljepenger som løsningen. Noen god dyp eller prinsippiell tenkning har jeg ikke sett derifra? Bortsett fra at man vil følge bibelen konservativt i Israels- og moralspørsmål. Dessuten har de sans for såkornlagre, og dét er jo en god og faktisk temmelig grunnleggende tanke. Men lurer på om DK-velgerne egentlig er temmelig forførte - har de ikke sett for en strålende innsats parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF har gjort for Israel, f.eks? Og DKs første-støtte Jan Hanvold lyger så det renner av ham mht $2-endringen i grunnloven. Det gjør også Finn Jarle Sæle og Norge i Dag. Det er en skam - dette er to av hovedsakene folk er misfornøyde med KrF på, og så er misnøyen bygget på disse to kristne mediegigantenes svært forvridde tolkninger av virkeligheten.

KrF og De Kristne

www.dagen.no

KrF har sannsynligvis tatt frem kalkulatoren.

Og ellers:

Sentrale KrF-ere har sagt at de ikke ønsket å fokusere på DK i valgkampen.

Den holdningen har jeg ikke sans for - å bruke fortielse og usynliggjøring som debatteknikk.

Dessuten virker den i dette tilfellet svært dårlig, fordi Visjon Norge-seere og Norge i Dag-lesere er meget nærliggende velgere for både KrF og DK - og de ble da nærmest fritt vilt for den uimotsagte DK-propagandaen og KrF-forakten i de nevnte medier.

Jeg har selv vært skuffet over endel ting som har dukket opp i KrF-leiren, der jeg selv er medlem. Men de har en tradisjon for demokrati og anstendig samtale og oppførsel og helhetlig tenkning som er kollossalt mye verd. De bryr seg dessuten mye mer om hele samfunnet, og alle typer saker, enn DK gjør. Og opphøyer ikke seg selv som Guds eget og eneste talerør innen norsk politikk.

KrF bruker ikke den politiske arena til å danne ny menighet på. Det er pinlig hvor lite politikk DK er opptatt av. For dem synes "rett teologi" på et par punkter (Israel og privat-moral), samt generell mørkeblå tankegang/etterfølgelse av FrP å være det som gjelder.

DK's første leder og frontfigur Bjarne Bjelland bruker menighetsargumentet som begrunnelse for at han trakk seg som leder våren 2013: http://www.vl.no/samfunn/bjarne-bjelland-trekker-seg-fra-de-kristne/ - det var et politisk parti for kristne han ønsket starte, ikke en kristen bevegelse.
Dessuten kjenner han åpenbart på ubehag ved sine ex-medarbeideres respektløshet overfor andre mennesker.