Geiteoppdragelse

Hvis vi lærer barna våre at det er galt å bry seg om andre mennesker - galt å kikke på, kontakte, hjelpe, snakke om eller hilse på andre mennesker - da lærer vi dem opp til å bli geiter i Jesu øyne.

Geiter er slike som ikke bryr seg med å hjelpe andre mennesker.

Jeg møter så ofte mennesker som ikke bryr seg om fremmede folk rundt seg. Barna deres tar selvsagt etter sine foreldre, og møter meg også uten innhold i blikket - nærmest uansett hvor naturlig en viss kontakt hadde vært. Selv om vi står i samme kø på butikken, eller sitter overfor hverandre på toget, eller deltar på samme møtet eller vi treffer hverandre i skogen, er holdningen den samme: Ikke bry deg. Vær upåvirket. Den andre eksisterer ikke.

Jeg tror foreldre nå bevisst oppdrar barna sine til distanse i angst for overgripere. Man hører så mange historier om fæle folk. Best å beskytte barna. Men beskytter man barna mot kontakt med folk generelt, frarøver man dem også et lykkelig og rikt liv. Både som mottakere og som givere av menneskelighet og godhet.

Men av og til brytes mønsteret; Et par alvorlige øyne som kikker opp på deg ved et tilfeldig kassaapparat. Eller en som kommer løpende bort til deg når du går over idrettsbanen. Spør hvor du bor. Eller et smilende fjes fra en barnevogn. En som tar imot vennligheten i ditt eget ansikt.

Hvor godt det er!

Geiter - slike som i praksis ikke bryr seg om andre - det er slike som ikke får være sammen med Jesus i evigheten. De Jesus sier dette til:

«Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.»(Matt 25, 41-45)

Nå kan det jo hende at barn som lærer å holde distanse til fremmede, likevel læres opp til å hjelpe folk de kjenner. At det kun er fremmedfrykt de lærer. Fremmedkulde.
Jeg er ikke helt sikker. Om nærvarme og fjernkulde virkelig lar seg kombinere. Om man kan være kjærlig og god mot noen, men kald og hard mot andre samtidig. Enten ER man varm, eller så ER man kald? Sånn hovedsaklig? Man blir i alle fall kuttet av en stor del av sin menneskelighet, jo større del av menneskeheten som blir avstengt mark for en.

Hin dagen fortalte NRK-nyhetene om en 11 år gammel jente som ble fysisk angrepet på bussen av en voksen dame. Men ingen av de andre passasjerene løftet en finger for å hjelpe.
En gjeng forferdelige nordmenn!
Både hun som angrep (gitt at det virkelig var uprovosert, som påstått), og alle de andre som bare så bort.
Om det var av angst, egoisme eller ren oppdragelse vet jeg ikke - men det virker som et klart brudd på Jesu forventning til oss om å hjelpe vår neste.
Vå neste er jo slike som ligger nedslåtte i veikantene, langs den veien vi går. Selv om vi ikke kjenner dem. Jfr Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan.

Å bli kristen, er å vende seg bort fra sitt egoistiske liv, å bli tilgitt for det - og å begynne bry seg både om Gud og om andre mennesker. Ved Guds hjelp kan vi både ville bry oss, og klare bry oss på en god måte.

Det betyr ikke nødvendigvis å forandre personlighet og bli mer sosial enn naturlig er for en. Men det betyr å flytte fokuset mer over på andre, så vi begynner å se etter hvordan de har det, og dessuten ta hensyn til andres ve og vel i alt vi gjør. Vi snakker sant, holder avtaler, plukker opp søppelet etter oss, vi vasker hendene før vi lager mat til gjestene, vi stiller opp på dugnader, forsvarer de som blir angrepet, vi kjører både egne og andres barn på idrettsstevner, vi dømmer rettferdig, vi hilser vennlig på de vi møter - og vi gir direkte hjelp til dem som trenger det.

Vi VÅGER å gjøre disse gode tingene. Og vi orker. I alle fall til en viss grad, for Herren hjelper: Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, står det. Og det står også: Vær klar i tide og utide, til å hjelpe altså. Da kan vi også regne med hjelp til å oppfylle kommandoen. For slik er Gud. Han gir det han krever. Men han krever altså god medmenneskelig oppførsel av sine barn.

Og når det er vi selv som trenger hjelp - så får vi dét også. For den som viser barmhjertighet, skal finne barmhjertighet. Enten hos sine medmennesker, eller av Gud direkte. Det er en himmelsk lov.

Somme tider er det hvile vi trenger. Hvile fra menneskene rundt oss. Noen ganger distanse også. Av og til er det jo farlig å være for åpen og hjelpsom mot folk. En får bruke vett, og dessuten lytte til om Herren har noe å si i konkrete situasjoner. Kanskje det er en annen som skal ta seg av akkurat dette mennesket du nå ser trenger hjelp.

Men hovedregelen Herren gir oss, er å være vennlig mot alle mennesker, og elske sin neste praktisk og konkret.

Carl I skjønte endelig at det ikke er så enkelt

Jeg var på seminar med Carl I Hagen på mandag, og fikk en skikkelig aha-opplevelse. Han gjøv nemlig løs på noen ungdommer som kom med et ikke helt ferdig gjennomtenkt forslag til ny grunnlovsparagref:

Hagens opplyste skalle sees nede til høyre.

Ungdommene ville at enhver med behov for øyeblikkelig helsehjelp, skulle ha grunnlovsfestet rett til sådan. Dvs underforstått og i sin konsekvens at nødhjelpstrengende (inkl rusmisbrukere som trenger avvenning) skal prioriteres foran alle andre helsebehov.
"Ja, skal en 95-åring med øyeblikkelig behov for hjertetransplantasjon, ha grunnlovsfestet rett til det!?!" spurte Hagen, nærmest oppbragt. Han angrep forslaget på flere andre måter også, og viste sinna (!) hvor lite gjennomtenkt det var.

Stakkars ungdommer - de ble svar skyldige. Men svarte godt for seg likevel: "Det har vi ikke tenkt på - det er dere som er voksne!"

Og jeg tenkte, at her møter Carl I Hagen både seg selv og virkeligheten og sine egne krevende velgere i døra. Han har selv i årevis kommet med urimelige krav og enkle løsninger på all verdens problemer, særlig helsekøer og slikt - akkurat slik ungdommene på mandag gjorde - men så har han tydeligvis forstått noe. Og får et voldsomt behov for å legitimere sine egne (nye?) ikke-banale løsninger eller mangel på løsninger.

Han oppførte seg som en svært presset mann.
Men ære være ham - i den situasjonen gjorde han det han kunne for at forstanden skulle vinne. For å hjelpe folket til innsikt.

Jeg ble selv mektig imponert over ungdommen som øyeblikkelig forstod at her trengtes det mer tenkning. De erkjente uferdigheten i forslaget sitt. Det var modent erkjent! Og viktig diskutert.
Dessuten synes jeg de hadde friske tanker om hvem som er de øyeblikkelig hjelpetrengende. Selv har jeg, som Hagen,  lite sans for at rettighetsoppramsinger/kriger fra ulike hjelpetrengende grupper skal inn i grunnloven. Skal f.eks enhver med behov for bolig, uansett egeninnsats, med grunnloven i hånd kunne kreve en av staten?

Sånt blir fort urimelig!

Jeg har  alltid skuttet meg forferdet ved tanken på FrP. For de har alltid valgt de enkle løsningene - de altfor banale svarene. Slik barn gjør, som skjønner noe, men ikke mer enn én side av saken - sin egen - og handler uklokt og egoistisk og ensidig deretter. Men det er ok, for de er barn. Men når et politisk parti som tar mål av seg til å styre landet, også tenker som et barn - og får en masse stemmer - da gremmes og forferdes jeg. Slikt er demokrati på sitt farligste.

Men nå er jeg spent. Er det flere i FrP som har sett lyset? Nå når nå de skal inn i regjernig? Man kan være vettskremt av mindre enn tanken på dét. Å bli styrt av umodne småbarn. Men hvis disse ivrige rett-fram-snakkende folkene som så gjerne vil at alt skal være bra, har lært noe i alle de kommunestyrer og råd de etterhvert har deltatt i - og blitt modne - så blir de kanskje ikke så farlige å ha med i regjering likevel. Rent ut nyttige og til velsignelse kan de bli, siden mange av dem har en vilje til ærlighet jeg ikke finner så mange andre steder. Maskespill er ikke deres måte, tror jeg.

"The times, they are a-changing", sang Erik Minde og kompisen under grunnlovseminaret:

Min bestemor var uutdannet og udannet. Men svært klok. For hun skjønte selv at hun manglet innsikt. Hun omtalte mange av de rike byfruene som kom på hyttetur på landet (til Ask, bergensernes sommerparadis) slik: "Men det var en virkelig FIN dame, altså" - og derfor vel verd å høre på, underforstått. En slik holdning skulle jeg ønske vi alle kunne ha, overfor folk som forstår viktige ting - selv om de skulle være i en helt annen og høyere klasse enn en selv.

I Jes 3, 11-12 står det noe om å ha barnslige ledere - det er tydeligvis en straff for ugudelighet:
   11 Ve den ugudelige! Ham går det ille;
        han får igjen for det han har gjort.
    12 Mitt folk har barn til herskere,
        og kvinner rår over det.
        Mitt folk, dine ledere fører deg vill,
        gjør veien du går på, til villsti.

Her blir det jo påpekt at ikke bare barnslig, men også kvinnelig lederskap er en straff for et folk. Kanskje tar de for ofte for mange myke hensyn, og våger ikke være tøffe nok? Men da må jeg få nevne at andre steder i bibelen står det om kvinner som måtte til da alle mennene sviktet (- og var blitt redde som kvinner og småbarn).

Jeg synes i alle fall godt vi kan ta bibelverset som en advarsel mot å la flere kvinner enn dem som er særlig utrustet til det, få være ledere. Nei til kjønnskvotert lederskap, med andre ord. Vi kan ikke ta tåpelige likestillings"rettferdighetshensyn"" i en så viktig sak som å styre landet.

Alvorlig talt.

Men velsignet være Erna. Velsigne henne med visdom og innsikt, gode medarbeidere, fasthet og godhet.
Og Siv også - om enn den velsignelsen er blandet med skrekk.

De Kristne - valgkamp

Mange kristne som har vært skuffet over Krf har søkt til det nye partiet De Kristne. Jeg har ikke sans for dem.

Her er et par lenker som handler om De Kristne og politikken deres:

Partiets egen hjemmeside her:
http://www.dekristne.no

Vitnemål om møte med en kvinnelig DK-førstekandidat full av konspirasjonsteorier her:
http://www.bt.no/meninger/debatt/Ufin-kamp-om-kristne-veljarar-2959361.html#.UjFj3rxgDUF

Geir Magnus Nyborgs opplevelser i Visjon Norge, der DKs virkelighetsfjerne forventning til valgresultat og Guds støtte kom fram:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread428915/?fb_action_ids=10201442605280413&fb_action_types=og.recommends&fb_source=other_multiline&action_object_map={%2210201442605280413%22%3A201978973305150}&action_type_map={%2210201442605280413%22%3A%22og.recommends%22}&action_ref_map=[]

Geir Magnus Nyborg om hvordan Jan Hanvold i Visjon Norge (og De Kristne) lyver/mistolker sakene om $2-grunnlovsendringen og Krf's fjerning/erstatning av bekjennelsesplikten:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat9/thread426299/


Noen av mine egne fb-innlegg, samt debattinnlegg i avisa Dagens nettforum:

På Facebook:

I en helsides annonse i en riksavis så jeg De Kristne planla/ønsket seg å regjere sammen med H og Frp. Tenk det! Hva med KrF? Heller FrP og H enn KrF?!? Tenk dere om, dere som planlegger å stemme DK.

DK i Hdl har også offisielt skrevet at de er eneste parti som kjemper for kristne verdier. Uforstand? Glipp? Nei, det er nok uttrykk for deres hjertens mening, siden d dukker opp overalt. Ens nærmeste blir lett ens verste fiende, når en henger seg opp i småsaker. Bare tragisk


I Dagen:

Leikny Strømme "Vi er det eneste partiet som stiller opp for de kristne verdiene", sier DK her: http://valg.tv2.no/.../hordaland/de-kristne-hordaland/ Det er faktisk en uhyrlig påstand. Alminnelig vettige sannhetssøkende mennesker må jo bare svelge enhver eventuell skuffelse over KrF og fortsette stemme på dem, etter en slik arrogant selvbeskrivelse.

Leikny Strømme Visjon Norge og mange DK-ledere og sympatisører har kommet med utrolig mange løgnaktige og fornærmende uttalelser mot KrF i lang tid, jfr Geir Magnus Nyborgs utlegninger siste dagene - jeg synes det er flott at Selbekk tar tak i disse tingene og lar vise hvor ille det er. Hvis et parti og en TV-stasjon ønsker å tjene Gud, kan de ikke holde på slik.

Likar · for 7 timar sidan · Redigert

Leikny Strømme Og det er utrolig synd, for mange i DK-leiren er jo gode mennesker som er ekte fortvilte over en del ting de har observert i KrF-leiren. Bare tragisk at alternativet DK representerer, ikke holder mål. Men det er vel ikke like lett for alle å se.

Leikny Strømme kommenterte ei lenkje.

27. august

Vi får håpe at dette kan bidra til å radikalisere KrF på de få, men viktige og vanskelige punktene der De kristne fanger velgere. DK er etter det jeg ser, ellers aller mest et slags Kristelig Fremskrittsparti med klage og misnøye som basis for sin innsats, og med det frie marked og oljepenger som løsningen. Noen god dyp eller prinsippiell tenkning har jeg ikke sett derifra? Bortsett fra at man vil følge bibelen konservativt i Israels- og moralspørsmål. Dessuten har de sans for såkornlagre, og dét er jo en god og faktisk temmelig grunnleggende tanke. Men lurer på om DK-velgerne egentlig er temmelig forførte - har de ikke sett for en strålende innsats parlamentarisk leder Hans Olav Syversen i KrF har gjort for Israel, f.eks? Og DKs første-støtte Jan Hanvold lyger så det renner av ham mht $2-endringen i grunnloven. Det gjør også Finn Jarle Sæle og Norge i Dag. Det er en skam - dette er to av hovedsakene folk er misfornøyde med KrF på, og så er misnøyen bygget på disse to kristne mediegigantenes svært forvridde tolkninger av virkeligheten.

KrF og De Kristne

www.dagen.no

KrF har sannsynligvis tatt frem kalkulatoren.

Og ellers:

Sentrale KrF-ere har sagt at de ikke ønsket å fokusere på DK i valgkampen.

Den holdningen har jeg ikke sans for - å bruke fortielse og usynliggjøring som debatteknikk.

Dessuten virker den i dette tilfellet svært dårlig, fordi Visjon Norge-seere og Norge i Dag-lesere er meget nærliggende velgere for både KrF og DK - og de ble da nærmest fritt vilt for den uimotsagte DK-propagandaen og KrF-forakten i de nevnte medier.

Jeg har selv vært skuffet over endel ting som har dukket opp i KrF-leiren, der jeg selv er medlem. Men de har en tradisjon for demokrati og anstendig samtale og oppførsel og helhetlig tenkning som er kollossalt mye verd. De bryr seg dessuten mye mer om hele samfunnet, og alle typer saker, enn DK gjør. Og opphøyer ikke seg selv som Guds eget og eneste talerør innen norsk politikk.

KrF bruker ikke den politiske arena til å danne ny menighet på. Det er pinlig hvor lite politikk DK er opptatt av. For dem synes "rett teologi" på et par punkter (Israel og privat-moral), samt generell mørkeblå tankegang/etterfølgelse av FrP å være det som gjelder.

DK's første leder og frontfigur Bjarne Bjelland bruker menighetsargumentet som begrunnelse for at han trakk seg som leder våren 2013: http://www.vl.no/samfunn/bjarne-bjelland-trekker-seg-fra-de-kristne/ - det var et politisk parti for kristne han ønsket starte, ikke en kristen bevegelse.
Dessuten kjenner han åpenbart på ubehag ved sine ex-medarbeideres respektløshet overfor andre mennesker.

Hvis du ikke gjengjelder kjærligheten...

"Den som ikke elsker Herren, forbannet være han! Marana ta!" står det i 1. Kor 16, 14.

  

Var ikke det et sært bibelvers? Det står endatil i Det Nye Testamentet. Urimelig, ikke sant!?!

Er jeg forbannet hvis jeg ikke vil, eller ikke klarer elske Gud? Eller ikke bryr meg om problemstillingen?

Jeg tror jeg plutselig skjønte verset. For jeg har selv elsket menneskene. Gitt alle skatter jeg fant en mulighet til å gi, i håp om at noe skulle falle i god jord hos mottakerne. Bli forstått, få gjøre sin virkning, få lære dem opp. Gaver, ja skatter jeg fant i himmelen og på vandringen dit - de har jeg gitt videre. Noen av dem.

Men slett ikke alt ble tatt imot med glede av alle. 

Jeg skrev et dikt om det i morges:

Jeg plukket blomster og friske urter,

jeg plukket hvite, jeg plukket blå

og ønsket inderlig dere alle

av disse skattene skulle få.

De er nok giftige! tenkte mange,

mens andre fnyste - men noen få

de så at inni de små buketter

der lå det perler og skinte så

Folk ville bare ha gule smørblomster

røde roser og grønne strå

De ville ikke ha mine hvitveis

og ingen røtter, og ingen blå.

De lar meg plukke slikt helt alene

og spiser kaker - nå må jeg gå 

Jeg kjente på at det var utrolig trist at det er slik - at så mange - eller viktige - mennesker  - ikke liker mange av mine planter. At de er så uønsket at jeg faktisk må forlate disse menneskene - jeg må gå.

Men litt senere ble jeg sint. Ja, rasende på de som dømte mine blomster - de er slett ingen blomsterkjennere - og på de som la så stor vekt på det de mener måtte være ugress, at de nekter meg å levere blomster i det hele tatt.  Men da er det  meg de avviser, og hjertet mitt, ikke bare gavene mine og Gud, som ga dem. For blomstene har vært gitt i kjærlighet, i kjærlighet både til mottakere, men også til sannheten i budskapet. Også om noe skulle ha vært "bare" medisinske urter, eller muligens et par ugresstrå, eller avlevert å "feil" tidspunkt. Mange av vekstene har vært plukket i svært ulendt terreng. Men mottakerne har trampet på dem. De har spyttet både på budskapet og på mitt hjerte og revet det i stykker. Stille, har de gjort det - og bak min rygg - for det er jo høflige mennesker.

Har de ikke skjønt kjærligheten? Har de ikke erkjent sannhetene? Og forstått at vanlig gress gir jeg dem ikke, fordi slikt er det overalt? Respekterte gressamlere er det også overalt. Og gress er bra, det - men jeg ga dem heller mine egne erfarte urter - rare og sunne - men også blomster, for å gjennom dem prøve å illustrere bibelvers, fortelle viktige ting om livet, og om Gud, om Guds hellighet og kjærlighet og hans lover i livet.

Men de elsker gress og roser. Bare alminnelig gress og roser og latter og fjas.

Så jeg ble sint over all avvisningen. Rasende. Og lurte på om jeg syndet fælt nå.

Da plutselig kom jeg på verset over: "Forbannet være dem som ikke elsker Gud."

Forbannet være den som ikke elsker meg også - for jeg har elsket dem - tenkte jeg øyeblikkelig. Mitt sinne var ikke urimelig! Jeg hadde det bare slik Gud har det. Det kan jeg lese mange steder i bibelen. For Gud har det jo slik som jeg, når folk ikke vil ta imot hans gode gaver og hans Ord. Han prøver lenge å vanne og gjødsle og stelle sin vingård, men til slutt blir faktisk Gud oppbrakt over menneskene som ikke tar imot, ikke elsker tilbake og ikke gir frukt.

Det er slik det er!!!!!

De som i lang, lang tid har blitt elsket av Gud på en tydelig måte - slik at de virkelig burde vite at  Gud elsker dem - og som likevel ikke elsker igjen, men stenger hjertet for hans ord - det er dem Gud er rasende på. Det er de som er forbannet.

Jfr for eksempel Jes kap 65, 1-5:
       Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
          til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.

     2 Hele dagen rakte jeg hendene ut
          til et trassig folk
          som gikk fram etter sine egne tanker
          på veier som ikke var gode.

     3 Alltid gjør folket meg rasende
          like opp i ansiktet.
          De ofrer slaktoffer i hagene
          og brenner røykoffer på teglstein.

     4 De holder til i gravene
          og overnatter på skjulte steder.
          De spiser svinekjøtt
          og koker suppe på urent offerkjøtt.

     5 De sier: «Hold deg unna,
          kom ikke nær meg, jeg er hellig for deg"

og så slår Gud fast at Han skal gjengjelde og hevne denne langvarige avvisende holdningen.

Mens de andre, de som elsker Gud? "Vi elsker, fordi Gud elsket oss først", sier Bibelen. 1. Joh. 4,19.

Og Gud elsker på mange måter. 

Han hjelper, trøster, lærer oss opp, gjør oss trygge, sterke, viser oss vakker natur....kommer med mange roser til oss. Herlige røde kjærlighetsroser. Men han oppdrar oss også. Da kan vi i første omgang bli lei oss som en blåveis. Oppdragelsen framstår som blåveiser. Bare de som tar imot blåveisene, ser - i ettertid - at blåveiser er noe av det minste og skjønneste som finnes. Gud elsker også gjennom blåveiser. Han sender blåveispiker til menneskene med dem - ikke bare kjente profeter....for Herren tukter den han elsker, slik en far refser den sønn han har kjær. Ordsp. 3,12.

Men hvis vi likevel ikke elsker Gud, men snur ryggen til og ikke vil høre, eller hører men ikke vil handle - da har vi bevist vår ukjærlighet mot ham. Og forbannet være oss da.

Det er ikke å elske Gud, å bare ville ha hjelp og behagelighet fra ham!

Når det gjelder å straffe mennesker som avviser eller skader en selv eller Gud, står det tilsynelatende litt motstridende ting i bibelen. "Ikke døm!" "Gud skal straffe", "Tilgi" og "Jesus svarte dem ikke et ord" - slikt står der. Men der fortelles også om profeten som sendte en bjørn etter barna som mobbet ham, så de ble drept. Og i Åpenbaringsboken i NT står det om de to vitnene i Jerusalem som sender ut ild som straff mot dem som vil skade/stoppe dem. Og Peter sendte jo to mennesker i døden hvis eneste synd var å ville pynte litt ekstra på sitt eget omdømme. Men alle disse straffene var ting de gjorde i kraft av Gud - altså ikke på egen hånd, og ikke på helt vanlig menneskelig vis.
Men som vanlige mennesker blir vi bedt om å tilgi SLIK som Gud tilgir - han tilgir vanligvis de som kommer til ham i anger og omvendelse - han tilgir ikke de som holder fast på sine synder. Menigheten bir også bedt om å straffe syndere blant dem selv - f.eks ved utestengelse. Det trengs ikke ekstra himmelsk inngripen for å få til slikt.

Så heller ikke på dette området er nok teologien så enkel som mange kristne kanskje tror. 

---

Det finnes mange mennesker som ikke har fått en god eller sann forkynnelse om Gud. Det er jo forkynnelsen som skaper troen. Så de kjenner ikke Jesus. De har ikke fått Ånden på innsiden.

Kan de elske Gud likevel?

Ja - jeg tror at når disse menneskene elsker Sannhet - så elsker de faktisk Gud. "Jeg er Sannheten", sa jo Jesus. Og når de ser skaperverket og priser den skaper de ikke kjenner men bare aner må være der - da elsker de også Gud. Og det de gjør mot en av Guds minste, har de dessuten også gjort - eller latt være å gjøre - mot Gud.

Så jo - forbannet er sannsynligvis alle som ikke elsker Gud - på det nivået av åndelig opplysning de - vi - enn måtte være.

Den vonde blinde kjærligheten

Kjærlighet gjør blind - ofte. 
Det høres så skjønt ut, tenk å ikke legge merke til sin elskedes feil - men: Hvis ens elskede kommer i konflikt med noen, vil den som elsker blindt, ivrig lete etter feil hos sin venns motstandere eller hos den som ens venn ikke liker, og blindt forsvare sin venn, slik at vennen, ens elskede, framstår feilfri. Vi har  nemlig et stort behov for å være stolt av den vi elsker. 

Så i stedet for å søke sannhet og rettferdighet, skjønnmaler man sin venn, og sier at han har rett. Og en selv har selvsagt også rett. Mens vennens motstander - han svartmales.

Men hvis kjærligheten likevel ser, ser at den elskade tar feil, at han synder, at han er ond - da pines og sørger den. Eller kjærligheten kjølner og trekker seg unna. For hvem vil elske en synder, en dust, en djevel? Hvem orker se sine elskede som de er? 
Det gjør bare den virkelig store, sanne kjærligheten.

Den som elsker blindt, vil forresten ikke bare leter etter feil, nei han vil lett både produsere og tolke feil inn i "den andre siden" også. Den vonde blinde kjærligheten svartmaler andre mennesker. Alt på grunn av kjærlighet. Kjærlighet til den ene (- man er altså et godt og elskende menneske, som fremdeles kan se seg selv i speilet), men dessverre ikke kjærlighet til den andre, eller til Sannheten.

Rettsaken nylig der en bestemor anmeldte sin datter fordi datteren ikke ville anklage sin mann for drapet på hennes egen sønn, er trolig et forferdelig eksempel på vond og blind kjærlighet.
Kjærligheten til mannen - uviljen mot å se hans store synd - hun kunne sikkert ikke orke det - har gjort at hun har sviktet sin egen sønn helt inn i døden, og etter døden også. 

Enda hun kanskje var glad i gutten sin.

_____
Hva sier bibelen? At vi skal være "overbærende" med hverandres synder, og at vi skal tilgi hverandres synder - og gjøre opp våre synder, altså betale tilbake, gjøre godt igjen der en syndet, og også skjule hverandres synder (alle trenger ikke vite om dem) - men den sier IKKE at vi skal være blinde for hverandres synder, eller at vi skal benekte dem. 
"Sannheten tro i kjærlighet", er den bibelske kommando. Både "elsk sannhet" og "elsk hverandre".

Og "døm rettferdig".

Touching heaven, changing earth - norsk oversettelse m/besifring

Svein, eldstebror i pinsemenigheten her, snakket på bønnemøtet tirsdag om at vi må være berørt, eller salvet av Gud, for at det skal være vits i å prøve få folk til å omvende seg.

Da jeg kom hjem, la jeg merke til Hillsong-sangen "Touching heaven, changing world" som i grunnen handler om det samme. Vi har den i en tjukk amerikansk lefse av en lovsangsbok som vi kjøpte på tur i USA i 2008. 
Jeg oversatte sangen til norsk i går, for ting som er sagt på ens eget morsmål går mye dypere i sjela enn en engelsk tekst som må innom hjernen for oversettelse først.

Når vi berører himmelen

1

Vi vil søke deg, Allmektig Gud

Gå til deg og be: Helbred vårt land

Vekkelsen må starte her hos oss,

da skjønner folk at Riket Ditt er her.

Ref:

Løfte opp ditt navn, å Gud, i enhet og i ånd og kraft

Når vi berører himmelen

da skal vårt land snu om til deg

da skal vårt land snu om til deg

Bro:

Herre vekk oss, Herre, vekk oss, Herre, vekk oss

2

Vi vil holde ut i dette løp

Gi deg våre liv, slik seirer vi

Vi vil høste grøden vi har fått

Så med tårer, samle inn med fryd

Her kan sangen høres på engelsk (med tekst): 

Touchin heaven, changing world, original versjon

Jeg synes lyden til Hillsong er et stykke for uren og bråkete, men man trenger jo ikke spille sangen på den måten...

Med besifring:

G                C          D          G  C D

Vi vil søke deg, Allmektig Gud

Em                C           D           Em    C    D

Gå til deg og be: Helbred vårt land

G                      C      D          G       C   D

Vekkelsen må starte her hos oss,

       Em                   C       D        G    C    D

da skjønner folk at Riket Ditt er her.

Ref:

C                     D          Em      C             D        Em7

Løfte opp ditt navn, å Gud, i enhet og i ånd og kraft

       C              D       Em

Når vi berører himmelen

  C         G/H        D       Em7

skal vårt land snu om til deg

  C         G/H        D       G

skal vårt land snu om til deg

Bro:

Am7                         G/H                          C                               G    D

         Herre vekk oss,       Herre, vekk oss,    Herre, vekk oss

En søndag med mine ex-kor

Jeg driver og flytter langsomt fra Vestlandet til Nord-Norge. I går, 1. søndag i advent,  besøkte jeg alle mine tre gamle kor på Askøy. Jeg sluttet i sommer i dem alle, men nå er jeg tilbake i sør noen uker. I går opptrådte alle korene i hver sin kirke, og jeg var vanlig tilhører.

Det var slett ikke meningen!
Jeg hadde riktignok en vag tanke om å gå i Erdal kirke om formiddagen, men jeg sto sent opp, slo derfor saken fra meg og begynte sortere sokker i stedet. Vi skal jo straks flytte ut av huset her, så det er mye slikt å gjøre. Men jeg fikk overhodet ikke arbeidsfred. Uro og fulle bremser i sjelen. Er det du, Gud?

Så jeg slapp arbeidet, og tigget mannen om å kjøre meg ned i kirka. 10 minutter over 11 var jeg på plass, og for en hyggelig overraskelse! Der var Miniglimt! Mitt gamle barnekor for 4-7-åringer.

Barna var blitt flere enn sist, og en ny dame sto og dirigerte (hun steppet inn for den faste dirigenten), og to nye musikere var der også. Da jeg var med, spilte jeg piano for dem - men det gikk jo greitt med de nye også. Det så virkelig ut til å gå bra med dem. Det eneste jeg kjente bekymret meg litt, var om de får høre noe om Gud nå? Om Jesus?
Det var jeg som pleide snakke med dem om slikt.

Men presten snakket i alle fall om Jesus. En stille takknemlighet fylte meg. Det er ikke alle prester som snakker om Jesus.

Vi hadde ikke bestemt om vi skulle gå i Misjonskirken eller i Herdla kirke om kvelden. Jeg mente Herdla, for jeg ønsket høre mine gamle kor-venner i Sangforeninge Ekko synge adventstida inn der.

Men mannen min ville innom Misjonskirken på veien for å gjøre noen avtaler først, for neste helg. Da blir det julekonsert der. Så han tok fiolinen med seg og dro tidlig,  kanskje orket vi ikke dra helt til Herdla likevel.

I starten ble vi også værende i Misjonskirken, mens min gamle lovsangsgruppe sang:

De klarte seg også fint uten meg, riktig fint, - men når jeg ser på bildet, synes jeg da plassen mellom Rune og mannen min ser litt tom ut? Men alt i orden. Jeg har forlatt dem, jeg er mest gjest nå, er ikke i storslagen lovsangsform heller - og sånn er dét.

Jeg hadde likevel kamera med og gikk fram for å ta et nærbilde av taleren til møtereferat på hjemmesiden. Men dette tolket mannen som et tegn fra meg om at nå måtte vi dra - og jeg nikket -  så dermed ble neste stopp Herdla, også her noen minutter for sent.
Så vi snek oss opp på galleriet og satte oss for å ikke forstyrre. Man får fine oversiktsbilder derfra!

Snart kom mitt kjære Ekko på podiet:

Ekko er egentlig et jazz/pop-kor, men med eget julerepertoar i tillegg. Men så svarte de var! Og hvor det hadde gjort seg med hvite klær her i denne mørklagte kirka! Det var kommet to nye sopraner siden sist, og det var ordentlig fin lyd i dem. Jeg kjente meg fullt ut erstattet, og merket at nei - jeg hører ikke lenger til. Jeg har flyttet fra mitt høyt skattede kor, og det er greitt. Det skal være slik. Da de stemte i med "Oh, Maria, our hope in joy and sorrow" - selve glansnummeret - kjente jeg at jeg var glad jeg slapp å være protestant lenger - altså en som går bort fra koret når akkurat den sangen skal synges.
Jeg har pleid å gjøre det før, for teksten er over grensen for hva jeg kunnet orke og tillate meg å være med på. Det er Jesus som er Håpet i sorg og glede.

Men jeg begynte å be til Gud etterhvert. Skal her ikke komme noe fra deg, Gud? Jeg er jo i kirka. Det er jo jul. Gjør en tekstlinje levende for meg, og for folkene der nede? Da en ungjente sang solo, veldig behagelig stemme, forresten - kom strofen "Er det deg de venter på, du lille barn? Er det selve himlen jeg vugger i min barm?" - og de ordene ble fine for meg. Jeg håpet de ville feste seg hos folk. De pekte på Jesus. Skjønt navnet Hans ble ikke nevnt.

Eller var det lite åndelig føde å få - mest for for øret og sjelen.
Prekenteksten fra Erdal samme formiddag slo meg - da Jesus jaget ut alle i templet som drev med kjøp og salg og irrelevante ting. "Mitt hus skal være et bønnens hus!", tordnet han, og jaget de andre ut.

Neste helg skal jeg på en kristen førjulskonsert, i Askøy Misjonskirke kl 18.
De kommer sikkert til å synge et par - noen ganske få - av de samme sangene som i Herdla.

Men ånden blir sikkert en helt annen. Det tror jeg virkelig!

Forresten var det et rent instrumentalt nummer fra noen i skolekorpset som ble til særlig glede for oss på Herdla, "Kanon", for vi har drevet og diskutert og sett stykket på youtube i flere varianter de siste dagene. Så kjekt! Takk Gud! Jeg har det med å skylde alle slike tilfeldigheter på Gud, og i alle fall kan vi jo takke ham for dem :)

Her forlater folk kirken.