Hvis du ikke gjengjelder kjærligheten...

"Den som ikke elsker Herren, forbannet være han! Marana ta!" står det i 1. Kor 16, 14.

  

Var ikke det et sært bibelvers? Det står endatil i Det Nye Testamentet. Urimelig, ikke sant!?!

Er jeg forbannet hvis jeg ikke vil, eller ikke klarer elske Gud? Eller ikke bryr meg om problemstillingen?

Jeg tror jeg plutselig skjønte verset. For jeg har selv elsket menneskene. Gitt alle skatter jeg fant en mulighet til å gi, i håp om at noe skulle falle i god jord hos mottakerne. Bli forstått, få gjøre sin virkning, få lære dem opp. Gaver, ja skatter jeg fant i himmelen og på vandringen dit - de har jeg gitt videre. Noen av dem.

Men slett ikke alt ble tatt imot med glede av alle. 

Jeg skrev et dikt om det i morges:

Jeg plukket blomster og friske urter,

jeg plukket hvite, jeg plukket blå

og ønsket inderlig dere alle

av disse skattene skulle få.

De er nok giftige! tenkte mange,

mens andre fnyste - men noen få

de så at inni de små buketter

der lå det perler og skinte så

Folk ville bare ha gule smørblomster

røde roser og grønne strå

De ville ikke ha mine hvitveis

og ingen røtter, og ingen blå.

De lar meg plukke slikt helt alene

og spiser kaker - nå må jeg gå 

Jeg kjente på at det var utrolig trist at det er slik - at så mange - eller viktige - mennesker  - ikke liker mange av mine planter. At de er så uønsket at jeg faktisk må forlate disse menneskene - jeg må gå.

Men litt senere ble jeg sint. Ja, rasende på de som dømte mine blomster - de er slett ingen blomsterkjennere - og på de som la så stor vekt på det de mener måtte være ugress, at de nekter meg å levere blomster i det hele tatt.  Men da er det  meg de avviser, og hjertet mitt, ikke bare gavene mine og Gud, som ga dem. For blomstene har vært gitt i kjærlighet, i kjærlighet både til mottakere, men også til sannheten i budskapet. Også om noe skulle ha vært "bare" medisinske urter, eller muligens et par ugresstrå, eller avlevert å "feil" tidspunkt. Mange av vekstene har vært plukket i svært ulendt terreng. Men mottakerne har trampet på dem. De har spyttet både på budskapet og på mitt hjerte og revet det i stykker. Stille, har de gjort det - og bak min rygg - for det er jo høflige mennesker.

Har de ikke skjønt kjærligheten? Har de ikke erkjent sannhetene? Og forstått at vanlig gress gir jeg dem ikke, fordi slikt er det overalt? Respekterte gressamlere er det også overalt. Og gress er bra, det - men jeg ga dem heller mine egne erfarte urter - rare og sunne - men også blomster, for å gjennom dem prøve å illustrere bibelvers, fortelle viktige ting om livet, og om Gud, om Guds hellighet og kjærlighet og hans lover i livet.

Men de elsker gress og roser. Bare alminnelig gress og roser og latter og fjas.

Så jeg ble sint over all avvisningen. Rasende. Og lurte på om jeg syndet fælt nå.

Da plutselig kom jeg på verset over: "Forbannet være dem som ikke elsker Gud."

Forbannet være den som ikke elsker meg også - for jeg har elsket dem - tenkte jeg øyeblikkelig. Mitt sinne var ikke urimelig! Jeg hadde det bare slik Gud har det. Det kan jeg lese mange steder i bibelen. For Gud har det jo slik som jeg, når folk ikke vil ta imot hans gode gaver og hans Ord. Han prøver lenge å vanne og gjødsle og stelle sin vingård, men til slutt blir faktisk Gud oppbrakt over menneskene som ikke tar imot, ikke elsker tilbake og ikke gir frukt.

Det er slik det er!!!!!

De som i lang, lang tid har blitt elsket av Gud på en tydelig måte - slik at de virkelig burde vite at  Gud elsker dem - og som likevel ikke elsker igjen, men stenger hjertet for hans ord - det er dem Gud er rasende på. Det er de som er forbannet.

Jfr for eksempel Jes kap 65, 1-5:
       Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!»
          til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.

     2 Hele dagen rakte jeg hendene ut
          til et trassig folk
          som gikk fram etter sine egne tanker
          på veier som ikke var gode.

     3 Alltid gjør folket meg rasende
          like opp i ansiktet.
          De ofrer slaktoffer i hagene
          og brenner røykoffer på teglstein.

     4 De holder til i gravene
          og overnatter på skjulte steder.
          De spiser svinekjøtt
          og koker suppe på urent offerkjøtt.

     5 De sier: «Hold deg unna,
          kom ikke nær meg, jeg er hellig for deg"

og så slår Gud fast at Han skal gjengjelde og hevne denne langvarige avvisende holdningen.

Mens de andre, de som elsker Gud? "Vi elsker, fordi Gud elsket oss først", sier Bibelen. 1. Joh. 4,19.

Og Gud elsker på mange måter. 

Han hjelper, trøster, lærer oss opp, gjør oss trygge, sterke, viser oss vakker natur....kommer med mange roser til oss. Herlige røde kjærlighetsroser. Men han oppdrar oss også. Da kan vi i første omgang bli lei oss som en blåveis. Oppdragelsen framstår som blåveiser. Bare de som tar imot blåveisene, ser - i ettertid - at blåveiser er noe av det minste og skjønneste som finnes. Gud elsker også gjennom blåveiser. Han sender blåveispiker til menneskene med dem - ikke bare kjente profeter....for Herren tukter den han elsker, slik en far refser den sønn han har kjær. Ordsp. 3,12.

Men hvis vi likevel ikke elsker Gud, men snur ryggen til og ikke vil høre, eller hører men ikke vil handle - da har vi bevist vår ukjærlighet mot ham. Og forbannet være oss da.

Det er ikke å elske Gud, å bare ville ha hjelp og behagelighet fra ham!

Når det gjelder å straffe mennesker som avviser eller skader en selv eller Gud, står det tilsynelatende litt motstridende ting i bibelen. "Ikke døm!" "Gud skal straffe", "Tilgi" og "Jesus svarte dem ikke et ord" - slikt står der. Men der fortelles også om profeten som sendte en bjørn etter barna som mobbet ham, så de ble drept. Og i Åpenbaringsboken i NT står det om de to vitnene i Jerusalem som sender ut ild som straff mot dem som vil skade/stoppe dem. Og Peter sendte jo to mennesker i døden hvis eneste synd var å ville pynte litt ekstra på sitt eget omdømme. Men alle disse straffene var ting de gjorde i kraft av Gud - altså ikke på egen hånd, og ikke på helt vanlig menneskelig vis.
Men som vanlige mennesker blir vi bedt om å tilgi SLIK som Gud tilgir - han tilgir vanligvis de som kommer til ham i anger og omvendelse - han tilgir ikke de som holder fast på sine synder. Menigheten bir også bedt om å straffe syndere blant dem selv - f.eks ved utestengelse. Det trengs ikke ekstra himmelsk inngripen for å få til slikt.

Så heller ikke på dette området er nok teologien så enkel som mange kristne kanskje tror. 

---

Det finnes mange mennesker som ikke har fått en god eller sann forkynnelse om Gud. Det er jo forkynnelsen som skaper troen. Så de kjenner ikke Jesus. De har ikke fått Ånden på innsiden.

Kan de elske Gud likevel?

Ja - jeg tror at når disse menneskene elsker Sannhet - så elsker de faktisk Gud. "Jeg er Sannheten", sa jo Jesus. Og når de ser skaperverket og priser den skaper de ikke kjenner men bare aner må være der - da elsker de også Gud. Og det de gjør mot en av Guds minste, har de dessuten også gjort - eller latt være å gjøre - mot Gud.

Så jo - forbannet er sannsynligvis alle som ikke elsker Gud - på det nivået av åndelig opplysning de - vi - enn måtte være.

Den vonde blinde kjærligheten

Kjærlighet gjør blind - ofte. 
Det høres så skjønt ut, tenk å ikke legge merke til sin elskedes feil - men: Hvis ens elskede kommer i konflikt med noen, vil den som elsker blindt, ivrig lete etter feil hos sin venns motstandere eller hos den som ens venn ikke liker, og blindt forsvare sin venn, slik at vennen, ens elskede, framstår feilfri. Vi har  nemlig et stort behov for å være stolt av den vi elsker. 

Så i stedet for å søke sannhet og rettferdighet, skjønnmaler man sin venn, og sier at han har rett. Og en selv har selvsagt også rett. Mens vennens motstander - han svartmales.

Men hvis kjærligheten likevel ser, ser at den elskade tar feil, at han synder, at han er ond - da pines og sørger den. Eller kjærligheten kjølner og trekker seg unna. For hvem vil elske en synder, en dust, en djevel? Hvem orker se sine elskede som de er? 
Det gjør bare den virkelig store, sanne kjærligheten.

Den som elsker blindt, vil forresten ikke bare leter etter feil, nei han vil lett både produsere og tolke feil inn i "den andre siden" også. Den vonde blinde kjærligheten svartmaler andre mennesker. Alt på grunn av kjærlighet. Kjærlighet til den ene (- man er altså et godt og elskende menneske, som fremdeles kan se seg selv i speilet), men dessverre ikke kjærlighet til den andre, eller til Sannheten.

Rettsaken nylig der en bestemor anmeldte sin datter fordi datteren ikke ville anklage sin mann for drapet på hennes egen sønn, er trolig et forferdelig eksempel på vond og blind kjærlighet.
Kjærligheten til mannen - uviljen mot å se hans store synd - hun kunne sikkert ikke orke det - har gjort at hun har sviktet sin egen sønn helt inn i døden, og etter døden også. 

Enda hun kanskje var glad i gutten sin.

_____
Hva sier bibelen? At vi skal være "overbærende" med hverandres synder, og at vi skal tilgi hverandres synder - og gjøre opp våre synder, altså betale tilbake, gjøre godt igjen der en syndet, og også skjule hverandres synder (alle trenger ikke vite om dem) - men den sier IKKE at vi skal være blinde for hverandres synder, eller at vi skal benekte dem. 
"Sannheten tro i kjærlighet", er den bibelske kommando. Både "elsk sannhet" og "elsk hverandre".

Og "døm rettferdig".

Touching heaven, changing earth - norsk oversettelse m/besifring

Svein, eldstebror i pinsemenigheten her, snakket på bønnemøtet tirsdag om at vi må være berørt, eller salvet av Gud, for at det skal være vits i å prøve få folk til å omvende seg.

Da jeg kom hjem, la jeg merke til Hillsong-sangen "Touching heaven, changing world" som i grunnen handler om det samme. Vi har den i en tjukk amerikansk lefse av en lovsangsbok som vi kjøpte på tur i USA i 2008. 
Jeg oversatte sangen til norsk i går, for ting som er sagt på ens eget morsmål går mye dypere i sjela enn en engelsk tekst som må innom hjernen for oversettelse først.

Når vi berører himmelen

1

Vi vil søke deg, Allmektig Gud

Gå til deg og be: Helbred vårt land

Vekkelsen må starte her hos oss,

da skjønner folk at Riket Ditt er her.

Ref:

Løfte opp ditt navn, å Gud, i enhet og i ånd og kraft

Når vi berører himmelen

da skal vårt land snu om til deg

da skal vårt land snu om til deg

Bro:

Herre vekk oss, Herre, vekk oss, Herre, vekk oss

2

Vi vil holde ut i dette løp

Gi deg våre liv, slik seirer vi

Vi vil høste grøden vi har fått

Så med tårer, samle inn med fryd

Her kan sangen høres på engelsk (med tekst): 

Touchin heaven, changing world, original versjon

Jeg synes lyden til Hillsong er et stykke for uren og bråkete, men man trenger jo ikke spille sangen på den måten...

Med besifring:

G                C          D          G  C D

Vi vil søke deg, Allmektig Gud

Em                C           D           Em    C    D

Gå til deg og be: Helbred vårt land

G                      C      D          G       C   D

Vekkelsen må starte her hos oss,

       Em                   C       D        G    C    D

da skjønner folk at Riket Ditt er her.

Ref:

C                     D          Em      C             D        Em7

Løfte opp ditt navn, å Gud, i enhet og i ånd og kraft

       C              D       Em

Når vi berører himmelen

  C         G/H        D       Em7

skal vårt land snu om til deg

  C         G/H        D       G

skal vårt land snu om til deg

Bro:

Am7                         G/H                          C                               G    D

         Herre vekk oss,       Herre, vekk oss,    Herre, vekk oss

En søndag med mine ex-kor

Jeg driver og flytter langsomt fra Vestlandet til Nord-Norge. I går, 1. søndag i advent,  besøkte jeg alle mine tre gamle kor på Askøy. Jeg sluttet i sommer i dem alle, men nå er jeg tilbake i sør noen uker. I går opptrådte alle korene i hver sin kirke, og jeg var vanlig tilhører.

Det var slett ikke meningen!
Jeg hadde riktignok en vag tanke om å gå i Erdal kirke om formiddagen, men jeg sto sent opp, slo derfor saken fra meg og begynte sortere sokker i stedet. Vi skal jo straks flytte ut av huset her, så det er mye slikt å gjøre. Men jeg fikk overhodet ikke arbeidsfred. Uro og fulle bremser i sjelen. Er det du, Gud?

Så jeg slapp arbeidet, og tigget mannen om å kjøre meg ned i kirka. 10 minutter over 11 var jeg på plass, og for en hyggelig overraskelse! Der var Miniglimt! Mitt gamle barnekor for 4-7-åringer.

Barna var blitt flere enn sist, og en ny dame sto og dirigerte (hun steppet inn for den faste dirigenten), og to nye musikere var der også. Da jeg var med, spilte jeg piano for dem - men det gikk jo greitt med de nye også. Det så virkelig ut til å gå bra med dem. Det eneste jeg kjente bekymret meg litt, var om de får høre noe om Gud nå? Om Jesus?
Det var jeg som pleide snakke med dem om slikt.

Men presten snakket i alle fall om Jesus. En stille takknemlighet fylte meg. Det er ikke alle prester som snakker om Jesus.

Vi hadde ikke bestemt om vi skulle gå i Misjonskirken eller i Herdla kirke om kvelden. Jeg mente Herdla, for jeg ønsket høre mine gamle kor-venner i Sangforeninge Ekko synge adventstida inn der.

Men mannen min ville innom Misjonskirken på veien for å gjøre noen avtaler først, for neste helg. Da blir det julekonsert der. Så han tok fiolinen med seg og dro tidlig,  kanskje orket vi ikke dra helt til Herdla likevel.

I starten ble vi også værende i Misjonskirken, mens min gamle lovsangsgruppe sang:

De klarte seg også fint uten meg, riktig fint, - men når jeg ser på bildet, synes jeg da plassen mellom Rune og mannen min ser litt tom ut? Men alt i orden. Jeg har forlatt dem, jeg er mest gjest nå, er ikke i storslagen lovsangsform heller - og sånn er dét.

Jeg hadde likevel kamera med og gikk fram for å ta et nærbilde av taleren til møtereferat på hjemmesiden. Men dette tolket mannen som et tegn fra meg om at nå måtte vi dra - og jeg nikket -  så dermed ble neste stopp Herdla, også her noen minutter for sent.
Så vi snek oss opp på galleriet og satte oss for å ikke forstyrre. Man får fine oversiktsbilder derfra!

Snart kom mitt kjære Ekko på podiet:

Ekko er egentlig et jazz/pop-kor, men med eget julerepertoar i tillegg. Men så svarte de var! Og hvor det hadde gjort seg med hvite klær her i denne mørklagte kirka! Det var kommet to nye sopraner siden sist, og det var ordentlig fin lyd i dem. Jeg kjente meg fullt ut erstattet, og merket at nei - jeg hører ikke lenger til. Jeg har flyttet fra mitt høyt skattede kor, og det er greitt. Det skal være slik. Da de stemte i med "Oh, Maria, our hope in joy and sorrow" - selve glansnummeret - kjente jeg at jeg var glad jeg slapp å være protestant lenger - altså en som går bort fra koret når akkurat den sangen skal synges.
Jeg har pleid å gjøre det før, for teksten er over grensen for hva jeg kunnet orke og tillate meg å være med på. Det er Jesus som er Håpet i sorg og glede.

Men jeg begynte å be til Gud etterhvert. Skal her ikke komme noe fra deg, Gud? Jeg er jo i kirka. Det er jo jul. Gjør en tekstlinje levende for meg, og for folkene der nede? Da en ungjente sang solo, veldig behagelig stemme, forresten - kom strofen "Er det deg de venter på, du lille barn? Er det selve himlen jeg vugger i min barm?" - og de ordene ble fine for meg. Jeg håpet de ville feste seg hos folk. De pekte på Jesus. Skjønt navnet Hans ble ikke nevnt.

Eller var det lite åndelig føde å få - mest for for øret og sjelen.
Prekenteksten fra Erdal samme formiddag slo meg - da Jesus jaget ut alle i templet som drev med kjøp og salg og irrelevante ting. "Mitt hus skal være et bønnens hus!", tordnet han, og jaget de andre ut.

Neste helg skal jeg på en kristen førjulskonsert, i Askøy Misjonskirke kl 18.
De kommer sikkert til å synge et par - noen ganske få - av de samme sangene som i Herdla.

Men ånden blir sikkert en helt annen. Det tror jeg virkelig!

Forresten var det et rent instrumentalt nummer fra noen i skolekorpset som ble til særlig glede for oss på Herdla, "Kanon", for vi har drevet og diskutert og sett stykket på youtube i flere varianter de siste dagene. Så kjekt! Takk Gud! Jeg har det med å skylde alle slike tilfeldigheter på Gud, og i alle fall kan vi jo takke ham for dem :)

Her forlater folk kirken.

Both sides now - jeg har sett Israel

”Å, Jerusalem!!” sukket søttenåringen i Betlehem, full av lengsel.

”Har du ikke vært der?!?!?” spurte jeg forferdet. Det var jo bare en halvtimes kjøretur dit! Jeg og min venninne var nettopp kommet fra Jerusalem med drosje, og hadde akkurat truffet gutten i resepsjonen på Betlehemshotellet.

Men nei, den arabiske ungdommen hadde bare vært i Betlehem hele sitt liv – innesperret, i fengsel – i sin egen arabiske, palestinske by, omgitt av forbudt israelsk land på alle kanter. Når han ble 18 – eller var det 20? 21? – da kunne han søke om reisetillatelse til Jerusalem. Så han måtte, han MÅTTE klare å tøyle sin lengsel etter å se Jerusalem, se Israel, se alle de andre stedene han skjønte måtte være utenfor der et sted. Han måtte være tålmodig, og holde ut - sånn at jødene kunne våge stole på ham, våge gi ham hans reisepass – for hvis han hadde rent rulleblad, kom han jo til å få sitt frihetskort, bare han ble gammel nok.

Akkurat nå var det jenter og skole som var viktigst for ham. Men sorgen over innestengtheten, mistenkeliggjøringen, over ufriheten, ja over hele situasjonen, var tydelig. Men det var også tydelig at han forsto behovet jødene hadde for å ha slike strenge regler. Han visste at hans egne landsmenn – ja, barn også - var en reell trussel for jødene.

Denne gutten var kristen. Ikke evangelisk kristen som jeg, men ortodoks og tradisjonell araber-kristen. Jeg traff også noen andre kristne arabere, men det var i Nasaret som er en del av Israel, selv om det nesten bare bor arabere der. De kunne reise fritt i Israel, men også hos dem fant jeg en markant sorg. Den vellet fram i øynene deres da jeg spurte om de kunne hebraisk?

”Jo, vi lærer hebraisk på skolen – men DE må ikke lære seg arabisk”, svarte de.

Og det var da jeg så sorgen. Sorgen over å være mindre verdsatt i sitt eget land.

Jeg fikk ganske nær kontakt med noen muslimer også. Drosjesjåføren som vi etter hvert fikk slik tillit til i fjor – han kjørte oss rundt i både Jerusalem, i Betlehem og til Jeriko, og lot oss få treffe sin mor og noen andre venner – han var en fin mann. Men han insisterte på å få handle for oss i de arabiske butikkene, slik at vi ikke skulle bli lurt på pris.

Dette var i fjor, i juni 2011. Da var jeg i Israel i tre uker. En uke bare rundt omkring, og to uker på språkkurs i Haifa.
Jeg har vært i landet til sammen 4 ganger. Her i en gate i Jerusalem i fjor:

En annen araber som jeg traff i Eilat i 2006, var også en morsom fyr. Han kjørte motorsykkel og var tydeligvis en slags sosial rebell, eller nei, livsnyter. Han var så fornøyd med at han bodde i Israel, og ikke i de palestinske områdene eller andre arabiske land. For der i Israel fikk han sin frihet og der hadde han sin glede. Slik ville det ikke vært andre steder, under arabisk styresett.

Men andre muslimske arabere jeg har truffet, har vært fulle av hat (mot jøder, mest) og  grådighet – mørket har bare slått imot meg. Altfor mange av dem presset og maste og lurte meg for penger så jeg fikk arabere langt opp i vrangstrupen. Men rett som det var, traff jeg noen flotte arabiske selgere også – det var f.eks slik en glede å kjøpe arabiske tegneseriehefter av noen unggutter utenfor Gravhagen i Jerusalem. Jeg ble ikke lurt på pris – og de syntes det var morsomt å selge noe ekte arabisk til en vestlig turist.

Arabiske kvinner har jeg omtrent ikke hatt kontakt med. De er vel hjemme, bare, unntatt når de er ute og handler mat? Men jeg så noen svært påkledde mødre bade i havet med sine barn, selv om det absolutt var flest araber-fedre å se på stranda.

Og jødene?

De med svære svarte hatter og krøller og andre påtrengende jødiske påkledninger har det omtrent vært umulig å få kontakt med. De ser ikke på damer, i alle fall ikke kvinnelige kristne turister, og ser de, er blikket nesten alltid tvert og avvisende.

Men de var ikke så veldig mange, unntatt akkurat ved klagemuren, og i enkelte nabolag i Jerusalem.

Bare én slik har jeg virkelig snakket med, en kveld i Jerusalem i 2004 når han gikk rundt og hengte opp plakater. Han var en fin mann; jeg følte at han var modig og uventet ærlig og generøs. Han var så åpen og vennlig selv om jeg var kristen – ja, muligens nettopp derfor.

Dessuten traff jeg noen aldeles spesielle nybyggere i Gaza i 2003. De hadde slått seg ned på forbudt område, var ekstrem-jødisk kledd (hun med sjal på hodet, blant annet) og virket fattige – og så lyste det av dem. Ikke noe hardt eller stivt som hos de ortodokse flest – men glede, ro og en kollossal ydmykhet. Jeg var forbløffet – dét var litt av noen rebeller!!!

Ellers har alle jødene jeg har truffet, vært kjekke folk. Saklige og to-the-point, svært rasjonelle. Ikke mange høflighetsfraser der i gården! Kanskje de bærer preg av sin militærtjeneste alle sammen. Klare, tydelige kommandoer, ikke noe dill – dødsens alvor – man gjør det man må og ferdig med dét. Jeg ble selv oppdratt slik, så jeg slapper av med deres væremåter.

Da jeg var i Israel for 8-9 år siden, ble jeg til stadighet slått over den sorgen jeg fant blant særlig de unge militære. Sorg over å måtte være fiender med sine naboer, sorg over å måtte utøve makt, sorg over å bli mistrodd og være hatet. Byrden ved å være jøde og israeler var åpenbart tung for dem. Jeg møtte mange bedrøvede øyne kledd i uniform. Og også blant resten av folket så jeg til stadighet denne store tristheten.

Under fjorårets tur var sorgen mye mindre påtakelig. Der var riktignok færre militære i gatene, men folk flest virket både mer slitne og fandenivoldske enn tidligere overfor sine fiender. De giddet ikke dille med useriøse palestinere lenger, som lovet fred men kastet stein og skjøt raketter til tross for enhver fredsavtale som måtte være inngått.
En kjempesvær ungdomsgjeng jeg møtte på tempelplassen gjorde meg både imponert og betenkt. De hadde vært på lederleir for ungdom, og hadde avslutningskveld ved sitt fremste jødisk-historiske symbol, Klagemuren i Jerusalem.

De var så energiske! Det lyste besluttsomhet og djervhet av dem, en masse flotte sterke jenter (det var jentene jeg fikk kontakt med).  De sang og danset og lekte og stirret død og fiender uredd i øynene. De visste at de MÅTTE trene seg opp til å bli tøffe – tåle å stå alene - og tøffe var de. Tempelplassen kokte. Jeg gikk bort til dem, spurte hva som skjedde, og de inviterte meg hjertelig inn i gjengen – hvordan så de at jeg var til å stole på, mon tro?

Men sorgen var altså borte, bare samhold og besluttsomhet igjen – det jeg kunne se. Kanskje lå sorgen likevel dypt i hjertet, godt innpakket. For jeg så ingen spor til hat hos dem heller. Bare styrke og liv.

Dette blir noe å bryne seg på for fiender! tenkte jeg.

Dødspyntet

En ung, lyshåret ungjente kom mot meg en dag i forrige måned. Jeg syntes hun så helt normal og pen ut. Men så kjente jeg Åndens sorg.
Da kikket jeg på henne en gang til. Håret flagret friskt, hun hadde en kort, mørk jakke på seg. Men jeg fikk ikke helt med meg ansiktsuttrykket, til det var avstanden for stor, skjønt jeg oppfattet det som helt alminnelig. Vi var rett utenfor Bytasjonen i Bergen, og siden jeg enda ikke hadde skjønt hvorfor Gud sørget - Hans Hellige Ånd bor jo inne i meg, og av og til merker jeg hva Han føler - snudde jeg meg etter henne da hun gikk forbi.

Og da skjønte jeg det. Jakken hennes var prydet av mange glinsende perler bak på ryggen, eller kanskje det var nagler. Nei, lignet mer på perler. Noe flott i alle fall, og svært. Men motivet, motivet! Motivet var et dødningehode.

Hun hadde pyntet seg med døden, og Han i himmelen sørget.
Den fine jenta som var pyntet så kunstnerisk flott, var ikke til glede for Gud.
Og dét ønsket han å fortelle meg. Han viste meg at han sørget over jenta, eller over det hun hadde gjort.
Man sørger jo bare når men er glad i noen, når man bryr seg. Så Gud var åpenbart glad i henne også. Og i alle som så jakka hennes, tenker jeg. Den sprer jo et budskap til verden. "Død!" sier den. "Flott død!".

Ville Gud jeg skulle dele hans sorg?
Jeg ble i alle fall veldig betenkt.

Og da jeg så en butikk legge ut bilde av et vakkert blått smykke på facebook i dag - et dødningehode - reagerte jeg spontant. Jeg må si ifra! Dette er ikke bra! Noen må våge å protestere på det - selv om mørket og døden er vakkert forkledd, selv om det "bare" er Halloween-moro, selv om det "bare" er tull.

Så kom jeg på jenta fra Bystasjonen, og bestemte meg for å skrive på bloggen også. På www.bibelen.no fant jeg disse versene under søkeordet "mørket":

Ef. 5, 10-11:
Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller.

Og jeg skjønte at jeg har gjort det rette. Noen må irettesette. Noen som har prøvd og skjønt hva som er til glede og ikke, for Gud Herren. Det var ikke så vanskelig å skjønne det. Han viste meg det jo selv.
Man kan selvsagt tenke seg til det på egenhånd også - at det er en vond ting å pynte seg med døden - men nå er det i alle fall ikke tvil. Gud sørger når vi pynter oss slik. Jesus kaller seg selv både for "Livet" og "Lyset", og ønsker fremme levende, lyse ting. Følg meg! sa han.

Så hva med holloween?
"Ta ikke del i mørkets gjerninger!"

- men finn gjerne på noe fint i stedet.
Jeg for min del synes de hyggelige, norske nyttårsbukkene er akkurat passe dose av morsom årlig utklednings- og tiggergang, bare ikke bukkene er kledd ut som mørkets budbringere - men kanskje er det nødvendig for barna å ha noe morsommere å stå imot det kommersielle halloween-presset med? Så lag gjerne en lysfest for dem, eller hallovenn-fest, om det ellers skulle passe - eller bare avvis hele presset. Vi er da ikke slaver verken under kommersen eller nabobarna!

- Dét er en viktig lekse å lære.

Å skamme seg over Jesus - og å være til skam for Gud

Den regner jeg som en virkelig kristen som verken skammer seg ved evangeliet eller selv er en skam for det.

M. Henry

Relevante bibelvers:

Mark. 8, 38:

For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler. (Jesus)

Rom. 1, 16:

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. (Paulus)

1. Kor. 1, 18-19:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet:

        Jeg vil ødelegge de vises visdom,

        og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. (Paulus)

2. Tess. 3, 10-12:

For da vi var hos dere, ga vi dere dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød. (Paulus)

1. Tim. 5, 5-7:
Den som da virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og lever i bønn og påkallelse natt og dag.  Men den som bare vil nyte livet, hun er levende død.  Også dette skal du innskjerpe, så ingen får noe å utsette på dem. (Paulus)

Rom 10, 1-3:
Brødre, av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.  For det vitnesbyrd må jeg gi dem at de brenner for Guds sak, men uten forstand.  De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, (Paulus)

1. Kor 6, 2-7:

...hvorfor duger dere ikke da til å dømme i småsaker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Kan dere ikke da dømme i jordiske saker?  Og når dere har slike saker, hvorfor setter dere til dommere folk som ikke har tillit i menigheten?  Dette er en skam for dere! Finnes det ikke en eneste forstandig blant dere som kan ordne opp i saker mellom brødre?  Nei, bror fører sak mot bror, og det for dommere som ikke er troende.  At dere har rettssaker mot hverandre, er i seg selv et nederlag for dere. (Paulus)

1. Kor. 15, 34:

Våkn opp av rusen for alvor, og synd ikke! Noen av dere kjenner ikke Gud. Det er en skam for dere at jeg må si det. (Paulus)

1. Kor 4, 35:

Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten 
1. Kor 11,4:
En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode 
(Paulus skrev begge disse tingene - kanskje det var slik i Paulus' tid? Frekke ting å gjøre? Men vi har erfart så mange ganger at Gud har brukt  og velsignet kvinner som har snakket i menighetene. Gud har vist oss noe annet enn Paulus' ord)

Ef. 5, 10:

Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller!  Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. (Paulus)

2. Kor-11, 20-21:

For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.  Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! (Pauls)

Judas 1, 5-13:
Herren reddet folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.  Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.  Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.
     Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter.  Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: «Måtte Herren straffe deg!» Disse derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.
    Ve dem! De har slått inn på samme vei som Kain; de har kastet seg ut i samme villfarelse som Bileam, han som var ute etter egen vinning, og de har gjort opprør som Korah og er gått til grunne. De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene hos dere; der deltar de uten å frykte. De er hyrder som bare sørger for seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn. De er trær uten frukt om høsten, dobbelt døde, ja, revet opp med rot. De er bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet, forvillede stjerner, som det evige nattemørke venter på. (Judas)