Å følge etter noen

Vil du følge Jesus?

Det var spørsmålet vi fikk som barn på kristne møter og leirer. 

”Å følge” i meningen både å gjøre det Jesus vil, og å gjøre det Jesus gjorde, hvis man kan.

Å svare ja på spørsmålet ”Vil du følge Jesus?” er riktig - særlig når du vet hva du svarer på. Når du vet at det med Jesus er sant.

Det er jo galskap å begynne følge etter – lyde, ha til Herre - en du bare har hørt vage rykter om! En du ikke kjenner eller vet hva står for! Kanskje du bare vet at han er mektig og sterk!?!

Jeg mener at rykter og/eller hans styrke er et helt forkastelig grunnlag å følge etter Jesus på. Å gi seg til ham på.

Men det er et helt ok grunnlag å begynne å undersøke MER om Jesus.
Vel - fordi det er akkurat Jesus det er snakk om, er det vel ikke galskap, men - 

Jesus kan man kjenne både i sin ånd/erfaringsmessig, og/eller rent intellektuelt. Jeg vil ikke frata noen rett til å velge å følge Jesus selv om man bare skulle kjenne den ene av disse dimensjonene. Men man trenger altså møte Jesus personlig for at troen skal bli levende.

Noen får et så sterkt førstegangsmøte med Jesus at all tvil må vike - de erkjenner at her har de med Den Virkelige, den Høyeste Gud å gjøre. Kanskje får de straks opplevd seg som syndere som trenger Jesu nåde og tilgivelse også, og får angre og omvendt seg og blir satt ren og fri. Da har de opplevd det mest grunnleggende en kristen kan oppleve.

Men jeg tror det er svært lett å bli bedratt av falske åndelige opplevelser og Jesus-erstatninger dersom man i fortsettelsen også bare bygger på opplevelser, og ikke tar bibelen på alvor.

Likedan er det lett å komme på avveie for en teoretiker der Ånden ikke har tilgang og ikke får forklare eller korrigert ham.

For det evige liv (egentlig å være en kristen) er å KJENNE Gud, og hans sønn Jesus, slår bibelen fast.

Når jeg hører om hele stammer som omvender seg til Jesus bare fordi høvdingen gjør det, synes jeg det er sprøtt og vitner om en veldig barnslighet i befolkningen.

De tenker åpenbart ikke mye selv – de følger sin leder. Trygt og godt. Og så vinner de Jesus, den gode Himmelske Herren, i samme slengen. Da blir det virkelig trygt og godt. For en flaks! For en lykke!

Jeg mener ikke å være satirisk.

For i svært ukyndige og uregulerte samfunn – så trengs det muligens folk som går foran. Folk med innsikt og klokskap. Ledere med stor L. Gi at disse er gode folk som velger riktig! – for folkets skyld. Men det er vel som i Mose' tid. For verken da eller nå vil vel alle følge lederen - noen vil gjøre opprør mot ham, uansett hva høvdingen står for. 

I et samfunn der de fleste har innsikt selv, passer det med demokrati. Alle får være med å bestemme landets lederskap,  men alle bestemmer også sin egen tro – hvem de vil følge – om noen – fordi de er ansvarliggjorte mennesker.

Selvsagt er den innsiktsfulle allmennheten påvirket av lederskikkelsker og gode forbilder den også. Selvsagt. Det er naturlig.Og det er bra med kloke bautaer som går i bresjen og viser vei. De bør svært ofte følges. Det som er unaturlig, ja direkte uansvarlig – er om folk følger ledere og forbilder blindt. Vi ble alle skapt med øyne og ører og tankekraft. Ikke alle bautasteiner er kloke steiner.

Jesus var opptatt av dette.

Han sa blant annet: PASS PÅ at ikke noen fører dere vill (Matt. 24,4). PASS DERE for saddukeernes og fariseernes lære! (Matt. 16, 6-12) LA IKKE noen kalle dere far, eller Mester eller lærer (Matt 23, 8-11).

Med andre ord:

Til folk flest: Tenk sjøl! Undersøk sjøl! (Tenkning uten å undersøke eller vite er ren spekulasjon og svermeri – med svært liten sannhetsgehalt – NEI, NEI, NEI til slikt!) Du har ansvar sjøl!

Og til ledere: La folket tenke og undersøke sjøl. Ikke stå fram som noen Super-Allmektig-Autoritær-Sjef!  Jesus sa: ”Den største av dere skal være tjeneren deres” (Matt. 23, 11).

Sjøl om bibelen også formaner til lydighet mot ledere – så skal man altså lye sannheten, eller Gud, enda mer – hvis der skulle være motstrid.
Selv prøver jeg nøye å lyde lederne i kristne sammenhenger jeg er med, også i ting jeg selv ville gjort annerledes - for det er bra med orden, og noen må jo avgjøre - men jeg kvir meg ikke så veldig for å tro noe annet, og/eller ta opp med lederne hvis jeg aner at de går imot noe jeg virkelig tror Gud vil eller står for, i en eller annen sak. Men jeg bør jo absolutt lytte nøye etter hva de svarer.

Både de som fører vill, altså vranglærere (bl.a mange skriftlærde og fariseere, men også falske profeter o.a), og de som lokker noen til fall, får gjennomgå av Jesu vrede, og de får gjennomgå mer enn de som bare blir ført vill, som lar seg føre vill, eller som faller. Men disse straffes også.

Jfr de som ligger med profetinnen Jesabel, som lar seg lære av henne,  i Apgj 2, 20-24, de skal kastes ut i nød, og hun selv på sykeseng. Og de som "holder seg til Bileams lære" (om liberal livsførsel, tror jeg) får også gjennomgå i samme kapitlet - Jesus vil kjempe mot dem. Hvis de altså ikke vender om. Da blir de tilgitt i stedet.

Men kvernstein rundt halsen og senket i havets dyp fortjener den som fører en av de små til fall. (Mark 9,42)

Jeg har gått 2 år i en kristen menighet der de forkynte følgende:

”Hvis du er uenig med det som lederne sier fra talerstolen, så har sannsynligvis lederne rett. De har blitt ledere fordi de er kloke folk. Derfor skal du høre på dem.

Men hvis det skulle være slik at lederne tar feil – kan du likevel slappe av og høre på dem, fordi det  er lederne som står ansvarlige for Gud og må ta en evt straff. Du skal gjøre din jobb og være lydig mot lederne.”

Jeg hørte dette sagt flere ganger (Kristent Fellesskap ca 2002-2003) – jeg vet ikke hva som sies der nå.

Men djupt ubibelsk er det i alle fall. Nei ikke helt ubibelsk, men u-Jesus.

Apostelen Paulus ser nemlig på seg selv som en slik over-leder mer enn han muligens burde. Han kalte seg faktisk far, tvers imot Jesu ord (1. Kor 4, 15) – det gjør paven (”papa”) også -, og Paulus ba folk følge seg – riktignok slik han følger Jesus. Kristent Fellesskap holdt (holder) seg med en slik Paulus-lignende apostel og går altså etter mitt skjønn vill mht hvilken autoritet han og hans underledere skal ha. Jeg tror kanskje årsaken er at de har vektlagt tryggheten for sine medlemmer for høyt, på bekostning av sannhet, frihet og allmenn ansvarlighet. 

Jeg husker selv hvor inderlig rystet jeg ble første gangen jeg så noen kristne vurdere Paulus' utsagn kritisk – jeg holdt ham jo for å være Gud selv - i praksis. Men altså – jeg tror vi trenger menneskeliggjøre Paulus bittelitt i alle fall.

I NT leser vi advarsler om å ikke ”holde seg til”  verken Paulus eller Apollos eller Peter – Hold dere til Kristus! formante Paulus selv i  1. Kor 1, 12-13 (- og bli enige, stå sammen i syn og tanke). Kanskje han ble klokere og mer ydmyk med tiden?

---

Jeg møter svært ofte kristne som har stor tillit til en eller annen kristen leder. De har sett at vedkommende har noe å fare med i enkelte sammenhenger  (f.eks hvis noen har holdt en høy fane mot abort) – og så regner de med at derfor har vedkommende alltid rett i alt. Trygt og godt. Men det er barnslig for et voksent menneske å tenke slik.
BARN må og skal få være slik i forhold til sine foreldre - til de er blitt myndige - men voksne har bare lov og rett (-og plikt) til å være barn i forhold til Gud, det er bare Gud man automatisk skal gi rett i alt. Kan hende må og bør nyomvendte umodne kristne likevel få være litt barn en stund i forhold til sine ledere, men bare en stund! Gud ønsker selvsagt at vi alle skal vokse til modne kristne, selv om det er skjønt med småbarn -

Bibelverset "De skal ikke lenger lære hverandre og si "kjenn Herren", for de skal alle kjenne ham" klinger i bakhodet her. En-veis-læring skal det i alle fall ikke være, ser vi. Men lære hverandre! Inntil det ikke trengs lenger. Men selvsagt, selvsagt vet noen mer enn andre, og selvsagt er noen mer modne enn andre - enn så lenge.

Selv er jeg et saksfokusert menneske, og pines fælt når jeg opplever kristne som følger etter andre mennesker som umyndige småbarn.

F.eks slik mange gjorde i vår da de blindt skrev under på protest mot grunnlovsendringen, bare fordi Ludvig Nessa oppfordret til det. Nessa var nemlig modig og hadde rett i abortkampen.

Men svært mange av underskriverne ante ikke hva verken ny eller gammel lovtekst sa. Og det framgikk ikke av underskriftslistene heller. Folk bare skrev under fordi de fulgte Ludvig Nessa og avisa Norge i Dag, som støttet aksjonen.

Men om jeg pintes av de lettlurte og uansvarlige underskriverne  - så var jeg rasende på Ludvig Nessa. For HAN visste – og han forledet folket til å tro på sine egne grovt forenklede påstander og konklusjoner (”Jesus ut av Grunnloven” – ”verre enn 1940”) uten å komme med en saklig redegjørelse for hvorfor.

Slik oppførsel kan og skal ikke tåles.

Slikt er manipulasjon og misbruk av makt og goodwill.

Enten man har rett eller galt i selve konklusjonen. 

Man skal ikke prøve å få folk til å tro på seg.

Men man skal framlegge sannheten saklig og ærlig uten manipulerende virkemidler i håp om at folk skal tro på den.

I forlengelsen av dette er jeg heller ikke særlig glad for evangeliserende møter eller konserter som er fulle av effekter/manipulerende metoder som påvirker folks følelser. F.eks stilige lys- og lyd-effekter. Eller smarte slagord eller innsmigrende stemmebruk.

Paulus’ ord i 1. Kor 1, 17 har med slikt å gjøre: “For Kristus har … sendt meg … for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft.”

 Det spørs om annen kunst har så mye å gjøre i et evangeliserende møte heller.

For nemlig: “Kjøper du varen eller innpakningen?” Tror du på Jesus fordi Jesusmøtet hadde kul møteleder, heftig lysshow og stilige damer??? Eller akkurat den køntrimusikken du liker? Da har ikke såkornet om Jesus truffet dyp og god jord!

Det er Ordet som skulle høres.

Og Ånden skulle ha rom til å understreke det.

Fyll ikke rommet rundt Ordene med menneskeskapt stemning!

Sånt holder ikke i lengden. Og for mange er det dessuten svært forstyrrende – om de ikke skulle like akkurat den stemningen. Nå til dags søker man gjerne en verdslig galant-talk-show-high-tech-konsertstemning - med lovsanger som gliroverienannen. Proft.

La Ånden sørge for atmosfæren.

Atmosfæren blir selvsagt naturlig preget av forsamlingens egen frukt og ”duft” – men den duften bør altså ikke være sminket eller parfyrmert eller glattbarbert, i overført betydning. Slapp heller av. Både selv, og i virkemiddelbruk.

Det er i interne tilstellinger, ment for Gud, utført av kristne, at de flotte, proffe effektene kan være på sin plass. Det sømmer seg jo å feire Gud med brask og bram iblant!

Jørn Strand (fargerik evangelist) sier noen viktig om enkelhet og "usiviliserthet" her:  Evangelisten Jørn Strand om årets arbeid, og 20-30 omvendelser. 

-------

Jesus sa flere ganger til folk ”Følg meg”.

Og noen av dem reiste seg straks og fulgte ham. Men jeg tror de hadde hørt om ham allerede – Johannes døperen hadde jo fortalt hele Israel om ham. Og kanskje hadde de erfart Jesus selv også, på avstand. De visste at det var vel verd å følge Jesus og bli bedre kjent med ham.

Jesus fortalte i en lignelse om en slik bli-kjent-prosess: Mannen som først oppdaget skatten i åkeren, han solgte alt og kjøpte åkeren. Men det var altså fordi han først så skatten – at det var en verdifull skatt. Og så kvittet han seg med alt og begynte å grave, å arbeide.

Det er faktisk et arbeid å bli kjent med Jesus.

Let, så skal du finne! Kom og smak at Herren er god! Står begge deler i bibelen.

Helt ubedt kan han også vise seg - ta imot da også.

I små glimt viser han seg, for at vi skal skjønne at han er verd å eie.

Når vi så reiser oss og følger og undersøker, så vil mer og mer av denne skatten Jesus bli vår – og etter en tid er vi klare for å gi oss til ham, og virkelig følge ham, la ham bli både Herren og Frelseren og Læremesteren og Vennen vår - fordi vi har skjønt at dét er han verd. Og at dét vil han være for meg.

For sikkerhets skyld - fuglemord og eplenetting

Sjelen min stivnet i dag. Det skjedde da jeg oppdaget to døde fugler i hagen, og jeg skjønte at jeg selv var ansvarlig for dødsfallene. Og så skjønte jeg dessuten at drapene var helt unødvendige. Vel, sannsynligvis unødvendige, da.

 

Fuglene hang i nettet som dekker det ene epletreet vårt. Her er den ene fuglen (den henger nede til høyre på bildet over også):

Det er jeg som har lagt nettet over epletreet. Jeg gjorde det i fjor for å beskytte mot hjort.
Hjorten hadde nemlig spist opp frukten i flere år på rad; i forfjor kom den allerede under blomstringen.
Men i fjor bestemte jeg meg altså for å gjøre noe med saken:
Beskytt treet mot udyrene! Ikke bare grem meg! Gå til aksjon!

Så i fjor fikk jeg faktisk en del epler. I år ser det enda bedre ut - masse fine epler henger røde og lovende på grenene:

Men se! Det henger frukt både innenfor og utenfor nettet. Jeg fjernet nemlig i min latskap ikke nettet i fjor, men lot det henge på over vinteren. I år har det vokst nye grener gjennom nettet - og det vokser epler på både de nye og de gamle greinene.

Men verken eplene innenfor eller de utenfor er oppspist av hjorten!

Da er jo nettet unødvendig, og to fine småfugler har lidd en grusom død. Sikkert ungene deres også, et sted i nærheten.
Ikke rart sjelen inntok forsteiningsmodus så jeg ikke klarte gjøre mer hagearbeid, nei.


Men jeg kunne jo ikke vite at hjorten skulle holde seg borte i år!
Ja, den kan jo ennå komme, men -

Bare i etterpåklokskapens lys og erfaring forstår en at de to fuglene døde unødvendig.
Det er ikke alt en kan vite på forhånd -
- og likevel - - minst to unødvendig døde. Men i fjor døde ingen fugler!!! Hvordan kunne jeg tippe at i år???

Jeg klarte som sagt ikke gjøre mer i hagen. Med sammensnørt bryst ga jeg meg til å tenke over hendelsen - hva minnet den om? Jo, om de strenge reglene man hadde for kristne "i gamle dager": Forbud mot dans, forbudt med kortspill, forbudt med jente-gutte-besøk hos hverandre
- for sikkerthets skyld. For det var så ofte synd og urenhet innblandet i slike sammenhenger.

Alle forbudsreglene var som et stengende nett over epletreet - 

Etterhvert skjønte man jo at man tok knekken på veldig mye liv og glede og sunn livsutfoldelse med slike firkantede regler. Mange glade småfugler døde rett og slett på grunn av dem. Døde inni seg, mener jeg. Åndelig eller sjelelig.

Men nettet - reglene - var egentlig godt ment. Til beskyttelse!

Og de beskyttet sikkert også. De drepte nok ikke bare.

Nå er nettet, reglene, borte fra mange sammenhenger. Og hjorten, fienden, har fritt leide inn til treet, inn til frukten, inn til de kristne - og kanskje kommer hjorten, og kanskje kommer den ikke, hvem vet?


Hvem vet:
Den som har åndelige ører å høre med, og altså kontakt med Herren Gud, kan nok ofte høre en advarsel mot fiender han ikke selv kan se enda - og kan derfor leve nettløst til vanlig, men kan springe og gjemme seg akkurat når det trengs. Hvis han altså både er lydig og lydhør -

Her er den andre døde fuglen, drept av det dumme, unødvendige nettet:

 Og her er noen flere flotte epler, snart modne:

Like fine med og uten nettbeskyttelse! Eller, de er faktisk finest, de som vokser fritt.

Men HVIS hjorten skulle komme, er det de innenfor, de med strenge regler - som har størst sjanse til å overleve -

- inntil jeg kommer og høster dem alle inn:)

Alle eplene som ikke er spist av hjorten, av fienden, de skal jeg høste. Slik Jesus en gang skal hente alle sine, de som altså ikke er slukt av Fienden, eller lokket av Verden - enten han finner dem innenfor eller utenfor et nett av strenge regler.

En annen tanke:
Dersom fienden (hjorten) holdes unna på en annen måte - at den ikke har kommet til stedet enda, eller at noen har skutt den, eller at hele hagen er inngjerdet, eller at en hjortejeger står vakt - så trenger man ikke noe nett over epletrærne.

En bør saktens tenke over på hvilket nivå beskyttelse mot fiender og ondskap skal settes inn.

Tenk på rusmisbruk for eksempel.
Noen har aldri prøvd verken stoff eller alkohol, og er beskyttet av sine gode vaner, eller strenge eller kloke oppdragelse, eller av sitt miljøs ikke-aksept av rusbruk.
Noen har lært måtehold og har selvkontroll og har dessuten andre interessante ting å foreta seg.
Noen kristne finner sin styrke og beskyttelse hos Gud mer direkte.
Mens andre trenger være i fengsel eller på institusjon for å klare motstå fristelsen. De trenger et trangt hjortenett over treet sitt.
Begrenset tilgang; øl- og vinmonopoler, stoff-forbud, stengetider, høye priser osv er en administrativ måte å prøve hjelpe til i beskyttelsen.

For beskyttelse trenger vi alle, av og til.

----------

Bibelvers om å "akte på Herrens verk" - f.eks å legge merke til ting i naturen - det er nemlig en rett og god ting å bruke tid på:

Riv meg ikke bort med de gudløse,
        sammen med dem som gjør urett.
        De taler vennlig med sin neste,
        men deres hjerte er fullt av ondskap.
    Gi dem igjen for det de har gjort,
        for deres onde framferd!
        Gjengjeld dem deres udåd,
        la dem få igjen for sin gjerning!
     De akter jo ikke på Herrens verk,
        på det han gjør med sine hender.
(Salme 28, 3-5 (Davids bønn - der han ber Gud ta seg av straffen av dem som gjør urett - og også ramser opp en del urett oppførsel))

Stramme bukser og eksemplets makt

I dag la ”jeg” ut en meget stramt kledd rumpe på fb-sida mi. Det var ikke meningen.

Jeg hadde sett den i flere dager. Først var det Stein Erik som hadde likt  stykket om en 17-åring som hadde gjort noe oppsiktsvekkende, illustrert med en dongerikledd bakende. Jeg lot meg advare av den sexy illustrasjonen og klikket ikke etter hva det kunne være. Men ettersom flere og flere av mine solide venner la ut det samme stykket og til og med likte det, ble jeg nysgjerrig etter hvert. Hva kunne dette være for et interessant stykke? Det kunne umulig være så grovt siden så mange flotte mennesker anbefalte det.

Så jeg klikket – og fikk opp noe tullball jeg øyeblikkelig prøvde manøvrere meg bort fra. Men da fikk jeg opp en reklame - pluss at stykket ble publisert av meg også.  Jeg "likte" det, påstod fb.

Nå så det altså ut som om jeg også anbefalte stykket.

Jeg gremmet meg. 

Jeg synes nemlig ikke det er greitt å legge ut sexy bilder.  Eksemplets makt og ansvar hviler da såpass tungt på meg. Jeg ønsker ikke å "renvaske" sexy bilder eller bidra til at folk tenner på uvedkommende, sånt sier bibelen nei til, bl.a  i de 10 bud.

De menneskene som har laget posten, eller scammen eller  trojaneren eller hva det nå kalles, har nok også vurdert jentestumpen som pirrende. De har jo brukt bildet som fristende agn for sine vonde hensikter.

Hva dataskurkene nå har fått kontroll over av mine datasaker, vet jeg ikke. Kanskje ingen ting?

I tilfelle koker hele saken ned  til en oppvisning av eksemplets makt,  eller misbruk av denne makten, samt en bekreftelse på at strammme bukser er pirrende for svært mange og dermed uanstendig å gå kledd i.

Verden har talt.

Og jeg blir stadig mer skeptisk til facebook.

Å leve en torsdag

Jeg våknet tidlig, klokka fem, været var nydelig. En melodi surret i hodet: "...en dyrevise som du nå får høre ....og alt de har å gjøre".  Da våknet jeg skikkelig til, og kjente at jeg gledet meg til dagen. Så jeg sto opp, grep kameraet og tok en runde rundt i huset og prøvde fange stemningene. Fra soveromsterrassen tok jeg dette bildet:

Kjøkkenet ser hyggelig ut fra denne vinkelen:

- men neppe fra denne:

Men jeg satte i gang med både oppvask og klesvask. Og dukvask for et helt år; disse hvite og grønne brukte vi da i mai i fjor:

Speilet ble også vasket; morsomt å fotografere seg selv i den dråpete flaten.

Tørkestativet ble flyttet ut på den andre terrassen for å få litt arbeidsrom rundt meg.

Denne løperen farget veldig av (det første vannet var mye verre):

Nå var mannen min også stått opp, det var han som tok bildet over. Men disse bildene tok jeg:

Men ikke disse:

Det vakre hjemmestrikkede bilpleddet fikk jeg av en venninne kvelden før, jeg måtte bare ha ut røykelukten av det. Det er mye som kan være flott, bare man retter på den ene detaljen som drar det ned!

Tørke-detaljer:

Frokost spiste vi sammen. Epler og hjemmelaget plommesyltetøy gjør frokostblandingen med naturell-yoghurt til et lite festmåltid. Rosekvastene er fra den altfor store busken jeg klippet ned i går:

Jeg skrev et dikt om busken for noen dager siden, den sto plantet et sted den ikke passet:

Dette

er ikkje ein stad for roser

På denne staden

veks det jordbær

Det vert faktisk 

mykje ryddigare

penere

rolegare

når ein klipper rosa 

bort

Men tilbake til torsdagen:

 I stuen badet gitarene så vakkert i morgenlyset,

og på terrassen laget lyset et kors på solstolen.

Så skal mannen på jobb:

og jeg bestemte meg for å sitte på til butikksenteret. På vei ut så jeg at inngangspartiet vårt tar seg godt ut med all veden:

Og så -

dro jeg altså på senteret. Der traff jeg en venn som jeg virkelig kjeftet på. Han hadde lovet i flere dager å komme og hjelpe meg i hagen. Også i morges ventet jeg ham. Vi hadde avtalt kvelden før, og det var han som hadde bedt om arbeid. Men han kom ikke.

Så da jeg traff ham ved butikken, mens han egentlig skulle vært hjemme hos oss og jobbet,  rant det over.

"Du må KOMME når du sier du skal komme. Du oppfører deg som et barn!" lekset jeg av meg. Jeg overhørte hans klage over en vanskelig sak: "So what! Du må komme når du sier det!"

Undres når han vil snakke med meg igjen - -

Den ene dagen var det forresten resten av familien hans som ikke kom helt som planlagt, og altfor sent til hagearbeid; det er lett å urettferdig overføre hendelser og uttalelser mellom folk som står hverandre nær. Man gir den ene skyld for noe den andre har gjort. Eller man legger alt for mye i det. 

Men to av dagene var han i alle fall helt skyldig for.

På apoteket traff jeg en annen venn, og fikk haik med ham halve veien hjem. Jeg hoppet av for å besøke en venninne som har vært hardt skadd i ymse lemmer de siste par årene, hun var heldigvis hjemme. Det var så herlig å se henne krøllet fritt opp i sofaen. Jeg fikk i min begeistring lov å ta bilde av det, og hun syntes som meg at resultatet godt kan formidles til resten av verden:

Er det ikke flott?!?
Etter en lang og fin og intens pratestund ble jeg plutselig nokså dårlig, hodet mitt hadde brukt opp sin konsentrasjons-kapasitet for dagen. Så jeg brøt opp og ruslet hjemover og bare så og nøt alt det fine jeg gikk forbi. Jeg kommer meg ofte nokså raskt når jeg bare kommer meg ut og slipper tenke eller lytte eller lese eller snakke.

Her er forresten noe som ikke var så hyggelig. Den unge mannen er svært beruset:

Og vakkert kan man vel heller ikke kalle bildet av denne elven, men interessant med alle sine parallelle linjer:

Men her er et fint hus med flott beplantning! Sånt er en gave til oss som går forbi:

Lenger oppe tar villmarken mer over:

Og her går jeg i sommerkjole med mine to blomster i en pose og nykjøpt solkrem i ryggsekken:

Nesten hjemme - vakkert i all sin gru:

Helt hjemme; av med skoene, ut med innkjøpene - blomstene ble plantet i den hvite bøtta:

Kanskje kjøper jeg et par blomster til i helga, men det er neppe vits i, så mye som jeg tenker å være borte framover. Mannen har sagt han kommer til å glemme å vanne dem - han vil sikkert ikke se dem heller.

Så sov jeg litt i sola, og hvilte enda mer. Jeg hadde visst gjort mitt for i dag. Spilte piano. Men jeg laget en middag jeg aldri har gjort før - kalkunkjøtt med diverse.
Jeg kjøper nemlig nesten aldri kylling (- eller kalkunkjøtt), fordi verken kyllingene eller deres mødre har det godt mens de lever (sterke smerter pga forvokste kropper) - og dermed kan jeg ikke lage kyllingmat og dess like heller. Men en venninne med særlig innsikt i dyrevelferd har fortalt at kalkun ikke er alet fram på samme brutale måte, så det kan forsvares å spise kalkunkjøtt. Og nå hadde de det i butikken.
Så jeg skar kjøttet opp i terninger - det stekte raskt, og ble riktig godt og mørt. Jeg brukte en indisk krydderblanding (Tandoori Masala) på det.

Og så sov jeg litt til og la sammen all klesvasken før siste semifinalen i fotball-EM. Men jeg fikk ikke mye med meg av selve spillet, for jeg satt med disse bildene og dette blogginnlegget og hadde bare et kvart øye på skjermen.

Vi får gjøre litt mer ut av selve finalen! Jeg må bare finne ut når den går -

Og hva har så dagen min med Gud og tro å gjøre?
Jo, min himmelske Far gleder seg når jeg gleder meg, og når jeg sender ham en takknemlig tanke over alt det fine jeg opplever. Han liker at jeg verdsetter blomstene hans, og lyset og skyggene, og møtene med menneskene han lar meg treffe. Og så tror jeg han lærer meg litt visdom også, når jeg er oppmerksomt til stede og legge merke til alle lignelsene i hverdagslivet.

Undres hva Herren min Gud tenker om kjeftingen min, og om han jeg kjeftet på?
Det var jo nokså fortjent - eller er mannen dypt i sin navle overhodet ikke i stand til å skjønne hvordan andre får det, hver gang han selv svikter? Trenger han ikke å se litt reakjoner hos oss det går ut over, så han kan få en idé til neste gang?

Jeg har ikke bedt mye for den fulle ungdommen - hva enn han var full av - men jeg legger merke til at jeg har sett usedvanlig mange berusede mennesker de par siste dagene - midt på lyse dagen - og jeg aner at Han i himmelen ønsker jeg skal se det. Hvorfor, vet jeg ikke helt. Men Han liker nok at jeg legger merke til sammentreffene han iscenesetter for meg.

En mandags-dagbok: Kirketing og hukommelsesproblemer.

Denne dagen har vært full av statskirkeaktiviteter.

Eller ikke: For i dag ble den grunnlovsparagrafen fjernet som slo fast at Norge er et evangelisk-luthersk kongerike - altså et land med statskirke.
Nå er staten og kirken skilt.

Men det var det overhodet ingen som snakket om.

Ikke da jeg var på hobbykafeen i menighetsuset i formiddag. Der var vi 13 damer og 1 mann.
Ikke da jeg var på kirkegårdsdugnad i ettermiddag heller. Der var vi 30 frivillige, både kvinner og menn, unge og eldre.
Og ikke da jeg var på kirke-misjonsforening i menighetshuset rett etterpå. Der var vi 5 damer; den harde kjerne som til og med driver misjon. I alle fall driver vi innsamling til et vannprosjekt i Bolivia.

Skjønt jeg tror det var en som mumlet en setning om at hun ikke likte det da jeg såvidt luftet stat-kirke-saken i formiddag.

Og det var dét.
Folket oppfører seg som om alt er som før. Byens store kirke er det fremdeles normalt å tilhøre.

Jeg vant en engel på utlodningen! Laget av en HIV-positiv dame i Bolivia, med 3 barn og ingen mann.

---

Jeg husker ikke godt. Jeg strever særlig med å huske navn og ansikter. Det har jeg visst alltid gjort, men nå er det ekstremt. Hjernen min jobber tungt. Jeg hadde f.eks ikke kjent igjen damene fra hobbykafeen på 17. mai, eller ikke sett dem, enda flere av dem hadde sett meg og prøvd hilse på meg, fortalte de. Og i sted kom jeg ikke på hva de forskjellige het, som jeg skulle sende bilde til fra dugnaden. Enda jeg har hørt navna deres mange ganger, og lest dem også, på facebook.

Så da jeg så et TV-program om demens i sted, lurte jeg på om det var min egen nære framtid jeg fikk innsikt i. Eller om det var min manns, som ble vellykket hjerneoperert for et par år siden, men klager over hvilken sosemikkel han er blitt - eller om det var vår begges framtid - så vi kan passe sammen - jeg kjente meg ikke særlig lykkelig der jeg satt.

Da hørte jeg i mitt indre med ett noen strofer fra en sang: "...He can restore, what is taken away..."

Ok.
Der er håp.
Ingen grunn til å fortvile. Den der påminnelsen kom fra himmelen. Hold fast på den.

Og det har jo vært en flott dag.
Positive mennesker rundt meg på alle arrangementene.
Hjemtur med "hun der skribenten" - jeg tok bildet under til artikkelen hun skal skrive. En annen hjemtur med en annen dame, inkludert bygdeomvisning på Vestmyra. I tillegg til alle de andre småsamtalene. Jeg leste dessuten noen dikt jeg har skrevet, på hobbykafeen.

Det er sosialt å være engasjert i kirkelige aktiviteter!

§2 i Grunnloven (om kristendommen) skal endres

- og en del kristne har reagert kraftig. Det er satt igang underskriftaksjon mot lovendringen, jeg har selv vært på 4 kristne samlinger der folk har prøvd overtale forsamlingen til å skrive under. Mye stoff på fb også.

Men begrunnelsen deres har vært svært mangelfull. Flere av dem hadde ikke engang selv lest lovteksten som skal endres. Aksjonistene påstår at "Nå vil de fjerne Jesus fra Grunnloven". Dét har vært hovedslagordet deres.


Men jeg tror mange ikke ville sagt dette eller skrevet under hadde de visst mer om saken.

En venn av meg hadde f.eks denne statusoppdateringen på fb i går:

I DAG HAR DEI FJERNA KONGEN! SÅ TRUR DEI AT DEI KAN FJERNA JESUS 21.MAI....Lik dette .  . Ikkje følg

            Meg Nei, min ven. Studer lovtekstene, både noverande og forslag til ny §2, så ser du at det der slagordet med å fjerne Jesus ikkje har dekning i verkelegheita. Eg er svært skuffa over Ludvig Nessa og co som set igang slike usaklege rykte og aksjonar.

            Min ven ka står det i forslag til ny grunnlov?      

           

           Meg Du finn truleg ikkje så lett lovtekstene eingong, for aksjonsleiarane har behendig utelate dei i oppropa sine - alle dei eg eg har sett, i alle fall, (...og så kjefta eg litt, det har eg stroke ut her i attgjevinga)

           

            Meg  Eg sette lovtekstene inn under YouTube-talen til Ludvig Nessa....

           

            Meg Forslag til ny §2: ”Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder”.    

           

            Meg Noverande §2: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.         

           

            

Min ven reknar med du veit forskjell "arv" og "evangelium"...

           

            Meg Mange trur at ny lovtekst meiner "human-etisk arv", men humanisme betyr berre menneskelegheit, som omsorg for svake og fattige osv

           

            Min ven fri religionsutøvelse vil i praksis kunna tillata bønnerop til Muhammed og Allah frå minaretar i alle tettstader...(det er det mangen som ikkje vil).   

           

           Meg ‎"kristen arv" er eit vel så bra uttrykk som "evangelisk-luthersk religion". Då er min praksis og teologi som frikyrkjemedlem like mykje verdsett som arven frå berre lutheranerane. Heilt urimeleg om grunnlova skal gje seg til å seie kva som er riktigst av pinserørsla og lutherdomen!

           

         Meg Det nye forslaget seier faktisk at vi verdset kristendomen, (- i motsetnad til islamsk, buddhistisk eller annan framandreligiøs arv som måtte vere i strid med humanisme/vanleg menneskelegheit). Les teksten skikkeleg!

          Meg Det er gjeldande §2 , den du vil behalde, som slår eksplisitt fast "fri religionsutøving"!!!!!!    

           

            Min ven Evangelium tyder glad bodskap, og frihet til å forkynne denne. Eg har skrive til kongen om at han legg ned veto. Ellers må dette verta opp til kvar og ein. Som lærar i offentleg skule har eg ialle fall ingen støtte til å forkynna evangeliet lenger, og kongen må sikkert føla seg passe dum etter dette.    

           

           Meg Det er ikkje det nye lovforslaget som har teke frå deg støtten....eg er lei for at du ikkje har han, altså.          

           

           Min ven den som lever får sjå. Gud er på tronen og Jesus kjem snart! Ha ei god natt ;-)·       

           Meg God natt:)

------

Når det gjelder uttrykket "Den humanistiske arv", er jeg litt lettvint i dialogen over, selv om jeg absolutt er inne på noe.

Humanismen gir mennesket egenverd, uansett dyktighet eller slektskap eller hva - og er derfor en god ting sammenlignet med en nytteverditenkning eller krav om vellykkethet for at det skal tilgodesees.

Wikipedia sier:

"Humanisme er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.

Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser."

Wikipedia sier også at humanismen ofte knyttes til human-etikere som deres livsanskuelse (i motsetning til en religiøs livsanskuelse). Men at historisk sett har humanisme og kristendom vært svært nært knyttet til hverandre. 

"Kristen" og "humanistisk" arv er altså ikke begreper som står i motstrid mot hverandre, men de heller utfyller og forklarer hverandre.

Noen innvender at "kristen arv" er et svakt og ullent begrep. Men hvis man arver en gullring, er jo ringen den samme som da den var ny, den trenger bare litt polering og oppussing, så skinner den like vakkert -


Kristendom framfor andre religioner


Det er åpenbart at det nye lovforslaget verdsetter kristendom høyt, og gir kristen tenkning og praksis forrang framfor andre religioner. Vil vi ønske å positivt diskriminere f.eks kristne leirer og ungdomsklubber m.h.t tildeling av penger, framfor muslimske leirer, finner man støtte for dette her.
Såpass tøffe håper jeg at politikere tør være. Vi SKAL ta vare på vår arv - ved f.eks tildeling av økonomisk støtte. Vi ødelegger jo ikke andres (muslimske f.eks) arv ved en slik handling, vi tar bare vare på vår egen. Og dét er det på høy tid at vi våger å gjøre - til tross for "urettferdighet". 
Ja, politikk er - bør være - å være "urettferdig" - politikk er å si at noe er mer verdifullt enn annet: Demokrati er mer verdifullt enn "Den sterkestes rett". Å ikke røyke er bedre enn røyking. Kristen arv er mer verdifull enn muslimsk tankegods. 

,

Å tilhøre. To belong.

«The question is not as for Hamlet to be or not to be, but to belong or not to belong» (Marcel Proust)

Ulike slags tilhørighet:

En kan tilhøre et fellesskap i kortere eller lengre tid, og innerst i fellesskaps-kjernen eller lenger ute i periferien.

Jeg tror at lang tids tilhørighet i kjernen av et fellesskap er en stor rikdom for folk - som mange trolig ikke er seg så bevisst, fordi tilhørigheten tas som en selvfølge - men det gjør en til et stabilt og trygt menneske.

Det beste en kan gi et menneske etter mat og klær, er derfor mennesker å høre sammen med: Søsken, naboer, seg selv, interessepartnere - og dernest å oppføre seg slik at fellesskapet i gruppa blir noenlunde trivelig. Og sist, men ikke minst: Se til at vedkommende får bidra med noe gruppen trenger. Det gir mening og verdighet til tilværelsen.

Svært lang tids "belonging"  - altså tilhørighet - fåes i:

Familien. Bygda. Landet. Menigheten - ofte.

Langtids-belonging:

Supporterklubben. Arbeidsplassen (de trofaste arbeiderne i de solide bedriftene). Ekteskapet, som regel. Politisk parti.

Mellomtids-belonging:

Skolen. Koret. Fotballaget. Arbeidsplassen (karrierefolk, folk i utsatte bransjer). Dataspill-deltakere. Samboerskapet, ofte. Menigheten.

Korttids-belonging:

Charterturgruppa. Kveldens tilskuere til samme forestilling. Leirdeltakere. One-night-stands.

Hvordan bli akseptert I et fellesskap?

Man kan betale seg til plass – særlig i kortids-fellesskap.

Mellomtids-tilhørighet kan man ofte gjøre seg fortjent til, være flink nok til. En er god nok til håndballlaget, kvalifisert nok til å få en jobb. Hyggelig eller tilpasset nok til å få være en del av gjengen.

Man kan ha populære venner som brøyter vei for en, i en hvilken som helst sammenheng.

Man kan også ved sitt trofaste frammøte vinne seg en plass i mange langtidsfellesskap. Man tilhører den klassen man går i. Som regel. Og man er en del av inventaret i sin stamkafé, eller i sin menighet.

Man kan dessuten ha meninger, engasjement og sympatier som kvalifiserer en inn i en gruppe.

Og enkelte fellesskap er man født inn i, helt ufortjent, helt uten prestasjon. Det gjelder familien, bygda – til man flytter - og landet sitt. Og også en menighet, i mange tilfeller.

Den som er uten penger, dyktighet, helse, engasjement eller meningsfeller – har bare de automatiske, medfødte fellesskapene igjen.

Ved skilsmisse, er man enebarn el.l, ved svært dårlig oppførsel – kan likevel familien forsvinne.

Og hvis alle naboene flytter, bøndene legger ned gårdsdriften, eller hjørnestensbedriften flagges ut – kan bygda di forsvinne også.

Og hvis troen dør, eller menigheten din dør – mister du også dét fellesskapet.

Den aller siste bautaen i livet – ditt land, din identitet som nordmann – er muligens også truet. Ved massiv ikke-assimilert innvandring, åpne grenser, raske forandringer i språk og snakkemåter og i hvordan ting organiseres og hva som verdsettes – forsvinner sannelig landet ditt også. Føles det som.

Når man ikke lenger har noe eller noen å tilhøre og være stolt av, blir man bunn ulykkelig.

Mer om tilhørighet og identitet

Den som tenker på skilsmisse, bør tenke vel gjennom om barna har nok andre steder å tilhøre. Er barnas – eller din egen eller partnerens - sosiale eller arbeidsmessige tilpasningsdyktighet lav, er familien ekstra viktig. Husk at skolen slutter snart! Da forsvinner mange av vennene også. Og jobben må alle slutte i, med tiden. Hva har man da - hvem har man da – hvem ER man da?

Men et ødeleggende fellesskap kan det være vel verd å bryte ut av – eller ødelegge - hvis det er mange og viktige ting som ødelegges der.

Vi blir jo alle preget av de fellesskap vi tilhører:

Jeg ER nordmann.

Jeg ER misjonsforbunder, jeg var, i alle fall.

Jeg ER mor, datter, søster –

Jeg ER korist

Jeg ER gammelt idrettslags-medlem

Jeg ER gammel nei-til-EUer

Jeg ER det jeg tilhører, eller har tilhørt – og tilhører der jeg hører til.

Men jeg er også, og aller mest, Guds barn. 

Og himlen er mitt hjem. For Gud har akseptert meg som sin, fordi jeg har akseptert Jesus. Jeg tilhører dermed "Kristi kropp", Guds menighet på jorden - enten de andre på samme kropp anerkjenner meg eller ikke. Eller jeg dem -

“Hver den som tok imot ham (Jesus, altså), dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på navnet hans” – sier Bibelen.

Og dét har jeg sannelig erfart at jeg er – jeg er Guds datter - elsket og hjulpet på tusen måter, gjennom alt.

Det er min største glede å kunne gå rett inn i ethvert levende kristent fellesskap og uten videre kjenne meg godtatt, velkommen og vel der – fordi vi deler samme ånd.

Det kan riktignok av og til være nødvendig å til en viss grad skjule sine andre egenskaper og interesser, om lykken skal vare, men - jo nærmere man er Gud, jo mer tåler man av ulikheter på andre områder, f.eks politisk. Dessuten vil slike Gudsnære mennesker leve under Guds justering og innflytelse, så de vil etterhvert nærme seg hverandre i vurderingen av mange ulike ting - ettersom Guds standard blir vevd inn i dem.

I religiøse fellesskap der de ikke har, eller har lite av, Jesu ånd, vil jeg ofte ikke kjenne meg hjemme. Ikke tilhøre.

Men jeg kan kjenne meg hjemme i ikke-kristne fellesskap der det er andre felles ting enn ånd som binder oss sammen.

----

Alle fellesskap er viktige!

Trives gjør den som er akseptert  i et fellesskap eller ti - og aller helst av dem aller innerst, eller aller øverst - og får være nær dem.

Dersom lederen skyr et medlem, vil også resten av gruppen sky ham – nesten alltid.

Er man i tillegg også likt av sitt fellesskap, kan man være rent lykkelig, og elske igjen.