Soldater - gode, flinke og dårlige - Behring Breivik

En kommentar til 22/7 - saken.


Jeg fikk meg fortalt i helgen at hedersmannen Erik Bye var med i motstandskrigen mot Tyskland 1940-45. Han hadde fienden – tyskeren – i geværsiktet, og kunne fyrt av. Da tok den tyske soldaten hjelmen av og tørket svetten i redsel – og dermed fikk Bye se ansiktet hans. Menneskeligheten hans. Du-et hans.

Da lot han være å skyte.
Fienden fikk leve.

Så Bye var en dårlig soldat.

Men åpenbart et godt menneske.

Mens Behring Breivik av mange blir anklaget for å mangle et DU. Altså at han ikke ser at det er (med)mennesker han drepte. Han ser bare seg selv, JEG,  og sin egen sak. SAKEN.
Han ser ikke noen andre, eller de andres personlige DU.

Soldatene våre i Afghanistan har visst vært flinkere i møte med fienden enn Erik Bye. De har drept ved behov. Hvor mange, eller om de har drept utenom behov også, eller latt være å drepe når de burde drept, vet jeg ikke. De har i alle fall drept fiender. For det har virket nødvendig, i selvforsvar, og de har vært trenet til det. De  har dessuten gjort det etter ordre. De er selv på et vis uansvarlige, og får trolig trøst, støtte og heder etter endt handling. Ordren deres kommer fra deres militære ledere – men dypest sett fra Stortinget som har sendt dem dit.

Jeg for min del har vært skeptisk til denne ordren i alle år. Jeg synes ikke vi har særlig mye i andre land å gjøre, særlig land vi ikke har noen avtaler med.
Historien viser jo at slik innblanding som oftest ikke fører noe godt med seg, annet enn i aller første fase av innblandingen, da voldsnivået pleier synke.

----

Anders Behring Breivik tok medisiner og trente og psyket seg opp i flere år for å unngå å gjøre samme feilen som Bye. Han ville være en bedre soldat i sin egen krig. En som ikke vek når det gjaldt. Og han har vært meget dyktig. Saklig vurdert. Selv om det virker fryktelig kaldt å si det.

Saklighet vurderes som kulde i våre dager.

Jeg finner Breiviks valg – nei, erkjennelse - av fiende temmelig logisk og målrettet, til og med trolig ikke-hatsk (han skjøt ikke muslimene) - gitt hva han er redd for og uenig med.

Det er temmelig drøyt å påstå at han ikke ser eller har sans for andre mennesker, selv om han har drept noen av dem. Fortell våre Afghanistan-soldater dét!

Men Anders Behring Breiviks ordre kommer ikke ovenifra.
Han gir selv sine ordrer – til seg selv.
Og dét er hans synd: Hans overlegenhet, hans stormannsgalskap, hans ignoranse for demokrati, folkets valg og Storting.
Han setter seg selv til Gud over rett og galt, til Herre over andres død og liv.

Og sånt gjør vi sannelig rett i å straffe - det vil si, vi straffer disse holdningers handlinger, deres utslag i praksis. De var sannelig onde. Selve holdningene, verdiene og meningene får vi overlate til Gud å straffe, det er han som kjenner hjertene.

Ellers ble det visst temmelig mange andre vi også burde sende rett i fengsel.

Bibelen er forresten svært klar på at hovmod og stolthet er alvorlige synder.

Jak. 4,6:
"Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han stor nåde"

Ordsp 16,18:      
"Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall"

Jer. 48, 25-31:
 "Moabs horn er hogd av,
        hans arm er brukket, sier Herren.
        Gjør Moab drukken,
        for han har hovmodet seg mot Herren.
        Så kan han ligge der og spy
        og bli til spott, han også.
....
Vi har hørt om moabittenes stolthet,
        hvor selvgode de er,
        om deres overmot, stolthet og hovmod,
        hvor overlegne de er i sjel og sinn.
        Jeg vet hvor frekke de er, sier Herren,
        jeg kjenner deres tomme skryt.
        Uredelige er de i alt de gjør.
        Derfor jamrer jeg over Moab,
        skriker for hele Moabs skyld
        og sukker over mennene fra Kir-Heres."

Om å lyde myndighetene, og myndighetenes oppgave:
1. Pet. 1, 13-14:
Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. 


Paulus om samme sak:
Rom. 13, 1-5:
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.  2 Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom.  3 For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros.  4 Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.  5 Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld.

Men enda mer enn myndighetene, skal en lyde Gud, dersom der er motstrid:
Ap. gj. 5, 29:
Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.

Til slutt et vers om innvandrere:
3. Mos. 19, 33-34:
"Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud."
Her står det vel å merke ikke at man har plikt til å åpne opp for enhver som banker på døra, det står bare om å elske dem som allerede bor i landet.


PS
Breiviks narsissisme er jo muligens der som en tilleggsfaktor. Jeg kan vanskelig dømme om det. Narsissist må uansett vel de fleste bli som har så lite kontakt med verden som Breivik har hatt de siste årene, enten man var slik på forhånd eller ikke.

Men man fratar ikke folk deres menneskelighet selv om de er dyktige soldater, og selv om de har en Sak de brenner for - og ikke engang om de selv har ofret sin medmenneskelighet.
Den trenger jo ikke være ofret på alle områder. Breivik oppfører seg vennlig i retten.
Og den kan ligge der og slumre - til den kanskje en gang våkner i et voldsomt mareritt - og trøste Breivik da.

USA-bilder

Jeg var i Pittsburgh i påsken, i Pennsylania. Staten ligger i midten til høyre på USA-kartet.
Her er noen av de fineste bildene mine derfra:

 Zoo. Akvarieavdelingen.

Isbjørn, sett innenfra en annen glasstunnell:

 

Knust egg, fra kirkelig eggjakt for barnefamilier:

 

 Vår mellom skyskraperne

Se byen min!

Det er forresten et tog med 113 vogner (de talte dem) som ruller forbi i bakgrunnen.

Gjerdet i bakgrunnen ble malt om mange ganger på den uken vi var der.

Fuglehagen; papegøyemating for 3 dollar juicebegeret:

Det var disse jeg var sammen med i fuglehagen. 

Hvit og svart under The American Eagle:

Hvert år laget studentene i en bestemt kunstklasse på Carnegie Mellon University et slikt kunstverk med selvforevigelse:

Vårpyntet by:

 

"Cathedral of Learning" i bakgrunnen. Vi fikk ikke komme inn pga bombetrussel. University of Pittsburg hadde fått 18 bombetrusler mot seg hittil i år. Noen studenter hadde dradd hjem i angst.

 Sjokoladetre i Phipps Conservatorium:

Den kinesiske hagen, også i Phipps Conservatorium. Der var nok mer imponerende hager enn denne, men her smiler min venninne så fint i fremgrunnen:

På besøk hos venner i West Virginia:

Fra Pittsburg Sentrum. Kirker overalt!

 Bildet under er fra den første dagen, 29. mars. Vi kom midt i den mest intense blomstringen. Men den var i år en måned for tidlig.

Nydelig!

Hår – barbere, kle det inne eller vise det fram i all sin gru?

Det er 8. mars, kvinnedagen. En av de viktigste kvinnesakene er skjønnhet.

Og noen kvinner er naturlig delikate. Men de aller fleste setter inn temmelig mye energi på å prøve nærme seg det overnaturlige skjønnhetsidealet vi er omgitt av. Hårfjerning er en stor del av denne jobben. Jeg har undersøkt litt i egne erfaringer i sakens anledning. Prøver finne ut hva som er sant og nødvendig.
Det er nemlig et tøft fengsel kravet til delikatesse setter oss kvinner i.

Så her er dagens rapport:

Jeg brukte god tid på badet i morges. Det trengtes barbering.

Stakkars oss damer – vi er nødt til å barbere oss overalt, unntatt på hodet, for å bli ansett normale. For å få respekt. For å holde oppe selvtilliten.
Og sånt tar tid!

Så det er ikke så ofte jeg gidder. Men jeg ble minnet om det i går da jeg satt i det kommunale boblebadet sammen med en helt hårløs mann. Da ble mine naturlige legger og armhuler plutselig synlig for meg. Og sikkert for ham også. Han var helt stiv i ansiktet. Så jeg kom på mine egne skrekk-opplevelser som tenåring, de første gangene jeg så damer med skikkelig kroppshårvekst. Det var skrekkelig! Jeg husker veldig klart hvem det var som gav meg dem alle sammen.

Først var det hun som bare var 15 år, men likevel utrolig buskete under armene. Så var det den beskjedne rødhårete tjueåringen med oransje hel-ull over joggeskoene. Dernest en rødhåret 30-årig lærer med uante mengder bikinilinjeforstyrrelser langt nedover lårene.  Til sist var det hun 35-åringen i dusjen med mange lange mørke striper  rundt de to melkeveien. Jeg ble like sjokkert over alt sammen. Og fant det alvorlig frastøtende.

For som ung tenåring vet man ikke hvordan slikt utvikler seg. Man har lite kroppshår selv, og ikke har skolevenninnene eller glansbildene i bladene det heller. Og hvis ikke mamma er plaget – så er man blank – i alle fall var jeg det.

Men dermed kan jeg levende forestille meg hvordan en ung singel mann også må føle det i møte med meg – han som er så vant til så mye vakkert fra både media og kanskje også pornoindustrien.

Nå kan jeg aldri tenke meg at mitt eget ubarberte fra i går skulle være i nærheten av de hårmengdene som rystet meg slik som ung. Jeg syns i grunnen jeg var helt akseptabel. Men hva vet jeg – kanskje hårmarerittet fra den gang bare har vokst inni hodet mitt – kanskje de damene jeg den gang så, ikke er verre enn slik jeg var i går? Å jo, det var de nok. Basta.

Men i alle fall – jeg syntes jeg jeg trengte en omgang med høvelen i dag.

Jeg fjerner forresten aldri håret på armene, selv om de er temmelig lodne, og alltid har vært det. Kanskje jeg selv har gitt alle andre armhårssjokk gjennom hele livet?

Det er utrolig hva man godtar, bare en er vant til det - jeg synes armene mine er helt greie.

Et par andre minneverdige hårhistorier:

Den 50-årige damen med skjegg som en mann i hele ansiktet – men det var alltid pent barbert. Så jeg syntes ikke det var avskyelig, bare rystende og utrolig. At det gikk an! Senere har jeg sett mye mer av slikt, nå når jeg visste om muligheten.

Min fars nybarberte kinn som ville ha klem – han likte å gi oss ungene en nybarbert kos når han var opplagt og glad . Det var lykkestunder for meg. Der ble sikkert mitt bilde dannet av hvordan menn skulle være i ansiktet, for å være fine: Glattbarberte. Jeg har aldri vært tiltrukket av menn med skjegg. Ikke det aller minste. Men jeg har hatt flere avslappende fine vennskap med slike karer. Så de har jo vært gode å ha likevel. Men den standarden min far satt - sitter sannelig i!

Mine hårete onkler var både fascinerende og skremmende.
Lyst krøllete hår over hele kroppen –  massevis - jeg grøsset faktisk litt som barn.

Men de var skikkelige mannfolk. Sånn skulle mannfolk være.

I alle fall kunne de godt være slik. De måtte i alle fall ha såpass som min pappa hadde! Minst!

Men vi jenter – var jo jenter.

Så jeg prøvde hårfjerningskrem på leggene som ganske ung, jeg hadde jo litt hår der, i slekt med mine onkler som jeg er. Men jeg likte ikke tanken på alle de ukjente, virkekraftige, fremmede stoffene jeg dermed helt sikkert fikk i meg, og sluttet ganske snart. Jeg lot bare hårene vokse. Det var da normalt med litt hår på bena.

Inntil jeg kom til USA som 24-åring. Da fikk jeg høre det – jeg tror både fra amerikanske gutter, og fra norske jenter som studerte der: Sånt går ikke an. IKKE i det hele tatt. Alle synes det ser forferdelig ut. Du blir ikke akseptert, du MÅ fjerne det – det måtte vi! sa jentene. Det var ekte søsterkjærlighet. De ville spare meg for utstøtelsen. Og jeg skjønte at det var alvor –

Nå har vi fått samme nulltoleransen i Norge, tror jeg. Og det er bare leitt.
Skjønt jeg kjenner ikke ungdomsmiljøene nå for tiden. Jeg vet egentlig ikke hva som tolereres.

Jeg prøvde voksing av leggene for to år siden, på et fint hotell. Men fikk en masse stygge røde nupper etter kort tid, av hårene som vokste ut igjen. Jeg gjør det aldri mer.

Når det gjelder bikinilinjen har jeg funnet meg badetøy som rekker et stykke ned på lårene, det trives jeg godt med. Eller jeg bruker shorts.

Nupping av hår har jeg drevet lite med. Jeg synes nuppede øyebryn lett ser unaturlig og typete ut, men jeg har nappet litt fra halsen. Jeg orker ikke se ut som hun jeg kjenner som lar alt vokse i naturlighetens navn; det er ikke vakkert. 

Så jeg har altså funnet min egen måte å leve med loddenheten på. Barbere leggene og annet når det blir for galt, vise fram armene bestandig, kle bort bikinilinjen…. Man får finne sine egne grenser, og håpe at det ikke blir alt for ekkelt for de rundt en. Skjønt "egne" - grensene mine er jo mye et resultat av kultur og tilbakemeldinger jeg får, så helt mine er de jo ikke.

Men jeg håper jeg slipper helskjegg om noen år.

Bibelen sier at ”man kler inne de delene av kroppen som man blyges ved” (den slår det fast som et faktum, ikke som et bud). Men jeg er nå glad for å slippe gå med heldekkende burka, og tillater meg å fjerne, eller holde i sjakk, det jeg skammer meg over.

Men jeg minnes godt svigerfar, som flere ganger fortalte meg om den damen han hadde kjent, som hadde helskjegg og lot være å barbere det, siden Gud hadde skapt henne med det. Og så lo han godt – men jeg tror han var full av respekt og beundring for henne også: Tenk at hun hadde en slik respekt for Gud! Enda så mye det måtte ha kostet sosialt!

Mon tro om det er noen andre i hele verden som har gjort slikt inntrykk på svigerfar? Han har møtt mange store forfattere og kulturpersonligheter!

Men det var denne damen han stadig fortalte meg om - det kan jo ha vært fordi han så for en hårete type hans svigerdatter også var, og visste mer om utviklingen av slikt, enn jeg gjorde?

Men jeg håper at mitt nivå på hårstell (jeg farger ikke håret) og hårfjerning kan være et bidrag til å lette kvinners byrder og press på området. Jeg synes folk får tåle både grått hår og litt kroppshår uten å vemmes – og dét må de øves opp til ved å eksponeres for lodne grå mennesker.
Here I am…

He.

Jeg har forresten en vettig og nyttig holdning om hår, synes jeg:

Jeg skal tåle, vedkjenne meg og ikke skjemmes over det faktum at jeg har diverse uønsket hår rundt om på kroppen.

Det er også ok at folk vet om det. Men det er bra å se litt skikkelig ut; verken jeg eller andre skal synes at jeg ser altfor frastøtende ut.

Det er et visst problem at mannen min er svært tolerant, han liker meg nærmest uansett hvordan jeg steller meg eller ei. Så jeg får minimalt med korrektiver eller hjelp av ham til å se skikkelig ut. 

Men man kan jo håpe at ganske mange egentlig er som ham - det er en avslappende idé, som jeg likevel ikke tror helt på.
Jeg tror faktisk det er nødvendig å holde verste hårveksten i sjakk for respektens skyld. For å bli hørt på og respektert.

I morgen skal jeg på kvinnesaksmøte. Han (!) som skal holde kveldens tale, har skrevet om kvinners behåring, og hvor dårlig gjort det er av menn å henge seg opp i slikt.

Må det da en mann til for å sloss for vår frihet som behårede vesener?

------

Mennene, ja.
De er jo begynt å fjerne håret, de også. Men der er jo sånne voldsomme mengder å ta av, at jeg tror, jeg tror prosjektet ikke blir et allemannsfenomen. I alle fall ikke et allemann-MÅ-fenomen.

Stakkars guttene ellers!

Det er kanskje vakkert på et vis, med disse svære, muskuløse baby-kroppene - men det er jo helt bort i veggene unaturlig. I alle fall for oss nordmenn. Det må jo kreve et voldsomt selvopptattsnivå.

Æsj!
For sjølopptattheten og alle norske navler.
Også blant kvinnene. Der er jo nesten ikke rom for damer å være opptatt av saklige ting utenfor seg selv, for de har så mye utseende å passe på. Uff, nei, for en ubalansert salve.  Men kanskje den største grunnen til å la håret gro, nettopp er for at vi ikke skal ende opp som tomme, dumme, deilige og selvopptatte - og dernest sure og totalt mislykkede. Jeg mener, man må jo ha noe å falle tilbake på, noe å være interessert i, å bidra med, når skjønnheten svikter en.  For ytre skjønnhet er for ungdommelig, og umulig i lengden, og ikke noe å bli gammel på, den falmer til tross for all verdens sminke og botox - og kan verken spises eller gies bort til andre.

Jo, det kan den jo - det holder oppe standarden i et hjem, eller i et besøk, å se litt fin og ordentlig ut.

Nei, det er best, eller enda viktiere,  å gjøre noe skikkelig i livet mens man enda har krefter, ens handlinger er mer varige enn ens ytre skjønnhet. Og et vennlig vesen er mer verd enn ytre pynt, og kan vare til man dør.

Bibelen sier:

Ordspr. 31, 30-31:
Ynde svikter, og skjønnhet forgår;
        en kvinne som frykter Herren, skal prises.
  La henne nyte frukten av sitt arbeid;
        der menneskene møtes,
        får hun ros for sine gjerninger.

1. Pet. 3, 3-4:
La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere.  Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.

Fordommer - nyttige, skadelige, riktige, urettferdige - og justerbare

Noe er totalt feil: Det siler ned.
Men det er vinter, og det er i Nord-Norge.

Så hva med alle kuldegradene jeg bestandig har sett på TV-en der oppe i nord? Og som jeg har hatt slik respekt og medfølelse med Det Barske Nordnorske Folk for?

Været i dag er slett ikke et unntak, det har såvisst regnet både før i vinter, og i fjor vinter også, her i Salten.

Så igjen har det skjedd: Mine fordommer - altså mine forhåndsmeninger - er blitt kraftig justert av virkeligheten: Her er både regn og varmegrader i Nord-Norge om vinteren. Her er skikkelig kaldt bare av og til. Jeg har nok generalisert for mye. Har ikke riktig tatt inn at det er forskjell på Finnmarksvidda og Nordlandskysten. Eller at det er forskjell på dagene også her i nord.

Det hjelper sannelig på nyansene å være tilstede selv!
Skjønt jeg må nok bo her i mange år til, og studere værhistorien, for å kunne si noe aldeles sikkert.

Da jeg første gang kom til USA i 1988, ble jeg  svært forbauset over at fordommene mine om landet ikke raknet. De ble nok utdypet og komplettert, men ikke særlig endret. Og ved senere besøk har synet mitt på USA blitt enda mer beriket - men altså: Jeg synes mine Amerika-fordommer holder seg skremmende bra i møte med virkeligheten.

Men jeg tror likevel det er lett å dømme både folk og fenomener urettferdig på forhånd.
Og man kan jo ikke regne med at man klarer å gjennomskue den egentlige og fulle virkeligheten selv om man skulle havne midt oppe i den en liten stund, heller. Og selv om en faktisk er interessert i å la seg justere. Fordommene vil jo farge det en ser - og så får en jo dessuten aldri sett alt.

Sannhet er en vanskelig ting å komme til bunns i!

Hvor kommer så ens fordommer fra?
Fra andre som har sett og fortalt. Fra rykter. Fra uformulerte holdninger som svever i rommene. Fra media. Fra misforståelser. Fra forenklinger.

Er det nyttig med fordommer?
Altså å ha en mening om noe eller noen en ikke selv har møtt?

Ja, det kan skape interesse og referanseramme. Har man hørt at den halvmodne lysebrune osten er god, prøver man den gjerne selv neste gang. Slik blir livet beriket. Og hvis vi "vet" at Corolla er et bra bilmerke, er det trygt og godt å køpe den - og morsomt eller frustrerende å komme over en mandagsutgave av den.

Har man hørt at Jesus er god og at han lever, fra kilder en har tiltro til, blir man gjerne nysgjerrig på Jesus selv også. "Kom og smak at Herren er god!" lokker Bibelen.  Og "Kom", sier både bruden (overgitte kristne) og Ånden. Kom og finn ut av det selv.

"Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham (Jesus), og vi vet at han virkelig er verdens frelser", sa folket i Samaria til kvinnen ved brønnen, i Joh. 4, 42. En slik egen-opplevelse-basert tro er selvsagt mye mer holdbar enn rykte-troen, fordoms-troen.

Men fastgrodde fordommer og meninger kan holde deg borte fra gode ting også. Løsninger du burde ha prøvd. Mennesker du ville hatt glede av å kjenne. Men som folkene rundt deg sier nei til, kanskje mot bedre vitende. Og da tør du ikke prøve selv heller, utryggheten vinner, eller kanskje du ikke vil prioritere å finne ut av det, man har jo ikke tid til å prøve alt, og særlig ikke slikt man "vet" man vil mislike.

Store deler av media prøver f.eks skape fordommer - gi oss meninger - mot både kristendom og Israel. Det er tragisk. Men enda verre er det når vi kristne selv oppfører oss slik at vi skaper negative fordommer om Gud.

Det er forresten mange som holder seg borte fra Gud pga sanne fordommer om ham. De har skjønt at Gud ikke vil godta deres livsstil og gjerninger, men vil ikke vende seg om fra det syndige livet sitt. Da er løsningen å vende seg bort fra Gud i stedet.
Noen av disse som vil "leve livet" ville gjerne valgt Gud likevel, hvis de også hadde fått høre på troverdig måte om Guds store kjærlighet til dem, og om det nye meningsfulle livet Gud gir til de som vender seg bort fra det gamle. Så "Gud-er-kjærlighet"-fordommen bør vi absolutt prøve å videre-formidle, ja. Den er jo sann.

Men hvis vi lar være å holde opp sanne "Guds-fordommer" av det mer ubehagelige slaget (altså at Gud ikke tåler synd), kan vi risikere å drasse med oss en masse, masse ugress og ikke-omvendte kristne inn i kristne miljøer. Det er ikke bra! Ikke i lengden! De forvirrer, forsurer, smitter og lokker miljøet til synd.
"Noe urent får ikke lov å komme inn i byen" står det jo i Åpenbaringen et sted.
Men hvis ugresset først er kommet inn i åkeren, er det en annen sak: La det bare vokse, ellers rives de gode plantene også opp, sa Jesus. Til slutt skal jo ugresset bort, men det er til slutt -

Så det er sikkert svært viktig å holde oppe en sunn og balansert forkynnelse som en beskyttende mur rundt åkeren, rundt menigheten, så ugress ikke trives der, ikke vil slå seg ned der, så åkeren ikke blir full av ugress, full av folk som driver med en masse urene ting.


Fordommer kan også beskytte oss mot uheldige hendelser.

Det er viktig å skape fordommer mot narkotika. Prøver folk det selv, er det nokså mange som virkelig glir utpå. Så det er bra å skape for-dommer om uheldige ting. La barna vite at slikt gjør man ikke. Narkotika er farlig.

Sex utenom ekteskapet også. Bibelen ønsker skape den "fordommen" i oss, at slikt ikke er bra. Gud sier jo ikke at det er synd for å hemme oss, men for å beskytte oss. Beskytte sjelene våre, beskytte barna våre, beskytte familiene våre.
Paulus er rett nok ikke særlig streng med de ugifte som likevel ikke klarer holde seg, men sier "Så la dem gifte seg da!" Underforstått sier han dermed også: Vær ikke sammen seksuelt med andre enn den du er klar for, og har lov til å ha, et virkelig nært og langvarig forhold til.

Men hvilken helsesøster og hvilken lærer forkynner slikt?
I stedet forkynner de kondomet, så ikke kroppene våre skal skades av fysiske sykdommer.
Sjelens skader benekter de, eller tør de eller vil de ikke si for mye om. De har kanskje ikke lov?

Bare det er villet sex, selvbestemt sex, er det ok, visst. Ære være de offentlig ansatte som likevel våger si noe annet.

Foreldre er gjerne mer frampå, hvis de virkelig er glad i sine barn: Pass deg! Vent! Ta imot min fordom på dette feltet!

Og det finnes nok mange andre nyttige fordommer også. Meninger det er godt å være utrustet med i møte med en komplisert verden.

De skadelige fordommene og angstene lar jeg være å si noe mer om. Vi har fått advarsler om dem i åresvis - vi VET at vi "skal" være åpne og fordomsfrie i møte med det meste og de fleste. Det er faktisk svært bibelsk å ta godt imot innflyttere og fremmede, det er ikke bare politisk korrekt!

Men jeg sier altså: Man skal ikke gi alle fordommer på båten.
Men man skal ikke godta dem blindt heller. Men undersøke dem!
Med vett og forstand. Og høre på andre vettige menneskers erfaringer og meninger inntil du evt selv får anledning til å justere dine forhåpentligvis nyttige tillærte fordommer. "Hør på din fars formaning, min sønn, og glem ikke det du har lært av din mor!" står det i bibelen, ordsp. 1, 8.

Men de rådene, de budene, de fordommene, som bibelen gir (rett tolket - skjønt mange ting der er slett ikke til å misforstå) - er enda mer gull verd.
Hør på dem, og bli klok og god! Bibelens sier selv at ordspråkene "gir den uerfarne klokskap og ungdommen kunnskap og omtanke." (Ordsp 1, 4).  Så det går faktisk an å være både ung, uerfaren og klok:).

I salme 119, 105 står det: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.
Det er nemlig ikke nødvendig å til stadighet snuble, falle, knekke beina og sette seg selv ut av spill for å finne visdommen. Det er i grunnen nok å holde seg nær Ordet og tro på dét.
Og Ordet - er altså Jesus selv, og bibelen, skriftene, som han gjør seg så til ett med.

Kraft og styrke

Vi trenger mer himmelsk styrke og kraft blant oss, både for å hjelpe andre og oss selv, ja, hjelpe selve samfunnet vårt, men også for å demonstrere hvilken god Gud vi har. Jeg har jo selv smakt mange ganger både av hans godhet og smarthet, styrke og helbredelse. Nedenfor har jeg funnet bibelvers som handler om slikt.

Men først litt om egen bakgrunn for ønsket:

Jeg har aldri hatt sterk helse, fysisk.

Har strevd med  samsyn, konsentrasjon, skuldre, rygg, øye- og halsproblemer – diverse greier. Og enda er det slik - skjønt før var det mye verre.
Men vanligvis har jeg båret dette lett, sikkert fordi jeg har vært velsignet med indre sammenheng og meningsfylde og trygghet, og har funnet meningsfulle ting å gjøre og være likevel, til tross for alle begrensningene. Og så har Gud - Jesus - vært slik med meg gjennom alt.

Men jeg kjenner at sorg- og frustrasjonsnivået mitt, særlig siste månedene, til tider har vært nokså høyt likevel, både over helsa og over diverse andre påkjenninger av mer sosial og følelsesmessig karakter –  og så skulle jeg så gjerne gjort mer meningsfulle ting, av den typen jeg har særlig sans for, og jobbet sammen med flere dedikerte og gjerne flinke folk. Nådd lenger ut.
Det er ikke lett å få gjort så mye alene, med så lite krefter, men med så mange behov rundt seg, og så mange innspill eller utspill i seg -

Gud! Du er treg! har jeg ropt mot ham – jeg klarer ikke mer, det renner over! Jeg skjemmer deg ut på denne måten!

Og Han har både forstått meg og tilgitt meg og gitt meg fred.
Folk har jeg også kjeftet på noen ganger - og det er jo stort sett ikke bra. Om enn de skulle ha fortjent det. Det er i følge bibelen "vennlig tilrettevisning" man skal gi, hvis det trengs. Og ellers skal man snu det andre kinnet til. I det siste har jeg dessuten et par ganger blitt irritert på folk som ikke har fortjent det også - så nå må det virkelig forandring til. Jeg som "egentlig" er så fredelig - -

Så - jeg trenger altså mer

- kraft - eller kjærlighet - til å holde ut, til å vente på en god måte, og/eller

- himmelsk inngripen i alt som er vanskelig, og/eller
- sammenhenger der min utrustning passer, og der det er bruk for meg og jeg kan få utvikle meg og være ressurs, slik jeg er, og/eller

- tro og kraft og nåde og visdom, slik at jeg kan bli frisk, og også kunne gripe inn og ordne opp i ting som andre sliter med

Ja, jeg treffer stadig på situasjoner der det hadde vært nyttig om noen – jeg, f.eks - kunne hjulpet til på en kraftig måte. Sånn som Jesus gjorde.

Når det gjelder meg selv og mine egne omgivelser, merker jeg stadig hvordan Gud er der og hjelper og forandrer og jobber og støtter. Gir fred og oppmuntring og mange små og noen store undre underveis. Men her trengs mer!

Så jeg har altså undersøkt litt:

-     

Dette sier Bibelen om styrke og kraft – disse versene ønsker jeg skal bli mine alle sammen:

Fil. 4, 13:

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Paulus)

Joh. 15,5:

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Jesus)

Salme 18, 30:

Med deg (Gud) kan jeg storme mot en krigerflokk,

        med Guds hjelp kan jeg springe over murer. (David)

5. Mos. 33, 25:

Dine bommer skal være av jern og bronse.

          Som dine dager er, skal din styrke være. (Moses til Asjer)

Salme 37, 4-5:

Ha din lyst og glede i Herren,

          så gir han deg alt ditt hjerte ber om!

Legg din vei i Herrens hånd!

          Stol på ham, så griper han inn.

Salme 84, 6-8:

Salige er de som har sin styrke i deg,

        de som lengter etter

        å dra opp til templet.

        Når de drar igjennom den tørre dal,

        gjør de den til en kildevang;

        høstregnet dekker den med signing.

        De går fra kraft til kraft,

        til de trer fram for Gud på Sion. (Korah-sangerne)

Rom. 1, 16-17:

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Paulus)

(Evangeliet: Nyheten om at Gud er god, at han elsker oss så høyt – at han ofret sin sønn/ga seg selv på korset – for at vi som tror dette, skulle leve evig, og leve sammen med Ham.)

Joh. 12, 10-11 (kraft i blodet og i det å vitne):

For våre brødres anklager (Satan) er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden. (Johannes)

Ap. 1,8 (Ånden gir kraft):

Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender. (Jesus)

Ap. 4, 12:

Jesus Kristus….Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved. (Peter)

Es. 40, 28-30:

Vet du ikke, har du ikke hørt?

           Herren er den evige Gud

          som skapte jordens ender.

          Han blir ikke trett og ikke sliten,

          ingen kan utforske hans forstand.

          

          Han gir den trette kraft,

          og den som ikke har krefter,

          gir han stor styrke.

          

                Gutter blir trette og slitne,

          unge menn snubler og faller.

          

               Men de som venter på Herren,

          får ny kraft,

          de løfter vingene som ørnen,

          de løper og blir ikke slitne,

          de går og blir ikke trette.

                                                                   (Jesaja)

2. mos 15,2:

Herren er min kraft og min styrke,

          han er blitt min frelse.

          Han er min Gud, ham vil jeg prise,

                                                                   (Moses og israelittene)

1. Kor. 1, 18 (kraft i korset):

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (Paulus)

Jes. 53,5:

Men han (Jesus) ble såret for våre overtredelser

        og knust for våre misgjerninger.

        Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,

        ved hans sår har vi fått legedom. (Jesaja)

2. Tim. 1, 7-8:

 For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.  Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir. (Paulus)

1. Kor 12, 28 (kraft-nådegaver):

I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale. (Paulus)

Ap. 3, 16 (kraft i Jesu navn):

Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen som dere både ser og kjenner. Den tro vi får gjennom dette navnet, har gitt mannen full førlighet igjen, slik dere alle kan se. (Peter)

Salme 91, 1-7 (Å være i Guds nærhet gir kraft til å bli stående):

Den som sitter i skjul hos Den høyeste

          og finner nattely i skyggen av Den veldige,

          han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg,

          min Gud som jeg setter min lit til!»

          …….Om tusen faller ved din side,

          ti tusen ved din høyre hånd,

          blir du ikke rammet.

Salme 118, 5-14:

Jeg var i trengsel og ropte til Herren,

          han svarte og førte meg ut i åpent land.

          Herren er med meg, jeg frykter ikke.

          Hva kan mennesker gjøre meg?

           …….

          De presset meg hardt, jeg holdt på å falle,

          men Herren hjalp meg.

          Herren er min styrke og min sang,

          han er blitt min frelse.

Det er slett ikke godt for verken meg selv eller de rundt meg, om jeg skulle falle, eller heller når jeg faller. Best å bo hos Gud, synge og bli sterk!

Rom. 8, 32 (Gud gir oss alt (også kraft) sammen med Jesus):

Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? (Paulus)

2. Kor.9,8 (Gud gir for at vi skal gjøre godt):

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål,

          så dere alltid og under alle forhold har nok av alt,

          ja, har overflod til all god gjerning.
                                                                              (Paulus)

Joh. 14, 12:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. (Jesus)

Luk. 9, 1-2:

Han (Jesus) kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer.   Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. (Lukas)

Matt. 10,1:

Han kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. (Matteus)

Matt. 13, 57-58 (vantro og lite kraft henger sammen):

….på hjemstedet hans…de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på hjemstedet og i sitt eget hus.» Og han gjorde ikke mange mektige gjerninger der på grunn av vantroen deres. (Matteus)

Den beste måten å få ting til på, er nok kjærlighetens vei, for:

1. Kor 13, 4-7:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

          

     Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

          

     Den gleder seg ikke over urett,

          men har sin glede i sannheten.

          

     Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.    
                                                                                                            (Paulus)


Så hvis jeg ikke lenger tåler så mye som før, så er det kanskje fordi kjærligheten har krympet.
Hvorfor? Kanskje fordi jeg har ventet for lenge. "Langvarig venting gjør hjertet sykt, et oppfylt ønske er et livets tre" står det i Ordsp. 13,12  - så best å komme seg ut i en positiv virksomhet som oppfyller ønskene en har! Gå inn de dørene der ønskene dine ligger bak, med mindre Bibelen (elsk din neste! ikke stjel! osv) eller DHÅs særlige ledelse eller godt folkevett sier noe annet - vi har jo fått vettet for å bruke det.

          

1. Joh. 4, 10-17:

  Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss

          og sendt sin Sønn til soning for våre synder….

I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. (Johannes)

Når vi har erfart og fattet Guds kjærlighet til oss – Gud, åpne våre øyne! – da kan vi ta imot både helbredelse og kraft og alle slags andre gode gaver, for kjærligheten tror jo alt - og vi kan elske Gud tilbake, og oss selv, og også elske andre som ikke har elsket oss først. Ja, elske dem med den kraft som Gud gir oss.
------


Jeg tror en av de beste tingene jeg kan gjøre for å få den styrken jeg trenger, er å memorere på bibelordene over. Å skrive dem ned, er en måte å skrive dem inn i meg selv på. 
For disse ordene vil jeg gjerne eie. Mange av dem er allerede nokså mye mine, og jeg kjenner hvordan de styrker meg når jeg tenker på dem.


Leve ved Ordet, ja...
Jeg har nylig skrevet et bloggstykke (i oktober 2011) med mange bibelvers bl.a om den saken. Stykket heter "Den som".

Syerens eksempel

Jeg lot meg imponere av en kjolesyer på NRK hin dagen. Hun og de hun jobbet sammen med, hadde til mål å få spredd sine kjoler ut i verden.

Det var for det første designeren, sjefen, som hadde ideene og laget tegningene til kjolene, og som organiserte og adminstrerte for å få dem virkeliggjort.

Designeren var veldig fornøyd med å ha fått tak i slik en dyktig syer.  Hun skrøt av henne: Det er ikke mange slike igjen. Her er det kvalietet i alle detaljer!

Syeren virket som en alminnelig 50-60-åring, men med stor arbeidsglede. Tilfredshet og rolig kraft lyste av henne. Hun syntes det var så morsomt å få til å sy en fin kjole. ”Og hvis det er en fin modell, så blir det jo FINT!”

Ikke noe sjalusi eller misunnelse eller depresjon der i gården – hun bare gledet seg over hvor fint arbeidet hennes ble presentert av folk som var så mye vakrere enn henne selv.

Designeren sa noe lignende: ”Å se sine egne klær på sånne høye flotte jenter – kjempebra!”

Modellene ble ikke fremhevet i reportasjen, men vanligvis er det jo de som får de anerkjennende blikkene, nesten uten innsats. Mon tro om de er takknemlig til designeren som kler dem så fint, og som lar dem vandre i rampelyset? Og er de muligens også glad for syerens innsats? Enn for Skaperen som har skapt dem?

Svaret er sikkert ulikt fra jente til jente – noen synes kanskje det er helt selvsagt at de er midtpunktet i verden, og det har de sannelig fortjent! Mens andre gleder seg begeistret over å få være med på eventyret, og passer på å behandle syeren med respekt, om enn hun er gammel og fyldig. Dét husker jeg forresten ikke noe om, hvor liten eller stor sydamen var.

Jeg husker bare hvordan hun gledet seg over å få gjøre et godt arbeid, å få til fine ting, og hvor glad hun var for å ha pene medarbeidere. Underforstått tror jeg hun var glad for å ha en dyktig sjef også.

Ja, begge de to voksne forstod at det er teamet som er viktig – at alle der er viktige, at alle gjør jobben sin skikkelig  – og de anerkjente også seg selv; at de selv også gjorde en god jobb - men de skjønte altså at alene hadde de ikke kommet langt.

Jeg ble helt oppløftet der jeg satt. Hvor fint det er med programmer som løfter oss og gir gode forbilder! En skal sannelig være glad for dyktige medarbeidere. Lete dem opp, lære dem opp.

Men hvis en arbeider er for lik sin sjef – hva da? Hvis syeren ikke bare er dyktig til å sy, men også til å tegne kjoler og til å administrere? Og kanskje til og med er bråvakker og langbent og ung i tillegg?

Det er da sjefen blir satt på den store prøven:

Slippe til jyplingen? Eller aldri, aldri la henne få prøve seg, og passe på å la være å skryte hvis jyplingen likevel setter i gang på egen hånd? Tie henne i hjel! Kritisere bak ryggen på henne, la være å gi gode råd? Gi henne sparken?!

Det er ikke alltid det er plass til mer enn én av hver sort i kurven, nei –

Og skam til den som stryker på denne testen.

Men – og dét er håpet: at sjefen innrømmer sin egen litenhet og bestemmer seg for å gjøre noe med det – så hun står neste gang, og både hjelper og slipper den fremadstormende til. Hvis en selv har opplevd et par suksesser i livet, har man muligens råd til sliktJ

Jeg vet dog ikke hvor vanlig eller sannsynlig det er at et menneske skal skifte holdning og væremåte i slike saker. Noe sånt har jeg sjelden sett.

Men min syer – jeg er sikker på - ja, nesten sikker, da - at om hun hadde fått ansvar for noen sylærlinger, så hadde hun stolt gledet seg de dagene de fikk både fagbrev og mestertittel og startet sitt eget suksessrike firma og vant den aller  gjeveste kjoleprisen.

For slik er det virkelig store mennesket.
Og så ville hun ha vært takknemlig over at hun selv hadde fått bidra slik til prisen. For en god lærer og mester er gull verd for den som siden skal vinne laurbærkransen.

Aktuelle bibelvers:

Om arbeidsdeling (rett nok i Guds rike, men):

Rom. 12, 4-5:
Vi har ett legeme, men mange lemmer, og alle lemmene har forskjellige oppgaver.  På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.

Joh. 4, 35-36:
Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.»

Matt- 25,15:

En gav han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til.


Om selvhevdelse:

Rom. 12, 10:
Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.

Fil. 2, 2-5:
Vis enighet, stå sammen i kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.  Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres. Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!

Gal- 5, 19-21:
Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse og trolldom, fiendskap, strid, rivalisering, sinne, selvhevdelse, stridigheter, partier og misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Som jeg har sagt før: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Om å ofre seg selv:

Matt 16, 24-26:
Deretter sa Jesus til disiplene: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?
(Og det vi har gjort mot en av Jesus minste, har vi jo gjort mot ham. Matt. 25, 31-46)

Kjøper du varen eller innpakningen?

"Kjøper du varen eller innpakningen?"

Dette slagordet brukte Unge Venstre i min ungdom. Jeg syntes det var kjempestilig. Det satte ord på uvelheten jeg hadde mht mote, reklame og annen kjøpsforførelse.

Nylig hørte jeg et annet slagord: ”Hvis vi vil bevare innholdet, må vi forandre innpakning”. Jeg tror det er laget med tanke på å få tradisjonsbundne menigheter ut i virkelighet og fritt land – og inn i vår tid. Og særlig det der med ”inn i vår tid”. Gjøre menighetene moderne. Slik at folk kan kjenne seg hjemme der.

Språk er et typisk innpakningspapir. Farge på kirkeveggene og musikkstilen som brukes, er også innpakningpapir og rammer. Lydnivået også.

Når det gjelder med hvilket språk en fortelling fortelles – fortellingen om Jesus - er det åpenbart at man må bruke det språket folket snakker, for at folket skal forstå den. Og språk forandres over tid – derfor trengs det stadig nye bibeloversettelser.

Språket skal være vår gode hjelper for å få fram en mening.

Og en ramme skal være vår gode hjelper til å henge opp et bilde. Til å stille ut et budskap.

Men jeg tror at med svære, dominerende rammer og innpakning – uansett om disse er gammeldagse eller nymoderne - så kveles innholdet og budskapet. For noen liker de gamle brune rammene best, mange flere liker dem i sølv og grått eller svart eller hvitt, og atter andre liker dem riktig fargesprakende - men de fleste typer rammer er i stand til å overskygge selve motivet, hvis de er gedigne nok.

Det går fint an å møblere et hus med bare rammer! Det vil ikke virke tomt engang, bare rammene er fancy og fengende nok. Eller dominerende nok. Men litt kjedelig i lengden, ja….og faktisk tomt etterhvert.

Men hvis – unnskyld, viss, ny skrivemåte nå – altså viss det er selve bildet som opptar en – så vil en gjerne at rammen skal være nokså nøytral. Den skal ikke være påtrengende. Den skal være funksjonell, men ikke være så mye ”i seg selv”. Det er bildet som skal fram.

Likevel – den smale kanten rundt bildet er viktig. Jeg liker best dem med moderne, enkel design. Men ikke plast. Grøsj og gru. Det skal helst være høy kvalitet rent fysisk.

En enkel og god og ja – moderne ramme. Der inni skal bildet mitt få henge.

Forresten – hva med rammeløshet? Når rammene bare blir et innvendig stativ, noe som holder bildet opp og utspent uten å vises selv – ja, sannelig, det var en god løsning!

--

Jeg tror det særlig er ungdommen man ønsker skal kjenne seg hjemme i kristen sammenheng (de gamle gjør det jo allerede - det er de gamles kirker). De unge eier nesten bare nye ting, lytter nesten bare til ny musikk – så menigheten bør se nyoppusset ut for at de skal trives der. Og musikken må også være ny - i alle fall verken 30- eller 70-talls. Tror vi i alle fall. Også jeg tror det – til en viss grad.

Men mon tro om det ikke er noe i dagens samfunn de unge trenger – og til dels ønsker selv - å befries fra – materialismen f.eks? Og hvordan skal de befries fra dette hvis menigheten skulle bli så materialistisk, at vi alltid må ha det dyreste og flotteste og mest moderne? Særlig innen lys og lyd og musikkutstyr virker materialismen temmelig påtrengende noen steder. Jeg hørte nylig om en Misjonskirke med lydutstyr til 600.000 kr. Det er mye kollekt, det!

Jeg er ikke imot verken lyd eller lysanlegg jeg altså!

Men jeg tror en enkel liten lampe og en spot, og et par stearinlys kanskje – kan være mer enn nok i de fleste sammenhenger. Fargesprakende lysshow vil fungere som en svært påtrengende ramme i enhver konsert.

Hva er det vi vil tilskuerne (uff, det er da deltakere vi vil ha…) skal huske? Tekstene, ordene, ånden - eller stemningen og showet? Ånd og stemning er to ulike ting! Om de enn lett kan forveksles.

Den som mangler innhold, trenger mye form og innpakning for å holde på interessen.

Ja, det er, når jeg tenker meg om,  faktisk en ren fattigdomserklæring å satse tungt på form og innpakning.

Og det vil jo en med dybde forstå rent intuitivt – og holde seg unna.

Så jeg fristes til å si JA til de med dyp jord – vi gidder ikke holde på med alt det der ytre, det som de overfladiske er opptatt av – men det ytre som tross alt må være der, synes jeg absolutt bør være fra vår egen tid ja. Og av bra kvalitet. Så folk kan kjenne seg igjen og forstå at evangeliet er for normale folk.

Og at vi verdsetter det solide og skikkelige.

Men av og til, en sjelden gang, da slår vi på stortromma og fyrer opp med raketter og lys og lyd og en masse festlige effekter. For da skal det virkelig feires.

Og til dét kan vi leie Grieghallen…

Jeg mener, vi trenger ikke gjøre hvert eneste lille Gudshus om til en storslagen konsertsal, og slett ikke hvert møte!

Her er et bilde fra en konsert jeg nylig var på. Hyggelig, enkelt og omtenksomt pyntet lokale. Jeg tror folkene her har hatt evner, men ikke særlig mye penger å rutte med:

Dette lokalet tilhører "verden". Men såpass må vi da kunne få til i alle våre egne kirker også, uansett hvor små de skulle være. Det finnes mye å lære der ute! Både jeg og "verden" koste oss på dette enkle stedet. Skjønt jeg vet ikke hva mikrofonene der kostet - men er det NOE de burde bruke penger på akkurat der, så var det akkurat dét. Gode mikrofoner & sånn. Målrettet (og om nødvendig kostbar) innsats på det som virkelig teller, er en bra ting.

Men for å bruke begrepene fra starten av dette stykket: Faren i kristen-Norge er vel at vi bruker mye mer innpakningspapir enn nødvendig. Det kan være både dyrt for giverne, virke dominerende over budskapet - og være skikkelig egoistisk, hvis pengene ville gjort bedre nytte et annet sted.

Relevante bibelvers:

Luk. 16, 19-25:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.(...)

Luk. 6, 21-25:

Salige er dere som nå sulter,
          dere skal mettes.
          Salige er dere som nå gråter,
          dere skal le.
   (......)
          Men ve dere rike,
          dere har alt fått deres trøst.
       
          Ve dere som nå er mette,
          dere skal sulte.
          Ve dere som nå ler,
          dere skal sørge og gråte. (Jeg: Nei til for mye underholdning her???)


2. Kor. 4,2:
Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet. (Paulus)

1. Kor. 2, 1-3:
Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.
Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. (Paulus) (Jeg: Han brukte sikkert ikke spotlights eller andre effekter heller - eller hva som kunne være in i den tiden (trolig talekunst))


Det finnes også et flott bibelvers om at Herren vil ha både gammel og ny mat i sitt hus. Altså både tradisjonelt stoff og nye sanger vil han ha i menigheten. Jeg har ikke funnet verset enda, hjelp meg noen?